Hva? United BusinessFirst? Har Herlov endelig mistet alt vett? Hvorfor risikerer han sitt gode navn og rykte og kunngjør en tur med United? Nei, nå skal dere høre. En kompis og jeg tok turen til New York City i januar 2015. Tilfeldighetene ville ha det til at vi ble drøye seks timer forsinket på turen over. Først et par timers forsinket avgang fra Gardermoen, så et stopp i Albany, hvor crewet gikk ut på tid og nytt crew måtte flys inn fra Newark. Alt i alt en ganske kjip flygning bak vingen. Billettene kostet ca. 2500,- per pers. Resultatet ble en kompensasjon i form av en reisevoucher til en verdi av 1000 dollar per pers. Ikke verst. Jeg kaster ikke penger i dass og syntes det ville vært for galt ikke å benytte meg av denne reisevoucheren, så jeg fant en rimelig billett til Washington D.C. til drøye 12 høvdinger, som jeg da betalte tre høvdinger i kontanter for. En bra deal, selv om det var United! Den første av årets tre sommerturer går mot vest. Washington D.C. District of Colombia. The capital of the United States. Byen som er grunnlagt av landets første president. Byen hvor det meste er planlagt ned til minste detalj. Langt fra like stor og dynamisk som sine brødre New York, Chicago og Los Angeles, men forhåpentligvis med sin sjarm! Det hvite hus, Capitol Hill, Lincoln-monumentet står selvsagt på lista. Sammen med den obligatoriske grisematen. Pizza, burgere, subs, burritos. Ingen kan dette som amerikanerne. Mmmmmmmmm. Nydelig. Hensikten er som vanlig å gi en liten smakebit fra flyturer, lounger og hoteller, som denne gang (hvis alt går som planlagt) består av: SAS Gold Lounge, Oslo Lufthavn Gardermoen OSL-EWR, United Airlines, B757 (sete 2A) United Club, Newark International Airport (UGH) EWR-IAD, United Airlines, A320 (sete 23F) Hotel RL Washington D.C. Lufthansa Senator Lounge, Dulles International Airport IAD-CLE, United Airlines, Canadair Regional Jet 700 (sete 2A) United Club, Cleveland Hopkins International Airport CLE-EWR, United Airlines. B737 (sete 2A) United Club, Newark International Airport (UGH) EWR-OSL, United Airlines, B757 (sete 2A) Eller "Tour de United Clubs" med andre ord. Alternativt "Tour det verdens kjipeste lounger". For en som har blitt vant til Galleries First, The Pier, The Wing og Golden First Class lounges blir dette litt av en start på sommerferien ... Selvsagt går det ikke an å ta raskeste vei. Opprinnelig skulle returen via Boston. Så endret United bookingen til å gå via Cleveland (av alle steder). Så endret United returen igjen, denne gang med fire timer transit i Cleveland og 50 minutter transit på Newark. 50 minutter på Newark høres ikke ut som noen drømmesituasjon, så en telefon til asiatene på United sitt kundesenter vurderes sterkt. På en annen side, kan det fort bli SAS eller Lufthansa over dammen på vei hjem. Ikke den verste løsningen. Hmm, choices, choices. We continue.
God tur @Herlov ! Ser ut som en flott tur. Hvis du kommer over en eneste lounge i USA som får deg til å tenke: "dette var jammen bra", så er neste flaske Dom på meg!
Dette blir en spennende tur å følge med, blir litt rart å lese noe fra Herlov som ikke er One World, men skal nok klare det likevel
Hmm, kun noen små timer til avreise. Jeg ringte United og forsøkte å bli kvitt den seks timer lange transitten på EWR på vei bort. Jeg ble rebooket med 70 minutters transitt. På den tiden skal jeg gå igjennom immigrasjon, opp i avgangshall og ny sikkerhetskontroll. Det finnes liksom ikke noe mellomting ... Wish me luck! Takker! Jeg ser nå at man har tilgang til Lufthansa Senator-loungen på IAD, selv om man reiser innenriks, så da begynner det i allefall å lysne litt! Takker! Hehe, ja, det blir uvant å menge seg med de uvaskede massene på en Star-reise, men jeg får bare lukke øya og la det stå til! Takk! Hehe, ja, du sier noe.
