Foodietur østover ...

God tur
Og takk for at dere deler litt matglede med oss.

 

I vitenskapens navn (eller noe slikt) var det selvfølgelig helt påkrevet at vi også testet lunsj. Det er jo bare dårlig gjort å la være - særlig når vi har observert kokken stå og lage pasta for hånd!



Menyen er lang og full av fristelser fra alle hverdenshjørner, pluss en egen pastameny. Fruen gikk for en soppcappuchino (fancy navn for soppsuppe med skum på) med skiver av fersk trøffel som forrett - noe som slett ikke var et dumt valg, og dessuten fungerte helt fint til et glass Bollinger. Men selv om størrelsen på koppen var beskjeden nok, landet hovedrettene på bordet før suppa var borte. Noe som kanskje var like greit, med tanke på ostefatet borte i buffeten.



»When in Rome»... konkluderte sjefen sjøl, og gikk for en Wiener Schnitzel med potetsalat, kålsalat og agurksalat. Og smaken var vel omtrent som en scnitzel skal være, og den ble slett ikke dårligere med en Grüner Veltiliner i glasset. Madammen tenkte hun måtte prøve denne pastaen, og prøvde seg på agnolotti (fylte pastaputer) med steinsopp, servert med mer steinsopp, asparges, cherrytomater, parmesan og timiansmør. Det eneste man kanskje kunne utsette på dette var at det muligens var litt i overkant med bortimot en halv desiliter smeltet smør i bunnen av tallerkenen. En Greco di Tufo ble dessverre litt borte ved siden av alt smøret.





Heldigvis var det rom for en tur bort til ostebordet til slutt, der sjefen også fant litt annet småsnacks - for selvsagt passer det vel med en reke på fatet....?

 

I Seoul vil jeg anbefale dere å spise koreansk biff (한우), beslektet med Kobe. Prøv Kyungbokkung restaurant i Center Mark hotell i nærheten av Jonggak subway stasjon.

Har ikke spist koreansk biff der, men det jeg spiste var godt og en i familien pleier alltid å ta med viktige forretningspartnere der. Sendte en annen på forumet og han var godt fornøyd. De har kvalitet 1++ der som er ganske gøy kvalitet.

Tipper dere blir like godt fornøyd med det til en brøkdel av prisen.

 

Takk for tips

 

Så, flytur på første klasse, med Lufthansa ut fra Frankfurt? Joda, klart vi hadde forventninger. Og vi kan vel ikke si at vi ble skuffet, heller!


Vi ble hentet i loungen og geleidet ned til en Porsche Panamera, som kjørte oss ut til flyet. Det føles kanskje litt «overkill» med en sånn bil for en rolig tur under gangbroene, men hadde vi hatt skikkelig dårlig tid hadde det kanskje stilt seg annerledes. Ombord på flyet ble vi vist til setene våre (omtrent på størrelse med vår første stue) og servert et glass Pommery Champagne Brut Cuvée Louise 2003 - sånn mens vi venter på avgang.


Denne flighten begynte jo på ettermiddagen, så det tok ikke lang tid før middagsserveringen startet. Først kom det en liten forrett, litt chevre med druer, og deretter fortsatte jammen forrettene å strømme på. «Caviar service» leverte en stor porsjon kaviar med alt nødvendig tilbehør (helt klart en god match til champagnen), og deretter landet det en trio med andebryst med masao-saus, reker med sukkererter og mango, og syltet gresskar på edamamepuré på bordet. Andebrystet var godt og spicy, gresskaret var ganske forglemmelig, mens det var rekene som «vant» forretten denne gangen.




Til hovedrett måtte vi velge - alltid en utfordring. Sjefen gikk for kalvebiff med kantarellkremsaus og savoykål med smak av trøffel, mens madammen valgte pasta med squash, oliven, bakte tomater og pecorino-saus. Kalven så riktignok ikke så spennende ut, men dommen var «grei smak» (noe som stort sett tolkes som at det stod til forventningene), og pastaen var faktisk imponerende saftig og velsmakende. Med god hjelp av vår flyvert fant vi både en passelig hvitvin til forrettene og en god californisk rød til hovedrettene.



Når vi kom til desserten var det stort sett ikke plass til noe mer enn litt ost. Også en reke som hadde lurt seg unna siden forretten, da...



