Konserthelg i New Orleans - Over dammen solo for å se TOOL

Prøver på nytt, denne gangen treffer jeg forhåpentligvis riktig tråd, hvis ikke skyld på jetlag...

Med frokost på plass var det bare å ta på gåskoene og begynne og utforske New Orleans. Et kvarters fange fra hotellet kom jeg til French Quarter og Bourbon Street.


Vet ikke helt hva de snakker om, fyren til venstre sa noe sånn som «GRAAAAWR!»

Fortsatt tidlig på formiddagen var dette en litt bisarr blanding av fester som enda ikke var ferdige, fester som akkurat hadde startet, fylliker og andre løse fugler sovende eller i høylydt samtale med imaginære venner og fiender. Utdrikningslag i matchende sweatshirts laget for anledningen tuslet med gigantiske plastboller med suspekte drinker, og en tjukk eim av marihuana lå over området.



Det er tydelig at det er tilrettelagt for hard festing. Sted etter sted overbyr hverandre med størst eller sterkeste, men ikke beste eller mest velsmakende, drinker. De fleste stedene er også innredet med betonggulv, sluk i gulvet og minimalt med inventar utover bardisker som ser ut til å være designet med samme filosofi som gjesterommene i max security fengsler.

 

Bourbon Street ja! Artig, men litt trist

 

Vi kan jo fly uten å gå på konsert og

 

Vandret litt rundt på måfå og kom meg etterhvert ned til bredden av Mississippi.



Valgte å stå over elvecruise denne gangen, og trasket oppover og tittet på folk og fe og bygninger og butikker og alt mulig annet rart en kan titte på.

Jeg fant etterhvert en bar som så noenlunde brukandes ut, og som ikke minst spilte grei musikk



Her hadde de mye ukjent på tap, fikk ikke testet alt, men prøvde i det minste en Woodoo Darkened Lager, not bad

 

«Doctor Gumbo - Cocktail and Food History Tour» var neste på programmet.



Møtte opp på Red Fish Grill i Bourbon Street på avtalt tidspunkt og møtte dagens entusiastisk guide Nate. Det så en stund ut som om det skulle bli bare oss to på tur i dag, men et kvarter for sent møtte en snodig sveitsisk dame opp. Hun var veldig «åpen» og testet alt, bortsett fra selvsagt alke de tingene hun ikke ville røre og som var det neste.



Nate prøvde og holde humøret opp og både jeg og ham hylte i oss dagens første cocktail, vår sveitsiske venninne derimot nekter å smake da hun fikk vite at den kunne være søt, det var kanskje like greit - mer om det senere.



Å spise fikk vi en kraftig smakfull Gumbo med aligatotpølse og reker, til venstre på tallerkenen friterte østers med blåmuggostsaus, på høyre side en type pølse av noe slag.

Nate kunne mye om mangt og kunne fortelle om forskjellen på Creole og Cajune cooking, og om hvordan franske, afrikanske, indianske og og andre tradisjoner har hatt innflytelser på New Orleans kjøkkenet.

 

Neste stopp var på Pepper Palace of New Orleans.



Har fikk vi vite litt om bakgrunnen gir at en I Cajune kjøkken bruker mye hot spices. Oppsummert, på grunn av behov for å skjule smaken av hva det måtte være av merkelig kreasjon en hadde dratt ut av sumpen og slengt på tallerkenen.


Spennende butikk med et overveldende utvalg av forskjellige sauser, alle kunne testes, og teste gjorde jeg.



Et øyeblikk vurdert jeg om jeg skulle kjøpe noe av godsakene, men fant ut at jeg ikke orker å sjekke inn bagasje på vei hjem.

Som siste smaksprøve testet jeg det de påstod var verdens sterkeste hot-sauce. Det ble påstått at denne hadde 1,5 ganger styrken til military grade pepper spray, noe jeg tror må være BS.


Som en ekstra gimmick måtte jeg signere en egen legal disclaimer for å få teste. Sausen hadde det klingende navnet «The End». Smaken kom gradvis og ble mer intens sakte men sikkert «I have seen grown men cry, dude!» fikk jeg forklart når jeg var forbi point of no return. Riktig så ille gikk det ikke, men fikk lettere hikke, ble god og varm og trolig rød i toppen og temmelig nummen i kjeften et kvarters tid.

 

Med sviende kjeft, og et klistremerke som premie for innsats var det videre til neste vannhull, «SoBou» som ligger i W hotellet. Vi styrt altså unna de mest russebusspregede serveringsstedene, ikke meg imot.



