NYC ganger to med JR(er) på tretten som co-reiseleder(e)

Noen som tror de blir sure hvis jeg hjelper dem med å rydde opp i skiltet og tar med den siste firkanten som en suvenir…?

 

Tar «ditt» fly hjem fra JFK nå, ser ut som jeg får gjøre et nytt, tappert forsøk på å få med skiltet.

 

Fin flytur over til JFK.


Jeg gikk for varm røykelaks til forrett, og svinekjake til hovedrett. Begge smakelige.




Sp var det å rulle ut sengen og få seg noen timer på øret.

 

Vi kom frem før rutetid sa mannen i høytaleren når jeg våknet femten minutter før ankomst. Da var setebelteskiltet alt på, men jeg fikk forhandlet oss til et raskt toalettbesøk før landing så vi kunne rase avgårde til imigration uten heft og i det minste ikke med hele flyet foran oss.

Vi hadde i følge skjermen flydd veldig raskt, og muligens gjennom et worm-hole av noe slag.



35.791.395 timer og 52 minutter bakover i tid skulle være noe rundt 4.085 år? Men fra frontside kameraet på flyet virket det heller som vi hadde forflyttet oss fremover i tid til en romstasjon av noe slag.



Ankomsten ellers var mer nå-tid og en drøy halvtime etter å ha gått av flyet var vi gjennom imigration, der lå kofferten klar.

 

For å slippe sen commute inn til Manhattan var vi booket inn på TWA hotellet på JFK. Selvsagt noennandre baktanker enn reisevei som gjorde at vi endte på dette ikonet av et hotell, og ikke minst at vi sannelig også hadde et rom med runway view.



Hotellet nådde vi via air-train og en kort reise på to minutter mellom terminal 7 og 5.












Etter å ha sjekket inn, kjøpte vi litt nattmat fra food courten på hotellet og slo oss til ro på rommet. Selv om jeg alt har knipset en haug bilder, blir det nok flere i morgen, da dette var et kult sted.

 

Litt flere bilder fra TWA:










Veldig gjennomført sted og en cool stopp om man ikke orker å rase inn til byen ved ankomst en kveld eller har tidlig morgenavgang, eller bare synes fly og flyhistorie er morsomt.

 

Mer bildespam, vi har tuslet rundt på det jeg vil kalle hotellets «museum» og tatt inn sekstitallsvibber, akkompagnert av tidsriktig musikk.

 

Siden vi hadde fått forlenget utsjekk en time til tolv stakk vi opp til poolen etter å ha sett oss rundt og spist litt frokost.

Her kunne vi duppe rundt i oppvarmet vann med utsikt til alskens fugler fra JAL, Singapore, Hawaiian osv som kom og gikk.







En A380 fra Emirates var parkert rett nedenfor men den bevegde seg dessverre ikke mens vi lå i poolen


.

 

Kult!

 

Får lyst til å fly AF til NYC jeg nå....

 

Nyduppet fra poolen iførte vi oss shorts og våre flunkende nye TWA t-skjortene fra gift shopen, sjekket ut og vandret over til air-train stasjonen på Terminal 5.

Byttet til E på Jamaica og suste over til Manhattan og nedover til Tribeca.


Her er vi innkvartert på Sheraton. Heldigvis var rommet klart og vi fikk plass i 17. etg med brukbar byutsikt.



Rommet er stort med både sofa og spisebord så tror vi skal klare oss bra de neste dagene.





Nå forhandles det om hvorvidt Dunkin’ Donuts (som ble observert over gata fra hotellet) er et fullgodt sted å innta lunch. Har en følelse av at co-reiselederen muligens vinner denne…

 

Reiselederen vår hadde bestemt at vi måtte på museum når vi var i New York. Så etter en rask donut trasket vi avgårde for litt kulturelt påfyll.

Når en trettenåring får bestemme er det imidlertid ikke MOMA eller Guggenheim som står høyest på listen, dagens museum var viet mer jordnære gleder:



Etter en veldig amerikansk intro pep-talk med en høylydt fyr som gjorde sitt beste for å få oss i iskrematisk ekstase ble vi sluppet inn i et «museum» som i stor grad delte fargepaletten til Barbie-filmen. Her var det veldig rosa, høy musikk og kanskje mer en opplevelse enn hva man tenker på når man hører ordet «museum».



Underveis var det flere stasjoner med gratis iskrem smakebiter. Her fra første stopp hvor vi fikk en soft-serve med henholdsvis ananas og black pumpkin.

«Museet» snirklet seg gjennom flere rom og opplevelser som nærmest må kunne beskrives som en ultrakommersiell instagramvennlig kunstinnstallasjon.





Diverse aktiviteter og smaksprøver var strødd utover løypa. Noe uklart hva forbindelsen var til iskrem hele veien, men vi fikk for eksempel lekt med magneterbokstaver på en svær tavle, som selvsagt var rosa. Antar vårt bidrag, om en noe kryptisk for den gjengse iskremsmuseumsentusiast kan tydes av forumets medlemer:



En svær sklie brakte en ned et par rosa etasjer. Siden vi er i United States of Litigation hadde vi selvsagt måtte signere noen voldsomt lange ansvars-waivere på forhånd.



Siste iskremstasjon bød på en Halloween Special. God sjokolade softis, jeg sto over kjeksen.



Så var det tur for en dupp i det som visstnok er verdens største basseng av ice cream sprinkles:



Dommen over museet fra min co-reiseleder er at det var «Bra!», «Alt var bra! Spesielt iskremen!»

