American Airlines 105 (British Airways 1506) Heathrow Airport (LHR) (Terminal 3) – John F. Kennedy Airport (JFK) (Terminal 8) Lørdag 26. desember Avgang (rute): 1445 Ankomst (rute): 1800 Flytid (rute): 8:15 Flytype: Boeing 777-200 Sete: 2A (First) Alle sorgene fra flybyttet var lagt bak meg når jeg vandret om bord i skuta som ventet ved gate 28. "Jaja", vil noen kanskje si. Hvorfor gidder han å heise seg så opp over en tur i F over dammen? Det er jo "bare" American. Og gammel kabin. So what? Det er gøy som faen. Et sted må man starte. Etter at jeg hadde blitt vist til mitt sete av velkomstkomiteen stuet jeg bort håndbagasjen og Bergans-jakka (det var meldt øs-pøsende regn i Boston) i hattehylla og falt ned ved vinduet. De skulle få slippe å henge bort regnjakka. Etter hvert dukket det opp en frøken og bød på et velkomstglass. Velkomstchampagnen ble servert i plastglass og enhver forventning av luksus ble skutt ned fra første sekund. Purser JP, med tidenes morsomte juleslips for anledningen, ønsket velkommen når jeg hadde kommet til ro. Uansett, sete 2A var helt kurant. Av type "reverse heringbone", som er den beste setelayouten, etter min mening, og ekstremt likt setet til Qatar Airways (ny kabin). Men mindre moderne, selvsagt. Det var nesten så jeg mistenkte av American sitt F-sete var forgjengeren til Qatar sitt C-sete. Faktisk gav American sitt sete mer følelse av rom, men også lite skjerming mot midtgang. Setet var også slik at man kunne sitte i 3 forskjellige vinkler. Rett fram (for take-off og landing), vinklet mot puffen (fast vinkel hos Qatar) og 90 grader snudd mot vinduet, dvs. at man sitter med ryggen mot midtgangen. I tillegg til det ordinære bordet, var det et ekstrabord i vinduskarmen som kunne slås ut og fungere med sistnevnte setestilling. Størrelsen på IFE-skjermen var beskjeden, og det som lettest avslørte alderen på kabinen. Det var totalt 16 F-seter i kabinen fordelt på 4 seter av 4 rader. Totalt var det 12 som hadde blitt oppgraderte fra business, ettersom F ikke hadde blitt solgt grunnet flybyttet. Etter en liten taxetur og ventetid i avgangskø var det vår tur til å lette fra bakken ca. 20 minutter etter oppsatt avgangstid. I følge kapteinen var flytiden beregnet til ca. syv og en halv time, og været skulle være godt. Crewet i F på denne turen var som nevnt purser JP, en røslig kar i 50-årene, en meget erfaren frøken på 60+ og en relativt ung asiat på rundt 30-35, som var ungdomsalibiet. JP var der garantert av sikkerhetsmessige årsaker og spanderte vel knapt et smil på de 8 timene over til JFK. Han glimtet til et par hyggelige og småfjasende kommentarer underveis, så han kunne hvis han ville. Jeg vet bare ikke hvor mye han ville. "Bestemor" var imidlertid helproff og hadde vært ute en vinternatt før. En kjempetrivelig dame, som visste å ta bare på kundene. Det var derfor synd at hun var forvist til kjøkkentjeneste under serveringene. Selv om kabinen var gammel, var softproduktet i F det samme som er gjeldende på resten av flåten, dvs. "Flagship". Separate mat- og drikkemenyer lå på vinduskarmen når jeg kom om bord. Det skulle være middagsservering rett etter avgang og et lett måltid før ankomst. I mellomtiden ville det bli satt noen snacks i galley. JP begynte å ta bestillinger like før avgang, men kom ikke til meg før vi var i luften. Til middag valgte jeg suppe og salat som forretter, biff til hovedrett og signaturretten "icecream sundae" til dessert. Til å drikke ba jeg om et glass med vin han anbefalte. Innledningsvis fikk vi nøtter, korrekt servert i en skål sammen med vår foretrukne drikke. BOSE-hodetelefoner ble delt ut, og det ble klargjort for middag. Fortsettelse følger i neste post pga stort antall bilder.
