Jeg «truet» for en liten tid tilbake om at jeg skulle skrive et reisebrev fra min reise med et, etter dette forumets standard, noe alternativt fremkomstmiddel – altså sykkel. Dette hendte i de dager da man var i sin beste alder, eller også omtalt som 40 års krise. For dere som ikke har nådd dit enda så er dette altså den alderen der man innser at nå er det på tide å gjøre noe med fysisk form og ikke minst kroppsfasong og kjøper seg diverse tekstiler i lycra og en sykkel som koster minst like mange lapper som antall år i alderen…. Det hele følges selvfølgelig opp med en skilsmisse og påfølgende behov for å realisere seg selv… Denne selvrealiseringen materialiserte seg i mitt tilfelle som en 1100 km lang sykkeltur i Himalaya, fra Lhasa til Kathmandu. Dette er mer enn 10 år siden og 40 års krisen er lengst forbi og avløst av en midtlivskrise i stedet. Sykkelen er stort sett parkert i kjellerboden, og framdriften besørges nå i stedet av et sånt kjøretøy som lages i Stuttgart (ingen skal komme å si at ikke jeg tar livskrisene mine alvorlig). Ettersom dette nå altså er mer enn 10 år (og minst like mange kilo) siden så er selvfølgelig ikke husken lenger perfekt og det var også før jeg ble smittet av bonus/reisefeber (selv om jeg allerede hadde kastet bort mine første bonuspoeng på diverse turer til Paris og NY i turistklasse osv), så detaljene fra flyturene kommer til å glimre med sitt fravær. Men for å ta de detaljene jeg husker fra flyturene: Reisen fra Oslo til Kathmandu ble besørget av Ethiad. Jeg husker fortsatt at jeg var meeeeget skeptisk da jeg hørte navnet på flyselskapet, ettersom dette var noe greier jeg ikke hadde hørt om før. Det føltes jo mye tryggere da jeg leste litt om selskapet som på den tiden ikke hadde eksistert alt for lenge. Uansett så gikk flyturen via Abu Dhabi til Kathmandu i turistklasse. En av de sære opplevelsene var da vi landet i Kathmandu og «alle» Nepaleserne reiste seg og begynte å hente ut sakene sine fra hattehyllene omtrent før hjulene hadde berørt bakken. Ikke et alt for reisevant folkeslag dette og jeg vil tippe at det sikkert var andre gang de reiste med fly (første gang var antageligvis da de reiste til Emiratene for å livnære seg som fremmedarbeidere der). Flyplassen i Kathmandu er det best å forbigå i stillhet, selv om den internasjonale delen var rene luksusparadiset i forhold til innenlands terminalen som vi etter hvert også fikk prøve. For å si litt om turen også: Dette var en gruppereise arrangert av det norske firmaet Indian Adventures, ellers også kjent for motorsykkelturer i Himalaya. Det var meningen at vi skulle være en norsk gruppe, men med bare to påmeldte på denne turen ville ikke det lønne seg, så vi fikk tilbud om å bli med på en internasjonal gruppe i stedet. Selv i den internasjonale gruppen ble vi bare fire personer. Foruten meg selv og en annen Nordmann var det en Engelskmann og en Russisk dame med bopel Singapore (har for øvrig kontakt med henne på Facebook fortsatt, og hun har en reiseaktivitet som ville gjort enhver her inne på dette forumet grønn av misunnelse)
De første dagene: Sightseeing i Kathmandu Når man skal opp i høyden er det viktig å venne seg til høyden sakte men sikkert, og Kathmandu er et allright sted å starte i så måte. Med sine 1400 meter over havet er det såpass høyt at kroppen starter tilvenningen, men uten at man merker det betydelig. Vi hadde derfor et par dager med sightseeing i Kathmandu. Dette er en veldig spesiell by, og er et sted som jeg vil anbefale alle reiselystne å prøve. Utsikt over Kathmandu. Legg merke til disen… Dette er altså forurensning. Kathmandu har en ekstrem luftforurensning, hvorav en viktig bidragsyter er skikken med å brenne sine døde på åpne bål. Shopping i de trangen gatene i bydelen Thamel. Utsikt mot Swayambhunath, en samling av hellige steder for opptil 3 religioner, samlet på en høyde over byen (det første utsiktsbildet er for øvrig tatt derfra). Som i India er kyr hellige og de gjør det som passer dem der det passer dem, selvfølgelig inkludert å avlevere sine etterlatenskaper der det kanskje ikke passer så godt for andre enn dem For å supplere på turene rundt i Kathmandu tok vi også en tur med et lite lokalt sightseeing flyselskap. Fatter fortsatt egentlig ikke at vi våget, men motet ble i alle fall belønnet med vårt første syn av selve Everest. For øvrig passerte vi også rett over Everest i Air China på veg fra Kathmandu til Lhasa. Everest og Lhotse til venstre
Lykke til og god tur på "tour de Himalaya". Gleder meg til fortsettelsen. Vi får vel et bilde i "speedoen", har ikke sett det før kun badekar bilder av @Upsaker & @veeegard, legendariske bilder riktignok
Dæven døtte! Den som venter på noe godt (slik som dette reisebrevet), venter sannelig ikke forgjeves! Takk for at du deler Ser fram til neste episode!