«Sazerac» var navnet på coctailen vi fikk her, dette skulle etter sige de være den originale cocktail, altså alke cocktails tipptippoldefar. Funnet opp sv en smart drukkenbolter og apoteker litt nedi gata i French Quarter en gang mot slutten av 18 århundre. Gameplan var å mikse sprit med remedier mot hangover.

En sterk og smakfull drink som også mitt stadig for utrede og merkelige sveitsiske turbuddy også kunne akseptere, ikke bare det hun hylte den innpå og chaset med en øl, mer om det senere.

Her på huset fikk vi fritert svineskinn. Dette til sveitserens store forbløffelse «men, hva om jeg hadde vært vegetarianer», Nate parterte lett med at det toget hadde gått mår hun spiste alligator og svinepølse på forrige sted.



Noen franske dougnuts ble også server med foie gras krem og sprinkler med smøreostfristing. Veldig godt men avsindig mektig. Siden det var søtt nektet vær sveitsiske venn å smake

 

Vi smatt raskt innom en godteributikk, her hadde de mye godt, men også søtt.



Den sveitsiske altetende damen ble hvit i ansiktet av alle søtsakene og måtte sette seg bed for å komme til hektene, hun ville selvsagt ikke engang vurder å smake.


Denne Bacon Pekan varianten var god

 

«Tableu Oyster Bar» var neste stopp,



Her drakk vi en French75, opprinnelig fra 1. Verdenskrig når amerikanske soldater stasjonert i Frankriket begynte å blande inn Bourbon i champisen.



Til å spise fikk vi tjukk kremet skilpaddesuppe, velsmakende og god kraft.



Så kom det store ostefatet, vår sveitsiske venninne var nå blitt frafallen mentalt sett. Først trodde vi hun hadde sovnet, men hun kjapp til når osten kom, da sluttet hun også å kommunisere med ord, og gikk over til en form for kommunikasjon ved hjelp av gutturale lyder. Til tross for dette lille handikapet, samt at hun til stadighet holdt på å falle ut av stolen slapp hun ikke osten med øynene.

Raidet av ostefatet ble etterhvert et litt pinlig skue når hun gjorde stadig nye utfall med vekselsvis kniv og gaffel mot ostebiter, som slettes ikke var behjelpelige. Nøkterne anslag vil ha det til at ca 35 prosent av blåmuggosten faktisk falt av mellom fatet og mottaker og derfor endte i den åpne vesken hennes. Frustrert over å ikke få tak i ost kom det noen flere gutturale lyder, og bestikk ble forkastet, store klumper med ost her og det ble brutt av og også til dels fortært, fingre slikket rene for klissete ost og så ut på leting etter flere godsaker. Nå er ikke jeg den mest ihuga ostefanen, men å måtte angripe cheese ground zero etter dette bombenedslaget fristet ikke stort.

Vel hva gjør en? Løsningen lå på turguide å finne ut. Etter en liten samtale dem imellom hadde hun besluttet å hoppe av turen før siste stopp. Det siste vi så av henne var at hun samlet ostesmuler fra duken.

 

Med ett lik mindre i lasten beveget turen seg lystig over til siste stopp.

Nate tok meg med på en bar skjult inne i en fin bakhage, her fikk vi originale Daiquiries, samt historien bak drinkene opprinnelse på Cuba.

Etter å ha skilt veier var det en fin spasertur gjennom French Quarter og Bourbon Street tilbake til hotellet. Klokken var nå blitt seks og det virket som festen var godt i gang.

Siden det bar første paradedag i perioden som leder opp til Mardi Gras om tre uker var det også masse folk utenom forskjellige kostymer.


gutter med god rytmesans


Mann med STOR stemme, ifølge guiden hadde han begynt å tjene vesentlig bedre siste halvåret etter å ha byttet ut jeans og cowboystøvler med dette antrekket


Bourbon Street rett før solnedgang

 

Turens høydepunkt begynte å nærme seg, jeg sløver litt på hotellet før jeg trasket de fem minuttene bort til «Smoothie King Center».

Jeg klarte å navigere meg gjennom sikkerhet og barkø og fant meg selv etterhvert på setet mitt. Arenaen tar nesten 18.000 tilskuere når det er konsert og var utsolgt.



Oppvarmingsbandet, om en kan kalle et enmannsprosjekt et band, var «Author & Punisher». Jeg har aldri hørt dette før, og kommer vel neppe til å oppsøke i fremtiden heller. Vil kalle lydene denne fyren frembrakte på sine hjemmesnekra elektronikadingser som et mørkt dystopisk lydbilde fra en sci-du skrekkfilm du ikke har lyst til å se. Sjelden tror jeg en mann alene har laget så mye lyd!