Fortsettelse American Airlines 105 ... Middagsserveringen startet med individuell utdeling av rettene, naturligvis. Nydelig suppe, grei salat, fin biff og fantastisk deilig is. Biffen var bra stekt (til å bli servert på et fly) og var fin og rosa innvendig. JP ba meg si i fra hvis jeg ikke var fornøyd med temperaturen, men det burde de strengt tatt ha kontroll på. Vinglasset så jeg aldri noe til, og jeg orket heller ikke etterspørre det sånn formen var. Til middagen koste jeg meg med klassikeren "Austin Powers", som jeg vel ikke hadde sett på 15 år. OOoooooooooh, behaaaaave! Som forventet et ganske begrenset utvalg på IFE, men nok til at tiden gikk på denne turen. Etter middagen slappet jeg litt av (uten pysj, riktignok, men dette var dagflight …) med litt lett underholdning på skjermen, samt benyttet anledningen til å skrive litt reisebrev. Jeg tok også en snartur ut i galley for å hilse på "bestemor" og sjekke småsnacksen. Hun beklaget og fortalte at de vanligvis hadde et mye større utvalg enn det de hadde fått tildelt på denne flighten. Toalettet var helt blottet for alt stæsj, inkludert blomster, dufter, etc. Det skal så lite til for å freshe opp litt. American har 2 varianter av sin B777-200, ny kabin uten F og gammel kabin med F. Crewet (JFK-stasjonert) skulle senere fortelle meg at det var første gang på over 6 måneder de hadde jobbet med denne layouten, og måtte derfor friske litt opp i hukommelsen. Flyet hadde visst kommet fra ORD. En merkelig ting var at crewet ikke brukte gardinene til å skjerme galley på noe tidspunkt under flyturen. Alle skjønner at alle må ha pause under arbeidet, og at det ikke er full rulle under hele turen, men det er greit å skjerme litt med gardinene, slik at man slipper å sitte og se purser lese avisa eller spise middagen sin underveis. Ca. halvtannen time før landing kom JP og spurte om jeg ønsket noe før bite på før landing. Jeg valgte Mr. "Croque Monseiur", som er et fancy begrep for oste- og skinkesmørbrød. Smørbrødet ble servert med en liten gresk salat til forrett og en fruktsalat til dessert. Og i tillegg den tradisjonelle cookien. Magen min var fortsatt ikke 100 %, og et varmt ostesmørbrød var nok ikke det jeg burde valgt. Småkvalmende. Amenity kit'et så slik ut. Jeg liker godt den mørke gråfargen og rødfargen sammen. Innholdet var ganske standard, men ingen luksusmerkevarer eller ekstrasaker som enkelte andre selskaper er kjent for. Ca. en time før landing ble BOSE-hodetelefonen samlet inn, og det ble delt ut ordinære øreplugger til bruk den siste timen. Et merkelig opplegg, men de er vel livredde for ikke å få inn disse. Vi fikk også en liten boks med to sjokoladebiter. Vi landet 20 minutter før rutetid og brukte vel 30 minutter på å komme til gate ved JFK. Heldigvis hadde jeg to timer og 35 minutter til å manøvrere meg igjennom immigrasjon og ny sikkerhetskontroll. Alt i alt en fin tur, som kunne vært hevet flere hakk med noen enkle midler, som for eksempel et mer imøtekommende crew. Konklusjonen må være at selv om de amerikanske selskapene, og spesielt American, har begynt å investere mer penger i premiumproduktene for å forsøke å være konkurransedyktige har de en lang vei å gå før de kan sammenlignes med asiatiske og mange europeiske selskaper.
Ser ut som om serveringen var så og si identisk med Business i samme fly da vi fikk equipment change LHR-MIA i høst. Dette stemmer vel godt med at AA egentlig kun opererer med Eco, Eco+ og Business nå. Setet så dog betraktelig bedre ut. Og det så også ut som om servise var av noe høyere kvalitet og mer eksklusivt. Meget bra reisebrev!
