Fra Harstad ’98 til Toronto ’26 – en 28 år gammel VM-drøm

Oppgradering i København

Etter touchdown i København gikk turen rett til loungen for å undersøke muligheten for oppgradering til kompisen.

Det var absolutt mulig, men trykket i loungen var såpass stort at vi ble sendt videre til servicesenteret.

Der møtte vi Helena, en hyggelig medarbeider som tydeligvis var under opplæring. Først fikk vi beskjed om at dette ikke lot seg gjøre med mine poeng, og at kompisen måtte bruke sine egne (noe han selvfølgelig ikke har).

Heldigvis satt det en mer erfaren supervisor ved siden av som på en veldig hyggelig måte korrigerte dette.

Fem minutter senere var oppgraderingen i boks.

Kompisen var plutselig business-passasjer.

Jeg var plutselig 50 000 poeng fattigere.

Men også cirka 6 000 kroner rikere.

Så dersom noen tilfeldigvis har 5 000 Trumf-kroner de ønsker å selge for 6 000 kroner, er det bare å sende PM. ;-)

For øvrig kostet samme oppgradering rundt 9 600 DKK dersom den skulle kjøpes med penger.

Mot E-gatene

Så var det tilbake til loungen.

Der ventet vi på tredjemann som skulle være med over dammen. Han kom inn fra Stavanger og fant oss raskt.

En kjapp hilserunde.
En rask øl.
Og plutselig var det på tide å komme seg mot gate E136.

Passkontrollen gikk på rekordtid uten kø, og da vi kom frem var boarding allerede godt i gang.

Lille prinsesse bidrar

De som leste forrige reisebrev husker kanskje at Lille Prinsesse har blitt ganske engasjert i disse flyturene.

Hun hadde lest et sted at det var hyggelig å ta med litt sjokolade til crewet.
Dermed hadde hun handlet inn sjokolade og skrevet en liten hilsen som jeg lovet å overlevere.

AI hadde sagt det var 6 crew på A321neo. Håper det stemmer....

Den slags oppdrag tar man selvfølgelig på alvor, og gaven ble overlevert før jeg fant plassen min på 2A.

Canada neste

Stemningen om bord har vært upåklagelig så langt.

Flere kanadiere har ønsket oss lykke til i VM på vei forbi setet.
Små ting, men veldig hyggelig.

Det dårlige været som var meldt i Toronto ser heldigvis ut til å ha flyttet seg til søndag.
Dermed ligger alt til rette for herlig fotballvær i morgen.

Nå er vi i lufta.
Serveringen nærmer seg.

Inntrykkene fra denne flyturen får komme litt senere når vi har landet og funnet oss til rette i Toronto.

Neste oppdatering kommer forhåpentligvis fra Canada en gang

P.S. Glemte å legge ved bildet da jeg lurte på om dere likte bagtagen min? Den søte damen ved siden av meg på SK1455 lo godt av den. Her er den.

 

Ja, selvfølgelig mener jeg det. Takk for at du oppklarer. Det er åpningskampen på 'Canada soil' jeg mener...

 

Vi ligger noen nautiske mil foran så vi klarerer turbulensen for dere. Smooth sailing så langt. Og kudos til starlink! Inn for landing med St.holm-fuglen om en stor time rett over det kommende åstedet for det kommende Senegal-slaktet.

Edit: faktisk i det vi passerer Gilette hvor vi skal shave både Irak og Frankrike.

 

Hei,

Spennende å følge! Jeg er mest opptatt av Toronto som by og også om du anbefaler hotellet, så håper på noen refleksjoner rundt det også. Kos dere på tur og lykke til med kampen!

 

Vel om bord

Vel fremme om bord var det enkelt å finne seg til rette i 2A.

Tronesetet har masse plass, oppbevaring og alt annet man måtte ønske seg. Det føltes rett og slett veldig komfortabelt.
Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg opplevde så mye benplass i sittestilling på business class.



Kabinen var imidlertid ekstremt varm under boarding. Heldigvis ble dette betydelig bedre straks motorene startet.