Takk for at du deler, og at vi som fremdeles lever ut 40 års krisen på sykkel får gode hint om at det er en bedre fremtid i vente. Og selv om doktoren ikke får se speedo er det jo gode sjangser for litt for trang sykkelshorts @drsyk og @Arvid2063. Jeg gleder meg til både bilder og litt om planlegging og sånt
Hehehe popcorn er poppet, her skal vi følge med Nærmer meg 40 i storm skritt, greit å ha en "mal" på hvordan "hverdagen vil endre seg" Nei, må være et legendarisk speedo bilde, da får du 10/10 poeng på reisebrevet, kun 9/10 om uten
Du skal få slippe gruppepress Blir nok 10 av 10 uansett, og gleder meg. Ha en fanatisk reise, ser utrolig ut allerede
Midt i blinken, driver og planlegger en aldri så noen uker med trasking i Himalaya med noen venner. Følger med her! Blir nok helt fantastisk!
Episode 2: Sightseeing i Lhasa Etter å ha tilbragt noen dager i Kathmandu tok altså Air China oss videre til Lhasa. Nå ble det plutselig merkbart tynnere luft (Lhasa ligger på ca. 3600 moh) og selv den minste fysiske aktivitet krevde store anstrengelser i starten. De første dagenes aktiviteter inkluderte også et besøk i Potala palasset (Dalai Lamas palass). Her var det relativt friskt med høydeforskjeller og man tok ikke mange trappetrinn i slengen før man behøvde en pustepause. For øvrig en imponerende bygning og ikke minst innholdet med gravplassen til et antall generasjoner av Dalai Lamaer, som hver seg er begravd med vanvittige rikdommer (type kiste av 5000 kg gull osv.), og et imponerende bibliotek med historiske Buddhistiske skrifter. Tibetanerne et ekstremt religiøst folkeslag og mye av tiden går med til bønner og diverse religiøse ritualer. Her foran et av de aller helligste stedene Jokhang-tempelet. Bønnehjul, som finnes «over alt» i Tibet, og man snurrer selvfølgelig på (alle) disse når man går forbi. Kinesiske militærpatruljer var et markant innslag i bybildet i Lhasa og spesielt i nærheten av de religiøse stedene. Legg merke til brannslukkingsapparatene patruljene går med. Dette var den tiden da det var «populært» for Buddhistiske munker å tenne på seg selv i protest mot okkupasjonen – ehhh unnskyld – frigjøringen, som det offisielt heter, som Kina hadde gjort av Tibet. Detaljer fra Jokhang-tempelet Gateliv i gamlebyen i Lhasa. Klarer noen å finne Nordmannen? I sykkelbutikken i Lhasa. Turkompis Jan (anonymisert, da verden er liten…) sammen med den tibetanske guiden vår. Vi hadde valget mellom flere forskjellige strategier i forhold til sykkel. Ta med egen var selvfølgelig en mulighet, men både jeg og Jan valgte turoperatørens anbefalte strategi å kjøpe sykkel i Lhasa for å selge igjen da vi kom tilbake til Kathmandu. Totalt skulle det vise seg at dette ble omtrent samme kostnad som å ta med egen sykkel og betale frakt, men da la vi i alle fall igjen betydelige midler i støtte til det lokale næringslivet både i Lhasa og Kathmandu. Siste mulige strategi var å kjøpe en dyr sykkel (som var meget billig sammenlignet med Norge) å ta med hjem. Jeg vurderte dette også, men faren for at det var en billig Kina-kopi og ikke en merkesykkel var vel til stede, sånn med tanke på hvor man befinner seg. Nå hadde vi såpass peiling på sykkel at det ikke var noen særlig risiko for å bli lurt
Episode 3: Hit the road… Mange tror kanskje at det ikke er all verden til veier der oppe i Himalaya, men vi syklet på en slags hovedvei mellom Lhasa og Kathmandu (riktignok med noen avstikkere), og standarden vekslet mellom alt fra krøttersti til helt ok asfaltert landeveg. Bilde fra like utenfor Lhasa rett etter at selve sykkelturen startet. Første dag var ca. 10 (heldigvis) relativt flate mil, for en «myk» start på de fysiske utskeielsene. Dag to derimot skulle vi opp her. Forbausende nok er det ganske flatt å sykle i Tibet. Når man først har kommet seg opp på det tibetanske platået så er man stort sett på rundt 4000 moh. Men så er det disse fjellpassene man skal over da, på typisk 1000 høydemeter. 