Plupp - klikk Dere tenker nok det er Krug og DomP som helles i glasset, og det er forsåvidt ikke feil. 8-5 var stillingen. Krug. DomP. Det gikk nedover. Bare høyere promille hos min medsammensvorne kunne redde meg. Det var null håp. 9-10 ble stillingen. Ikke engang et forsøk på skjenking kunne redde meg. Dere kan tro dette er antall glass med champagne. Realiteten er en helt annen. Det er antall seiere i 4 på rad. Virkeligheten er en helt annen, har jeg lest. Nå har dere smertelig fått erfare nettopp det. Raskt ut av startblokkene. Mange glass, mange seiere. Kun innhentet av skjebnen. Grunnen til at det ikke har blitt hyppigere oppdateringer. De vil komme fortløpende. Her ser dere antall glass fra vi gikk inn i loungen til vi kom ut av flyet 12 timer senere.
Nå har julefreden senket seg, kiloene har kommet susende og ting begynner å nærme seg normalen. Hva passer vel da bedre enn å smågløtte på Mall Cop, drikke en juleøl og skrive reisebrev? Vi ble hentet til boarding en halvtime før avgang, og det i en Porsche Panamera. Vi spurte spesifikt om å få en slik lekkerbisken, og hva klarte vel ikke conciergen å fikse. Det skal man være glad for, for det kom to reisekåte tyskere fra samme FCT til flyet like etter. Dermed fikk Vito-en stå stille. Flyvningene går som oftest(alltid?) fra Z-gates som betyr en sørgelig kort biltur. På spørsmål om hvor kjekt det var å kjøre Porsche var svaret kort og konsist: boring, actually. 30 sekunder etter vi slapp ut av porten på FCT sto vi ved flyet og gliste fra øre til øre. Vel ombord ble vi ønsket velkommen av Anka. Hun viste seg å være en juvel, og det er slike edelstener LH er avhengig av å ta med seg videre. Vi ble servert velkomst-champagne og deretter fortsatte bare drikkejaget i et jevnt tempo. Herligheten var Cuvée Grand Siècle, Champagne Laurent-Perrier (sakset rett fra drikkemenyen). En god champagne som gjorde godt for ganen etter 10 minutter uten leskende drikker. First-kabinen var besatt av totalt 5 stk. En kompis som var en sjef i et japansk teleselskap, og to kolleger som skulle ut å gjøre business i det store utland. De flydde tydeligvis ikke F så ofte, for de var miiiinst like ivrige knipsere som oss. I nesen på dronningen hadde vi midtsetene, og ettersom vindussetene på sisterekken var ledig satt vi her og gløttet ut ved take off. Det er fantastisk å sitte i nesen og den følelsen er (nesten) bedre enn all champagne. Etter take off tok det ikke lang tid før de HERLIGSTE retter ble servert. Amuse bouche var en nydelig laks på en seng av noe jeg ikke husker. Til forrett kom Anka med kveite, geiteost og roastbeef. Disse rettene var også helt strålende og like etter jeg hadde åpnet buksesmekken kom hovedretten. Som dere har lest er jeg en person som er glad i mat og kjøtt, så det ble gås til hovedrett. Denne var også fabelaktig og en fin avslutning på noe av det beste jeg har fått servert av mat med LH. Vi rakk hele to champions league-kamper som gikk helt etter planen. Real Madrid gikk på et nederlag og Bayern Munchen - Ajax gikk strålende med 3-3 og 2 røde kort. Vi fikk sengene redd opp og gjorde oss klare til senga. Anka kom bort og tok seg en lang prat med oss om løst og fast. Hun var virkelig imponert over våre egenskaper. Til å drikke. Er det noe å ta med seg videre? Dessverre hadde de ikke lastet pysjer til F-kabinen så det ble en tulen v-hals fra business. Etter 5-6 timer på øyet ble vi vekket og servert eggerøre og bacon før vi virkelig tok innover oss herligheten den siste timen. Dette var virkelig en topp opplevelse og som å bli forelsket på nytt. Etter noen 3/4-opplevelser de siste flygningene var dette en real innertier. Takk til Anka og takk til dere som har gjort dette mulig.