På plassen ventet det et standard SAS amenity kit. Ikke så mye å skrive hjem om da jeg tipper halvparten av dere har minst ett slikt liggende hjemme allerede. Jeg legger ved et bilde for ordens skyld.
Pute og pledd lå også klart.


Første glass

Purser gikk rundt og delte ut pre-departure drink.
Det ble selvfølgelig et glass sjampis.
Kort tid etter ble menyene delt ut.



Jeg hadde forsøkt å forhåndsbestille måltid i SAS-appen noen dager tidligere, men valget mitt ble nullstilt hver eneste gang. Jeg mistenker at appen viste feil meny. Der stod det blant annet tandorikylling, som ikke var å finne om bord i det hele tatt.

Avgangen gikk på tiden, og bak oss stod det nærmest parkert en liten SAS-utstilling med maskiner på rekke og rad.


Kort tid etter avgang fikk vi også fin utsikt over flyplassen og Amager.


Tradisjoner må vedlikeholdes

Når man er på langtur finnes det enkelte tradisjoner som må opprettholdes.

Den første:
På med pysj og t-skjorte.
Alt blir rett og slett mer komfortabelt.


En av få ulemper med A321LR på langrute er toalettet. Jeg savnet de store toalettene på 777-maskinen vi fløy sist.
Det fungerte helt fint, men det er liten tvil om at man merker forskjellen.

Det varme håndkleet

Tilbake på plassen ble det delt ut varme håndklær.
Ikke alle vet nødvendigvis hva de skal brukes til.

Disclaimer; han er en kompis av meg ;-)

Det minner meg alltid om denne klassikeren:


(55 sekunder ut i klippet, men se hele om du ikke har)

Aperitiff

Like etter kom drikkeserveringen.
Jeg hadde egentlig tenkt å prøve den fancy blå drinken jeg stadig ser folk legge ut bilder av.
Purser påpekte på en meget diplomatisk måte at den var ganske søt.
Dermed ble det GT i stedet.
Til drikken ble det servert varme cashewnøtter.


Ingen klager der.

Middag over Atlanteren

Til forrett gikk jeg for bresaola.
Som hovedrett ble det ravioli.
Dessertvalget falt på is.


Serveringen gikk i et behagelig tempo. Verken forhastet eller treg.

Crewet var flinke hele veien og fylte på med både drikke og snacks når det var behov.

Forretten var grei nok, men jeg synes bresaola bør smake litt mer salt og kanskje ha et lite preg av røyk.
Hovedretten var faktisk ganske god. Jeg hadde på lott ekstra salt som løftet den enda et hakk.

Isen var en perfekt avslutning på måltidet. Den glemte jeg å ta bilde av dessverre.

Jeg bestilte kaffe som skulle komme etter desserten.
Søvn trumfer kaffe
Kaffen kom aldri så langt.
Etter at isen var fortært la jeg setet flatt og sovnet omtrent umiddelbart.

Skulle jeg ha noen sjanse til å tilpasse meg Toronto-tid måtte jeg få et par timer søvn.
Jeg sov godt over to timer.
Akkurat det jeg trengte.

Den berømte fotbrønnen

Da jeg våknet nærmet det seg neste måltid.
Det var da jeg virkelig fikk kjent på den største svakheten ved setet.

Jeg visste at fotbrønnen var trang.
Likevel opplevde jeg den som betydelig trangere enn forventet.
Det som gjør det litt merkelig er at setet føles enormt romslig når man sitter oppreist.
Benplassen i sittestilling er fantastisk.

Derfor blir kontrasten til fotbrønnen ekstra stor.

Goodfellas

De siste par timene gikk med til film.
Jeg fant fram en av mine favoritter fra 90-tallet som lå inne i IFE.
Goodfellas.

Det er vanskelig å gå feil med den.

Siste måltid før landing

Måltidet før landing overrasket positivt.
Jeg sier overrasket fordi forventningene mine ikke var spesielt høye og alle smakene satt.