1000 høydemeter er jo ikke så ille i seg selv om man er noenlunde trent (på den tiden syklet jeg Birken til merket årlig, bare for å gi et hint om den fysiske formen), men når utgangspunktet allerede er 4000 moh så skal jeg love at det svir godt i lårmuskulaturen av oksygenmangelen. Turens første fjellpass (Kamba passet) som sett i Google earth. På toppen var det lunsjpause med et innlagt element av en helvetes dundrende skallebank. Dette er altså på ca. 5000 moh og de første tegnene til høydesyke gjør seg tydelig gjeldende. Heldigvis finnes det medikamenter for sånt, så det gikk jevnt med Diamox og store mengder vann. Personene er for øvrig fra venstre sykkelguiden, turguiden, Nadya og Mark. De to siste våre internasjonale sykkelkompiser. Enkelte dager var vi innom lokale steder for å spise lunsj. Den første fra Tibet, den andre etter at vi hadde kommet tilbake til Nepal igjen. Man blir ikke nødvendigvis bortskjemt med toalettfasilitetene på de lokale "gourmet" stedene. Her står man altså med ett ben på hver side og slipper sitt fornødne i mellom. Det er neppe nødvendig med noen utbroderende beskrivelse av hvordan dette duftet… Andre dager var det lunsj ute i det fri… Veiene var som sagt av litt ymse kvalitet, fra dette… …til dette. Legg merke til minibussen som likevel trosser veikvaliteten. Av og til føler man seg liten (eller egentlig ganske ofte) Og innimellom må noen små hindre forseres Toppen på alle fjellpassene var markert med bønneflagg (disse er for øvrig et meget markant innslag uansett hvor du er i Tibet). Og innimellom når man hadde klatret de 1000 meterne opp fjellpasset så følte man seg sånn. Dette var en særdeles dårlig dag også, og lunsjen besto av noe stinkende fisk og pommes frites som var varmet på morgenen og oppbevart i folie. Klarte å få i meg minimalt av det og det førte til at jeg gikk så tom for energi som jeg neppe noen gang tidligere (eller etter) har gjort Og av og til tar man et pust i bakken i relativt maleriske omgivelser
Trass i blodslitet, ser det ut til å ha vore ein super tur. Imponerande stigning frå det passet du la ut tverrsnittet på. Ser fram til neste del
Episode 4: Folk vi møtte på vår veg Den store fordelen med å ta seg rundt på sykkel er den utrolige nærheten man får til miljøet rundt seg. Opplevelsen er en helt annen enn når man bare suser forbi i et motorisert kjøretøy, og man har virkelig tid til å suge inn inntrykkene (jeg har også syklet på Cuba og hadde samme opplevelsen der). En artig vri var jo at det som regel var vi som var severdigheten rundt omkring på landsbygda i Tibet. Nesten uansett hvor vi stoppet så samlet det seg en liten folkemengde rundt oss. Det var relativt vanlig at folk vi passerte på vegen gav oss en high five når vi syklet forbi, eller barn kom løpende for å se om det var mulighet for å få noe søtt å tygge på Her er det Mark som må stille opp på bilde sammen med Kinesiske turister (som stort sett freste rundt i Landcruisere). Det hendte også ikke sjelden at turistene som kjørte forbi oss rett og slett stoppet for å ta bilde av tullingene på sykkel Ellers var jo disse merkelige utlendingene på sykkel litt skumle da. Skal jeg våge å gå bort til dem? (man kanskje det vanker en godbit…) Det var også veldig stas å bli tatt bilde av... Mark var for øvrig lærer og klarte å få en fantastisk kontakt med barna i denne «landsbyen», selv om de ikke delte noe talespråk. Å spille spill på iPadene våre var selvfølgelig også hysterisk morsomt. De hadde neppe sett mye til en iPad før. På shopping i det lokale supermarkedet. Det var utrolig nok ganske så greit å få tak i vestlige varer som Coka Cola og Snickers selv ute i den dypeste landsbygda i Tibet (og damen ville selvfølgelig ha klekkelig betalt for å ha stilt opp på bildet).
