Nydelig reisebrev så langt! Tipset til @Bonusolsen er også notert til turen vår i november. Må tydeligvis hamstre brusetabletter
Dag 3 - Cuzco Fortsetter å våkne svært tidlig, men fikk gode 8t på øyet som må regnes som solid. Etter å ha inntatt en stor frokost bestående av avokado, egg, bønnepuré, maisgortille ost og en himmelsk pico de gallo gikk turen igjen videre til den obligatoriske kaffekoppen på D’wasi. Ellers ikke gjort så mye spesielt. Tok en runde til Qurikancha ruinene og området rundt. Stort sett gått fra kafé til lafé, drukket kaffe og kost oss. Lunsj/middag ble inntatt på La Osteria, der jeg fikk servert en god Pizza Capriciosa. Etter en pust i bakken dro vi på orienteringsmøtet før turen vår starter i morgen. Gruppen vår består av ti stykker, inkludert noen nordmenn. Generelt vil jeg si at Salkantay Trekking virker meget profesjonelt og vi tok en detaljert gjennomgang av hva hver dag vil inneholde samt noen tips og triks vi bør ha i bakhodet underveis på turen. Annet enn at vi blir hentet klokken 04.00 i morgen tidlig, må jeg si ag jeg gleder meg stort til å ta fatt på vandringen nå!
Sjekk ut Proteinfabrikken. Dei sel brustabelettar med koffein og grøn te som smakar godt og gir bra med trumf.
Grøss og gru! Det var tidleg, men dersom de framleis har litt norsk tid i blodet, så går det kanskje greitt... God vandring! Ser fram til neste oppdatering
Dag 4 - Cuszco til Soraypampa og Lake Huamantay Da var dagen omsider her, og den startet ekstremt tidlig. Vi ble hentet på hotellet vårt i San Blas klokken 04.00, og etter å ha plukket opp resten av gruppen vår, inkludert et norsk par som omtrent er naboene våre i hovedstaden, vendte minibussen vår nesen mot Mollepata hvor vi stoppet for en kort frokost. Kjøreturen i seg selv til der stien starter var utrolig flott og man har høye, spisse topper stikkende opp rundt seg over alt. Etter rundt to timers kjøring var vi fremme ved vårt utgangspunkt ved Challacancha (3600 moh). Solen skinte, og vi var klare for å komme oss av gårde relativt kjapt. Duffelbagene våre ble lastet på hester og vi satt kursen mot leiren, Soraypampa som ligger på rundt 3900 moh. Turen tok cirka to timer, og foruten stigningen i starten var denne delen av turen ganske så overkommelig. Man har hele tiden utsikt mot de imponerende og ville toppene til Huamantay (5950 moh) og etter hvert også Salkantay (6254 moh) som ruvet over oss gjennom store deler av dag 1 og også resten av turen. Huamantay har aldri før vært besteget, mens Salkantay har vært besteget fire ganger i moderne tid. Vel fremme i leiren sjekket vi inn i vår Sky Dome, en igloformet glassbygning som er ment til å gi en finfin utsikt til nattehimmelen. Vi fikk i oss lunsj, og deretter bar det avsted på en slags akklimatiseringstur til Huamantay Lake, en liten innsjø som ligger på rundt 4200 moh, ved bunnen av isbréen som kler Humantay Mountain. Så langt var det bare én i reisefølget som kjente noe særlig til høyden, og det skulle bli spennende å se om vi andre ville reagere på denne turen. For det gjorde vi jo. Det var ingen som opevde noe dramatisk, men alle i gruppen fikk en kjip, men levelig, skallebank på vei opp til Huamantay Lake. Hvorvidt den kom av høyden, generell kortpustethet eller en kombinasjon av de to vites ikke, men kjente det gjorde vi alle sammen. Turen opp dit er brutalt bratt uavhengig av høyde og man går 300 høydemeter på rundt 1.5 km om jeg husker riktig. Det vil si rundt 20% stigning i snitt. Men som dere ser av bildene under var denne turen helt klart verdt innsatsen, og jeg tror flere av oss hadde godt av å prøve seg på 4000+ før påfølgende dag da vi skulle enda høyere. Uansett, da vi kom opp var det ingen der, og vi hadde utsikten, fjellet og innsjøen for oss selv. Helt utrolig flott, og et av turens store høydepunkter. Vel nede i leir etter en litt voldsom nedstigning for eksplosive styrkeløfterlår ventet en god kvelds før det bar rett i seng med noen lag med ull og en varm sovepose. Vi nøt stjernehimmelen til søvnen og kondensen på glasset tok den fra oss. Vi hadde behov for all den søvnen vi kunne få før turens høyeste punkt skulle passeres dagen etter. Fortsettelse følger.