Det må sies at @Jonkebassen er en fryd å ha som reiseleder. Alt han klarer å skvise ut av timene på tråden med Tallinn gjør han fortjent til en plass blant stjernene på himmelen, absolutt på høyde med Betlehemstjernen i disse juletider! Dere er allerede tatt med gjennom vårt lounge-run de timene vi hadde i Frankfurt. Ikke overraskende pådro 50% av reisefølget seg gnagsår før vi var nådd FCT. Rullebåndet ga oss en sårt tiltrengt pause. Timene på FCT gikk raskt og som dere kanskje har plukket opp ble 4 på rad favorittspillet under turen. Brikkene fikk luftet seg jevnlig mellom badeøkter og nøttespising i timene før avreise. Som sagt klarte vi å unngå Vito'en og da vi tok steget ut av Panamera'en var følelsen ganske alright! Det lønner seg tydeligvis å spørre etter egen bil om mistanken om utvidet reisefølge til flyet er tilstedet. Mat, drikke og vertskap er gjennomgått i detalj, derfor byr jeg heller på en annen vinkel fra kabinen. Jeg er rimelig fersk i dette gamet, men likevel tror jeg nese-kabinen kan bli min favoritt! Det var en spesiell følelse å sitte der og jeg har enda ikke klart å sette ord på opplevelsen, jeg lar heller bildet tale for seg. Etter touchdown i Tokyo lot vi de tre andre i kabinen pakke sammen og forlate flyet mens vi ventet på at Anka skulle gi oss klarsignalet. Klarsignal for hva tenker du? Photoshot me crewet? Et siste glass champagne? Niks, null rette! Det var nemlig vår tur til å gå opp(!) trappen og inn i det aller helligste - cockpit! Vi ble møtt av to piloter som velvillig svarte på reiseleders spørsmål og bare etter noen minutter avbrøt en av pilotene oss og lurte på om vi var fra Norge. Han hadde hatt samboer fra Sverige og dertil lært seg svensk, dermed kunne han lett avsløre den norske aksenten. En hyggelig samtale fortsatte på skandinavisk og piloten syntes det var en 'cool resa' vi hadde foran oss.
Tusen takk til begge to for eit flott reisebrev og for at de har brukt dyrebar turtid på oss her heime!
Jeg tror jeg nettopp har blitt edru etter turen fra AKL til SIN, så vi prøver å fortsette denne reisefortellingen. Denne gang fra HND til SIN med et lite skråblikk på blant annet sete ;-) Et lite forsøk på en frekk en ifht SQ sitt biz-sete. Ta den den som tar den For etter en heseblesende tur til Tokyo hvor man fikk øynene opp for hvor effektiv kollektivtransporten var så bar turen tilbake igjen til Haneda. Etter forrige besøks sake-kjør ble det mer bedagelig denne gang. Et par øl, noen få nøtter og et par gjesp før vi trasket oss mot gaten. Loungen er belyst flere ganger, og utenom den automatiske ølmaskinen er det ingenting spesielt å melde om, utenom at det finnes to av de, en i hver ende på Haneda. Så var det klart for å flyve igjen. Denne gangen i business (husja) i en boeing 777-300ER. Bulkhead-setene var opptatt, men vi fikk plass i sete 14 A og D. Flyvningen var en nattflyvning, så det ble ikke servert annet enn pre departure-champagne og deretter mat før landing. Her hadde vi selvsagt vært påskrudd og benyttet oss av Book the cook. Reisefølget hadde kommet i skade for å bestille en rett som KUN var tilgjengelig for F-passasjerer. Hvordan håndterte SQ det? En mail før vi var kommet oss i luften fra OSL, og på HND kom sjefen i innsjekken(finnes vel et kult navn på det? Supervisor?) bort og beklaget på det dyyyypeste. Det virket til å være greiet. For å starte med setet. DET ER JO GIGANTISK. Det kunne vært et F-sete hver dag i alle uker. Det er bredt, det er komfortabelt, det ser bra ut og det er privat. Som alle