Etter å ha lest selv og blitt inspirert har jeg hatt med sjokoladehjerter til crew på alle first flyvninger. Har fått alt fra takkekort, til resten av Whiskyen til ingenting. Bare nysgjerrig egentlig, men hyggelig at noen sier takk
Kampen vi kom for å se Vel, det ble ikke mer skriving i går. Å komme seg hjem og tilbringe tid med gjengen hjemme var viktigere. Nå som jeg er noenlunde akklimatisert til norsk tid (så godt det lar seg gjøre), har jeg tenkt å fullføre reisebrevet før Norge - Irak. Så får vi se om jeg rekker det eller ei. Nå vel. Kampen ble noen minutter forsinket på grunn av enda et show som måtte presses inn før avspark. Det ble ganske kjedelig mot slutten, og vi ble rimelig utålmodige. Michael Buble kunne ryke og reise for min del... Jeg fikk knipset noen bilder da... Nervene Etter kickoff var det noen nervøse minutter. Selv om det føltes som vi hadde grei kontroll, var det ikke akkurat betryggende. Likevel. Litt over 20 minutter ut i kampen scoret toppscoreren i den rumenske ligaen, en gutt som fikk landslagsinvitasjon rett før VM og som ingen hadde trua på tror jeg, Bosnia og Hercegovinas første mål i VM 2026. Da eksploderte det rundt oss. Hjertet var oppe i halsen. En eufori jeg bare har kjent én gang tidligere på en fotballtribune. I Kaunas da vi kvalifiserte oss til VM i 2014. Det ble delt ut klemmer til kjente og ukjente. Alle klemte alle. Stemningen var helt fantastisk. Den forbanna drikkepausen Så kom den forbanna drikkepausen. Må de virkelig ødelegge sporten? Vi mistet momentumet fullstendig etterpå. Etter det gikk man egentlig bare og ventet på pause. Den kunne ikke komme raskt nok. Heldigvis kom den omtrent når vi trengte den. “Dette kan nesten ikke bli bedre”, konstaterte legenden selv. Jeg var enig. I mellomtiden hadde det begynt å tikke inn meldinger. Facebook. Messenger. SMS. Vi var observert på TV under feiringen. Da kameraene zoomet inn på de bosniske supporterne hadde de visst valgt oss. Godt jeg hadde fått klarsignal hjemme og på jobben til å dra. Altfor sakte Andre omgang startet. Det bølget frem og tilbake. Men jeg satt hele tiden med følelsen av at vi manglet trygghet. Vi klarte sjelden å sette sammen mer enn fire pasninger før vi mistet ballen. Og tiden. Den gikk sakte. Altfor sakte. Når du jager et resultat flyr tiden. Når du forsvarer et resultat står den nærmest stille. Det kom noen store sjanser begge veier. Og så gikk det som det ofte gjør. 1-1. Ti minutter før slutt. Jeg sier ikke så mye mer. Like før full tid varslet Apple Watchen min at pulsen var for høy og at jeg burde roe ned. Den målte rundt 140! Og det var i hvile. Et poeng Sluttresultatet ble 1-1. Og ærlig talt må vi være ganske fornøyde med det. Mitt forsøk på å gjøre om 500 kroner til 2500 kroner gikk nesten. Men jeg gråter ikke av den grunn. Bosnia gjorde en god figur. Spillerne kom og takket oss for oppmøte som alltid. Det var tydelig de var skuffet,men de var med og klappet på slutten. Tror når de har fordøyd det at se er fornøyde. Tribunelivet og BHF Det var vanskelig å få skikkelig volum på supporterne våre. Å rope på en åpen tribune uten vegger og tak rundt seg fungerer rett og slett ikke optimalt. Hadde vi hatt et mer lukket