For egen del kan det tillegges at de selger drinker i starten av opplevelsen. Disse så veldig søte ut, så jeg sto over, og tenkte det kom bedre option senere. Det gjorde det ikke! Så kjøp en rosa drink først som sist, opplevelsen blir neppe verre av litt tequila eller rom til iskremen!

 

Dunkins er obligatorisk på USA besøk. Ikke at det er godt, men jeg må innom

 

Småkvalm av iskrem og sukkerspinn endte vi ute på gata i solskinnet igjen. Uten noen spesiell plan begynte vi å vandre oppover Broadway, retning Times Square. Så langt kom vi imidlertid ikke, etter en stund fant vi ut at litt mat kunne bært godt.

Min partner in crime fikk valget mellom Italiensk eller kinesisk kjøkken. Jeg hadde trodd det da ville bli pasta men når vi kom gjennom Little Italy så var han litt underwhelmed av restaurantenes uteserveringer kontra Milano som vi besøkte for noen måneder siden.



Kinesisk hadde han aldri testet før mente han, og det kunne være spennende så da taslet vi vider til Chinatown. Fant et spiseri som het Supreme Restaurant så det måtte jo være bra?



Menyen var tettskrevet i fontstørrelse tolv på et A3 ark, på fram og bakside! Lettere overveldet over de mange valgmulighetene prøvde jeg å få en guiding fra damen som tok opp bestillingen, men det var litt vanskelig da kun deler av gruppen snakket henholdsvis engelsk, norsk eller kinesisk.

Bestillingen ble tatt ved at vi pekte på menyen etter beste evne. Da skjønte vi viktigheten av nummereringen i margen, den var ikke bare for at de skulle kunne vite hvor mange hundre alternativer de hadde å tilby, men også for å kodifisere bestillingsopptak.

Jeg fikk meg en Tsingtao og var happy.



Så kom en snakkesalig servitør bort og hilste, han snakket heldigvis engelsk og hadde masse spørsmål om Norge. Etter litt kunne han også røpe at stedet visstnok var berømt for sine dumplings og det var noe vi absolutt burde teste.

På dette tidspunktet hadde all maten vi hadde bestilt begynt å ankomme så jeg sa vi måtte se an om vi hadde mer plass.

Kyllingvinger, vårruller, ris og ikke minst en halv crispy duck kom på bordet.




Godt men ikke noe spesielt.

Vår nysgjerrige venn hadde nok sett at vi hadde fir mye mat til å slå til på dumplingsforslaget. Men det stoppet ham ikke, så plutselig sto han ved bordet med fire dumpling «on the house» siden dette måtte vi teste.


Han spurte om vi hadde spist dumpnibgs før og jeg svarte tydeligvis litt for reservert at jada det hadde jeg. Han gjennomskuet heldigvis at dette var en halvsannheter basert på tørre industriprodukter i flyplasslounger og hotell buffeter, og ga oss en crash course.

Bra var det for eller ville vi nok bare bitt inn i deigen med påfølgende søl og forbrenning. Dumplingen ble flyttet med spisepinner over på skjeen, et lite hull ble stukket i deigen øverst og vi kunne slurpe i oss deilig glodhet suppe, full av smak. Når denne var fortært, noen dråper eddik på dumplinge, og vi kunne spise deigen med svinekjøttet som var bakt inn i det. Vi ble begge overbevist og slurpet og smattet i oss alt.

 

Litt trøtte og døgnville våknet vi uten vekkeklokke i åttetiden torsdag morgen. Vi hadde ikke noe rush men kom oss etterhvert avgårde.

Subway opp til Colombus Circle hvor vi smatt innom Whole Foods og bunkret opp på frokost.



Varme sandwicher, drikke chocolate chip cookies ble inntatt på en benk i skyggen inne i Central Park.



Med frokost i magen bega vi oss ut på vandring innover i parken. En perfekt dag for å se seg rundt her.





Vi tuslet hele veien opp til Jacqueline Kennedy Onassis Reservoir før vi trakk ut av parken og fant en coffee shop for en liten pust i bakken

 

Fra fred og ro i Central Park bevegde vi oss ned til det obligatoriske stoppet på Times Square, med mas og kjas og masse folk, hustlere og selgere.





Måtte også innom Disney Store samt en gigantisk godteributikk, uten at så mye rart ble kjøpt inn.

 

Haha!

 

Soupdumpllings også

 

På kvelden hadde vi booket tid på toppen av the Edge i Hudson Yards.



Tidspunktet var valgt med omhu av min jr. reiseleder. 18:00 - etter å ha sjekket tabeller for solnedgangen hadde vi funnet ut at da fikk vi både dagslys, solnedgang og mørke. Jr. hadde til og med på eget initiativ syklet til Claes Ohlson og for egne sparepenger, kjøpt seg tripod til kameraet han har arvet for å kunne ta stabile kveldsbilde.

På vei bort tik vi turen innom Higline Park.



Vessel fikk vi også sett:


Mulig det bare er meg men får ikke helt bildet av en gigantisk fruktkurv ut av hodet. Tenk fylt av slike gigantiske gipsfrukter som skapes som turistattraksjoner langs kjedelige landeveier. Australias Big Banan og Big Mango er trolig førstevalg. Men om noen hadde klart å flytte «Larry the Lobster» fra Kingston og slenget ham oppi gryta tror jeg det hadde blitt skikkelig gjevt

 

Køen for å komme opp de 345 meterne til observasjonsperioden the Edge var lang ig i trikset, stadig rundt nye hjørner og så litt mer, men endelig kom vi oss opp til utsikten, og for en utsikt det var!








Vi fikk også testet å stå på glasset med utsikt rett ned i gaten under, bilene var såvidt synlige som små prikker langt der nede.