andre klager på: fotskammelen befinner seg bak stumpen til personen foran, på skrå. Det gjør at man enten pådrar seg hofteproblemer eller ergrer seg over det de 6,5 timene flygningen tar. For å kunne sove må man dra setet fremover, ikke legge det ned, men det hjelper gjerne flyvertinnen en udugelig nordmann med. Spill dum, vær redd for å ødelegge noe, og VOILA, der var det en flyvertinne som på magisk vis fikk det til fortere enn jeg rakk å si "sove". Søvnen var ikke optimal, for temperaturen i kabinen var høy, beina lå på skrå, man ligger i den småsvette hettegenseren og "madrassen" var ikke like myk som landingen. Okei. Nok klaging. Hva er bra da? Servicen er fantastisk, setet er som nevnt gigantisk og behagelig, tv-skjermen er megastor, innholdet på tv-skjermen er utrolig bra og maten var strålende. Nå har jeg brukt opp alle måtene å lure inn forskjellige adjektiv på, så derfor hiver vi oss over på bilder. Charles Heidsieck brut réserve serveres i C og koster 439 kr på vårt kjære vinmonopol. Dette var ikke krug eller Dompa, så derfor holdt det altså med pre departure-champagne. Etter noen par timer med skjønnhetssøvn fikk jeg mitt etterlengtede biff-valg. GRilled fillet of beef with pesto. Schjøttet( ) var strålende, og det var også Singapore Slingen som ble servert sammen med den. Nå var klokka blitt 05.30 på morningen, så det var vel på sin plass? Etter landing gikk det sabla fort gjennom immigrasjonen, og på magisk vis har bagasjen vår fått seg nye bagasjelapper med blå "business"-tager fra SQ. Deretter ble det en Grab til MBS hvor vi kviknet opp kropp og sjel i det ISKALDE bassenget.
TPR og SQ285 Så etter en sabla lang dag med trasking, kroppsvasking, suping og stuping gikk turen fra Marina Bay Sands til Changi igjen. 15 timer etter ankomst var det to like trøtte gutter som hadde pakket vekk vinterfrakken, fylt opp magen med satayspyd og tatt rumpebilder på infinity-poolen. (Neida) (Eller?) Singapore er en kul og urban by med mye interessant, men jeg tror nok jeg heller hadde tatt en uke i f.eks. Tokyo for opplevelsens del. Vi landet kl 05.00, fikk oss en Grab til hotellet, fikk smisket oss til et hotellrom før vi gikk opp i bassenget på Marina Bay Sands. Allerede kl 06.00 var det flere folk der enn i kinosalene i Ålesund om dagen, og jeg antar at det bare blir værre utover dagen. Vi fikk unnagjort en kattevask, tatt noen bilder og fått stive brystvorter i det iskalde bassenget. Regner med det også tar seg opp utover dagen, men det hjalp oss fint lite. The Private Room Singapore var rundet på en dag, og det var igjen klart for hviskeleken. Hvorfor sier jeg det, undrer dere nok? Det er fordi det er så stille i The Private Room at man kan høre en knappenål falle i teppet. Graben vår satt oss av ved det dedikerte området for F/Suites-innsjekkingen, og før vi ante ordet av det var gud og hvermann rundt oss for å assistere. En hyggelig mann med bart tok koffertene, en hyggelig dame tok passene våre og vi sto igjen som to stk charterturister som nettopp har landet på Granka(unnskyld for den) og setter kursen mot bussen som tar oss til det skandinaviske hotellet. Hadde dette vært nødvendig? Strengt tatt ikke. Føler man seg kongelig? Så absolutt. Innsjekkingen var unnagjort på et øyeblikk, og før vi visste ordet av det fulgte vi lukten mot satayspydene og champagne-sprettende servitører. Etter innsjekkingen er det to immigrasjonsoffiserer som sjekker at alt er på stell før man har maks hundre meter til loungen. Loungen ja. For det er nemlig fem hundre