Reisebrev: Hva er det de driver med i Trondheim, tro?

Fantastisk beskrevet. Ser frem til en tur opp i sommer Mulig turen må utvides med en natt til.

 

Det ville jo være litt dårlig gjort å bare teste den ene stjernerestauranten i Trondheim, og så hoppe over den andre, ikke sant? Og når Credo i tillegg har stått på ønskelisten i årevis var det jo ingen tvil - dette blir en weekend med stil!




Credo flyttet for noen år siden fra Trondheim sentrum og ut på Lilleby, så her var det åpenbart taxi som gjaldt. Men, da taxien stoppet var det jo slett ikke noen restaurant å se? Det viser seg nemlig at for å komme til restauranthuset som rommer både Credo og lillesøsteren, Jossa, må man ta beina fatt - en heller skummel oppgave på glatta denne novemberkvelden.





Credo og Jossa holder til i det som en gang var en maskinhall på Lilleby Smelteverk, og stilen er en artig kombinasjon av det industrielle, urbane, og en litt eklektisk blanding av møbler fra 70- og 80-tallet. Vi starter i baren ved inngangen, der vi får servert hver vår drink - den lokalt inspirerte Lilleby med akevitt, vermouth og mjødurt, og en «drink of the season», som i alle fall var rød på fargen. Deretter ble vi hentet opp til mezzaninen, der vi slo oss ned i en sofa dekket av kuskinn - selvfølgelig fra en av kuene Credo har fått både melkeprodukter og etterhvert kjøtt fra opp gjennom tidene.




Og der må vi si noe om Credos filosofi om råvarer. Her er det virkelig «kjenn din ku» - portrettene til Credos melkekyr henger på rad og rekke bortover veggen. Bortsett fra Påskøy, som er tatt ned fra veggen og plassert i bokhylla sammen med mengder av kokebøker. Det skal vise seg å være fordi hun er ferdig med sin melkekukarriere, og har donert kjøtt til en av kveldens retter. Men de hadde altså ikke hjerte til å fjerne portrettet helt... Credo gror også mye urter selv - det er flere grønne lunger i lokalene - og brødet bakes på husets eget bakeri, Finnes, rett rundt hjørnet. Råvarene forøvrig kommer stort sett fra samarbeidspartnere rundt om kring i landet, og alt som kan brukes - eller gjenbrukes - blir utnyttet i menyen.



Ved siden av salongen vår er det en liten gjeng som jobber med å klargjøre snacks langs en bardisk, som også gir oss et hint om at vi kommer til å få både kamskjell og kråkeboller i løpet av kvelden, og vi kan ikke annet enn å glede oss.

 

Særdeles ryddig; turen til Lyon/Beaune neste uke matcher sannsynligvis ikke helt matmessig (periodisk lactosehelvete), men vinmessig skal vi gi deg hard konkurranse..

 

Vi får se på det

 

Den første snacksen, eller drikken, som muligens er en bedre beskrivelse, var brødvann. Altså, man tager brød som er i ferd med å gå ut på dato, og så lar man det ligge i vann og få fermentere en stund... Resultatet er en litt søtlig drikk, slett ikke vondt, men kanskje ikke noe vi nødvendigvis kommer til å gjenta på kjøkkenet hjemme.



Vi fikk etterhvert også et glass hver av Solhøi Viking Juice 2018, en lett musserende fermentert eplesider med smak av honning - et godt valg som stod fint til et variert utvalg småretter.


Først ut av nevnte retter var noen vakre, røde «blader» av sprø og tørket rødbete. Litt potetgull-ish, men ikke så salt. Omtrent samtidig landet det små flatbrød med røkt sild og smakebiter av tørrfisk fra Røst på bordet, og vi var nok enige om at av disse var det silda som både var mest spennende og velsmakende.







Dernest fikk vi pene, små canelé - franske små kaker smakssatt med rom og vanilje og et karamellisert lag som medfører at godsaken sitter godt i tenna - toppet med fersk kråkebolle. Her var nok tanken å matche det søte og det salte, noe som til en viss grad fungerte bra, men det ble rett og slett litt forstyrrende med nevnte sitte-fast-i-tenna-faktor.