Dag 5 - Til Chaullay over Salkantaypasset fra Soraypampa Av en eller annen grunn kommer bildene k en helt annen rekkefølge når jeg laster opp fra mobil enn den som er tiltenkt. Forhåpentligvis skjønner dere orginal rekkefølge. — Turens største utfodring sto for dør på dag 2 av vandringen i Andesfjellene. Presis klokken 5 om morgenen ble vi velket av guiden vår som kom innom med coca-te. Jeg gikk for en koffeinpille i stedet, da smaken på den teen er... vel, dritt. Heldigvis hadde vi fått en ganske så god natt med søvn. Vi var i seng allerede klokken 19.30, og vi sov søtt til vi ble vekket. En kunne altså bare håpe at akklimatisering og restitusjon etter gårsdagens tøffe tur hadde gått bra. Etter en god frokost, kaffe og pep-talk datte vi etter hvert kursen opp mot Salkantay Pass. Det verserer litt ulik informasjon om hvor høyt dette faktisk ligger, men i følge vår guide er siste nytt 4645 moh. Guiden vår mante oss til å ta det med ro, vi skulle totalt tilbakelegge 23 km denne dagen og det var ingen vits i å pushe kroppen tidlig for å komme først opp passet. Ferden opp mot passet var på rundt 700 høydemeter, og kan vel bare beskrives som tøff. Jeg begynte å kjenne på svinmelhet og hodepine allerede rundt 4150 og ble litt småbekymret for om dette ville gå. Heldigvis gav dette seg relativt kjapt og kanskje noe underlig da jeg tok fatt på de bratteste partiene. Jeg kjørte i gang med samme taktikk som jeg kjørte opp Mt. Fuji for et par år siden uten noen som helst akklimatisering og vill jetlag. 50 steg, 10 inn- og utpust som pause, 50 steg 10 inn- og utpust som pause. Tempoet er da relativt jevnt, hjertefrekvensen øker ikke over 70-75% av maks, og dropper greit under de korte pausene. Ved å holde meg tro til denne taktikken var det faktisk aldri et problem å komme seg opp til passet. Jeg var sistemann opp, 2-3 min etter de andre i gruppen, men førstemann i 100-kilos klassen, og til tross for en nervøs start var det bare lårene som kranglet litt til slutt. Både pust og hode klarte seg fint. Været var topp og vi fikk oss en god pause og kunne nyte utsikten til de ville og isbrelagte toppene før vi satt kursen nedover fra passet. Selv om den tøffeste etappen nå var tilbakelagt gjensto den lengste. Etter å ha krysset passet skulle vi begynne nedstigningen mot Chaullay, dervi skulle slå leir for kvelden. Dette innebar en nedstigning på totalt 1600 høydemeter fordelt på rundt 15-16 kilometer avstand. Endringen i både klima og terreng var merkbar og etter ca 5-600 høydemeter nedgang befant vi oss i starten på amazonasjungelen, med høy luftfuktighet, mye høyere temperaturer og et grønt og frodig landskap. Jeg må si at selv om høydepunktet og de flotteste bildene kanskje var på toppen av passet, var det utrolig flott å beskue grønnkledde 4-5000-meters topper så langt øyet kunne se på vei nedover. Nedstigningen var en prøvelse for både knær og lår, men med ordentlige staver så gikk dette også relativt greit. Fordelen med å være tung er at det går fort nedover, og på tross av at jeg var sistemann opp var jeg førstemann ned til Chaullay hvor vi skulle tilbringe natten i strålagte hytter. Også her sloknet vi relativt raskt, etter gode 10 timer til fots. Morgenen etter ventet turens roligste etappe. Mer om den senere.
