I skrivende stunder er det knappe 11 timer igjen. Da har jeg fullført ganske nøyaktig 14 døgn, eller mer presist 335 timer innelåst på et hotellrom som mer kan minne om isolat eller fengsel. Har aldri vært i fengsel, men jeg mistenker at dette er værre, i allefall sammenlignet med norske fengsler. Highlights: Alle som ankommer Kina må i (minst) 14 dagers påtvunget hotellkarantene. Du har ingen mulighet til å forlate rommet. Den som går ut risikerer straff og må da ha 14 dager forlenget karantene. Stort rom (var heldig der!) men mangler vindu med dagslys og frisk luft! Er det mulig å overleve 14 dager uten dagslys og frihet?? Det hele startet ca. 5 timer etter ankomst PVG / Shanghai Pudong flyplass. Et velregissert system, utviklet gjennom snart et år, fungerte utmerket. I det flyet åpnet dørene, var det flere briter og noen jeg mistenkte hadde "mistenkelige reiseruter" som ble først ropt opp og ført ut av flyet. Deretter fikk passasjerer fra Business class forlate. En nitidig kontroll av riktig bruk av maske, kroppstemperatur, papirer, kontroll av personlig informasjon og reiserute, Covid PCR-test og passkontroll. Etter en drøy time kunne man hente bagasjen og vente ytterligere i fire timer for å bli kjørt i buss til hotellet. Skjebnen sier Skybird Hotel Hotellet er valgt ut av lokale myndigheter, basert på hvilken bydel du skal til. Selv ble jeg plassert på Skybird Hotell, et hotell som har fått hederlig omtale av lokale kinesere og noen utlendinger på Ctrip sine hjemmesider. Jeg følte en anelse lykke i det vi ventet i bussen på å slippe inn på hotellet. Jeg har tross alt sett bilder og omtaler fra andre som har bodd på kjipe hoteller full av råteskader, skitt og uten air-condition. Så langt var jeg positiv. Etter at bagasjen var blitt desinfisert av et lokalt ankomst-team i "rom-drakter", så måtte vi gå den "urene sti" gjennom parkeringskjelleren for registrering/innsjekk og transportheisen opp til rommet. Kinesierne skal ha alt på sitt tørre når jeg sier at samtlige fra flyplass, busshåndtering og hotell var iført full beskyttelse inkludert "månedress", masker, briller, visir, hanser etc. Men jeg er skremt over at de ikke tenker på at passasjerer kan smitte hverandre. Ja vi har masker, men de tar på vår pass med de samme hanskene, lar oss bruke samme penn uten desinfisering, stuer oss forholdsvis tett i bussen og det finnes ikke noe som heter sosial distanse. Er man ikke smittet på flyet så er sjansen større for at man blir smittet under håndteringen frem til man sitter i isolasjon på karantenehotellet. Klokken 19 en tirsdag ettermiddag har jeg da blitt låst inn på rommet. Mannen i "romdrakten" forteller meg at nøkkelkortet må stå i strømbryteren og jeg har ikke lov til å gå ut døren. Går jeg ut av rommet risikerer jeg å få forlenget oppholdet med 14 dager og straff. Er det spørsmål så ring resepsjonen eller helsetjenesten på hotellet. Døren lukkes og jeg har 14 døgn i vente. Hva gjør man? Hvordan blir dette? (forts)
Tja, du kan jo starte med å krysse fingrene og be om at brannalarmen ikke går på dag 13 og tvinger deg ut av rommet og ut i nye 14 dager med «soning».... Lykke til
Hotellrommet! Mine bønner er hørt. Jeg skjønner at jeg har vært utrolig heldig. Et DOBBELTROM! Og attpå til litt gulvplass. Det er jo helt FANTASTISK tenker jeg, nærmest med lett boblebrus innvendig. To senger, hvor av bare den ene er redd opp med dyne. Jeg må kjenne etter. HURRAAA! Sengen er faktisk ikke så hard som de kjipe billighotellene i Kina. En vestlig madrass og bredde 120 cm. Det kan jeg like. Jeg snurrer rundt med meg selv og tanker at rommet måler rundt 4x5 meter + en liten gang samt baderom med toalett og dusj. Dette liker jeg. Lykken varte helt til jeg åpnet rullegardinen for å se ut. AUCH. Lykkebrisen som nylig hadde fylt meg varm gjorde