tribune og stadion tror jeg inntrykket ville vært helt annerledes. Likevel synes jeg BHF gjorde en god figur. Kortesjen var fantastisk. Tribunen leverte helt greit. Og det til tross for fasilitetene og alt som hadde skjedd tidligere på dagen. Legenden selv var tydelig: Han angret ikke ett sekund på de 13 timene på buss. Og det sier kanskje det meste. Solbrent Etter kampen ble det en rolig spasertur tilbake til hotellet etter å ha kjøpt noe å drikke. Det var betydelig flere politifolk ute nå. Og de var definitivt ikke kledd som sykkelpolitiet vi hadde møtt tidligere på dagen. Dette var skikkelig rustning, for å kalle det det. Heldigvis skjedde det ingenting mer. Været var fortsatt helt fantastisk. Solen hadde stekt hele dagen. Så godt faktisk at jeg i etterkant oppdaget at jeg var blitt solbrent i hodebunnen. Første gang i livet. Dessverre er Turkish Hairlines kontraindisert på grunn av keloide arr, så der får naturen gå sin gang. Legenden selv peiset på. Jeg så det på ham. Nå var det ikke lenger adrenalin. Det var ren vilje som bærte han og satte den ene foten foran den andre.... Kroppsspråket fortalte en helt annen historie. Han gikk nærmest som en zombie foran oss den siste kilometeren tilbake til hotellet. Hotellet Vel tilbake på hotellet tok alle tre en dusj. Så erklærte legenden: “Jeg setter på vekkerklokka til om to timer. Ring dere når jeg våkner.” Og så la han seg. Med god samvittighet. Det hadde han fortjent. Vi to andre tuslet tilbake til La Carnita. Don’t change a winning recipe. Etter hvert fikk vi selskap av noen andre kompiser. Ingen av dem ville ta veddemålet mitt på at @milehigh kom til å sove til neste morgen. Maskinen Vi koste oss med god mat. Vi testet noen nye retter. Det ble noen gode drinker. Og vi fikk fordøyd inntrykkene fra dagen. Kampen. Stemningen. Prestasjonene. Gutta som hadde blitt tatt av politiet. Alt ble diskutert. Så. Omtrent to timer senere. Etter noen drinker. Tikker det inn en SMS. Legenden joiner. De burde tatt det veddemålet. For en maskin. Bonusnisse-prat Vi ble sittende i flere timer til. Historier og erfaringer fra @milehigh kom på løpende bånd. Det var fascinerende å høre på. Jeg tror faktisk flere rundt bordet fikk litt blod på tann for bonusjaging. Det var rett og slett god stemning. God mat. Noen drinker. Og ikke behov for noe mer enn det etter en slik kampdag. Dass-gate Tilbake på hotellet klarte jeg for øvrig å tette doen med en kabel av respektabel størrelse. Maintenance måtte tilkalles. Kort tid etter fikk @milehigh en e-post fra hotellet hvor de beklaget problemene med toalettet. Det var heldigvis ikke alle detaljer de fikk med. Tredjemann i reisefølget hadde planer om å sjekke ut noen utesteder. Han skulle finne et sted vi kunne dra senere på kvelden. Det ble bemerkelsesverdig stille fra den kanten. For han hadde sovnet. Vi kom derfor frem til den samme konklusjonen alle tre: Vi trengte søvn mer enn massasjestudio eller nattklubb. Dermed ble det rett til sengs. Da gjenstår siste dag og deretter hjemreise. Siste møte med politiet. Leiebil. Nordamerikanske veier. Heftige fossefall. Og ikke minst det som må være verdens korteste fergetur. Rekker vi det før Norge - Irak i kveld? Jeg håper det.