Alt ble spist opp.

Den lille sjokoladen som fulgte med kunne jeg faktisk gjerne kjøpt med meg noen ekstra av.

Første glimt av Toronto

Jeg hadde tydeligvis valgt riktig side av flyet.
Under innflyvningen fikk jeg flott utsikt over deler av Toronto.


Det var da det virkelig begynte å synke inn.

Jeg var faktisk her.

Oppsummering

Alt i alt var dette en veldig behagelig flytur.
Crewet var på.
Maten var godkjent til god.
Ingen turbulens.
God søvn.

Og en behagelig atmosfære hele veien.

Helt ærlig føltes dette mer som en tre timers tur til Sør-Europa enn en nesten åtte timer lang flyvning over Atlanteren.

Boarding, immigration og ankomst til Toronto får komme i neste post.

Men først:
Kampdag her i Toronto!

Følg med folkens!

 

Det ser forresten ut som det er en del ledige seter …?

 

For en herlig stemning her!



De svinger litt frem og tilbake, og vi har vært på tv par ganger jeg og @milehigh
.

Jepp, meldes at billetter som kostet 2500 dollar ble solgt for 500 dollar i går som resale. Tipper en del italienere fra Nord Amerika ikke kommer...

 

Det ble jo 1-1 og poeng jo.. i en kamp hvor resultatet absolutt kunne vært omvendt!

 

Herlig dette er rett og slett fantastisk, bra skrevet! Trist å høre om mobbingen men herlig å lese at du nå reiser, nyt øyeblikkene.

 

Velkommen til Canada

Da sitter jeg på KLM Crown Lounge på YYZ.

SK950 til København er forsinket etter en diversion til Keflavik på vei til YYZ, så da passer det ypperlig å fortsette reisebrevet.

Vi slapp den lange marsjen gjennom flyplassen etter landing.

SAS hadde buss til terminalen, men ekspederingen gikk overraskende raskt. Selv om det alltid er litt kjedelig å stå i en buss når man er blant de første av flyet, stod det fire busser klare og de kjørte fortløpende så snart de ble fylt opp.

Immigration

Vel inne i immigrasjon møtes man av en haug automater hvor deklarasjon fylles ut.

Her gjelder det å lese nøye.
Jeg gjorde det.
Alt gikk smertefritt.

En av kompisene mine var tydeligvis litt mindre nøye og klarte å trykke feil på et eller annet punkt. Resultatet var ekstra kontroll og noen ekstra spørsmål.
Blant annet måtte han fremvise kampbillett.

Første møte med Toronto

Ut av ankomsthallen og rett på toget mot Union Station.

Toget var stappfullt.
Ikke én ledig sitteplass.
Ikke at man nødvendigvis trenger å sitte etter nesten åtte timer på fly.

Ved ankomst downtown ble vi møtt av det som skulle vise seg å bli et gjennomgående tema i Toronto:

Varmt.
Klamt.
Og ganske behagelig.
Jeg var veldig glad for at shortsen ble tatt på allerede om bord.



Hyatt Regency Toronto

Ved hotellet var det litt kø ved innsjekk, men det gikk forholdsvis raskt.

Bookingen ble funnet.
Mitt navn stod på reservasjonen.
Og det kom flere lovord om oppgraderingen til Executive Suite.

Selve hotellet bærer preg av å ha vært svært moderne for noen tiår siden.

Ikke misforstå. Hotellet er rent. Pent. Velholdt.
Men designet skriker ikke nødvendigvis 2026. Det er ikke slik at du har lyst til å legge det ut på instastory.

Mye ved hotellet virker også tilpasset forretningsreisende.
Store suiter.
Møterom på suiter.
Business-fasiliteter.

Til og med beskrivelsen av suitene virker myntet på folk som skal ha møter og jobbe.
Samtidig virket det som om virkeligheten hadde løpt litt fra konseptet. Baren var stengt, der ble det ikke diskutert dealer lenger.
Flere andre fasiliteter var stengt.