Dag 6 - Chaullay til Lucmabamba Hele reisefølget var ganske takknemlig for at dagens etappe «kun» var på rundt 19 km, sammenlignet med gårsdagens 23 km som atpåtil innebar tøffe både opp- og nedstigninger. Denne etappen gikk til sammenligning stort sett i flatt jungelterreng hele veien, og noen kilometer på grusvei til slutt. Vi satt i gang rundt klokken 0600. Det var lagt opp til flere besøk til lokale gårder og plantasjer på veien. Vi fikk smake (og kjøpe) både søt og sur pasjonsfrukt, som for øvrig ser helt annerledes ut enn de man finner på Meny i Norge. Vi var også innom en liten kaffeplantasje. Jeg er litt todelt i synet på det at man absolutt må innom steder hvor det legges opp til overdreven pengebruk på alt av guidete turer. En del av meg liker det ikke fordi slike steder gjerne er blottet for sjel og man føler at man blir lurt til en hver tid. Her derimot var det helt åpenbart at gårdene og plantasjene vi var innom var autentiske, stolte av det de drev med, og det var lett å legge igjen noen kroner for litt pasjonsfrukt, eksotisk kaffe og ferskpresset jus. I tillegg hadde vi en samtale med guiden kvelden i forveien der han forklarte en del om den politiske situasjonen i Peru, og at det ikke er noen som tar vare på disse ørsmå, avsidesliggende samfunnene og menneskene som bor langs stien vi går. De er overlatt til seg selv, men de hjelper heldigvis hverandre, og etablerte firmaer som lever av turisme er også i økende grad flinkere til å involvere disse menneskene ved at vi for eksempel stikker innom og legger igjen en femmer for 3-4 frukt. Det gjør det hele en tanke mer givende å være med på, og det gjør også at jeg varmt kan anbefale Salkantay Trekking, som, selv om de tar seg meget godt betalt, kjenner på et visst samfunnsansvar. Det var en liten digresjon, men dere skjønner greien. Det er givende å gi litt tilbake. Uansett; på vandringen mot Lucmabamba hadde vi turens dårligste vær. Det regnet, noe som gjorde forholdene vanskelige, og flere steder var det gått jordras over stiene som gjorde at vi måtte ta noen omveier. Guiden vår, som var lommekjent, fikk oss lett igjennom dette, noe som også taler for å ikke gå denne turen alene (som er mulig), med mindre man er godt kjent. Vi kom frem til leir rundt klokken 13. De som ville kunne ta seg en tur til nærmeste landsby og nyte varmekildene som var der. Vi tok det rolig i leiren og nøt stillheten og gode fasiliteter. Den hvilen vi fikk her trengtes virkelig, ettersom 25 km med bratt stigning, nedstigning og hardt og jævlig underlag ventet oss dagen etter.
Dag 7 - Lucmabamba via Llacaplata til Aguas Calientes Etter en tidlig kveld og en god natts søvn var det omsider klart for nest siste etappe på fjerde dag av vandringen. Vi ble forberedt på at denne ville bli tøff, ettersom den besto av til sammen 25 km inkludert 6 km opp til toppen av Llacaplata, 7 km ned og 11 km langs togskinnene til Aguas Calientes. Turen gikk stort sett i svært luftfuktig jungelterreng og høye temperaturer. Oppstigningen til Llacaplata var på ca 700 høydemeter, og kan nok beskrives som like tøff som turen til Salkantaypasset to dager før selv om turen begynte nesten 2000 meter lavere. Syrefesten i beina startet tidlig, så tempoet var generelt lavt oppover. Som dere ser av bildene under var det like greit, for utsikten var fenomenal hele veien. Andesfjellene er virkelig imponerende! Toppen av Llacaplata kunne by på vanvittig utsikt over fjellkjeden, og ettersom det var klarvær kunne vi se bort på Machu Picchu, Huayna Picchu Mountain og Machu Picchu Mountain. Det var også ruiner på toppen her, muligens fra en enda tidligere periode enn regjeringstiden til Inkaene. Etter en krampeinduserende nedstigning tok vi fatt på det som viste seg å bli den tøffeste etappen mentalt på hele turen. Nemlig elleve grusomme kilometer langs togskinnene til Aguas Calientes. Lårene var ferdige, fotsålene skrek, og hjernen lette febrilsk etter motivasjon. Øynene så stadig etter skiltene som indikerte avstanden til Aguas Calientes. Disse skiltene kom hver kilometer, og med tanke på at tempoet nå var lavt, var det deprimerende å regne ut hvor lang tid som gjensto før vi var fremme ved hvert skilt. Denne strekningen må også kunne beskrives som jævlig kjedelig. Det var spennende å gå langs skinnene de første 500 meterne, men etter det første toget var passert var vi møkk. Lei. Da vi omsider nådde målet var det deilig å få beskjeden om at det nå var slutt på campinglivet. I natt skulle vi sove i seng. Og ikke minst skulle vi få ta oss en etterlengtet dusj. Det var viktig å få øadet batteriene (og føttene) til i morgen. Da ventet det endelige målet, Machu Picchu.