meg brått svett og klam. Det var mørkt og og alt jeg så var en vegg og vindu knappe halvannen meter fra meg. Rommet i tredje etasje hadde vindu mot en sjakt. Jeg forsøker å åpne vinduet på gløtt, de ti centimeterne som låsen tillater meg, men jeg ser ikke himmel eller noe annet enn bygningen som er minst seks etasjer. (NB: Bildet er tatt med vidvinkel midt på dagen) Ikke var det mye frisk luft å spore fra denne sjakten. Okay, det luktet ikke dritt, men når du nylig kommer fra Norge, så kjenne man faktisk forskjellen godt. Noe må man jo straffes med når man har fått et større rom, med attpåtil bord og to sittestoler. Jeg tok en titt på ytterdøren. Der henger det en evakueringsplan som viser rommene og deres størrelser. Knappe halvparten har vinduer mot utsiden. Av de "innvendige rommene" så er det noen som er litt større. Rommet har i tillegg en stor TV hengende på veggen med et lite utvalg av kinesiske tv-kanaler. Etter en kjapp gjennomgang den fant jeg ut at det ikke var noe underholdning der. TV-en forble avskrudd resten av oppholdet. KJØLESKAP! Utmerket. Et minikjøleskap med plass til litt drikke og matvarer er bra. Jeg hadde jo tross alt litt tørrmat og snack med meg fra Norge. Nå kunne tubeosten og Salamien holdes kald. Vannkoker var der her også. Ellers fulgte det med to håndklær, en stor og en for å tørke hender, samt en til bruk på gulvet. Selv såper og tannbørster fulgte med i en stor pose. Tøflene ble testet, men jeg valgte heller å bruke mine egne sandaler. DRITT OG SKITT Etter inspeksjonen så gikk det mer og mer opp for meg at rommet ikke var rengjort. Det var matrester, tannpirkere og søl fra drikke og mye dritt rett og slett over alt. Det vare en stor nedtur. Jeg snudde opp ned på sengetøyet og konstaterte at det var nyvasket. Men de som jobber med renhold har ikke fått noe norsk opplæring. Lurer på hvor lenge siden det har bodd noen her? For håpentligvis har den som bodd her førut ikke vært smittet og syk, slik at jeg skulle kunne overleve. Her må det vaskes, men hvordan? (forts)
FROKOST Klokken 08:00 banker det på døra. Etter litt somling kommer jeg meg dit og der henger frokosten i en tynn, gjennomsiktig pose på dørklinken. Ikke noe butler og mat på brett som man gjerne har blitt vant til på hoteller rundt om. Men med 14 dager x 3 måltider om dagen, så er det 42 måltider i vente, i en tynn plastpose, på dørklinken. I en hotellanmeldelse kunne jeg lese at det stod "good breakfast buffet" fra en av gjestene fra tidligere. Nå er det ingen vanlige gjester her. Hotellet er kun for de som skal gjennomføre karantene. Og det er lokale myndigheter som har bestemt hva som skal serveres. Frokosten bestod av et kokt egg, tre små dumplings, varm/lunken rissuppe og lunken soyamelk. Og spisepinner med en liten tannpirker. Intet som minnet om en buffet. Og absolutt ikke noe vestlig mat eller high-end følelse av å spise frokost på rommet. Jeg smaker på maten og må erkjenne at dette blir tøfft. Tanken på å skulle overleve på 42 plastposer på dørklinken i 14 dager føles forferdelig. Ikke spiste jeg opp alt. Kall meg gjerne kresen, men jeg er ikke oppvokst i Kina eller utenfor Norge, bare så det er bekreftet. Savnet av brødskiver og pålegg kommer brått i det magen rumler etter mer mat. Jeg kjenner allerede nå, etter min første frokost, at dette kommer til å bli tøfft. Jeg er i en blanding av jet-lag og døgnvill med manglende vindu og dagslys. Men heldigvis virker air-condition. 