Kanskje har nye arbeidsformer etter pandemien gjort livet vanskeligere for slike hoteller.

Likevel var hotellet fullt av folk.
Og ingen av dem så ut til å være der for å jobbe.

De fleste virket å være turister, fotballsupportere eller folk på sightseeing.

Executive Suite

Suiten lå i 12. etasje.
Der ventet en stor stue med flott utsikt over byen.

I tillegg var det et separat og romslig soverom med king-size seng.

Alt føltes stort. Luftig. Og veldig komfortabelt. For det var ganske fin størrelse på rommet.

Men så var det badet.
Hvordan de klarte å bygge et så lite bad til en så stor suite er fortsatt et mysterium.

Jeg tipper det var rundt to kvadratmeter.
I tillegg kom et badekar med et dusjhode som levde sitt eget liv.

Stryk der altså.

Jeg legger ved noen bilder så dere kan dømme selv.


Taco-stopp

Etter en rask dusj var det bare å komme seg ut igjen.
Toronto ventet.

Jeg og en av kompisene bestemte oss for å finne noe mat.
Planen var egentlig en restaurant noen kvartaler unna.

Men på veien havnet vi tilfeldigvis på La Carnita. Den lå kun noen hundre meter fra hotellet.

Viben virket bra.
Maten så bra ut.
Så vi gikk inn.

Og det angrer jeg ikke på.
Nå har ikke jeg spist taco i Mexico.
Men jeg tør faktisk vedde på at dette er noe av det nærmeste du kommer Mexico i Toronto.

Helt nydelig mat.
Helt nydelig stemning.
Kan anbefales på det sterkeste.





Tredjemann i reisefølget, han med håndkleet på hodet fra tidligere bilder, opererte fortsatt på norsk tid.
Vi så ham ikke resten av dagen.

Jetlag vant den runden.

Casino og poker

Etter maten bestemte vi oss for å teste Grand Casino utenfor sentrum.

Der ble det noen timer med blackjack. Det var et Casino med ganske mange kvm til gambling.

Like før vi skulle dra oppdaget vi at de hadde et eget pokerrom i andre etasje.

Litt typisk at vi oppdaget det på vei ut.

Men men.

Krise i New York

Mens jeg satt ved blackjackbordet tikker det plutselig inn en melding fra @milehigh.

Air Canada hadde kansellert flyet hans morgenen etter.
Ingen gode alternativer.
Ingen løsninger.
Ingen hjelp.

Så fulgte noen timer med oppdateringer.

Telefonkø.
Venting.
Mer venting.
Omtrent to timer venting i telefonen... Uutholdelig.

Han fant etter hvert en mulig routing via Montreal.
Problemet var bare at han ikke kom gjennom til noen.
Og å booke den selv kostet langt mer enn det smakte.

Etter hvert begynte selv jeg å miste troen.
Klokken nærmet seg 22.

Kampen skulle spilles dagen etter klokken 15.
Selv @milehigh virket å ha begynt å innse at dette kanskje ikke gikk.

Vi begynte faktisk å diskutere hva som ville være smartest å gjøre med kampbilletten hans.

Legenden

Så.
Helt ut av det blå.
Tikker det inn en melding.

Fra mannen selv.

Jeg lar bildet tale for seg selv.


Ja folkens.
Denne legenden.
Denne syke mannen.

Hadde rett og slett booket en 13 timer lang busstur fra New York i USA til Toronto i Canada.
Det er liksom sånt man ser på film.

Ikke på et bonusforum hvor vi vanligvis diskuterer First Class, suiter og champagneutvalg.

Kort tid senere kom neste bilde.


Fra ghettoen så det ut som. De ventet på buss.

Kl. 22:45 Tikker det inn siste melding for kvelden. 45 min forsinkelse, men han var på vei!

Dagen før dagen

Etter dette satte vi kursen mot samlingsstedet for de bosniske supporterne.

Der fikk jeg blant annet kjøpt nødvendig VM-merch til legenden selv.