Dagen derpå Dagen startet med at vi våknet rundt 08-tiden. @milehigh var ekstra fornøyd, for det virket som han hadde klart å snu døgnet til New York-tid i rekordfart. Vi var ikke spesielt imponert over frokosten på hotellet dagen før, så vi bestemte oss raskt for å droppe den og heller spise ute. Valget falt på Siempre Lunch, som lå omtrent 5–10 minutters gange fra hotellet. @milehigh hadde noen ting han måtte ordne og var samtidig litt nysgjerrig på hotellfrokosten, så han ble igjen der. Utenfor hotellet hadde solen allerede begynt å varme godt. Siempre viste seg å være et godt valg. Bra meny. Hyggelig atmosfære. Og en betjening som faktisk virket som de trivdes på jobb. Hvis man må betale for frokosten selv, ville jeg definitivt gått hit fremfor hotellet. Valget falt på en avocadowrap fylt med egg, kalkunbacon og ost. Til det ble det en Flat White og ferskpresset juice. Så gjorde vi dagens første bommert. Vi lot oss friste av en vaffel med jordbær og Nutella på deling. For vi hadde glemt én viktig detalj: Porsjonene er nordamerikanske. Vi kunne sannsynligvis delt wrapen og fortsatt blitt mette. Jeg glemte selvfølgelig å ta bilder av maten, men fikk i det minste snappet et bilde av desserten. Ny plan for dagen Bildene ble glemt ganske fort. Det begynte nemlig å tikke inn meldinger om at alle BHF-medlemmer som fortsatt var i Toronto skulle møte opp utenfor rettslokalene der gutta skulle fremstilles for en dommer. Vi skulle møte opp og vise støtte. Jeg prøvde å organisere gjengen vår og få alle samlet. Legenden fikk beskjed om at han gjerne kunne gjøre sitt eget opplegg dersom han ønsket. Det var tydeligvis en fornærmelse. Han skulle selvfølgelig være med. Mer informasjon Mens vi ventet på at alle skulle dukke opp, begynte det å komme mer informasjon. Det virket som gutta kom til å bli løslatt mot kausjon. Som gruppe hadde vi allerede skaffet dem advokat. Samtidig begynte avisene å skrive om saken. Flere av de involverte ble navngitt. Fra innsiden fikk vi høre at tre politimenn hadde fått skader. Det ble nevnt både brukket arm og brukket nese, men jeg har aldri sett dette bekreftet. Avisene skrev kun om 'minor injuries'. Samtidig begynte det å sirkulere videoer av hendelsen. På en av dem ser man en av gutta bli lagt i bakken av flere politimenn og slått gjentatte ganger med knyttnever. Videoen skapte naturligvis sterke reaksjoner blant mange. Foran rettslokalene Da alle hadde kommet, bestilte vi en Uber XL og satte kursen mot rettslokalene. Oppmøte var kl.10. Vi ankom litt over klokken 10. Der stod det allerede en god gjeng. Mange hadde kofferter med seg. De var ferdig pakket og klare til å reise hjem, men hadde likevel tatt turen innom for å vise støtte til brødrene våre. Det sier litt om samholdet. I det vi ankommer kommer en politimann bort og spør hvem han kan snakke med. Vi peker ut lederen vår og blir stående i nærheten mens samtalen foregår. Politimannen var faktisk utrolig hyggelig. Han forklarte situasjonen ganske enkelt: Det ville ikke bli noen sak denne dagen. Gutta skulle kun fremstilles for en dommer via Zoom. Dommeren ville fastsette størrelsen på kausjonen. Politimannen anslo rundt 1000 CAD per person. Siden de var utenlandske statsborgere måtte kausjonen betales