Dag 14 - Floreana Etter frokost på en av øyas familierestauranter var planen å snorkle fra stranden lenger ute på øya. Strandlinjen langs sørsiden av Floreana benyttes av både sjøløver, skilpadder, iguanaer og mennesker. Langs stranden er det avsperrede områder der skilpaddene har lagt egg, og flere av strendene er forbeholdt sjøløver, og er forbudt for mennesker. En fornuftig og harmoniserende tilnærming, spør du meg. Uansett; vi ruslet i femten minutter forbi både reder lagt av både skilpadder og iguanaer, og ble nøye påminnet hvor vi ikke fikk ferdes eller burde tråkke. Omsider kom vi frem til en liten strandlinje som var utgangspunktet for snorkleturen vår. Vi så allerede fra stranden at dyrelivet var rikt. De aller fleste var opptatt av skilpaddene, som kanskje er det fremste kjennetegnet til dyrelivet på Galapagosøyene. Vi fikk grei beskjed om å holde noenlunde avstand og la dyrene være i fred, men at vi ellers kunne gjøre som vi ville. Det tok ikke lang tid før vi oppdaget en koloni av skilpadder på havbunnen. Flere av disse bevegde etter hvert på seg og vi fikk alle svømt side om side med disse flotte skapningene. En veldig fin opplevelse. I tillegg til disse så vi haugevis av eksotisk fisk og småhai. Stranden som lå litt bortenfor var forbeholdt sjøløver, og noen av disse kom litt tettere på, men mer for å markere revir enn av lekenhet, som var tydelig av lydene de laget. Så lenge vi holdt oss på avstand var dette derimot aldri et problem. Jeg er litt delt i synet på akkurat denne aktiviteten, på en måte føler man jo at man invaderer et økosystem der man ikke har noe å gjøre. Men jeg opplevde likevel alle som respektfulle ovenfor dyrelivet. Og da er det vel i og for seg greit. Etter lunsj og en voksenbrus i baren, tok vi turen til et mytt skilpaddereservat som lå på nordsiden av den lille øya. Her befant det seg også huler som ble brukt av pirater i gamle dager som søkte tilflukt eller jaktet skilpadder på øya. Her fantes også øyas eneste vannkilde, som i seg selv betyr at det aldri kan bygges ut noe særlig og bli et upersonlig turistifisert, sted. Betryggende egentlig. Det er fint med slike steder, og man blir kanskje litt mer ydmyk ovenfor lokalbefolkningen når man kommer såpass tett på dagliglivet deres. Etter at øya ble kolonisert av det ene tyske paret, kom det etter noen år et annet par til øya, disse bodde visstnok oppe ved de gamle pirathulene, og det var dette paret som fødte det første barnet på Galapagos, den første Galapageño, Rolf Wittmer. Med forbehold om at jeg gjengir dette riktig fra vår vennlige, gebrokkent engelsk-talende guide. Muligens har det gått i krøll noen steder. Etter en flott og lærerik dag spekket med naturopplevelser og historie, gikk vi baren for en mojito og en god kyllingmiddag (takk og pris, vi var lei av tunfisk alle som en).
Dag 15 - Floreana til Isabela Tidlig opp, frokost, og klar for neste speedbåtetappe fra Floerana til øygruppens største, Isabela. Øyen er hakket mer turistifisert og bebodd, men ikke noe mindre vakker. Etter to timers tid i båt reiste Sierra Negra seg mektig i horisonten. Verdens nest-største krater var skylagt, men ikke noe mindre monstrøs. Vi har nyheter om 2018s utbrudd friskt i minnet. Da vi la inn mot havn ble vi hilset av, direkte og flåsete oversatt, blå-føttede pupper (fugl), pingviner, sjøløver, og, sannelig, iguanaer. Vannet var krystallklart, og den svarte vulkanske steinen sto i skarp kontrast til de kritthvite strendene. Faen så deilig. Og så vakkert. Vi var ganske tidlig fremme, og rakk innom en liten dam for å titte på flamingoer, og vårt tredje skilpaddereservat. Jeg var en tanke lei, men som guiden sa, det er disse dyrene som er Galapagos’ stolthet, og det legges ned vanvittige mengder arbeid for å redde og etablere skilpaddene som art på hver eneste øy. Det kan jeg respektere, og jeg bet mentalt i meg følelsen av repetisjon. Man er jo tross alt på en slik tur for å oppleve og få innsyn i hva som er viktig i en fjern kultur. Skjerp seg. Etter en under gjennomsnittet lunsj sto halvannen time til beins opp til krateret på Sierra Negra for tur. Lekestue, tenkte vi. Vi har jo gått og gått og gått i Peru, dette måtte gå greit. Og det gjorde det. Man kjører ganske langt opp og går i en times tid til et flott utsiktspunkt over det enorme krateret som en 9 kilometer bredt. Uheldigvis var det lave skydekket ikke lettet, så vi fikk bare et lite glimt av størrelsen på krateret og de vanvittige mengdene størknet lava fra forrige utbrudd. Noen timer senere, tilbake der vi bodde fikk vi i oss en god middag og kom oss til sengs tidlig. Som dere skjønner var det et ganske beinhardt kjør med aktiviteter hver dag. I tillegg til varmen, gjorde dette at vi var helt utslått ved 20-tiden, og vi gikk i seng tidlig nesten hver kveld. Dette var ikke noe unntak, men i morgen ventet i hvertfall en dag helt uten planer! Et skylagt krater
Dag 16 - Isabela Særdeles lite å melde. Resten av gjengen snorklet og padlet i kajakk. Vi grep muligheten og tok en dag på de kritthvite strendene. Vi ble brent som bare faen, men badet med en leken, ung sjøløve som kom bort til oss, spiste god mat på Coco et eller annet, og Booby Trap som for øvrig serverte turens beste Mojito og kanskje også Galapgos’ beste middag for vår del. Anbefales! En perfekt dag som endte med betydelig økt risiko for hudkreft, litt problemer med søvnen. Men det var herlig, og akkurat det vi trengte på en tur som ellers var spekket med aktiviteter og ikke så altfor mye avslapning.