Når vi endelig hadde blitt sluppet ut av flyet var det bare å forberede seg på immigrasjon, som mange steder i USA pleier å være en tidkrevende affære, selv om jeg tidligere (ORD, EWR, LAX) hadde vært forskånet for de største utfordringene. Dette var også første gang jeg skulle ankomme USA og i transit for innenriksforbindelse. Som mange kjenner til betyr det at man må gå igjennom immigrasjon ved ankomstflyplass, hente ut bagasje, sjekke inn på nytt og gjennom ordinær sikkerhetskontroll. Nå hadde ikke jeg annet enn håndbagasje, så jeg slapp i alle fall innsjekk på nytt. Likevel ganske krevende, spesielt når man ikke vet hvor lang tid immigrasjonen tar. Nå hadde jeg som sagt to timer og 35 minutter før neste fly, så svettet ikke akkurat. Når jeg kom til immigasjonskøen så det ikke urovekkende ut, men det gikk relativt sakte framover. Til min store glede virket det som om Saudia eller et annet muslimsk selskap hadde slått oss på målstreken. Karen i immigrasjonsskranken jeg ble vist til brukte vel 15 minutter på å kontrollere en muslimsk kvinne i niqab med fire smågutter, hvor den største på ca. 10 år tydeligvis var følgets overhode. Underveis viste det seg at dette var den ene halvparten av en større familie, og at far med fire døtre hadde gått til en annen skranke. Til sammen mor far og åtte barn. Hjelpes. Til slutt ble det endelig min tur, og jeg fikk de vanlige spørsmålene om formålet med turen og hvor lenge jeg skulle bli. To stempel, og jeg var klar for tollen. Etter tollen var det opp i avgangshallen og inn i sikkerhetskontrollen. På JFK har American en dedisert sikkerhetskontroll for reisende i F, C og American/Oneworld-statusholdere. Dette kortet nok ned opplevelsen et ikke ubetydelig antall minutter. På dette tidspunktet begynte jeg å bli relativt sliten etter å ha vært halvdårlig, oppe siden 0530, på reise kontinuerlig og klokka var 01 norsk tid. Likevel var det ikke annet å gjøre enn å stå løpet ut. Etter omstendighetene gikk sikkerhetskontrollen i et helt greit tempo. En far ble observert administrerende på 4 unger. Å, herregud, jeg skal aldri ha barn. Det er ingen hemmelighet at man skal være ganske tålmodig og glad i å reise når man på samme tur legger opp til transfer på LHR og transfer på JFK. For de som synes det er greit å komme fram raskest og enklest mulig, er det bare å satse på CPH, AMS, etc, og samtidig ankomme den USA-destinasjonen du skal til fra Europa. Men like lange reisebrev blir det ikke av det. Totalt endte jeg vel opp med å bruke ca. 75 minutter fra jeg gikk av flyet til jeg var igjennom sikkerhetskontrollen (inkludert bruk av fast track). Fra sikkerhetskontrollen var det kort vei til American Airlines sin Flagship Lounge. Denne ligger på samme sted som den ordinære Admirals Club, i 3. etasje over sentralområdet i Terminal 8. Flagship Lounge, John F. Kennedy Airport, Terminal 8 Flagship Lounge er American sin First-lounge og er (som de fleste andre Oneworld-lounger) også åpen for Oneworld Emerald-medlemmer. Innenfor inngangsdøren er det et felles resepsjonsområde for begge American sine lounger i hovedterminalen. Jeg ble sjekket inn og for at jeg skulle slippe inn, måtte resepsjonisten åpne døren med sitt adgangskort. Rimelig strengt, altså! Egentlig hadde jeg ganske store forventninger til denne, fordi jeg trodde den var relativt nybygd. Det skulle vise seg at jeg hadde for store forventninger. Men for all del, den var veldig bra til å være eid og drevet av et amerikansk selskap. Utsikten over rampen mellom hovedterminalen og den frittstående Concourse B var strålende, men hadde nok vist seg fra en enda bedre side om det var dagslys! Denne loungen var nok faktisk hakket mindre enn F-loungen på LHR, i hvertfall ikke større, noe som var overraskende. Det var ett serveringsområde med tilhørende "restaurantdel" og størstedelen av resten av møblementet var lenestoler med sidebord. Dusjer, businessdel, lekerom, etc, var også tilgjengelig. Er det virkelig noen som fortsatt bruker faksmaskin? Skaff dere en internett og en skanner, folkens. Og med det samme kan dere slutte med sjekker. Et relativt stort utvalg i flasker og bokser med øl, mineralvann, etc, og annet flytende. Et utvalg varme og kalde retter, som jeg ikke sjekket detaljert, ettersom jeg ikke hadde spesielt god tid. Likevel så jeg ingen menyer på bordene, så det virket ikke som om de hadde "a la carte". Jeg rakk bare å slurpe i meg et par munnfuller minestrone-suppe, som var helt ok, før jeg gikk videre til gate 34 på Concourse B.