Kort etter middag ble setene tryllet om til senger. Lufthansa skal ha kred for behagelige senger, gode pysjamaser og hyggelige «amenity-kit», men det ble rett og slett litt i varmeste laget for to kuldevante nordmenn som helst vil ha det kaldere enn 17 grader på soverommet. Litt søvn klarte vi nå likevel å kile inn før det nærmet seg frokosttid, men det gjorde seg godt med en svart kaffe mens man blunket søvnen ut av øynene.


Ved frokosten var det igjen tid for å velge fra en forholdsvis omfattende meny, der sjefen gikk for ost og gravlaks (nyskapende kombinasjon, der, altså), mens madammen holdt seg til eggerøre med gressløk. Straks etter var det tid for landing, og selv om klokka var ca halv elleve på formiddagen lokal tid, kjentes det nok ganske godt at det fortsatt var midt på natten i vestlige hoder.

 

Kollektivtrafikk i Seoul er ikke for amatører. Det gikk helt fint å komme seg inn til sentralstasjonen med expresstoget, men derfra gikk det straks «åt skogen». Etter å ha vandret opp og ned trapper, frem og tilbake lange korridorer, og forsøkt å få hode og hale på hvordan billettautomatene egentlig virket, ga vi rett og slett opp og stilte oss i den lengste taxikøen noen har sett siden tidlig nittitall. Men til slutt, etter mye venting og en god halvtimes taxitur, fant vi endelig veien til kveldens mål: Restaurant Toc Toc!



Toc Toc innehar en stolt 42.plass på lista over Asias Top 50 restauranter, og vi kunne selvsagt ikke velge annet enn menyen med signaturrettene. Aller først kom det litt snacks på bordet - luftige, friterte biter av torsk, og en bitteliten toast med mascarpone tilsmakt med sopp, og med sopp på toppen. Dessverre føltes mascarponen litt for søt for denne kombinasjonen, men torsken - som var rykende varm - var en riktig så god liten snacks.



Deretter fulgte en rett vi ikke ble helt kloke på. En bit toast (laget med et brioche-aktig brød) ble servert sammen med en bitteliten bit smør tilsmakt med kelp, og midt på bordet havnet det noe som mest av alt minnet om store biter med servelat, med litt ruccolasalat og soltørkede tomater. Det er mulig denne retten er mer eksotisk for de som ikke har vokst opp med ei skive eller to med servelat i matpakka, men for oss var det i grunnen bare litt underlig.



Nevermind, on with the show! Neste rett på menyen var «Raw fish», som viste seg å være sashimi av yellowtail (lykke til med oversettelsen for den som prøver). Fisken var garnert med litt urter og reddik, og ble servert med streng beskjed om å smake alt samtidig. Vi gjorde vårt beste, og var sånn rimelig fornøyd - fisken var fin, med et hint av chili i sausen.



Så kom dagens fisk, som vi muligens kanskje tror kan ha vært torsk. Okke som, den var fritert i en «jakke» av sprø, tynne tråder, og servert med revet ost og sitron. Den som en gang sa at ost ikke passet til fisk, burde antakeligvis gjeldes for å unngå at genene går i arv - dette var godt, knasende sprøtt og spennende!



Oh, well - la oss komme til det aller beste! Neste rett på menyen var carpaccio, og maken til kjøtt skal du lete VELDIG lenge etter. Dette er så pent at du kan ha det på veggen, og så godt at du kan gråte av det. En fantastisk marmorert, syltynn skive biff med litt urter, sennepssaus og et par flak trøffel. Nærmere himmelen kommer man nesten ikke - vi drømmer fortsatt om den...



Etter en så fantastisk rett var vi litt bekymret for fortsettelsen, men når neste rett egentlig bare tilbyr mer av det samme utrolige kjøttet - grillet oksefilet med <en eller annen rotgrønnsak vi ikke har> og en smørsaus med sitrustoner. Man kan jo bare ikke være trist når god følges av en dose av samme medisin, og dette kjøttstykket tror vi kanskje kunne serveres som kur mot det meste.



