Yes du kan jo se manater mange steder. Også så langt sør som Key West og mot New Orleans. Men meg bekjent er det bare i Crystal Springs en kan få nærkontakten. På den måten Bildet fra over vannet er fra en dyrepark. Mer om det senere...
Selv innenfor Florida kan det bli lange avstander og motorvei er effektivt, men i blant kan det også være både vakkert og greit med mindre veier som gir et litt større blikk inn i hverdagsamerika. Som nevnt har jeg en reise og treningsglad kompis, som trekker meg med på trening. Så etter sjøkuer og lunch ble det en tur på Anytime Fittness en senterkjede vi har besøk ved flere anledninger på reisen. 10$ så er du innom for en dag. 20$ så trener du en uke. ”Våre” sentre har hatt greit til bra med ikke alt for slitt utstyr.
Fra Crystal Springs tok vi turen til Homosassa (fnis) og til Ellie Schillers flotte om ikke digre park for dyr som trenger rehabilitering eller omsorg fordi de ikke kan overleve ute i naturen. Her finner du en flodhest, som trengte et hjem. Massevis av fugler som har skadet seg eller er blitt skutt og en god del andre dyr, inkludert fire Manater. Kanskje ikke noe sted du kjører i mange timer for å besøke. Men hvis du vil se dyr som blir tatt vare på og lære litt om den lokale faunaen er ikke dette noe veldig dumt sted, syntes vi. Ikke var det fullt av folk heller. Og det er et trekkplaster i Florida. (Diverse fugl med manglende syn eller vingespisser osv)
Godt spørsmål. Det er ikke hver kalendermåned. Vil tro det er noen ganger i året. Mener att forrige meny hos SAS C den med Oksehaleballotine og løyrom har vart mer en 6 mnd. Vet det var en tråd som diskuterte det for ikke så lenge siden. Noen der ute som har et klokt svar?
Fra Crystal Springs gikk turen sørover til området sør for Tampa. Her har jeg bekjente av bekjente og vi brukte et par rolige dager. Alligator bay destillers er et nyopstartet firma der eieren og den eneste ansatte gir en kort omvisning og prøvesmaking av Rom produksjonen som han tippet ville bli 7000 flasker i år. Så ikke helt Captain Morgan, for å si det sånn. Kjører du forbi ligger de rett ved motorveien og angels share, dunsten fra eiketønnen som lå til lagring ( ca 20 stk) var vidunderlig. Også er det gøy å ha med en signert flaske med rom ingen andre i Norge har ( enda).
Sist vi landet på Miami så hadde madammen og jeg samme pass og esta, brukte APC-automatene og havnet i esta-køen som var dritlang. Reisefølget vårt hadde esta men hadde ikke vært i USA før, så de gikk i den vanlige køen. Den var superkort. Neste gang skal jeg vurdere å droppe APC-automatene for de var bare til bry denne gangen. Vi måtte jo vente lenger! Og da snakker jeg ikke engang om at jeg brukte 5 minutter på å få den til å lese fingrene mine riktig.
Tror jeg brukte 15 min totalt til jeg var gjennom ... To spørsmål: Hva skal du her? Når var du her sist?
Vi fikk ikke velge. Alle ble sent til samme kø og automatene og slippen du fikk fra automaten bestemte hvilken kø. Reisefølget kunne altså gått i den korte, men var solidarisk.
I MIA blir alle sluset til automatene nå. Til og med amerikanske statsborgere. Vi hadde litt utfordringer med å ta bilde av guttungen på 8 mnd, men det gikk på 4 forsøk.
Men klarer jeg å snike meg over i den kortere køen der de som fikk "X" må gå? For den gikk myyyye raskere enn alt-er-ok-med-din-esta-kø :-(
OK, da er jeg med. Vi ble sendt bort til en X-kø som det ikke var kø i det hele tatt, trolig pga baby var min teori på det. Ellers sjekket de alle kortene, så det så vanskelig ut å gå et annet sted enn nummeret man fikk tildelt av X-sjekkeren som sendte folk i respektive køer.
Vi fikk X på en av billettene og havnet i en kø som var lengre enn den andre køen, så viktig å se an situasjonen. Fikk beskjed om at vi fikk X på "billetten" fordi maskinen ikke klarte å lese fingeravtrykket skikkelig. Så vil du ha en X, så knøl med fingrene på maskinen
Lysten på amerikanske kjederestauranter er absolutt til stede, særlig hos reisefølget som hadde tagget både spisesteder og notert navn på vår felles timline. Noen av disse navnene en ser og hører om på Netflix. Dette er jo noe av sjarmen og attraksjonen med USA for meg. At vi kjenner alt så godt gjennom underholdningsindustrien. Men at vi må hit for å se og oppleve det selv. Ikke alle er like spennende. Og vi snakker ikke gourmet. Vi testet Olivegarden. Italiensk i den mest amerikanske forstand. Her snakker vi all you can eat salat eller suppe som forett inkludert i alle hovedretter. Men salaten var fersk og kom på bordet i bolle som ble blandet og tilsatt ost og dressing etter ønske fra bordet. Pastaen var grei nok. Feit og ikke spennende krydret. Stinn brakke og bursdagsfester, folk i baren som drakk og familier over alt. Effektiv og proff service og en pris en ikke kan klage på.
Mens Olivegarden kjører lett mediteransk miljø med falske Oliventrær i hjørnen byr Longhorn Steakhouse på vesten følelse med ” wellcome on inn yeaall” og country på høytalerene. Komplett med en sal hengene på veggen. Her er det kjøtt som gjelder. Og når en Porterhouse som nærmer seg 700 gram koster mindre en en kyllingsalat kan i Oslo så skal jeg overleve den generiske følelsen.
Red Lobster : sjømatsversjonen av kjedene over. Ligger ofte ved siden av hverandre. Samme eiere, samme grunndesign, men er finner du nautiske flagg på veggen, og hummer i en kum, i resepsjonen. Mye fritert alle fiskepinner. Det ser ut som selv parkeringsplassene og innkjørselsveien som ligger bak restaurantene som ligger mot kryss eller motorvei har standard design eller oppsett. Litt skummelt og litt kult.
Også slenger jeg med Ihop bare fordi pannekaker kan spises når som helst og hvor som helst med hva som helst. Hvis Longhorn er kjden som gjør amerikanske kardiologer rike på både blokking av aortastenoser og triple bypassoperasjoner så er Ihop stedet som gir en hver indremedsiner gull i øynene med tanke på nytt pasientinfall med begynnende diabetes diagnoser.