https://relis.no/Publikasjoner/2008/Acetazolamid_mot_hoydesyke/ https://tidsskriftet.no/2002/06/tema-reisemedisin/reiser-til-de-store-hoyder-akutt-hoydesyke Over er to greie lenker som forklarer litt av fysiologien både bak høydesyke, symptomer en kan følge med på, effekten og ikke minst behandling og tiltak for å motvirke utviklingen av høydesyke. Det er vel flere som er i gang med planlegging, så det burde være lese stoff for noen her inne.
Hei folkens! Beklager dårlig med oppdateringer her, men tilgangen tim verdensveven på Galapagos var så og si ikke-eksisterende. Referat fra alle dagene er ferdig skrevet, jeg skal bare gå igjennom bildene så laster jeg opp etter hvert som ting er klart. Vi er på vei hjem og drikker øl på Avianca Gold Vip på El Dorado! God tirsdag!
Dag 8 - Aguas Calientes til Machu Picchu og tilbake til Cuzco Det er ikke så mye man trenger å si om turens siste dag. Vi fikk tilbud om å ta buss opp, men vi tok bena fatt. Det tar ca halvannen time, og turen er generelt ikke så veldig spektakulær i mørket. Dette er det det eneste kjipe med å gå Salkantayruten. Man kommer ikke inn solporten, der man kommer inn dersom man går inkastien. Man kan derimot tusle opp til denne senere på dagen. Man kan nesten like gjerne ta bussen opp, slik mange også valgte å gjøre. Vi tilbrakte noen timer i Machu Picchu, og slapp inn klokken 6. Da var det heldigvis nesten ingen andre der. Ruinene opplevdes som like fascinerende som man på forhånd kan tenke seg, det er helt vanvittig hva de har fått til, og vanskelig å vri hodet rundt. Etter noen timers guidet tur gjennom ruinene tok vi farvel med vår guide og satte kursen mot toppen av Machu Picchu mountain. Dessverre hadde batteriet tatt kvelden, og jeg har ikke bilder fra toppen. Uansett, vi så ingenting utover tåkehavet. Dette var veldig skuffende, jeg hadde gledet meg til å få gode oversiktsbilder, men det får bli en annen gang. Ømme og gode satt vi oss på bussen ned til Aguas Calientes, og kom oss etterhvert på toget til Ollantaytambo hvor vi ble hentet og kjørt til hotellet i Cuzco. Vi ble oppgradert og fikk suiten på hotellet vårt, Casa Andina San Blas. En hyggelig overraskelse. Etter en god Llomo Saltado på Maka, sovnet vi som steiner i suiten vår. Dagen etter ventet nye eventyr i Ecuador.
Dag 9 og 10 - Cuzco til Quito og Quito Etter natt med litt søvntrøbbel (kanskje jeg var blitt for vant til sovepose og medium hard madrass), var vi semiklare for å komme oss videre til Quito. Flyvningen dit skulle opprinnelig gjennomføres med TAME, men denne ble kansellert noen uker i forkant. Dermed ble det LATAM som fraktet oss til Quito via Lima. Ettersom værforholdene i Cuzco er som de er og det ofte er forsinkelser, ble det altså LATAM til fordel for *A da de virket safe med tanke på flytider. Lite spennende å melde om fra flyvningen, vi tok oss råd til hverken upgrades eller lounge på turen. Avreise fra Cuzco i økonomi krever litt tid med mindre man har høy status hos OneWorld. Det er mye folk som skal ut fra denne lille byen på hver eneste flyvning! For internasjonal transfer må man ut og igjennom sikkerhetskontroll på nytt i Lima. Dette gikk fort og uten kø i det hele tatt. Vi fant oss til rette på en liten kaffesjappe, og fikk i oss noe helt grei mat før turen gikk videre bak i bussen til Quito. Også her gikk det raskt å komme seg ut. Man blir stilt noen kontrollspørsmål ved immigrasjon. Da min samboer ble spurt om hun var singel eller gift, svarte hun «single» akkurat samtidig som jeg sa «we’re partners». En strengere kontrollør ville hevet øyenbrynene, men det ble til at alle lo, og vi fikk gå igjennom. Jeg overhørte derimot andre passasjer som ble spurt betydelig mer kontrollerende ut, så det er noe å være obs på ved innreise til Ecuador. En Amerikaner som ikke husket