kontant. Dette måtte gjøres et annet sted i byen. Når betalingen var registrert ville politimannen få papirene han trengte for å løslate dem. Hvor lang tid det ville ta? Alt fra 20 minutter til 5 timer. Ingen visste. “Guys, this isn’t helping” Så kom det som kanskje var den mest ærlige delen av samtalen. Politimannen ba oss nesten innstendig om å spre oss. “Honestly guys, this isn’t doing any good. We have to regulate traffic. It looks crazy, man.” Han virket ikke sint. Bare litt oppgitt. Og ganske realistisk. Prøvde å knipse et bilde av Politimannen, men det var ikke lett... Kausjonen Vi fant frem en caps og begynte å samle inn penger. Noen la oppi 100 CAD. Andre 20 CAD. Folk ga det de kunne avse. Det gikk fort å samle inn det som trengtes. Etter hvert ble det også ganske tydelig at vi ikke gjorde noen reell forskjell ved å stå utenfor. To personer ble sendt avgårde med pengene for å ordne kausjonen. Et lite titalls personer ble igjen. Resten kunne fortsette dagen. Eaton Centre Vi tok Uber tilbake til sentrum og satte kursen mot Eaton Centre. To av gutta skulle hjem samme kveld med SK950. Resten av oss hadde fortsatt noen timer igjen i Toronto. @milehigh skulle fly tilbake til New York fra YTZ. Samme flyplass som jeg skulle hente leiebilen på. Etter en kjapp runde gjennom kjøpesenteret og en smoothie senere satte vi oss i en Uber som skulle bruke rundt ti minutter til flyplassen. Farvel til legenden YTZ er en liten flyplass midt i Toronto sentrum, bygget ute på en øy. Kun Porter Airlines og Air Canada flyr derfra. Hovedsakelig innenriksruter og kortere ruter til USA. Det var her vi sa hadet til @milehigh. Det var faktisk ganske hyggelig å tilbringe nesten nøyaktig 24 timer sammen med legenden. Nesten så det må gjentas. Han forsvant inn i tunnelen under vannet som leder ut til øya og terminalen. I fotsporene til legenden Vi forsøkte deretter å finne National for å hente leiebilen. Skiltingen var ikke akkurat krystallklar. Vi spurte en vekter om hjelp. Han forklarte at vi måtte følge samme vei som @milehigh, gjennom tunnelen til øya, ut av terminalen og bort til et lite bygg på utsiden. Der holdt utleiefirmaet til. Så vi fulgte bokstavelig talt i fotsporene til legenden. Vi kunne se ham rundt 70–80 meter foran oss. Han forsvant opp de siste rulletrappene. Og det var det siste vi så av ham denne gangen. Vel ute av terminalen fant vi det lille kontoret der bilen ventet på oss. Og det er her neste kapittel begynner. Del 2 av dagen kommer når ungene er lagt.
Nordamerikansk pickup og verdens korteste fergetur Vi rusler bort til kontoret og blir møtt av to hyggelige karer. Det blir litt prat om fotball og VM mens jeg fyller ut papirene. “I’ll hook you guys up real good”, sier han med et smil. Bilen jeg hadde bestilt var en Ford F-150 pickup, fullt forsikret til 88 CAD. Bilen vi faktisk fikk utlevert? En RAM 1500 Rebel. 2026-modell. 