Dessverre må jeg innrømme at festen ikke helt levde opp til forventningene.

Vi var slitne.
Stemningen var litt tam.
Og sengen på hotellet fristet mer.

Dermed ble det Uber hjem.

Ved midnatt lokal tid var vi i seng.

Jeg rakk akkurat å si god morgen til familien hjemme før øynene lukket seg.

Fortsettelse følger.
Og følg med folkens.

Nå begynner det virkelig.

Neste del inneholder litt av hvert.

Toronto.

Canada.

Kampdagen.

Slåsskamp.

Arrestasjon på tribunen.

Oppmøte utenfor politihuset.

Og mye mer.

Hvis SK949 fortsetter å være forsinket er det ikke umulig at jeg rekker å skrive det meste før vi lander i København.

 

Kampdag

På kampdagen var vi begge våkne allerede klokken 06 lokal tid.

Seks timer søvn får holde.

Frokosten åpnet først klokken 07, så vi tok det rolig på rommet og jeg brukte tiden på å oppdatere meg på hvor i Nord-Amerika @milehigh egentlig befant seg.

Omtrent klokken 03:30 hadde det tikket inn en melding.
Da var han halvveis og snart i Buffalo.
På amerikansk side av grensen.

Så langt så alt lovende ut.
Hvis trafikken fløt skulle han rekke både dusj og rett til korteo med oss før kampen.

Legenden nærmer seg

Da klokken nærmet seg 06 var det like før han var i Buffalo.

Statusrapporten var enkel:

Han trengte en dusj.
Og en tannbørste.

Dusj kunne jeg ikke hjelpe med der og da, men sørget for rent håndkle når han ankom.

Tannbørste kunne jeg hjelpe med.
Godt jeg hadde tatt vare på amenity kitet fra SAS-flyet dagen før.

Frokost

Vi gikk ned til frokost og var blant de første gjestene som ankom klokken 07.

Hyggelig velkomst.
Raskt bord.
Men de virket ikke helt klare.

Omelettposten var ikke satt opp.
Store deler av buffeten var fortsatt tildekket.

Jeg fikk likevel bestilt en omelett som kom direkte fra kjøkkenet.

Frokosten var ærlig talt skuffende.
Utvalget av pålegg var begrenset.
D3t som var der smakte ikke all verden.

Hadde jeg betalt full pris for denne frokosten ville jeg nok irritert meg litt i etterkant.

For samme sum finnes det mange langt bedre alternativer bare noen minutters gange unna hotellet.

Heldigvis var frokosten inkludert gjennom bookingen til @milehigh.

Planen

Tilbake på rommet gikk vi gjennom dagens opplegg.

Samling på puben ved hotellet for alle supportere klokken 09:30.
Korteo mot stadion klokken 12.

Alt tydet på at @milehigh skulle rekke det dersom ingen større forsinkelser dukket opp.

Jeg la igjen tannbørste.
Tannkrem.
VM-skjerf.
Og VM-t-skjorte.
Caps.


Alt klart til legenden.

Deretter dro vi avgårde.

Bosnierne tar over Toronto

Puben fylte seg raskt.
Veldig raskt.

Etter hvert var det så mange mennesker samlet at politiet måtte dirigere trafikken rundt området.

Gatene ble gradvis fylt av blått og hvit.
Bosniske flagg.
Skjerf.
Sanger.

Og forventninger.

Samtidig fortsatte jeg å få oppdateringer fra @milehigh.

Først kø i immigration.

Deretter trafikk.
Masse trafikk.

Kampdagen hadde tydeligvis satt sitt preg på hele byen.

For hver melding så det litt vanskeligere ut å rekke korteo.

Likevel skulle det vise seg at han faktisk var ved stadion før alle oss andre.


Tiden begynner å renne ut

Etter hvert ble området rundt puben så fullt at politiet ønsket at korteo skulle starte tidligere.
BHF ønsket egentlig ikke det.
Men vi er heller ikke urimelige.