Episode 5: I camp Det er ikke akkurat knalltett mellom luksushotellene langs landeveien i Tibet, så det ble aller flest netter i camp. Der det fantes hoteller bodde vi på det beste som var å oppdrive. Det er vel knapt enstjernes hoteller etter vår standard, men du store verden så deilig det var å sove i en seng og få seg en dusj etter noen døgn i telt. Stort sett bodde vi på hotell hver 3-4 natt. Her er campen akkurat etablert på ettermiddagen. Det var viktig å komme fram til camp i noenlunde tid for været var ekstremt stabilt ustabilt sånn på ettermiddagen (mer om det senere). Det fungerte slik at følgebilen kjørte i forveien, stoppet underveis for å lage lunsj til oss, og så fortsatte de og satte opp camp før vi kom fram til dagens mål. Et populært innslag på morgenen var guiden som kom med varm te til oss før vi kom oss ut av soveposene Innimellom var det jo grei utsikt fra campen. Her sees Himalayamassivet, med Everest, i bakgrunnen. Avslapping er viktig i høyden. Man restituerer ekstremt dårlig, så all energi som ikke ble brukt på å komme fra A til B var bortkastet energi. Frokost! Vi fikk som regel servert varm frokost også i camp. Kokken gjorde en god jobb på tross av, skal vi si begrensede, fasiliteter. Av en eller annen grunn har undertegnede funnet det opportunt å benytte solbriller under frokosten . Vi hadde et eget toalett-telt og det besto av et hull i bakken, som crewet gravde, med en stol med en do-ring oppå. Når vi forlot stedet ble selvfølgelig hullet gravd igjen. Svært ofte var utsikten upåklagelig, så da kunne man jo sitte der å meditere (glidelåsen i teltet var defekt så man hadde full utsikt fra do). Ellers hadde vi som sagt altså en og annen natt på hotell En «artig» historie var fra hotellet i Tibets nest største by Shigatse. Da vi kom de fantes det faktisk tilbud om massasje på hotellet. Vi trodde selvfølgelig at vi var kommet til himmelen. Massasje hørtes jo helt fantastisk ut etter 4-5 dager på sykkelen, med ditto tilhørende støle ben. Det vi naive utlendingene ikke forsto var at den såkalte massasjen var selvfølgelig et skalkeskjul for – skal vi si mer intime tjenester… Seansen startet pent og pyntelig og med faktisk drygen forsiktig massasje, men etter hvert så ble frøknene (2 stk) litt mer frimodige og pågående, og til slutt kom også de mer eksplisitte tilbudene. Jeg var i en tilstand der dette var det aller siste jeg tenkte på her i verden og jeg tror ikke en gang 10 av de små blå pillene som jeg antar @drsyk skriver ut innimellom hadde gjort meg i stand til å gjøre det damene ønsket, selv om tilbudet absolutt måtte kunne sies å være meget fordelaktig (både kvalitetsmessig og prismessig). Frøknene ville slettes ikke ta nei for et svar, men jeg klarte til slutt å «rømme» derifra (før det skjedde noe galt må tilføyes), med å unnskylde meg med at jeg måtte på rommet for å hente mer penger… Jeg ble etter denne historien kjent (at man ikke kan lære seg å holde kjeft ) som «han som ikke klarer å få seg noe på horehus i Kina engang». Jaja, det er ikke riktig alt man ønsker å ha med seg hjem, sånn med tanke på frekvensen av HIV smitte blant prostituerte i Kina.