Neste smakebit på menyen var rakfisk - servert som fyll i et lite sprøtt rør, med gjøksyre for en liten syrlig smak. En riktig god versjon på vår tradisjonsrike rett!



Siste snacks servert på mezzaninen var krustader - små, sprø «kopper» - med råreker fra Lyngen. Råreker er normalt noe av det beste vi får, men dessverre var krustadene litt preget av at smulten de var stekt i kanskje ikke var helt fresh.



Og med det var vi klare for å tusle ned i restauranten og starte på selve middagen!

 

Hoveddelen av middagen hos Credo starter med noe så enkelt og godt som varme potetlapper - eller potetlomper som de kaller det (tjukke, sådanne) - med rømme og smør fra Fannremsgården. Madammen sukket fornøyd og kjente på at dette brakte frem minner fra barndommen.






Deretter fikk vi servert Credo sitt eget øl fra mugge, godt og friskt til surdeigsbrød, rømme, smør og et par skiver med god spekeskinke. En temmelig urnorsk rett, vil vi tro!



Kveldens første “ordinære” vin var en italiensk Angelino Maule Masieri 2018, basert på 80% garganega og 20% “andre druer”. Vår vinkelner kunne fortelle at nøyaktig hva de andre druene var, det visste nok ikke vinmakeren, engang. Man tager det man haver. Denne skulle stå til kveldens kamskjell, som ble servert rå i tynne skiver, badet i fermentert tomatjuice. Veldig lekkert, med sødmen fra kamskjellene og en salt umamismak fra tomatene.



Vinen holdt også til et lite stykke rå villkveite servert med skiver av pepperrot, fløte og dillolje.




Til neste rett fikk vi servert en drink, Credo sin versjon av Sour. Den store forskjellen er at Credo ikke bruker sitrus, men en syrlig versjon av myse. Og jammen funker det, også! Denne drinken fikk vi servert til en lettrøkt røye fra Sæterstad gård, servert på friske agurkstrimler i en god buljong.






Deretter kom en av kveldens mer spennende viner, en Caravaglio Occhio di Terra rosso non rosso2016. Rød ikke rød? Ja, nettopp. Druene hadde fått gjære hele før pressing, noe som gir en vin som er svært lys på fargen og syrlig på samme måte som en hvitvin, og et godt følge til de neste par rettene. Først fikk vi kålrot, skåret i lange strimler og røkt over peisen i restautanten - med et skum med smak av cheddar og sprø smuler av ristet gjær.



Dernest fulgte saftige biter av breiflabb med grønn saus - utrolig lite vakkert på bilder, forøvrig - og ristet kyllingskinn med breiflabblever.



Neste sceneskifte kom med et glass Manzoni Bianco Fontasanta Manzoni Bianca 2018, en en norditaliensk hvitvin på en ganske ukjent drue, visstnok en krysning mellom riesling og pinot blanc - kompleks men fortsatt frisk og mineralsk. Denne passet ypperlig til kveldens sjøkreps fra Hitra, servert som kjærlighet-på-pinne med majonesdip og en skål fantastisk sjøkrepskraft ved siden av.



Så fulgte det som ble presentert som en av kveldens stjerner. Husker dere Påskøy, melkekua som hadde gått av med pensjon? Her ble hun servert som tartar med biter av beinmarg. I glasset ved siden av fikk vi en lett musserende rødvin, Camillo Donati Rossa della Bindita 2018, en frisk og litt søtlig vin med mye røde frukter. Det skal sies at tartaren nok var litt for nøytral for oss, og med feite “dråper” av beinmarg var det faktisk helt fint med litt bobler i vinen for å renske opp.





Kveldens store kjøttrett, derimot, var grillet andebryst. Etter en aldri så liten presentasjonsrunde - det ser jo fantastisk ut med helt andebryst rett fra grillen - fikk vi servert sjenerøse skiver med løkterte og en deilig løk- og andekraftbasert saus. Til denne fikk vi en COS Pithos Rosso 2015, en vin laget på riktig gammeldags manér i amforaer laget av leire.