7500 kilometer på telleren. Og fortsatt nybillukt. Jeg klager ikke. Vi signerer papirene, kjøper bensintank til 56 CAD og ruller bort til oppstillingsplassen for fergen. Ja, fergen. YTZ ligger som nevnt ute på en øy, og leiebilene må fraktes over. Fergen går hvert kvarter. Cirka 50 meter og to minutter senere er vi på andre siden. Muligens verdens korteste fergetur. Mot Niagara Falls Vi plukker opp tre gutter til ved et hotell og setter kurs mot Niagara Falls. På grunn av litt trafikk og et kort stopp underveis bruker vi omtrent to timer. Jeg skal være ærlig: Fossefall tenkte jeg. Det har jeg sett før. Både i Norge og Bosnia. Hvor imponerende kan det egentlig være? Man tar vel turen når man først er her. Så shit au la gå. I mangel på noe bedre å gjøre. Det er fascinerende hvordan man av og til får en skikkelig reality check på egne fordommer. Fy faen. For noen fossefall. Mektige. Voldsomme. Imponerende. Og rett og slett fantastiske. Moder jord er ganske herlig innimellom. Niagara Falls Vi brukte sikkert en time bare på å ta inn over oss utsikten. Bildene yter det egentlig ikke rettferdighet. Omtrent 100 meter unna hadde de etablert en VM-fanzone hvor man gratis kunne se kampene på storskjerm. Vi begynte å bli sultne, så det ble et stopp der for å få i seg litt mat samtidig som vi fikk med oss fotball. En ganske perfekt kombinasjon egentlig. Varmen og vannet fra Niagara Falls som daler ned og avkjøler. Tusenfryd med amerikansk budsjett Etterpå beveget vi oss inn mot det som virker å være Niagara sentrum. For et morsomt sted. Det føltes litt som om noen hadde tatt Tusenfryd, Liseberg og et amerikansk turistområde og blandet alt sammen. Arcade-haller. Voksmuseer. Skrekkhus. Attraksjoner. Parishjul Suvenirbutikker. Og folk overalt. Vi tuslet rundt en stund, kjøpte noen suvenirer og nøt stemningen. En liten observasjon Det som overrasket meg mest var hvor mange enorme hoteller som ligger i Niagara. Virkelig enorme. Jeg tok meg flere ganger i å tenke: Hva gjør folk her i flere dager? Ser på fossefallene. Spiller på casino. Og så? Likevel var stedet fullt av mennesker. Ikke minst familier. Parkene var fylt med folk på søndagstur. Stoler. Pledd. Mat. Leker. Barn som løp rundt. Det var egentlig ganske hyggelig å se. De hadde også en Nikola Tesla statue i en park ved siden av fossefallene. Jeg knipset noen bilder på vei tilbake også. Tilbake til Toronto Vel tilbake ved bilen satte vi kursen mot Toronto igjen. Denne gangen gikk det betydelig raskere. Nøyaktig én time og tretti minutter brukte vi tilbake til YTZ. Trafikken var langt bedre. Vel fremme tok vi fergen tilbake og leverte bilen. Ombord i fergen i påvente av å krysse over. Toronto Skyline Rett bak National-kontoret finner man en liten perle. Her får man fantastisk utsikt mot Toronto skyline. Er du først i Toronto sentrum, tar det bare noen få minutter å gå hit. For de som liker skyline-bilder er det absolutt verdt turen. Jeg legger ved noen bilder så dere kan dømme selv. Siste kveld Klokken nærmet seg 22 da vi var tilbake ved hotellet. Det ble en rask tur innom rommet. Et klesskift. Så oppstod det store spørsmålet: Hva nå? Jeg hadde nemlig bestemt meg for å holde meg våken så lenge som mulig. Planen var enkel. Minimalt med søvn. Maksimalt trøtt på flyet dagen etter. Og forhåpentligvis god søvn over Atlanteren. Så hva gjør man da? Jo. Man drar på casino. Avslutningen Et par timer senere var jeg 200 CAD rikere. Betydelig trøttere. Og ganske fornøyd med livet. Da jeg omsider fant sengen hadde klokken rukket å bli nærmere 03. For første gang på turen sovnet jeg omtrent umiddelbart.