Dette klarte vi glatt i forfjor med 80 min, FRA-IAD (LH) + IAD-SPL (UA) gikk utrolig glatt, selv med bagasjeuthenting (Priority) og -bæring gjennom transfer.
Klar for tur! Det er så utrolig deilig å bo sentralt. Ut utgangsdøra, og jeg står praktisk talt på plattformen på Fredrikstad stasjon. Vel, alle vil vel ikke kalle 130 km fra Gardermoen sentralt, men det duger for meg. Stille og rolig klokken 0630 denne lørdagmorgenen. Med alt grenekontrollhysteriet fra media de siste ukene friskt i minne tok jeg ingen unødvendige sjanser og la inn en liten ekstra buffer. Den gamle InterCity-traveren til NSB gjorde jobben. Oslo Lufthavn Gardermoen Ankomst Gardermoen ca. tre timer før avgang. Det er tydelig at T2-prosjektet skrider framover mot åpning. Oppgangen fra togplattformene har blitt åpen og lys. Førsteinntrykket er godt! Innsjekk var akkurat i ferd med å åpne. Bemanningen var det i allefall ingen ting å utsette på. Ca. 15 United-mennesker fra Menzies med stort og smått hadde morgenmøte før åpning av innsjekk. Pre-check av pass og utspørring for å screene potensielle kjeltringer var obligatorisk. Etter den aldrende frøkna med Louis Vuitton-belte, bleket hår og en talemåte som en mor som snakker til en toåring, var det min tur. Fasttrack sikkerhetskontroll gikk radig. En pensjonert amerikaner med kone som følge følte behov for å heve stemmen og spørre om håndbagasjen til –alle- fotografer ble tatt til side og gjenstand for manuell gjennomgang? Nei, livet er ikke lett. SAS Gold Lounge SAS Gold Lounge. De fleste her kjenner den bedre enn sin egen bukselomme. Nå skal jeg være ærlig. SAS Gold Lounge har blitt bra. Veldig bra. Til å være Europa, da. Nå er den oppe på nivå med OSL-lounge. Onde tunger vil kanskje ha det til at den er bedre. Den er i allefall milevis foran den losslitte "Flagship-loungen" i København. Ugh. Et par aviser, litt rugbrød med egg og dansk saltpølse samt ikke minst den spesielle og internasjonale flyplass-atmosfæren. Hva mer trenger man? Frequent flyers med kjerring og misfornøyde babyer på slep må man bare sile gjennom ørene. Loungen var ganske travel fram til ca. 0900, så relativt stille. Deilig! Hm, grensekontrollen, ja. I tillegg starter United normalt boarding svært tidlig, mente jeg å huske … Etter en liten titt på klokka, gikk jeg for at 90 minutter fikk holde.