Terminal 8 er ikke noe arkitonisk mesterverk, men en ålreit og funksjonell terminal med store vindusflater og mye lys. American driver hele sin operasjon på JFK fra terminal 8. Hovedterminalen er forbundet med Concourse B med en underjordisk gangforbindelse under taxebanen. Kjipt når rulletrappene er ute av drift. På gate 34 begynte det etter hvert å bli klart for avgang, og det ble meldt at flyet var i rute. Ved ankomst gate virket det mer som om dette var en avgang med "HelseEkspressen" til Akershus Universitetssykehus enn kveldsavgangen med American til Boston. 30 minutter før oppsatt avgangstid startet boardingen, med First-passasjerene som første om bord. Dessverre var det en aldrende B737-800 og ikke en ny A321T som ventet på oss. Pluss for klassisk livery! American Airlines 235 (British Airways 8407) John F. Kennedy International Airport (JFK) – Boston-Logan Airport (BOS) Lørdag 26. desember Avgang (rute): 2035 Ankomst (rute): 2145 Flytid (rute): 1:10 Flytype: Boeing 737-800 Sete: 6A (business) På denne flytypen var det 6 rader First a 4 seter. Som kjent er F-setene innenriks i USA normalt noe bredere/større og dermed kan man ikke variere antallet etter etterspørsel. Som nr. 3 om bord var det bare og vente på at allmuen skulle finne plassene sine. Et pledd var lagt ut på hvert sete. Etter hvert dukket det opp en ung kar på ca. 20 med lillesøster. Denne gutten hadde problemer med å få plass til kofferten i hattehylla og strevde noe voldsomt. Til slutt måtte han kaste i håndkleet og lot stasen bare ligge halvveis ut av hylla, mens han formodentlig tenkte det nok kom til å ordne seg av seg selv (sjekk bildet ... ). Folk er idioter. Han ble belønnet med "the evil stare" av herren i grå fiskevest. Mens vi ventet på å taxe ut, fikk jeg spørsmål om det var ønskelig med noe å drikke før avgang, og jeg takket ja til et glass vann. Egentlig burde jeg heller ha bedt om en iskaffe, for når begynte jeg virkelig å slite med å holde fokus. Kapteinen informerte om at flytiden ville være 38 minutter denne dagen. Purser slet med systemet og meldte til jentene sine. "We have to do a manual demo, the system's not working." Den ene flyvertinnen ble merkbart skeptisk. "Eh, are you sure?" Litt rusten, muligens. Og hadde det vært en test, hadde hun strøket. Fem minutter etter oppsatt rutetid begynte vi å taxe. 45 minutter etter oppsatt rutetid, etter nærmere 40 minutter i avgangskø, tok vi av. Off. Trafikkmessig fikk JFK LHR til å virke som en søndagstur i parken. Vi endte altså opp med å bruke mer fra gate til take off enn i luften til BOS. Off, stakkars mennesker som er avhengige av denne flyplassen som sin lokalflyplass. Hadde det vært dagslys, hadde det selvsagt vært gøy med "courtside seats" ved alle avgangene. Flytiden var for øvrig så kort at det ikke var noe servering av verken vått eller tørt etter avgang, verken i F eller i Y. En ren transportetappe. Jeg tror jeg klarte å la være å sovne på veien opp til BOS. Lengselen etter hotellsenga vokste seg større og større. Etter ankomst BOS 10 (?) minutter etter rutetid var det rett ut gjennom ankomsthallen til transportmidlene. Superraskt, noe som passet meg perfekt. Jeg hadde som vanlig sjekket hvilket transportmiddel jeg skulle bruke til hotellet og var meget fornøyd med at det gikk en T-banelinje direkte fra flyplassen til hotellet. Det skulle imidlertid vise seg at dette var en busslinje, som tilsynelatende var markert som en del av T-banens "Silver Line" på kartet, men det var uansett ikke noe problem. Til min overraskelse viste det seg også at denne bussen var gratis. Bra tiltak! Seaport Hotel neste stopp.
Flott reisebrev. Har lyst å ta turen fra LHR til LAX med BA/AA i biz. Er det noen ruter over som er bedre når det gjelder oppgrader kabin osv.