23,1 grader og behagelig. Jeg har vinduet litt på gløtt for å få litt sirkulasjon på luften. Men det hjelper ikke stort på humøret. Det å være innestengt er ikke så treivelig selv om Wifi faktisk fungerer, dog veldig tregt med VPN. Det er viktig nå å se lyspunktene, for mørket føles veldig tett på akkurat nå. LUNCH OG MIDDAG I den interne wechat-gruppen for oss som ankom hotellet med samme buss, så kan jeg lese at flere var veldig fornøyde med maten. En klaget over at det var lite mat. En annen likte ikke maten og fikk høylytte reaksjoner - men også støtte fra en kineser som mente at smaken var forskjellig avhengig hvor man kom fra i verden. På bussen var det stort sett bare kinesere, men også en annen utlending. Jeg tror han var tysk. Risen smakte no som ris, men heller smakløst i lunken tilstand. Grønnsakene var ihjelkokte. Jeg beklager å være ærlig, men flere av grønnsakene smakte som #$%. Hvordan er det mulig å få grønnsaker til å smake dårlig? Det er jo for øvrig ikke første gang jeg erfarer det i Kina. Men spørsmålet kommer tilbake gang på gang. Heldigvis fulgte det med en frukt til både lunch og middag. Ikke av den glinsende sorten du finner i ferskvaredisken på Meny - men noe som minner mer om andre sortering som aldri finner veien til butikkene i Norge. Men appelsinen smakte godt. Bananen var liten og delvis svart, men smaker som banan. Lunchen og middagen er stort sett den samme. Alt pakket i en plastboks, lukket i en plastpose. På dørklinken. Man må bare vente til man hører det rusler i gangen og det bankes forsiktig på. Jeg får flittig bruk for mine kjeks, rugbrø og litt snacks det første døgnet. Savnet av norsk mat gjør seg meldende. Depresjonen begynner å melde seg. Jeg ringer resepsjonen og etter mye styr så forstår jeg at det er lov til å bestille mat for levering til hotellet. Men regelen er at det kun er "tørrmat" og frukt. Ingen take-away og ferdig mat. Alkohol ikke tillatt. Alle levaranser som kommer til hotellet blir også desinfisert, så alle forpakninger må være tette. Så ved første bestilling, så bestilte jeg både nudler på boks, pepsi max, ost, youghurt, frukt og kjeks. Samt vaskemidler. Både rengjøringsservietter og Mr. Muscle. Nå skulle jeg omsider kunne få vasket gulv og alle flater. Jeg har håp om en bedre "hverdag" på tross av å være innesperret og uten tilgang på sol. (forts)
Jeg har fått en ny bestevenn! Før var han bare enn som var kjekk å ha - men nå er Netflix blitt det som får tiden til å gå. Heldige meg, tenker jeg, som husket å laste ned og fylle opp ipaden med filmer og serier. Her er det et godt utvalg av nye filmer, krim, svenske og danske serier. Man lærer tidlig at det er om å få sekundene, minuttene og timene til å gå. Man må skynde seg sakte gjennom dagen uten å se for mye på klokka. Jeg stiller klokka på ipaden tilbake i tid og på et ulogisk tidspunkt. Jeg bare gjetter at det hjelper - slik at de nedlastede filmene fra Netflix ikke går ut på dato. Netflix er for øvrig blokkert i Kina, så her er det offline som gjelder i begynnelsen. Like etter kveldsmaten har blitt hengt i en tynn plastpose, på dørklinken, banker det på nytt på døra. Her er det mat, drikke og Mr. Muscle samt frukt. Brødet? Hvor er BRØDET? Brødet er ikke i posen. Jeg sjekker kvitteringen og der står det at det skulle være levert med et brød. Jeg kjenner blodtrykket øker og mangelen på D-vitaminer gjør noe med tålmodigheten. Jeg ringer resepsjonen. - Brød er ikke tillatt fordi det er ferskvare, sier de. All mat som leveres skal i prinsippet kunne holdes på lager i 7 dager før det leveres og fortæres blir jeg forklart. Nå er det om å være smart tenker jeg. Jeg forteller at jeg ikke har spist på en dag, fordi jeg er utlending og ikke liker risen og det som er servert. Og i Europa er det like vanlig med brødskiver som det for kineserne er å spise ris. Vil de at jeg skal sulte og bli syk? Respesjonisten stammer på nytt at fersk mat ikke er tillatt. Men jeg krangler litt til og sier at da må han bli holdt ansvarlig for at jeg blir syk på grunn av manglende mat. Etter litt tid, så sier han at han skal ringe tilbake om litt. Det går en halvtime og ingen ringer. Frustrasjonen er til å