En skulle tro at deretter var det ikke så mye håp. Hvem hopper etter Wirkola, liksom? Jo det skulle vise seg at husets pasta med pecorino-ost, eggeplomme og store mengder fersk sort trøffel faktisk gjorde susen. Spenstig og god pasta med akkurat passe mengde egg og ost, og... glemte vi å nevne STORE mengder sort trøffel? Joda, vi betalte for det, men likevel - dette er luksusfølelse så det holder, og duverdensågodt!



Måltidet ble avsluttet av en hyggelig dessert med mangosorbet med jordbær-sjokolade og etterhvert en kopp te med en skrive sitronkake, og plutselig var det tid for å finne en taxi tilbake til Seoul Station for å finne første tog tilbake til hotellet.

 

Flott lesing for en som er over gjennomsnittet glad i mat selv. Det ser virkelig bra ut, om du ser bort fra servelaten. Var det virkelig helt vanlig servelatpølse?

 

Dette er mortadella; når laget korrekt er det milevis fra servelat/MUK, og er hos enkelte italienske pølsemakere/butikkslaktere produktet som setter standarden.

 

Takk. Det forklarer jo en hel del

 

Ser ut som ett strålende måltid, takk for flotte bilder og beskrivelse

 

Da faller brikkene på plass, takker

 

En av mange formuleringer som har fått meg til å humre i skjegget. Tusen takk for at herren deler

 

Turen fra Seoul til Bangkok gikk med Thai på business class. Flyet var riktignok ganske nytt (bare et par år gammelt), men likevel virket det på sett og vis litt slitt i kantene - klistremerker med tekst hadde fått mørke kanter, finishen hadde skallet av litt her og der. Men for all del - det kan være at vi bare var kraftig bortskjemt av Lufthansa. Interiøret er også preget av de typiske mørke thaifargene, med mørk lilla og brunt «treverk» - det kan jo ha noe med saken å gjøre.



Helt siden tidenes morgen (det vil si, omtrent da madammen var «førstereis» som backpacker til Sørøst-Asia) har Thai hatt ord på seg for å servere ikke bare spiselig, men direkte god flymat. Og dermed var forventningsnivået lagt forholdsvis høyt da flyvertinnene kom og ba oss om å velge om vi ønsket oss vestilg, thai eller koreansk lunsj. Madammen landet på thai, og sjefen gikk for den koreanske. Vestlig kan vi jo spise hjemme. Med et par glass fransk chardonnay på bordet var det jo bare å slappe av og vente på maten.



Først fikk vi servert en liten forrett med reker og avocadokrem. For å være helt ærlig var ikke den noen «høydare» - rekene smakte lite, og den litt misfargede og smått slimete avocadokremen var ikke så veldig appetittlig, selv om den hadde fått et lite sting av chili. Men så er jo ikke reker og avocado akkurat noen typisk asiatisk mat heller, da.


Med hovedretten tok det hele seg betydelig opp. Den thailandske lunsjen bestod av en kokosmelksuppe med kylling, sopp, sitrongress og galangal, biff i Pa Naeng Curry, thailandsk omelett med syltet kål og ris. Kyllingkjøttet i suppa var kanskje ørlite overkokt, men curryen var rett og slett så god at det var fristende å slikke skåla etterpå.



Kyllinglår i en små-spicy saus, ris, spinatsalat og en julienne grønnsaksalat. Sjefen kunne melde om at den var helt topp, og den forsvant som dugg for solen.



Etter hovedretten kom det et lite ostefat med et par biter ost, noen druer og litt eple og pære. Godt, men ingen wow-faktor. Og som avslutning på lunsjen fikk vi valget mellom en mousse med kokosnøtt og jordbær, eller mangois. Her var det bare madammen som såvidt hadde plass til litt til, og fikk smake på en nydelig mangois.





Konklusjonen er i grunnen ganske enkel; Thai KAN virkelig asiatisk mat, men imponerer ikke like stort på vestlige retter - så velg et av de asiatiske alternativene når du kan! Det burde kanskje ikke komme så overraskende?


Etter lunsjen (og et par glass vin til; vi måtte jo smake på en rød også, og champagne er jo alltid velkomment) fikk vi oss et par timer på øyet. Sjefen kan melde om at det antakelig er en fordel å være under 180 for å kunne strekke seg helt ut med stolen i «sengemodus», men for en kortere tur går det jo helt greit.