Seaport Hotel Boston Drøye ti minutter senere var jeg på plass i lobbyen på Seaport Hotel. Hotellet som i følge Tripadvisor er #1 i Boston, Massachusetts. Hotellet ligger i bydelen Seaport, mellom flyplassen og downtown. Et tidligere verfts- og havneområde som nå er under utvikling til en ny bydel med bolig, kontor, forretning, etc. Boston Convention Center lå like ved. Klokken begynte vel å nærme seg 2300 når jeg ankom, og jeg var klar for å komme opp i senga så raskt som overhodet mulig. De to trivelige jentene i resepsjonen klargjorde mitt nøkkelkort og kunne informere om at "service" var inkludert på hotellet, og at det ikke var noen grunn til å tipse noen ansatte. "Wow, that's a first in America", sa jeg, hvor på de fniste og sa seg enig. Men akk så deilig! Det alene kunne være nok til at hotellet var #1. Hotellet var nok et typisk kongresshotell, men absolutt tiltalende og flott pyntet i anledning høytiden, men jeg hadde nok ikke gjettet at dette var #1 basert på utseendet alene. I tolvte etasje ventet rom 1215 på meg. Rommet var stort, lyst og tiltalende møblert. Basert på badet vil jeg nok tippe at hotellet minst var 10+ år gammelt. Tivoli-radio og ny Samsung-TV bidro til å heve generell kvalitet. Det er én ting et hotell må ha når jeg skal vært borte mer enn noen få netter, og det er et bra treningssenter. Seaport Hotel hadde absolutt dette. Faktisk et vanvittig stort treningssenter jeg ikke har sett maken til på noe annet hotell. Knall! For øvrig var det på hotellet flere spisesteder og andre fasiliteter. På andre siden hadde man 7-Eleven og Dunkin' Donuts. Perfekt for de som er så gjerrige at de ikke gidder å legge 200,- natta på hotellprisen for å spise et par brødskiver til frokost. Som meg! Hotellet var booket gjennom hotels.com med viatrumf.no, noe som ga 1132 EB-poeng gjennom AmEx og 453 Trumf-poeng, som kan veksles inn i ytterligere 6292 EB-poeng. Til sammen 7424 EB-poeng og 4 netter i hotels.com reward, dvs. nesten halvveis til en gratis natt.
Boston #1 Etter å ha fått drøye syv timer på øret var kroppen fornøyd. På dag 1 var det tid for min favorittaktivitet, nemlig sporadisk byvandring. På forhånd hadde jeg hørt mye bra om Boston. Selv skulle jeg ende opp med å finne tonen med byen sånn rimelig umiddelbart. For en fantastisk by. Som nevnt lå Seaport Hotel i et nytt byutvklingsområde. Skjermet fra den travle bykjernen, men samtidig innen gåavstand. Perfekt. Jeg hadde notert meg en del steder jeg ville se på forhånd, men ruslet rundt rimelig på måfå uten noen stor plan. Gjennom downtown mot North End. Været var grått og mildt, men bra til vandring, så det la ingen stor demper, selv om det ikke gir de beste bildene. Boston er i utgangspunktet en storby, men har en del kvaliteter som ikke er en selvfølge i USA, blant annet historie og karakter. The Holocaust Memorial var naturligvis tankevekkende. En del av installasjonen skulle rett og slett forestille gasskammer. Rimelig direkte, tenkte jeg, men muligens passende?
Fortsettelse Boston #1. North End er det italienske kvarteret i Boston og akkurat som man forventer. En haug med italienske restauranter, bakerier, katolske kirker, etc. Skikkelig nabolag. Herlig. Lunsj/middag tok jeg på "The Cobblestone" i sørende av North End, mot Haymarket. For noen digge burgere. Anbefales! Turen denne dagen gikk for det meste i Downtown, North End og Long Wharf. Etter drøye fem timer til fots måtte jeg kaste inn håndkleet. Fordelen med Boston er jo også at den er utrolig kompakt og lett å manøvrere i. I tillegg veldig ren i forhold til sammenlignbare byer. En nytelse. Boston er jo for øvrig en drøm for flygale, etttersom flyplassen ligger ekstremt tett på byen, og man har konstant "flymusikk" i ørene.