Så da klokken nærmet seg 12 begynte ting å bevege seg.

Klokken 11:45 får jeg melding, i det korteo starter.

@milehigh har ankommet busstasjonen. Om ikke annet så rekker han kampen.

Korteo gikk.



Jakten

Klokken 12:12 tikker det inn et bilde.

En trøtt mann.
Bosnia-merch.
Nypussede tenner.
Ingen dusj.


Han hadde bestemt seg for å ta opp jakten.

Om han skulle rekke oss måtte han nærmest løpe gjennom Toronto.

Gjenforeningen

Klokken 12:43 får jeg melding om at han er i nærheten.

To minutter senere.

Kl. 12:43 melder han at han er i nærheten.

Kl. 12:45 gir vi hverandre en klem midt blant ca. 10 000 bosniere.

For en mann.
Myte.
Ja, legenden.

En fyr du liksom møter på nettet, booker noen hotell via. Ordner litt her og der. Møtte en gang over en sjampis i Oslo.

Plutselig er gleden sykt uvirkelig over å møtes igjen.

Mange tusen kilometer hjemmefra.

I Torontos gater.

Med tusenvis av bosniere rundt oss.

Der står vi.

Klemmer hverandre.

Og gleden er likesinnet.

Jeg introduserer ham straks for gjengen rundt meg.

Alle hadde jo hørt om den gærne vikingen som forlot kone og barn i New York for å ta buss til Toronto og treffe online-venner for en fotballkamp.

Altså.
Ja, jeg tror jeg har sagt det nok ganger.
Den dagen ble, og fortsatt er, han en legende i kretsen der.

De siste meterne

Han rakk den siste tredjedelen av korteo.

Hoppet.
Klapte.
Sang.
Og skrek sammen med flere tusen bosniere gjennom Torontos gater.

Korteo sluttet ganske brått utenfor stadion.
Vi forsøkte å holde oss samlet med BHF på vei inn.

Sikkerhetskontroll?

På forhånd hadde det blitt kommunisert at sikkerhetskontrollen kom til å være streng.

Gjennomsiktige sekker.
Gjennomsiktige vesker.
Mange hadde til og med kjøpt dette spesielt til VM.

Virkeligheten var noe annerledes.

En liten metalldetektor.
Et kjapt blikk.
Og omtrent fritt frem.

Jeg satt igjen med inntrykket av at man kunne tatt med seg overraskende mye inn dersom man hadde ønsket det.

Vel inne var det tid for litt drikke.
Jeg kjøpte to flasker i håp om å slippe kø i pausen.
Det viste seg å være optimistisk.

Korkene ble nemlig fjernet før flaskene ble utlevert.
Dermed ga jeg bort den ene.

Oppe på tribunen fant vi området BHF hadde reservert.

Dette var ikke en permanent tribune, men en midlertidig konstruksjon bygget opp til VM.

Det er viktig for BHF å stå samlet.
Midt i feltet.
Alle skal se og høre capoene om vi skal kunne lede sangene.
Der alle ser og hører det samme.
Området var markert med tape.

Vi fant oss til rette bakerst i området. Veldig god utsikt over banen.


Det var fortsatt litt over en time til avspark.
Men før kampen skulle begynne ventet det en helt annen type kamp.

Bare tre meter fra der vi stod.

Mer om det.
Og selve kampen.

I neste innlegg.

For akkurat nå kommer purseren med hovedmåltidet her oppe på SK950.

Hvis jeg ikke sovner etter maten kommer neste kapittel før vi lander i København.

 

Jeg vet hva som kommer. Definitivt verdt turen!

 

Fikk du noen respons på sjokolade og brev?

 

Takk forøvrig for et reisebrev med stil og spenning. Dette er god gamle dager på forum

 

Fantastisk! Kudos til den bussturen - det måtte ha vært drøye greier

 

Før kampen

Stadion begynte å fylle seg opp ganske raskt.
Likevel var det ikke all verden med folk på tribunen.