Flyturen startet fra Korea på morgenen, og landet omtrent ved lunsjtider i Bangkok - men da hadde vi jo også «mistet» to timer på veien. Før landing fikk vi derfor en slags «second lunch», med kaffe eller te og et par små sandwicher med henholdsvis røkelaks og ost (smeltet). Det var ingen kulinarisk opplevelse, men likevel ganske godt å få en ørliten bit i magen før man vandret ut i den thailandske varmen.

 

Bra rapport! Skal ta eksakt samme flight om noen uker, setter pris på at du deler mat-tips!
Ser fram til å teste denne kabinen... Hadde dere midt-setene som er plassert sammen? Hvilken champis fikk dere?

 

Jepp, hadde midtsetene som er sammen.

 

Where to start? Mandag kveld var vi altså hos Gaggan. 2 Michelin-stjerner og rangert som den aller beste restauranten i Asia på Asias Top 50-liste, og nummer 5 på verdensbasis. Vi hadde skyhøye forventninger og ivrige sommerfugler i magen - og fikk en opplevelse som innfridde så det holdt.


Vi var så heldige at vi hadde fått plass ved Chef’s Table, en rekke med «tilskuerplasser» plassert i en hestesko rundt et eget lite kjøkken - en «lab», der de eksperimenterer og tryller frem små vidundere når det ikke er gjester, og underholder gjestene med å spille «riktig» musikk og fortelle om maten på kveldstid. For oss gjorde dette opplevelsen helt fantastisk - og bortimot helt umulig å beskrive i sin helhet. Folkens - dere må bare dra dit selv. Så enkelt er det!


I løpet av kvelden fikk vi 25 «retter», alle representert med et enkelt ikon på menyen vi fikk på forhånd - og alle forklart av vår polske, engelsk-amerikansktalende kokk. Rettene var stort sett ikke større enn at de gikk med i én munnfull (og for en del av dem var det eneste måten de kunne spises på), men hver eneste rett var et lite kunstverk og tilberedt med uendelige mengder kokkekunst, tålmodighet og fantasi. Den retten som tok lengst kalendertid å tilberede brukte de 4 uker på! (Og vi kunne gjerne få oppskriften...)


De aller fleste rettene skulle spises med fingrene - det var vel kun 2-3 retter der vi fikk utdelt «bestikk», og et par av rettene skulle til og med inntas direkte fra fatet.


Vi valgte selvfølgelig vinpakke (wine pairings høres strengt tatt bedre ut - litt mer «tilpasset til maten» og litt mindre «tilbudspakke»), som viste seg å inneholde ikke mindre enn 9 viner, hvorav 1 sake. Gaggans dyktige, japanske vinkelner presenterte og fortalte og sjenket vin gjennom hele kvelden, og skulle vi komme til å nærme oss bunnen av glasset litt for fort kom det en liten dråpe eller fem i påfyll på toppen.


Okay, så ville det vært dårlig gjort å IKKE fortelle noe om noen av rettene. Samtidig som det er helt håpløst å skulle beskrive ALLE rettene - hvor ofte hører man måltid beskrevet bit for bit, kanskje? Men, vi gjør et forsøk, og beskriver noen av dem vi husker aller best.


Den første retten som fortjener en egen kommentar, var rett og slett en skje med en sfære av yoghurt på. Denne retten serverte de den første dagen de åpnet, og de kommer til å servere den på den siste åpningsdagen. Og her er «alt i én bit» ganske åpenbart, for det er bare en tynn hinne som holder den sammen. Smaken? Yoghurten er krydret med typiske indiske krydder, og på en helt enkel måte setter den tonen for kvelden og tar oss med inn i det indiske kjøkken.



Så fulgte kveldens kanskje artigste rett - her hadde de rett og slett «malt» tallerknene med ulike sauser eller puréer, som skulle slikkes av. Smakene var aldeles vidunderlige, og til tonene av Kiss sin «Lick it up!» er det en opplevelse vi sent glemmer!



Ikonet for aubergine skjulte en rett som riktignok så forbløffende enkel og vakker ut, men tok en evighet å tilberede. Auberginen skulle frysetørkes til den bare var en skrukkete, nesten vektløs kjempe-rosin, for deretter å males til pulver og settes sammen til små «kjeks» som ble servert med en krydret auberginekrem i midten.