kjenne på. Hva gjør man uten sitt daglige brød? Det går enda en halvtime og en månekledd helsesøster banker på døra. Hun rekker frem brødposen til meg og sier at jeg kan ikke bare spise brød. Hun sier jeg må spise nudler og frukt også. Jeg får ikke lov til å bestille brød hver dag, var den klare beskjeden. Jeg takker ydmykt. Du verden så glad man skal bli bare for å få spise noen brødskiver. Jeg tar frem tubeosten med jalapenos, salami-pålegget fra Norge og den franske, importerte osten, 160 gram til rundt 55 norske kroner. Det er 10 skiver med ost. Her må det rasjoneres. Jeg lager meg en sandwich på mine nyinnkjøpte papptallerkener. #Lykkefølelse. Mr. Muscle gjør jobben sammen med våtserviettene. En time rengjøring får tiden til å gå. Utrolig hvor mye skit og dritt som var her. Nå begynner det jo nesten å bli trivelig her, tenker jeg lettere fornøyd - og stemningen øker fra 2 til 3 på en skala til 10. Musikken fra Spotify er også en viktig ledsager i ensomhetens tomrom. Igjen takker jeg for at jeg hadde en forholdsvis stor samling nedlastet. Spotify er jo heller ikke tilgjengelig i Kina, sånn lovlig vel og merke uten VPN. SÅNN GÅR NO DAGAN Hva gjør man egentlig når man er innesperret? Det første jeg oppdaget var at et døgn ikke var 24 timer lenger. Med manglende daglig aktivitet og jobb, så blir alt litt rart. Kroppen min er bygget for døgnrytmer på mellom 28 og 32 timer. Døgnet snus fort. Så den ene dager er jeg våken 22 timer og sover 8 timer, så får man egentlig 4 dager til å bli 5 døgn! Er det ikke bedre å slippe ut etter 11-12 dager enn 14 døgn? Her er det tid å "hente inn". Jeg mangler en kraftig svart tusj. Har jo sett i flere fengselsfilmer at man markerer hver dag med en strek. Det burde jeg ha gjort her også. For hver dag som går så føles det litt som en seier. Selv om jeg til tider kan trives i mitt eget selskap - er det noe annet når jeg må holde ut med meg selv 24/7 i to uker. Hadde jeg kunne sluppet litt ut i frisk luft om ikke annet, så hadde ikke lufttrykket på "cella" vært så tungt. Men nei. Nå skjønner jeg forretningsideen om å selge "frisk luft på boks". Hadde trengt en slik nå. Ikke at det hjelper - men tanken om at det er mulig å få frisk luft hadde jeg gjerne betalt ekstra for. Jeg har sett meg selv i speilet noen ganger. Den ene dagen kjente jeg ikke igjen han som stod der og så rett tilbake på meg. Håret ustelt og uklippet. Skjegget og rufsete. Jeg fant ut at jeg måtte barbare meg, for om ikke hadde jeg begynt å snakke med han tullingen som stod der. Tenk om vi hadde kranglet. Enda værre om vi hadde begynt å slåss. Jeg liker ikke slagsmål, men hva gjør man ikke her inne for å få forandring og spenning i hverdagen? Nei, jeg barberte meg. Etter en uke er det en kinsere som roper og skriker ut i sjakten som vi deler. Med hes stemme høres han ut som en blanding av full og gal. Han skriker for full hals i 10-15 minutter. Så stopper det. Kanskje ga han opp? I det som kan minne om en liten hylle på veggen har jeg plassert to miniatyrflasker til motivasjon for de bedre tider. En liten Jameson og en annen liten skotsk en. De rommer 50 ml. Det blir viktig med rasjonering. Det ringer i telefonen. Det er sykepleieren som forteller at jeg har glemt å rapportere temperaturen. Jeg har jo ikke glemt det. Jeg har jo bare snudd døgnet. Hun forteller på nytt at vi må måle temperaturen om formiddagen mellom 08 og 11 samt på ettermiddagen mellom 11 og 17. Dette må sendes via wechat på telefonen. Det er strengt tatt den eneste oppfølgingen vi får med tanke på helsesjekk. Når jeg ser klokken er der, tenker jeg med meg selv. Er jeg frisk eller har jeg feber? Ritz-kjeksen er den litt salt eller har jeg mistet smakssansen? Nei. Etter å ha målt temperaturen et par ganger, så har jeg blitt lat. Jeg bare skriver et tall. 36,2. 