Åpningsshowet, som var i kjent amerikanisert stil, var allerede godt i gang mens store deler av tribunene fortsatt var ganske glisne.

Selve åpningsseremonien var fin nok.
Det ble spilt tungt på Canada og landets identitet, med mye fokus på urbefolkningen, naturen og dyrelivet.

På tribunen begynte det imidlertid å bygge seg opp en helt annen spenning.


Sitteplassene

En del av de som hadde billetter til området hvor BHFanaticos stod og hadde tatt plass ønsket naturligvis å bruke plassene sine.

De hadde betalt for dem.
De hadde billetter på dem.
Og de ville sitte der.

De ble pent bedt om å finne andre plasser.
Det ønsket de ikke.

Jeg har reist på veldig mange fotballkamper gjennom årene, både klubb- og landslagsfotball, og det er sjelden bortesupportere faktisk sitter der de opprinnelig har fått tildelt plass.

I Nord-Amerika fungerer ting annerledes.

Der er det mindre kjennskap til ultras-kultur og hvordan slike grupper organiserer seg på tribunen.

Da skjønte jeg ganske raskt hvor dette sannsynligvis kom til å ende.

Security

Mens de fleste enten fant seg en annen plass eller valgte å stå sammen med BHF, var det én herremann som nektet.

Han ville ha plassen sin.

Og ærlig talt:

Det er jo egentlig helt fair.

Har man betalt rundt 1000 USD for et sete, er det ganske naturlig at man ønsker akkurat det setet.

Han gikk derfor til security.

Security gikk ganske hardt til verks og begynte å be folk vise billetter.

“Hvor sitter du?”
“Vis billetten.”
Og så videre.

Det førte ingen steder.

Da ble politiet tilkalt.

Her burde situasjonen sannsynligvis vært løst med kommunikasjon fra begge sider.

Men slik gikk det ikke.

Første konfrontasjon

Tre politimenn ankom.

De ønsket at folk skulle finne sine opprinnelige plasser.

Gutta ville ikke flytte seg.

Da en av politimennene forsøkte å ta med seg en av gutta ut, brøt det løs.

I ultras-kulturen gjør man alt man kan for å unngå at noen blir tatt.

Det var nettopp derfor situasjonen utviklet seg slik den gjorde.

Det ble en fysisk konfrontasjon.

Slag begge veier.

Politiet fikk seg noen treff.

Supporterne fikk seg noen treff.

Politiet forstod raskt at dette ikke lot seg løse med tre mann.

Forsterkninger ble tilkalt.

I mellomtiden fjernet vi banneret vårt.
Ikke på grunn av politiet.

Men fordi et hovedbanner er det viktigste en ultras-gruppe har.

Blir det stjålet, regnes gruppen i praksis som ferdig.

Det oppstod imidlertid en misforståelse.

Noen bosniske journalister tolket situasjonen som at politiet hadde beordret banneret fjernet.
Denne historien spredte seg raskt.

Til og med enkelte norske medier videreformidlet den som fakta.

Det stemte ikke.

Runde to

Politiet hadde nå fått flere folk på plass.

Kanskje nærmere ti stykker.

De virket fast bestemt på at de skulle få med seg en eller to personer ut.
De stod lenge og diskuterte.
La planer.
Ventet.

Så kom neste forsøk.

Plutselig gikk de inn i mengden igjen.

Ny konfrontasjon.
Nye slag.
Nye forsøk på å dra folk ut.

De fleste av gutta hadde tatt av seg t-skjortene slik at politiet ikke kunne få tak i klærne deres.

Det utviklet seg til en ganske kaotisk situasjon.

Deretter trakk politiet seg tilbake på nytt etter enda mislykket forsøk på å anholde.



Runde tre

Så kom enda flere forsterkninger.
Nå var politiet kanskje rundt 30 personer.
Likevel var det i hovedsak ordinært politi.

Sykkelpoliti. Vanlige patruljer.
Noen kom faktisk inn med sykkelhjelmene fortsatt på hodet.