Suverent !!!! Jeg koser meg og blir bare mer og mer misunnelig..... Eia var jeg der....bare nå Bruins kommer seg ut av loosing-streak så blir det bra
Boston #2 Dag 2 fortsatte jeg der jeg slapp på dag 1 og trasket videre, denne gang i hovedsak i sørvestre deler av sentrumsområdet. På veien mot sentrum stoppet jeg innom Fan Pier Park, hvor det mildt sagt blåste friskt. Knallvær ga gode bildeforhold, men ettersom jeg måtte ta av meg hanskene hver gang jeg skulle ta et bilde, måtte jeg velge motivene med omhu for ikke å fryse av meg fingrene. Brrrrr. På kirkegården Granary lå en rekke storheter gravlagt. Massachusetts State House ligger på Beacon Hill, som er et lite og trivelig nabolag fullt av små townhouses i rød teglstein, gamle forretninger og kafeer. Veldig sjarmerende. Beacon Hill grenser til Boston Common og Boston Public Park, som viste seg fra en flott side denne dagen. Den meksikanske frua ville veldig gjerne forevige møtet med Herr Ekorn. Til tross for store mengder (unge) asiatiske turister, har jeg fortsatt til gode å observere en selfiestang i løpet av turen. Befriende. Videre mot sørvest finner man Copley Square med blant annet Trinity Church og det fantastisk flotte offentlige hovedbiblioteket. Et rikt utsmykket og veldig staselig bygg. Lunsj ble det hos "Al's", som lagde en veldig digg steak pizzaaiola sub med marinarasaus og provolone-ost. Mat for to. Minst! Snadder. Et veldig kult sted, som du ser for deg er en typisk familiesjappe, hvor de snakker italiensk over middagsbordet og betaler beskyttelsespenger til høvdingen i nabolaget. På vei tilbake til hotellet stoppet jeg også innom "Boston Tea Party Museum", men lot meg ikke friste til å delta i festlighetene. Museet ligger på en flåte midt i kanalen mellom sentrum og Seaport, hvor to skip ligger ankret opp. Høy rollespillfaktor.
Skjønner at jeg må tilbake til Boston. Fenway Park er på listen... Fulgte du forresten "stien" de har laget med farget brostein i fortauet? Det gjorde vi. Da følger man en historisk rute som tar deg til de mest kjente stedene (ser for øvrig ut som du har fått med mange av de vi så ) inkludert noen av byens eldste barer. Var på en hvor de påsto at selveste George Washington hadde tatt seg en bayer
Flott lesning! Boston er virkelig en spennende by og er en by rik på historie. Leste meg opp på Boston ved et besøk og dette er jo en av de første byene i statene og mange viktige hendelser fra revolusjonen fant sted her. Ellers er det også mye annet spennende her - go Bruins!
Takk! Takk! Takk for hyggelig tilbakemelding! Ikke alle bildene er like bra som jeg håpet, men sånn blir det når det er uredigerte telefonbilder tatt på farta som legges ut. Mmmm, ufint å utsette oss freaks for flybytter! Midtsetet var blokkert, men det var ikke noe fysisk bord montert i midtsetet. En mulig forklaring kan eventuelt være at de ikke hadde nok bord til alle 9 rader med CE og derfor måtte droppe hele greia? AA satser jo på F i deres nye B777-300ER, så de skal ikke fase den ut etter hva jeg kjenner til, men på matfronten har jeg hørt det kan være små forskjeller mellom F og C hos enkelte selskap. Blant annet ble jeg fortalt dette av en CSD hos QR. Takk! Takk! Det sikreste kortet er vel B777-300ER, hvor jeg tror alle maskiner har ny kabin. Men man risikerer jo alltid flybytte, med mindre AA sin B777-200 ikke har rekkevidde til å fly LHR-LAX, men det kan jeg ikke nok om. Takk for hyggelig tilbakemelding! Hehe, ja. Takk, det var hyggelig sagt! Ja, det burde den. Jeg tror Boston foreløpig rykker inn på delt førsteplass med Seattle hos meg etter dette. Eller muligens hakket foran Seattle. Jepp, den stien heter vel noe sånt som "Freedom Trail" eller noe sånt. Ettersom jeg startet litt "her og der" og likevel fikk med meg mange av punktene på den ruta, endte jeg opp med å droppe den, men tar den neste gang jeg kommer! Jepp, det er en av grunnene til at jeg liker byen så godt. Som jeg skrev tidligere, når man er i USA, er det langt fra noen selvfølge at byen har en så rik historie og spennende karakter.