Rødvinen holdt forøvrig også til neste rett - nok et barndomsminne; blodpudding. Riktignok mer elegant servert enn barndommens minner tilsier, på løvtynne, sprø toast og med en dråpe tyttebær på toppen.



Kveldens første dessert var en enkel og fersk yoghurt servert med rips, friskt og godt etter de mer umamitunge rettene.



Etter denne fikk vi servert en japansk plommesake, Suppai Umeshu, som passet som hånd i hanske til en frisk melkeis servert med søt karamell og smaksatt med laurbærblad.






Omtrent her begynte magen å bli latterlig full. Og det stemte visst sånn omtrent med timingen på menyen også, for vi ble hentet i restauranten og geleidet opp igjen til mezzaninen, der en smilende kelner kom trillende med dessertvogna. Heldigvis for oss var det ikke desserter av det tunge slaget, men små, søte smakebiter av forskjellig slag.



Vi fikk bittesmå havrekjeks med trollkrem, små firkanter laget av melkesnerk (!) med fyll av mjødurt og multe, og kunne plukke ut godbiter som bjørnebær i vermouth og sjokolade med lakris. Vi fikk også en stor trøndersk tekake, men der holdt det å smake litt på skorpa. For maken til mett!





Det begynte å bli på tide å komme seg ut og hjem til hotellrommet igjen. Så vi betalte og fikk bestilt en taxi, og vinkelneren sa seg villig til å være lokal guide og vise oss veien til der taxien skulle hente oss. Og godt var sannelig det, for taxisjåføren var visst like forvirret som oss, og hadde først kjørt til feil sted. Men vi fikk stavret oss gjennom nysnøen og funnet taxien, og plutselig var vi på vei hjemover gjennom vinterlige trondhjemsgater.

 

Litt vin, for de som liker det

 

Nydelig beskrevet og flotte bilder!
Takk

 

Konge!

 

Dere er gode..
Gleder meg til beskrivelsen fra Fänviken .. men der kommer jeg aldri

 

Takk!

Det er lite håp da. 13 dager igjen (inkl i kveld), og det kan jo komme en avbestilling.

 

Joda, så endte vi opp med å bo på Britannia likevel. Planen var jo å bo et annet sted, for bonuspoeng, men da vi oppdaget at prisene på sånn like før var innenfor smertegrensa ble det bare for fristende.



Dagens post handler om Vinbaren. Da vi sjekket inn var det noen timer til første middag, og ett sted måtte man jo sitte, ikke sant? Så vi fant veien ned i lobbyen, og fulgte skiltene ned enda en trapp og rundt et hjørne.



Vinbaren er rett og slett et supertrivelig sted. Noen høye bord, noen litt lavere sittegrupper, og en litt mørkere loungeavdeling. Og vin, over alt. Metervis på metervis med vinskap, der man bare kan gå og sikle på alt det fantastiske de har fylt opp vinskapene sine med. Og - for å gjøre lykken komplett - et eget skap fylt med ost og spekemat, dersom man skulle bli litt fysen på noe godt.



For å understreke hvor fantastisk dette stedet er; vinlisten er på 116 sider. Og de har Coravin. De har en lang liste over prissatte skatter du kan få et glass av, og hvis du er litt ekstra interessert og spør pent kan de fiske frem flere godbiter for spesielt interesserte. Når det er sagt, manglet ikke vi spennende alternativer, både av den hvite og den røde sorten de to dagene vi var innom der. Og bartenderne er ekte entusiaster og vinkelnere, de lar seg også inspirere av nysgjerrigperer som spør og graver om alt hva de har!

 

Dette ser virkelig strålende ut, flotte rapporter fra resturantene og ikke minst strålende bilder. Takk for at du deler disse flotte opplevelsene

 

Du verden @jgroneng , det er helt fantastisk å følge deres mat veier og delikatesser, som serveres. Her føler en at vi er tilstede, mens både varme og kalde retter kommer på bordet, med de vel balanserte assosierte viner, den ene retten mer appellerende for ganen, etter den neste. Hele denne tråden fortjener en Michelin stjerne i seg selv, hva du og fruen, klarer å skape av stemming og atmosfære, er helt vidunderlig. Og selvfølgelig takk til kunstverkenes produsenter bak

Takk for dette herlige bidraget, til dere begge to

 

Takk for fine bileter og skildringar frå Credo og Fagn! Det ser nesten ut til at desse stadane parkerer Hotell mor & far...! Herleg

 

Britannia fortjener litt ekstra oppmerksomhet, for det er virkelig et vakkert hotell. Det skulle selvfølgelig bare mangle, etter at Reitan har brukt over en milliard på å pusse det opp!