Vi som er vant til europeiske forhold er mer vant til å se egne opprørsenheter, riot police eller tilsvarende ved slike arrangementer.

Dette virket som nok et tegn på at kanadiske myndigheter ikke helt hadde erfaring med denne typen supporterkultur.

Igjen ble det forsøkt dialog.
Igjen uten resultat.

Så kom tredje innrykk.

Nye sammenstøt.
Nye slag. Begge veier.

Til slutt fikk politiet kontroll på én av gutta.
Han fikk hard medfart foran alle som stod der.

Kort tid etter fikk de kontroll på enda en.
Begge ble ført ut.

Deretter forlot politiet tribunen.

På dette tidspunktet tror jeg de fleste hadde glemt hva konflikten egentlig handlet om.

Etterspillet

Igjen ble jeg overrasket.

Hvor som helst i Europa ville politiet normalt blitt stående igjen som en markering.

Her forlot de området nesten umiddelbart.

Det var heller ingen fysisk separasjon mellom bosniske og kanadiske supportere.

Ingen gjerder.
Ingen buffer.
Ingenting.

Det virket ganske amatørmessig.

Bannerne våre ble hengt opp igjen.

Denne gangen opp ned.
Som en protest mot at gruppen hadde mistet folk til politiet.


Bodycams og ammunisjon

Kampen skulle begynne om omtrent 15 minutter.

Fokuset flyttet seg gradvis tilbake til fotballen.

Samtidig gikk noen av gutta for å snakke med politiet.

De kom tilbake rett før avspark.

Da viste det seg at politiet hadde mistet to bodycams under tumultene og lurte på om de kunne få dem tilbake.

Om de fikk dem igjen vet jeg faktisk ikke.

Det ble også funnet et magasin fullt med skudd.


Hele denne hendelsen kommer nok til å bli grundig evaluert i etterkant.

Å miste både bodycams og ammunisjon under en slik situasjon er neppe ideelt.

Ettertanker

I etterkant har jeg tenkt mye på dette.

Personlig tror jeg aldri situasjonen ville utviklet seg slik i Europa.

Der ville politiet sannsynligvis gitt opp hele diskusjonen om sitteplasser lenge før. Deeskalert alt sammen.

De ville heller flyttet de ordinære supporterne av sikkerhetsmessige årsaker. Det har jeg opplevd mange ganger.

Jeg har vært på godt over 50 kamper rundt om i Europa.

Ikke én eneste gang har jeg opplevd at politiet har brukt så mye energi på hvem som sitter hvor.

Samtidig kunne dette nok vært unngått fra begge sider.

Og jeg tror også vi skal være glade for at dette skjedde nettopp i Canada.

I enkelte andre vertsbyer under VM kunne utfallet blitt langt mer alvorlig.
Eller kanskje situasjonen ville blitt stoppet lenge før den kom så langt.

Det er ikke umulig at andre politistyrker i andre land ville tatt i bruk helt andre virkemidler enn bare hendene.

Men vi var jo egentlig her for fotball.

Resten av kampen.
Resultatet.
Stemningen.

Og resten av dagene i Kanada vil følge. Heldigvis mye mindre dramatisk, men desto mer reisebrev verdi, enn dagene og timene hittil.

For øvrig mistet jeg 08-flyet til Oslo og er flyttet til 09:55.
Så der røk litt av gevinsten med å betale ombookingsgebyr tidligere.
Jeg hadde jo opprinnelig akkurat denne avgangen.

Det er tydeligvis det man får for å jage tighte connections.

SK452 er også ca halvtime forsinket. Så får vi se om jeg bruker tid på å sove eller skrive. Vi er jo kun på dag 2 av 4 i Kanada....

 

Alle i crewet(utenom pilotene) var innom og takket. Jeg skulle hilse så mye hjem til prinsessen og takke så mye for sjokoladen. . Vet ikke helt om jeg forventet noe spesielt,men jeg synes de var veldig hyggelige da!

 

Rart FIFA ikke ansatte Geir Ellefsen som "supporterrådgiver"