Å beregne 30 minutter ekstra til lavt bemannet grensekontroll var bortkastet. Den gikk på to minutter, verken mer eller mindre. Vel, vel. Bedre føre var, enn etter snar! Det resulterte imidlertid at jeg ble stående og blomstre på gate F16 i ca. 40 minutter før det var klart for boarding. Innsjekk for United er todelt, først dokumentsjekk ved inngangen til venteområdet, så ordinær boarding når det er tid for det. Ca. 50 minutter før oppsatt avgangstid ble klarsignalet gitt. Først Global Services, som talte én mann. Så resten av oss dødelige i BusinessFirst. Den lekre og slanke B757 stod og ventet på oss denne dagen. Boeing sitt mest vellykkede fly rent estetisk sett, etter min mening. Sett bort fra B787, så klart! United Airlines 39 Oslo Lufthavn Gardermoen (OSL) – Newark Liberty International (EWR) Terminal C Lørdag 9. juli Avgang (rute): 1125 Ankomst (rute): 1345 Flytid (rute): 8:20 Flytype: Boeing 757-200 Sete: 2A (Business) Jeg var nummer to om bord og fant raskt fram til mitt sete 2A. Jeg hadde vært usikker på setevalget. Skulle jeg velge vindussete og nyte godt av eventuelle landskap nedenfor på veien over Island, Grønland og Canada? Eller skulle jeg velge midtgang for fri atkomst til toalettet? Choices, Choices. Det ble vindu. United sin internasjonale B757 har fire rader businesseter og fire seter i bredden. To på hver side av midtgangen, naturlig nok. Ren luksus i forhold til deres B777, B747 og mange av deres B767, hvor det er et ufint antall seter i bredden. Interiøret var noe slitt, også det naturlig nok, med tanke på at det begynner å bli noen år siden de sist produserte B757. Noe aldrende, men dog helt horisontale seter. Lite personlig lagringsplass, men noe bak venstre skulder og under tv-skjermen, som for øvrig har helt grei størrelse. Mindre enn Qatar, men større enn Swiss og British Airways. Om bord ble jeg tilbudt en velkomstdrink, og jeg valgte et glass champagne (av ukjent opprinnelse). Er'e så nøye, a'? Som tradisjonen tro hos amerikanske selskaper, servert i et plastikkglass før avgang. Sylvia, dagens purser, delte ut menyen og "amenity kit'et". "Kit" på dagflight er en vinner! Pute og teppe ventet på setet. Ingen aviser. Smekk fullt fly denne dagen! Hovedvekt å amerikanske 60+ i den fremre kabinen, men også noen yngre, blant annet et par fjellklatrere/skikjørere, som hadde vært på opplevelsesferie i Lofoten og andre steder. Mens jeg satt og koste meg med min champagne i plastglass dukket 2B opp. Min venninne fra innsjekk! En hyggelig og snakkesalig frøken på ca. 55 fra Texas, som studerte i Austin i 33 år siden, traff en hyggelig herremann og ble der. Nå boende i Houston. Hun hadde tydeligvis lært seg amerikansk small talk etter 33 år "over there", noe som ble god sosial trening for en litt mer beskjeden nordmann. Senere dukket kapteinen Kevin opp for å hilse og ønske velkommen. Det er kun andre gang det har skjedd undertegnede, men det er like hyggelig hver gang. Første gang var på upper deck i en B747 fra British Airways. Fortsettelse følger pga. antall bilder ...
Forsettelse United Airlines 39. Avgang ble ca. 30 minutter forsinket pga. tre surrekopper som ikke hadde klart å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen og/etter grensekontrollen tidsnok. Leave them, sa jeg! Med 70 minutter transfer på Newark var jeg ikke i det gavmilde hjørnet. Før avgang rakk en av Sylvias assistenter å ta middagsbestillingen. Okse, kylling, reker og vegetar var valgene for hovedrett. Det som er litt ålreit med amerikanske selskaper er at de lager god, gammeldags mat. Ingen fancy ingredienser, navn eller noe annet. Ikke gravlaks eller langstekt alligator. Grei, klassisk mat. 2B var vegetarianer og ba om å få pastaretten. Allerede etter rad 1 var de tomme for pasta, noe som selvsagt skuffet 2B. Hun hadde ikke bestilt noe spesialmåltid. Overraskende nok, ettersom hun etter eget utsagn fløy en del. Som erstatning bestilte hun biffretten, men uten biff. Og uten champignon, for det var heller ingen vinner i hennes øyne. Så ombestemte hun seg og gikk for en pastarett fra økonomi. Nå sitter jeg og skriver dette mens hun sitter ved siden av meg og håper at hun ikke leser det. For øvrig ingen vinliste, verken i hovedmenyen eller separat. Umiddelbart etter avgang startet forberedelsene til middagsserveringen. Mens vi ventet fikk vi varme peanøtter og drikke. Jeg tok et nytt glass champagne (fortsatt av ukjent opprinnelse, men den gikk ned). Forrett var tunfisk, etterfulgt av en enkel salat, før hovedretten, som for min del var biff. Som avslutning valgte jeg ost og kjeks samt is. Forrett og desserter ble servert fra vogn i kabinen, noe jeg liker veldig godt. Fortsettelse følger pga. antall bilder ...