Egget fortjener også en liten kommentar - for selvsagt fikk vi servert et lite egg, pent plassert på et lite rede. Men egget var jo selvsagt ikke noe egg, men en liten smaksbombe som krevde at hele biten måtte spises i ett jafs.



Og ikonet for sopp? I en liten, rund bolle fikk vi servert en liten samling sopp - én spiselig, og resten ikke anbefalt. Men merkelig nok var den spiselige soppen slett ingen sopp, men et lite bakverk som smakte nydelig av høst og sopp.



Ikonet for is brakte en gryte til bordet, med noe som liknet på hvit asparges. Ikke det man forbinder med is, kanskje - før gryta ble fylt av rykende tørris. Aspargesen hadde visstnok vært asparges en gang, da det var sesong for slikt - men nå var det tynne rør av hvit sjokolade fylt med krydret blomkålpuré. Litt rart, men veldig godt.



Gryte-ikonet ropte jo selvsagt på curry. Men denne gangen kom det to små boller på bordet, pyntet med små blomster. Det viste seg imidlertid at curryen var gjemt inni, med potet, erter og kikerter i kjent indisk stil.



Etter curryen flyttet vi oss til et annet asiatisk land som betyr mye for Gaggan og hans «familie» på restauranten; Japan. Vår japanske vinkelner hadde til og med funnet frem litt sake for anledningen, og de to neste rettene bestod av rikelige mengder kråkebollerogn på en rull av tørket tang, og deretter stiftet vi bekjentskap med den nydeligste tunfisken vi kan huske å ha sett. En svært vellykket lynvisitt til Japan der, med andre ord.





Ett av ikonene som var litt enklere å gjette på, var reka. Det som havnet på tallerkenen der var absolutt gjenkjennelig, både i utseende og smak, godt krydret på indisk maner.



En dumpling viste seg å være et lite kunstverk - dandert på syrlig saus fikk vi en liten kreasjon med en krydret kjerne skjult i bunnen, og fire små «skåler» med chutney og pickles på toppen.



Da vi var kommet til stjerneikonet begynte musikken fra Star Wars å fylle lokalet - og frem på bordet kom mini-dødsstjerner i keramikk. Disse viste seg å være et smart, lite bolle-sett i flere etasjer, og inneholdt en nydelig kokossuppe med erter og ris.



Et roseikon brakte det som antakeligvis må være den vakreste retten på bordet - en rød og en hvit rose, laget av nepe og rødbete. Vår guide gjennom måltidet kunne fortelle at denne retten virkelig testet tålmodigheten blant kjøkkenpersonalet - etter sigende hadde allerede 4 sluttet fordi de var grenseløst lei av å lage slike små, vakre roser.



Da det begynte å nærme seg slutten av lista over ikoner ble musikken igjen skrudd opp, og Pink Floyd strømmet ut i lokalet. Regnbueikonet viste seg å være en gjenskapning av forsiden til Dark Side of the Moon, med en liten sjokoladekonfekt som prisme og en «regnbue» av forskjellige søte sauser laget med frukt og bær.



Og så det aller siste ikonet; Yin og Yang. Som viste seg å være nydelige, små kaker i fasong som... ja, du gjettet det - Yin og Yang!



Og hvis du tenker at dette var en laaang liste, så var det altså 10 retter til - pluss en liten konfekt som avslutning. Og enda har vi ikke engang snakket om vinene...

Menyen her:

 

Herlig! Gaggan så meget bra ut.

Det ble ikke for mye «smoke&mirrors» med musikken og kreativt servise? Ofte kan den slags ta fokus vekk fra maten, men når det funker som en helhet er det kult.

 

Neida, absolutt ikke. Her virket det heller motsatt, det gjorde at vi hadde full oppmerksomhet på hver eneste rett! Her fikk vi gjerne både historikken, teknikken og ingredienser, på en måte som var både informativ og underholdende.

 

I utgangspunktet er eg ingen slik gourmetentusiast som hadde vorte slått i bakken av ei slik oppleving, men det er mogleg at eg må etter å ha lese denne menyskildringa. Tusen takk for at du deler, @jgroneng