Hjemreise De siste timene i Toronto var kommet. Planen min var egentlig å stå opp tidlig, men det ble likevel rundt fem timer søvn. Jeg tekstet litt med en kompis som akkurat hadde kommet frem til Evviva Breakfast and Lunch. Uber kostet bare 5 CAD, så det fristet litt. Dermed ble det ikke hotellfrokost siste dagen heller. Menyen var minst like imponerende som på Siempre. Jeg bestilte en plain omelett, men ba dem lage den med to egg i stedet for tre. Helst well done. En porsjon kyllingpølser ved siden av. Til drikke ble det Flat White og ferskpresset appelsinjuice. Dette ble faktisk turens beste frokost. Kompisen skulle videre med et tidlig fly, mens jeg fortsatt hadde litt tid å slå ihjel. I tillegg så jeg at innkommende fly var diverted til KEF, så jeg gadd ikke stresse. Det ble en tur til Eaton Shopping Centre. Litt amerikansk godteri til barna. Noen nye Air Jordan til minstemann. Jordan-drakter til gutta. Ny Sanrio-drikkeflaske til lille prinsesse. Og en tur innom Victoria’s Secret for å kjøpe noe fint til fruen. (Les: meg selv.) Jeg hadde fortsatt et par timer igjen. Planen var egentlig å stikke innom CN Tower, men været hadde andre planer. Det begynte å regne, så jeg droppet det. I stedet fant jeg en butikk som solgte Pop Mart-figurer og gikk et kvarters tid for å kjøpe litt Skullpanda og andre figurer til barna. Da jeg kom ut hadde himmelen åpnet seg fullstendig. Det pøsregnet. Jeg gadd ikke bli klissvåt like før avreise, så jeg bestilte Uber for de siste 650 meterne. YYZ Det ble rask pakking og utsjekk klokken 14. Tidligere fikk jeg tilbud om sen utsjekk til klokken 16, men 14 holdt i massevis. Nok en fordel levert av @milehigh. Uber til flyplassen brukte omtrent 30 minutter. Ingen kø. Boardingkort ble printet. Ingen kø i sikkerhetskontrollen heller. Deretter rett til KLM Crown Lounge. Det var en del folk der inne, men jeg fant meg et fint hjørne ved siden av Flying Blue Ultimate-området. Flott utsikt mot taxebanen og plenty av fly å se på. Jeg knipset ikke mange bilder av maten, men utvalget var bra. Kylling-nachos-suppen var faktisk helt nydelig. Etter hvert kom det en herremann bort til Ultimate-hjørnet med den kuleste bagtaggen jeg har sett. Jeg rakk å ta et bilde mens han hentet mat. På dette tidspunktet begynte loungen å bli ganske full. Så skjedde det motsatte. Da KLM-flyet gikk, ble loungen nærmest tømt. Jeg traff noen kompiser og satt med dem den siste timen. Vi ruslet mot bussen på ca ti minutter, men ventet like lenge på bussen og den bruke like lang til gate og vi brukte like lang tid å gå til riktig boarding området. Jeg hadde tydeligvis misforstått damen ved innsjekk. For vi kom like før boarding, men kun fordi den var ytterligere forsinket. Dagens tips: På YYZ kan det lønne seg å forlate loungen omtrent 45 minutter før boarding. Over dammen igjen Denne gangen ble det 4A. Også et tronsete. Kapteinen forklarte at de måtte fylle drivstoff på KEF etter avgangen fra CPH på grunn av været i og rundt Toronto. Vel oppe i luften måtte vi vente nesten en time før setebelte-skiltet ble slukket. Så kom maten. Og før desserten var servert hadde jeg sovnet. Jeg våknet omtrent halvannen time før landing. Tok meg to kopper kaffe og innså at jeg gjerne kunne sovet minst to timer til. Da jeg var over Bryne sendte fruen en melding om at de hjemme fulgte med hvor jeg var ved frokost. De hadde sett at jeg fløy over stedet Haaland var fra! Siden boarding hadde én av kabinansatte virket kjent. Veldig kjent. Så kom jeg plutselig på det. Han var prikk lik Fredrik, eiendomsmegleren fra TV. Da måtte jeg bare si det. “Du virker så kjent. Jeg klarte ikke plassere det før nå.” Han begynte å le. “Jeg vet akkurat hvem du mener. Det hører jeg hele tiden.” Utover det skal jeg ikke skrive så mye mer om flyturen. Samme fly. Samme sete. Samme produkt som på utreisen. Men nok en gang et veldig bra crew. Slutten på reisen Jeg kom hjem omtrent to timer forsinket. Men med minner for livet. Og egentlig er det kanskje her vi skal tilbake til starten. Til St. Olavs gate i Harstad sommeren 1998. Til en tolvåring som sparket fotball mot veggen mellom VM-kampene og drømte om å score vinnermålet i et verdensmesterskap sammen med Zidane, Ronaldo, Baggio og Myggen. Livet ble ikke helt slik han så for seg. Det gjør sjelden det. Men én ting overlevde alle årene. Drømmen om VM. Denne gangen stod jeg ikke på banen. Jeg scoret ikke vinnermålet. Jeg løftet ingen pokal. Men jeg stod på tribunen. Sammen med tusenvis av bosniere. Sammen med gamle og nye venner. Sammen med en legende som tok buss i tretten timer fra New York for å rekke kampen. Og jeg fikk oppleve Bosnia og Hercegovina spille åpningskamp i et VM. Hvis noen hadde fortalt den tolv år gamle guttungen i Harstad at dette ventet ham en dag, hadde han aldri trodd på det. Eller kanskje han ville det, for var det noe han hadde så var der fantasi og drømmer. Men noen ganger blir virkeligheten faktisk bedre enn fantasien. Takk for følget.