meter fra inngangen til loungen til TPR, men det får duge. Vi hadde heldigvis vært der før og visste hva vi skulle gå igang med. Så etter å ha gumlet i oss 40 satayspyd i sentrum var vi litt passive når bestillingen gikk til kjøkkenet. Fem satayspyd, takk, kom det fra undertegnede og reiseleder. "Make it ten", sa reisefølget og før vi visste ordet av det hadde vi TJUE satayspyd. Som de sunnmøringene vi er var det ikke en kyllingbit å oppdrive på tallerkenen når vi satte kursen mot gate A2, men samma det Det var sikkert ikke så mye Dom Perignon å oppdrive heller, for det ble virkelig bottoms up. På de 90 minuttene vi var der rakk vi vel en tre flasker, og det var bare vorspielet. En Singapore Sling rakk vi også, og det var aldeles nydelig. Man kan si veldig mye om TPR og hvor dørgende kjedlig den er, men serveringen slår de aller fleste lounger. Dom Perignon-kjøret er ikke sunt for kropp og sjel. Så det ble godt å komme seg på A380-en...for å få i seg litt Krug. Det ble forøvrig delt ut Willy Wonka-billetter over en lav sko, men disse ble dessverre inndratt av dragen i loungen. Undertegnede rakk heldigvis noen bilder!
Hvor begynner man midt mellom The Voice på tv og bananer i pysjamas på IF? Jo, med en regelrett fantastisk flytur fra Singapore til Auckland. Etter 17 timer i Singapore, null søvn og oppvarming med Dompa var det godt å komme seg på flyet. A380-en som skulle frakte oss til New Zealand lå like ved TPR, så vi trengte ikke masse tid. Klok av skade fra forrige gang beregnet vi god til sikkerhetskontrollen ved gaten, men det gikk superfort. Hva gjør man da? Står med passet i hånden og er 100% sikker på at gullskriften fra billetten glinser i fjeset til de sinnssvake menneskene som stålsetter seg for 10 timer i monkeyclass. Når man allerede står klar til å boarde i Suites-køen blir det bare bedre, og først på flyet betyr mer tid til Krug. Flygningen gikk fra SIN i 11-tiden og betydde at vi var fremme i Auckland i 14-tiden dagen derpå. Vel ombord ble vi orientert om flytid, hvem som skulle ta vare på oss og ikke minst med spørsmål om hva vi ønsket til pre departure drink. Kan dere gjette? DET BLE KRUG. Mellom oss på forumet: Ryktene går innad i SQ-bransjen om at de skal slutte med Krug og kjøre Dompa for alle penga. Helheten er jo fin den, men det er jo tragisk å måtte drikke Dompa både i TPR OOOOG på flyet. Vi rakk noen glass før vi kom oss i luften, og så fort fest sikkerhetsbeltet-skiltet blinket av var det tid for fire på rad. 9 av 12 seter i kabinen var tatt og spesielt familien som overrasket sin datter på 12-13 år med Suites var stilig. Hun satt å tørket tårer når vi tok av og gliset gikk rundt på henne også. Ellers var det en pendler som fløy AKL - SIN - LHR t/r 2(!!!) ganger i måneden. Han hadde stålkontroll på det meste og var ellers hyggelig og sikkert både kjent og profilert og rik, men hva vet vel vi? Singapore Airlines har jo fått nye hörlurar fra Bang & Olufsen og listepris er vel på en 5 laken. I forhold til Bose sine hodetelefoner er de finere å se på, har bedre lyd og er bedre rundt ørene, men om de er verdt de ekstra kronene? Tja. Jeg hadde opprinnelig gått for Book the Cook, men ettersom in flight-menyen så mer appellerende ut smisket jeg meg til det. Vi startet showet med en heidundrande tunfisk før vi gikk videre til en heselig suppe(buljong?). Deretter tok vi turen til det indiske kjøkken før vi avsluttet langflat med en real kakesmell. Om jeg endte opp med to desserter? Ingen kommentar. Etter noen timer i luften, noen