Forsettelse United Airlines 39. Tunfisken var meh, mest fordi jeg ikke er spesielt glad i fisk. Salaten var også meh. Biffen var helt ok, ikke helt stekt i hjel og med en god saus. Osten var også helt på det jevne. Isen var selvsagt helt suveren, som man forventer hos et amerikansk selskap. Dette kan de. Proffe til fingerspissene. Jeg ba om "the works" og fikk sjokoladesaus, karamellsaus, jordbærsaus med store jordbærbiter, pisket krem, nøtter og kirsebær. Fantastisk. Det har blitt litt is rundt omkring de siste årene og ingen tukter amerikanerne på det. Min personlige topp fem-liste: 1. American Airlines (fra Europa, fordi de ikke serverer tilbehør på flygninger fra USA av en eller annen merkelig grunn) 2. United Airlines 3. Swiss 4. Cathay Pacific 5. Qatar Airways American serverer Ben & Jerry's, som er en sikker vinner. Swiss går naturligvis for Mövenpick, noe som er helt fair. De serverer imidlertid i kjeks fra vogn, noe som helt klart er beste presentasjon. Cathay sverger til Haagen, noe som i høyeste grad er innafor, men fra porsjonsbeger, som er litt latskap. Matserveringen var over etter ca. to timer. Underveis fikk vi storslagen oversikt over Island og Grønland. Servicen var ikke noe å skrive hjem om. Litt maskinpreget på denne turen, noe som ikke sjeldent er tilfellet med amerikanske selskaper. Ingen var på noen måte uhøflige, men det er få smil og lite prat. Enkelte ganger glimter de til med litt småprat, men det er ikke ofte. Mens 2B hvilte øynene fikk hun plutselig droppet en varm klut på hendende og skvatt til. Ufint! Etter matserveringen var jeg så mett at jeg trodde min siste time hadde kommet. Jeg klarte heldigvis å holde meg unna snacks-kurven som ble satt fram helt framme i kabinen. Frukt, kjeks med sjokolade, bittesmå poser med potetgull og noen United-profilerte konfektbiter. Jeg slappet av med en film og litt reisebrevskriving. Etter hvert begynte lukten av nystekte cookies å spre seg i kabinen. Ja, det var tid for flere kalorier. Samtidig kom Sylvia rundt med en håndskreven hilsen fra kaptein Kevin. "Dear mr. Herlov. I wish to convey my sincere gratitude for allowing us the opportunity to serve you today in our friendly skies. Have a great flight! 7/9, FCT, 39, OSL-EWR sign". For en kjernekar! Alle kapteiner skulle tatt seg tid til å levere en håndskreven hilsen til sine passasjerer. 2B var litt uheldig denne dagen. Setet funket dårlig og brått funket ikke hodetelefonene heller. Sistnevnte viste seg å være dårlig lyd på filmen. Hun tok det imidlertid med stor ro og et stort smil. 2B var utrolig sjarmerende, men hadde en veldig spesiell måte å prate på. Hun drakk bare vann, men fremsto skikkelig champagnebrisen. Vi snakker fem-seks glass-brisen. Eller 10 glass, tror jeg kanskje vi sier. Litt underlig. Uansett, trivelig dame. Det ble en del turer på toalettet i løpet av turen, som det pleier å bli når man drikker som en hest, og det var en av stedene hvor alderen til maskinen syntes best. Ikke lekkert, men besetningen klarte i allefall å holde det sånn høvelig rent i løpet av turen. United sitt "amenity kit" var spesielt. Det kom som et slags rør, som man kunne åpne fra siden. En spesialutgave i anledning OL 2016, siden United er offisielt selskap for det amerikanske laget. For en som sparer på slike (og foreløpig ikke har gått lei) var det storveis. Innholdet var standard ++. Sokkene var faktisk litt artige og var av bedre kvalitet enn vanlig. Ingen drikkeservering (med unntak av en flaske vann) eller spørsmål om drikke i kabinen i tiden fra avsluttet middag til påbegynt lunsj (drøye fire timer på dagtid). Sløvt. Ca. 80 minutter før landing var det klart for lunsjservering, også dette fra vogn. Frukt til forrett og kylling med grønnsaker til hovedrett. Lunsjen var kald og akkurat like tørr som man kan tenke seg for en kald kylling på 36 000 fot, men chilisausen gjorde at den glei ned. Før landing takket Sylvia så mye for turen og ønsket god tur videre. Oppsummert var turen med United helt grei, men ikke noe for historiebøkene. Sete, mat og service helt på det jevne, verken mer eller mindre. Ikke noe "ekstra" på noen som helst måte, men samtidig leverer de også det du forventer på en tur i business over Atlanteren. Vi landet ca. 10 minutter før rutetid og var på gate på rutetid. Ingen tvil om at Newark er United-land. Ganske lovende, tenke jeg i mitt naive sinn … Det er rart hvordan ting virker å ta enormt lang tid når man står i midtgangen og tripper for å slippe ut.