hva han hadde betalt for hotellet da han ble spurt om det, ble for eksempel tatt inn til en mer grundig kontroll. Latterlig, spør du meg. Jeg er glad vi ikke ble spurt! Vi ble hentet av vår sjåfør fra Swissotel, noe som kostet ca 35 USD. Det er offisiell taxikø rett utenfor som sannsynligvis er langt billigere, men etter en dårlig erfaring med å ha bli lurt med inn i en pirattaxi i Kina for en tid tilbake er jeg nøye med å ordne slikt på forhånd. For 35 ekstra USD per pers ble vi oppgradert til business suite, og fikk frokost og middag inkludert. Ikke verst. Etter en god og lang natts søvn på vårt flotte hotellrom inhalerte vi en god frokost før vi gjorde oss klare for å utforske Quito. Ettersom bena fortsatt var ømme etter turen bestilte vi Hop on Hop off billetter og slang oss med bussen fra bar og restaurant-strøket Plaza Foch. Denne tok oss via La Basilica og opp til Panecilla, en ås som ligger midt i byen med en svær statue av Jomfru Maria på toppen. Vi ble her en halvtimes tid, spiste grisebillige empanadas og tok bilder av utsikten før vi ble bussen ned igjen til gamlebyen. Centro Historico i Quito er flott, med Plaza Grande, La Ronda og flere kirker som visuelle høydepunkt. I forbindelse med påsken var det vanvittig mye folk i gatene, og stemningen var generelt god. Vi fikk i oss både mat (uspektakulært), øl og kaffe og ruslet opp til den gigantiske katedralen (La Basilica) som ligger på grensen til gamlebyen. Den er ganske så flott og jeg vil anbefale alle å besøke denne, spesielt om man er interessert i Gotisk arkitektur som man jo også finner over hele Europa. Omsider tilbake i området rundt hotellet spiste vi god sjømat på en restaurant like ved. En typisk latinamerikansk, hjemmekoselig restaurant som spesialiserte seg på alskens sjømat. På tross av dette ba jeg om et glass Ecuadoriansk rødvin til min fiskerett, den passet helt OK, og blir nok ikke kjøpt med hjem slik som den Peruvianske overraskelsen fra Malbec. Mette og gode, fikset vi oss noen gratis drinker (inkludert i upgrade) i hotellbaren og avsluttet kvelden med en beskjeden promille og kortspill. Vi fikset sen check-out (gratis) og kom oss i seng, spent på neste dag da vi skulle møte gruppen vi skulle reise med til Galapagos.
Dag 11 og 12 - Quito og avreise til Galapagos. Dag 2 i Quito var relativt hendelsesløs. Vi følte vi fikk sett mesteparten av det som var vært å se og ikke inkluderte tur i fjellet dagen før, og sistnevnte utgikk med høye kneløft. Det er en gondol som går opp på Pinchinchavulkanen (som Quito ligger i fjellsiden på) som vi vurderte, men været klarnet aldri. I stedet ba vi om sen utsjekk (gratis), tok en treningsøkt på et for øvrig meget bra hotellgym og slappet av i suiten vår. Senere spaserte vi opp til og sjekket inn på hotellet vi skulle sove på til dagen etter. Hotellet heter Hotel Quito og ligger i samme område som SwissHotel. Dette var booket gjennom G Adventures og det var her vi skulle møte gruppen vår senere. Etter en rask men sen lunsj møtte vi gruppen vår ved seks-tiden. Den besto av folk i alle aldre, en familie og en eldre kvinne som nærmet seg 80. Det jeg tidligere har likt med G er at de samler og matcher grupper og folk på samme alder. Det gikk ikke denne gang. Men pyttsann. Dag 12 var vi klar for avreise klokken tidlig. Til min store glede fikk vi utdelt utdelt boarding pass med Aviancas logo, noe som betød hyggelige 900 grunnpoeng for reisen fra UIO til GPS. Det er litt krøkkete å få sjekket inn, bagasjen må scannes og man stilles noen kontrollspørsmål, så det kan være OK å beregne god tid. Flighten ut var relativt begivenhetsløs foruten at vi var en times tid forsinket. Selv ved en så kort forsinkelse var Avianca på ball og tilbød gratis snacks og vann/brus på sin regning. En hyggelig overraskelse. På GPS (Baltra/Santa Cruz) kom vi raskt gjennom «immigrasjonen». Deretter skulle to hundepatruljer gå over all bagasjen før vi fikk den utlevert. Ganske møysommelige skal det være når man skal til et så flott sted, altså. Vi ble møtt av vår guide, og villmarksgølelsen kom snikende allerede på veien fra flyplassen. Sjøløver, marine iguanaer og ekskotiske fugler var å se allerede fra første båtkrysning fra Baltra til Santa Cruz. Selve Puerto Ayora på Santa Cruz er ganske turistifisert, og det er også relativt dyrt. Men det er et fint startsted og relativt greit å komme seg videre til de andre øyene om man har gjort litt research på forhånd eller er med en gruppe. Det eneste som sto på programmet var å stikke innom Charles Darwin Center, for å kikke på gigaskilpadder som konserveres og avles frem her for å redde arten. Vi besøkte blant annet det som gjenstår av Ensomme Georg (Lonesome George), den eneste skilpadden som var igjen av en spesiell type, men som de ikke fikk til å pare seg og dermed ikke fikk reddet arten. Siden spiste vi en god middag i sjøkanten før vi tok en tidlig kveld. Dette er Diego. Han reddet arten sin alene og er far til 700 barn. Legende. Skjønner at han er trøtt tho.
Dag 13 - Santa Cruz og Floerana Første «ordentlige» dag på Galapagos. Etter en OK frokost tok vi båt og apostlenes hester til en badeplass kalt Las Grietas. Et kult lite sted mellom to klipper. Jeg er glad vi kom relativt tidlig for det var tydeligvis andre som hadde sett seg ut dette stedet, og det ble fort folksomt. Vi tørket oss tidlig og gikk videre ut for beundre havutsikten lenger ute på klippene. Herfra kunne vi se fugler jeg ikke hauker navnet på stupe ned i dypet på jakt etter mat. Vi fikk tatt noen OK bilder, og satt etter hvert kursen tilbake mot havnen for lunsj og skovask. Ja, skovask. Sand/gjørme/annen møkk skal ikke overføres mellom øyene for å bevare flora, fauna og dyreliv. Etter dette fant vi oss til rette i en såkalt speedbåt, som på halvannen time skulle ta oss til Floreana, en liten, ganske urørt øy med 150 innbyggere. Floreana er en øy som i større grad representerer Galapagos slik jeg så det for meg. Nesten ingen innbyggere, ingen dekning, ingen wifi, og om man kommer hit uten å ha varslet på forhånd kan man glemme servering og bosted med mindre man har med telt og sovepose + egen mat som er godkjent etter streng kontroll. Vi ble hentet på Black Beach, en strand som består av svart, vulkansk sand. Også her ble vi hilset av sjøløver og svartrosa marine iguanaer som penslet kaien med sitt late nærver. Vi ble vist til vårt gjestehus, som var fordelt rundt på familiene på øyen. Misforstå meg rett, dette er ikke klassiske homestays, men rom med hostelstandard som er bygget av familiene. Sammen deler de turistene mellom seg for å sikre at alles inntekt ivaretas. «Restaurantene» var også alle familiedrevne, og våre seks ulike måltider var fordelt på seks ulike restauranter, som var eid og drevet av seks ulike familier. Disse lå vegg i vegg med familienes egne hus, og samme mentalitet var gjeldende. Man fordelte gruppene mellom seg på en rettferdig måte, slik at alle familiene nøt like godt av inntektene. Maten var grei, men det føltes nok en gang fint å gi tilbake til lokalsamfunnene som tok oss i mot med åpne armer, og som forhåptenligvis vil kunne sikre at familiene blir på øyen og både ivaretar den og dens rike dyreliv. Floreana ble først bosatt av et tysk par (om jeg husker riktig) og det var også nordmenn innom øyen tidlig på 1900-tallet. Mange av øyas innbyggere er etterkommere av disse. Vi hadde ikke tid til så mye annet enn et kort besøk på øyas knøttlille museum som gjenfortalte litt av historien til den lille øya, samt et måltid og en drink på øyas ene bar før vi tok kvelden. Øya skulle utforskes i større grad dagen etter.