36,5. Hvem bryr seg, så lenge jeg er frisk? Tiden går - Livet består. Det er mye man sier til seg selv når man ikke vet hva man skal gjøre. Men man lærer faktisk etter hvert at tiden går uansett om man vil det eller ikke. Jeg forsøkte å høre om man kunne bytte rom til et rom med vindu. Jeg sa at jeg holdt på å bli gal. Men det var ikke tillatt under noen omstendighet fikk jeg beskjed om. Forsøket ble raskt avsluttet. Kampvijen er borte. Humøret er så langt nede at det nå bare er om å holde ut. På den 12. dagen kom sykepleieren og tok Covid PCR-test. Bommulspinne litt i mundhulen og bare på toppen i nesegangen. Piece of cake. Nesten godt med 30 sekunder selskap selv om du bare møter et "romvesen" mens du står på innersiden av døråpningen. Dag 13: Sykepleieren kommer på nytt, nå med et skriv som forteller om rutiner for utsjekk. Jeg skal da gå "ren rute" gjennom "ren heis" til den resepsjonen klokken 17:45. Wow. Tiden nærmer seg. Det er straks 14 dager siden jeg sjekket inn på karantene-hotellet. Det har vært mange ensomme og smått tunge stunder. Men jeg har ikke tatt kinesiske lykkepiller som man kunne få av sykepleierne. Tilgang til internet, pulverkaffe og tørrmat har gjort mye godt for seg. Jeg tenkte tidlig at jeg skulle starte på reisebrevet, men har rett og slett ikke vært i humør. Man blir passiv og inaktiv. Man føler det er mye man skulle ha gjort. Men det er så lett å bare utsette. Skal bare se en film til... Har nok sett nærmere 40 episoder av diverse serier og en rekke filmer. Noen dager værre enn andre. Men jeg vet hva jeg heter og hvilken dag der i dag, i motsetning til noen i 113-serien på NRK. Nå er lokal tid 09:25. Syv timer før Norsk tid. Jeg stod opp rundt midtnatt lokal tid, streamet litt fotball og jobbet litt. Nå tenker jeg å blunde noen timer før jeg skal stå opp og pakke sakene mine. Fikk beskjed at nøkkelkortet ikke virker om jeg går ut. Så vi må huske å ta med alle tingene når vi forlater. Skybird Hotel: Jeg har besøkt deg i 14 dager. Du vil ikke være savnet. Oppholdet hos deg vil jeg helst unngå igjen for enhver pris. Du får stryk på renslighet og utsikt. Men skal ha 4 stjerner for god madrass. Men at man ikke får skiftet sengetøy på fjorten dager trekker ned. Nå gleder jeg meg til dagslys. Gleder meg til Solen. Bare 8 timer igjen.
Takk for eit ganske så annleis reisebrev. Det verkar ikkje spesielt attråverdig, men alt er skildra svært lesverdig! Nyt fridomen
Litt av en opplevelse. Tommel opp for reisebrevet. Men 14d i "fengsel" da kan en vel si Du verden...(ikke sant @Eddie47 )
Dette var tung lesing, innholdet da, for det er lettlest og veldig bra skrevet! Like før du blir sluppet ut nå... nyt solen, friskluft og alt det der. Håper du skal være der en stund nå og ikke trenger å komme tilbake før karantene er et fremmedord.
Reiser på grunn av jobb (til Norge) samt familie og jobb i Kina. Men med nedtelling og 50 minutter igjen, så frister ikke dette til gjentakelse. Må innrømme at Norske karantene-regler blir "i-landsproblemer" til sammenligning. Det er verdt å nevne at flere steder innfører de nå 14+7+7 dager med karantene, hvor det er 14 dagers hotell-isolasjon + 7 dager (alene) hjemme isolasjon + 7 dager hjemme med restriksjoner for bevegelse utendørs, uten nærkontakter. Så jeg trøster meg med at Shanghai har vurdert det som trygt med "kun" 14 dagers full isolasjon.
ENDELIG 20.160 minutter etter innsjekk er jeg ute i det fri! Sola har riktignok gått ned men gleden av 10 grader og bevegelse i det fri er FANTASTISK! Nå er det en halvtimes tur i taxi før det skal feires! Takk også for fine, hyggelige tilbakemeldinger! Og lykke til, til de som skal til Kina i nær framtid
Takk for spennende, velskrevet og «fengslende» reisebrev, må nok si at det ikke frister å gå i dine fotspor, for det er reiselysten enda for liten