 

TOOL er i storform når de entrer scenen, som for anledningen er rund, med et stort lerret i bakkant.

Maynard på vokal holder som han er kjent med en tilbaketrukken rolle på scenen, og alternerer mellom to plattformer i bakkant med Danny Carey på trommer og alt mulig annet som kan slås på og lages rytmer med, som senterpunkt i bakkant.

Justin Chancelor på bass befester scenens Høyre side, mens Adam Jones dundrer på med gitar på venstre flanke.

Det er tett, det er tidvis hard det er et forrykende show. De første par sangene spille bandet bak en transparent gardin hvor det projiseres lys og bilder. Samtidig brukes lerretet bak bandet til animerte videoer, de som kjenner musikkvideoene til TOOL ville kjent igjen tematikk og også deler av materialet.

Et par sanger inn i settet glir gardinen opp. Maynard, med stor påklistret mohawk, beholder imidlertid sin posisjon bak på scenen, delvis gjemt i skyggene, og trer tilbake under de lengre instrumentale partiene. Kun en gang under konserten kommer han ned, og blir dyttet frem og tilbake over scenen, rodeostyle ridende på en monitor.

Stemningen blant publikum er elektrisk og bandet har samtlige på føttene fra start til slutt. Spesielt imponerende synes jeg at et band med opphav på nittitallet, som ikke har gitt ut nytt materiale på søtten år kan spille store deler av sitt siste album til en kjempemottakelse i publikum, mange andre band ville vært over i å spille gamle slagere på dette tidspunktet i karrieren.

Etter hoveddelen av settet reiser bandet seg og forlater scenen, gardinen går igjen og en nedtelling på tolv minutter projiseres på gardinen. Når tiden løper ut kommer først Danny Carey alene ut på scenen Og holder en imponerende solo på gongong og slagverk før resten av bandet kommer tilbake for de siste numrene.



Det har inntil nå vært strengt foto og videoforbud, og vaktene har vært ivrige i å håndheve dette. Før siste sang «Stinkfist» gir Maynard klarsignal til publikum «Thank you NOLA, you can USE your cellphones and cameras for the rest of the concert.» ca 15.000 mobiltelefoner spretter i været, min inkludert.

 

Du verden ..

 

Fett!

 

Stilig

 

Der skulle jeg ha vært..

 

Jepp, jepp, jepp og jepp! Kanon konsert!

 

Med ørene fulle av musikk (les susing) etter en heftig konsert var det bare å følge folkemengden tilbake mot byen. Dreit meg riktignok lutt ut og sto fem minutter i garderobekø mens jeg lurte på hvorfor det gikk så jævlig treigt å komme seg ut.

Gira etter konserten var det bare å glemme forsøk på å sovne med en gang, pakket derfor ferdig og gjorde alt klart for rask exit neste morgen. Litt over ett var det av med lyset, alarm på klokken ti på fem. Og taxi ut til MSY. Hjemreisen kunne starte.


Jeg er positivt overrasket over MSY. Flyplassen i nåværende form åpnet for knapt året siden, og er sammenlignet med andre amerikanske flyplasser jeg har vært innom klart den mest moderne og oversiktelige.



Ruten MSY til CLT var på en A320, så femte flytype på tre dager. Nik en gang valgte jeg 1A. Ombord var det 2-2 i Business og 3-3 lenger bak. Gode brede seter med solid midtarmlene. Slike seter man hjerne skulle hatt foran i flyet intra-Europa også. Servicen ombord var litt mindre å rope hurra for, men fikk meg en cola etter boarding og en kaffe og kjeks underveis.


Supert flyvær her i dag

Nå før rute inn til CLT, men gaten er opptatt så da er der bare å vente før neste etappe, har uansett grei connectiontid i dag så intet stress.

 

Skulle egentlig sittet på Lufthansa loungen på IAD nå, sitter isteden og ser ut av vinduet i CLT på en CRJ900 og en servicedude som klør seg i huet.



Først en time forsinket, så en ny halvtime og nå vet de sannelig ikke hvor lang tid det tar

Jeg har fortsatt noen timer å gå på men er usikker på hva status blir om jeg ikke kommer meg herfra i tide.

Er det noen som har gode tips for what to do if shit hits the fan? Har ikke gjennomgående billett, men har opprinnelig et komfortabelt tidsrom mellom innkommende og utgående flight fra IAD, er det da reiseforsikring som blir backup plan?

 

Ny tid ser ut til å bli kl 13:30
Lander du på riktig terminal på IAD kan du gå direkte airside