timer i sengen ble det tid for litt søvn. Sengen er deilig og etter nok timer med reisefølget var det godt å få litt fri. Sengen er passelig hard, har god madrass og dynen er flott og porøs. Pysjen er god og amenity-kitet med lys ble uåpnet. Etter noen timer på øynene ble vi vekket til en kjempegod te. Jeg må vel være så ærlig å si at den forhåndsbookede maten ble overlatt til kjøkkenvakten og at jeg bare tok meg litt frukt og et glass juice. Reisefølget gikk all in og knasket i seg burgeren. Kommentar, @petnwil ? Innflygningen til New Zealand var flott og frodig og det trippet i de feite flyleggene mine etter å komme seg ut av flyet. "4 out of 5 times they use the back door", sa pendleren når vi trasket frem mot fremre dør før kabinbesetningen rakk å riste litt på hodet av at vi bare skulle være i NZ i 3 dager. Det var de ikke alene om. For grensevakten stusset også. Han fikk nok noen flere gråe hår, men selv om vi svarte overbevisende "going to Waiheke Island" når han spurte hva vi skulle var ikke han helt overbevist. Fri for både pest, kolera og kokain i bagasjen ble vi trygt sluset gjennom og varmen slo imot oss i det vi bestilte oss en velfortjent uber mot vårt tilholdssted de neste 3 nettene.
Har klart kunststykket å pådra meg både jetlag og bakrus av å lese reisebrevet. For et sjøslag av en tur!
Etter et kvartal fri fra reisebrev er det på tide å bruke Kristi Himmelfartsdag på riktig vis. Vi booket M social Auckland grunnet gode tilbakemeldinger om hvor sentralt det var og standarden ellers. Vi var superfornøyde. Hadde fin utsikt mot havnen og rommet var av passelig størrelse. Så hva gjør man egentlig på 3 netter i Auckland? Vi brukte tiden for det meste på pub, småtrasking og å lære oss å titte feil vei når man krysser gata. Etter noen timer på øyet var det to nysgjerrigperer som fant veien ut i solsteken. Det var lørdag i Auckland og den brukte lokalbefolkningen for alt det var vært. Overalt var utstedene fylt opp av feststemte mennesker som hadde det som plommen i egget. Vi fikk oss en pizza, noen lokale øl og en mild solbrenthet før jet-laget fortalte oss at vi skulle ta det piano. Dagen etterpå var vi i siget i 10-tiden og dro på sunday mimosa-brunch hos The Lula Inn. Vi fikk tre timer med så mye mimosa vi ville, samt en frokost av det enkle slaget. Godt inntrykk for 20 New Zealandske penger. Deretter trasket vi litt rundt i Aucklands gater før vi avsluttet kvelden med tapas og en øl på den nye stamplassen vår. Det virkelige høydepunktet var kom dagen etter da vi skulle til Waiheke Island. Dette var en virkelig innertier og det frister nesten å dra på dagstur bare for å oppleve Waiheke på nytt. Det går hurtigbåt dit, det koster rundt 250 kr for tur/retur billett og avgangene er hyppige. På båten serveres øl og potetgull og når man er over er man overlatt til seg sjøl. Det finnes flerfoldige trails som man kan følge for å komme seg rundt på øyen, og uten en annen plan var det disse stiene vi tok i bruk. Det var fint tilrettelagt og etterhvert kom vi oss til en plass hvor vi fikk verdens tynneste smoothie-bowl til frokost. Poenget med turen var å få sjekket ut Casita Miro. Etter litt heseblesende trasking endte vi omsider opp både sulten og tørste. Dette er et av mine bedre måltid og om det skyldes maten eller sulten er vanskelig å svare på. Lar bildene tale for seg selv. Vi dro en tur innom stranden etter besøket på restauranten for å skylde av oss sangria-lukten før bussen tok oss til fergekaien og hurtigbåten tok oss helt hjem til hotellet.