Flyplassen YTZ ligger på Centre Island og den het i 1940 Toronto Island Airport. De Kanadiske myndighetene stilte flyplassen til disposisjon for det norske forsvaret som treningsleir for å utdanne norske flygere og bakkemannskaper fra 1940 til 1942 ….også kalt «Little Norway»
Epilog – noen tanker om Toronto Selv om jeg avsluttet forrige innlegg med et lite «takk for følget», har jeg hatt lyst til å skrive et siste innlegg med noen inntrykk av Toronto. Nå har ting fått sunket litt inn, og Bosnia har rukket å spille enda en kamp. Eventyret er ikke over, men det er heller ikke sikret. Om ti timer sitter jeg på et nytt fly og en ny reise er i gang. Da tenker jeg at det passer fint å sette et endelig punktum for dette reisebrevet med noen tanker om destinasjonen; Toronto, Canada. For en by. For en vibe. Jeg satt på flyet hjemover og konstaterte for meg selv at hit vil jeg tilbake. Helst med hele familien. Jeg er ganske sikker på at Canada har mye mer å by på enn Toronto, fotball, casino og Niagara Falls. Toronto oppleves som en ekte metropol, fylt med skyskrapere og mennesker fra hele verden. Likevel føles byen overraskende rolig. Det er ikke enorme folkemengder eller konstant stress. Til fots kommer man langt, Uber er rimelig, og canadierne fremstår som svært hjelpsomme og hyggelige. Byen har egentlig alt downtown, noe som er ganske imponerende for en by av denne størrelsen. Fotballstadion, hockeyarenaen til Maple Leafs, baseballstadion til Blue Jays og basketballhallen til Raptors ligger nærmest på rekke og rad. Perfekt for en guttetur med sport i fokus. Jeg skal ikke gå så langt som å si at Toronto erstatter New York som helgedestinasjon, men den utfordrer definitivt. Kanskje spesielt for de som har vært i New York noen ganger allerede. Bosnia og Hercegovina holdt ut i 75 minutter mot Sveits. Likevel er ikke håpet ute. Det gjenstår en kamp mot Qatar, og seier der vil med stor sannsynlighet være nok til avansement som et av de åtte beste tredjeplasserte lagene. Så vi fortsetter med positivitet, håp og «I am from Bosnia, take me to America» på høyttalerne mens vi venter på neste kamp. Apropos sangen. Dubioza Kolektiv kommer til Oslo! Onsdag 28. oktober spiller de under Oslo World. Har du lyst på en kveld midt i uka fylt med gode Balkanrytmer, er det bare å slå til på early bird-billetter til rundt en femhundrelapp. https://osloworld.no/festival/arrangement/dubioza-kolektiv-2 Til slutt vil jeg bare takke for likes, kommentarer og hyggelige meldinger underveis. Vi ses forhåpentligvis i neste reisebrev. Kanskje blir det et fra SXM om nøyaktig 13 dager, denne gangen med hele gjengen hjemme på plass. God sommer alle sammen!
Reiser til Toronto 06.09 .. og har tenkt å kjøre Ontario Rundt, vi har vært i Toronto noen ganger og siden vi ikke vil til Trumpistan før om tidligst 2 1/2 år så blir det Canada ..