Newark Liberty International Det er en ganske kjip følelse å ankomme en av verdens mest travle flyplasser og vite at du kun har 70 minutter til å komme deg gjennom immigrasjon og gjennom en ny sikkerhetskontroll. Disse amerikanske grensekontrollørene er jo ikke akkurat kjent for å gi ved dørene, heller. Jeg kastet meg ut av flyet og beinet med ryggsekk og kabinkoffert som om jeg hadde fanden selv i hælene. Jeg hastet ned trappene, så køen og skjønte der og da at slaget var tapt. Tre mann på jobb og noen hundre i kø. Ingen automater. You do the math. Etter ca. 70 minutter var jeg gjennom immigrasjon, og tavlene meldte "GATE CLOSED" for min flygning. Det var da bare å melde seg hos servicedesken. Ingen kø hos United. Jeg forklarte situasjonen og ba pent om å bli booket om til neste fly. "Hmmm, dette blir vanskelig. Hadde det vært en annen dag, men i dag er vi busy. Neste fly til IAD er oversolgt med åtte seter." "Hva med DCA?" "DCA? Du skal til Cleveland?" "Eh, nei, det skal jeg ikke. Men dere har sendt meg via Cleveland på hjemveien". "Hmm, ja, nå ser jeg det. Beklager, men jeg har ingen ledige seter i det hele tatt i dag, verken til IAD eller DCA. Det neste flyet med ledige seter er 0605 i morgen tidlig." Baaaaah. Jeg begynte virkelig å angre på at jeg noen dager tidligere hadde bedt om å bli flyttet fra ni-flyet på kvelden. "Kan du sette meg på standby?" Dama tastet vel i ti minutter og kom til slutt i mål. Jeg ble satt på standby på 1645-flyet til DCA, hvor jeg var nummer to. I tillegg fikk jeg bekreftet plass morgenen etter. Flyet til DCA var en regional jet, og jeg måtte haste fra terminal C til terminal A for å rekke boarding. Med AirTrain og en effektiv og lite folksom sikkerhetskontroll gikk det som smurt. Jeg ankom gate A27 ca. 30 minutter før boarding. Jeg ville nødig tilbringe kvelden på Newark og stå opp grytidlig dagen etter, så her var det bare å krysse fingrene. På gaten satt det ei ung jente og grein fordi hun hadde blitt nektet adgang til flyet pga. anklage om beruselse (?). En bestemor trøstet. Drama på alle kanter. Ei eldre frøken fra Glasgow, som også var på standby, slo sine pjolter sammen med meg, og vi ba sammen en stille bønn.
Godt og levende skrevet, som alltid @Herlov Og en skikkelig cliffhanger i siste post - er spent på om det oppstår enda en uventet vri: Kanskje den gråtende unge jenta likevel får bli med under forutsetning av at hun ledsages av unge Herlov?
Godt skrevet så langt, men må innrømme at jeg ikke blir veldig fristet til å teste United over dammen med bakgrunn i denne rapporten... tror jeg holder meg til gode, gamle BA jeg Men om ikke annet så lærer man jo at man aldri skal ta sjansen på kort connection på Newark om sommeren da. Håper du har flaks og kommer med flyet