Takk for et deilig og utfyllende reisebrev. Vi vurderer Galapagos i romjulen 2019. Ville du gjort noe anderledes hvis du skulle planlagt turen på nytt?
Hei! Det eneste jeg kanskje ville vurdert er flere dager. Det er flere andre øyer å se for eksempel som vi ikke rakk p tiden vi var der. Vi rakk over tre øyer, to av de ganske så turistifiserte. Floreana var fantastisk og jeg skulle gjerne hatt flere dager der og eventuelt på andre øyer som er mer isolert. Ser for øvrig at jeg mangler to dager her. De kommer asap.
Det sto mer til forventningene av hva jeg forestilte meg at Galapagos skulle være. Lite og uberørt med vakker natur og dyreliv. Det bor rundt 100 mennesker der som kommer fra 2-3 familier + noen få innflyttere. Vi var stort sett på den ene siden av øya, men om man er på båt eller tilbringer flere dager utforsker man visstnok også andre deler av øya. Noen vil kanskje beskrive det som kjedelig at det er "lite som skjer", men jeg liker meg godt i rolige omgivelser
På høy tid med siste oppdatering her: Dag 17-19 - Isabela til Santa Cruz til Quito og hjem Dette lille eventyret nærmer seg slutten. Fra snøkledde, ville topper, til jungelen og helt ned til havnivå. Vi begynner å bli klare for hjemreise. Kanskje best eksemplifisert av sjøsyken som oppsto på den rufsete sjøen fra Isabela til Santa Cruz. Vi klarte oss uten å henge over rekken. Men bare så fordømt vidt. Vi kastet i oss en pizza på Galapagos Deli, som for øvrig også er verdt et besøk. Vi tok med oss restene, og satte så kursen mot Tortuga Bay. Her drar man for å surfe litt, men vi fant oss en skyggelagt liten flekk og nøt pizzaen vår med mockingbirds tiggende rundt. Våre solsvidde kropper tålte ikke mer enn en liten dukkert, og vi nøt ellers skyggen, og fikk oss en avslappende blund. Dagen etter var det farvel med vår sjarmerende og hyggelig guide, Danilo. En dyktig, glad kar fra Santa Cruz, som vi er takknemlige for at viste oss rundt. Vi sjekket inn hos Avianca og sørget for å registrere våre respektive eurobonuskort. Til vår store glede, og de andres misunnelse, ble vi ropt opp og oppgradert til business i gate rett før boarding. Sannsynligvis fordi jeg er EBG. Nok et pluss i boken til Avianca! Litt kjedelig var det at de bare hadde lastet mat til de som hadde kjøpt businessbiletter, men dette er forståelig i og med at vår oppgradering var last-minute. Forhåpentligvis venter det kanskje litt flere poeng? Tiden vil vise. (Det gjorde det ikke). I Quito spiste vi sushi med nye venner, før det bar i seng. Siste dag tuslet vi litt rundt i byens livlige gater før det bar til flyplassen. Jeg kan melde om at Star Alliance sin Lounge Finder oppgir feil informasjon når det gjelder loungetilgang i Quito. Det har man nemlig ikke med Avianca Biz, selv om Lounge Finder vil ha det til at det til at vi har tilgang. Ekstremt skuffende, spesielt med massevis av timer å slå ihjel. Så det ble en så som så overpriset flyplassmiddag før vi boardet et noe forsinket fly til BOG. Turen i biz fra BOG - LHR var som sist. Dessverre preget av et kabinpersonal i mindretall som gjorde at jeg hverken fikk boblene jeg ba om før avgang og at ting generelt gikk ekstremt tregt. Men til å være bare tur nummer fire i biz for min del synes jeg det var lite å klage over. Alt i alt har de et nokså OK produkt med god mat og komfortable seter. Men de er nok hakket under SAS, men bedre enn LH som er de to jeg har erfaring med fra før. Takk for turen!