Praktisk nok stopper flybussen rett utenfor døra, og vi ble møtt av et julepyntet hotell som lyste opp i vinternatta. I døra ble vi ønsket velkommen av en triiiiiveli trønder i flosshatt og uniform, som leide bagasjen vår bort til innsjekking - forøvrig en rask og effektiv affære.





Hotellet har absolutt gjenvunnet sin fordums prakt, men jammen har de fått puttet litt high-tech-stuff innimellom også. Heisknappen var for eksempel byttet ut med en touch screen der man valgte etasje FØR man gikk inn i heisen (litt forvirrende for den som bare skynder seg inn heisdøra bak andre gjester), noe som forsåvidt var greit nede, der skjermene var store nok. Litt mer plagsomt var det for den som skulle ta heisen ned igjen, for der måtte man scrolle til neste side for å finne de 2 valgene det var mest sannsynlig at man ønsket å velge på vei fra rommet; Lobby og Vinbar....




High-tech-følelsen fulgte med oss inn på rommet også, der lysregulering ble gjort fra nok en touch screen, og vi fant vel egentlig aldri HELT ut av hvordan badet bestemte seg for hvilken belysning som var korrekt. Det hadde nok noe med tid på døgnet å gjøre, kanskje. Da hadde vi langt mer sans for tv’n, som i avslått tilstand var gjemt bak et stort og dekorativt speil.


Når det er sagt, følelsen av luksus blir aldri gammel. Sengene var helt nydelige å sove i, både rom og fellesområder var tidsmessig dekorert, og selv om marmor og messing kanskje ikke er vårt personlige valg for badreomsinteriør, var det på sett og vis på sin plass her.



Frokosten var selvsagt også et kapittel for seg selv, for det var stemningsskapende å sitte i Palmehaven og nyte en rolig frokost. Buffeten hadde en upåklagelig kvalitet med fokus på råvarer, og ostebordet kom med en egen servitør som skar biter av ost på forespørsel. I tillegg kunne man selvfølgelig bestille fra en egen frokostmeny, og madammen var absolutt fornøyd med sin Egg Benedict. Om man skulle snakke om ulemper var nok lyset litt i særeste laget for å få gode bilder der, og de runde, små tomannsbordene var i minste laget - særlig om man ville ha med seg noe å lese på til frokosten.


Likevel - Britannia er absolutt verd et besøk, om du har råd eller snubler over en god pris!

 

Dette var virkelig et oppløftende, dedikert og veldokumentert reisebrev @jgroneng , i lik stil som de tidligere, Trondheim har mer å by på enn det jeg selv opplevde for 9 år siden (tiden går sannelig fort forbi)

Jeg ser nå hvorfor du har et eget avsnitt for hotellet, det er i særklasse, spesielt om det er benyttet over 1.000.000.000 NOK(det var mange nuller det). Dette fristet og en skal nok få til en helg til Britannia, med en aldri så liten mat bit.

PS etter å sett det kunstverket av et pepperkake hus/hotell, blir det vanskelig å overkomme det (juleverksted m/kidz 14-15 des.)

 

Er to stjerner verd en omvei? Hva med en omvei fra Trondheim via Åre og ut til Huttigheita, på vei hjem...?



Joda, de skarpeste har nok skjønt det for lengst - hovedattraksjonen denne helgen var slett ikke i Trondheim, madammens barndomsby, men på den andre siden av grensen. Så vi investerte i en leiebil fra Avis (hey, bonuspoeng!), en trivelig liten Golf, og reiste avgårde. Været var i grunnen litt småkipt da vi dro fra Trondheim, med snø og møkkaføre, men da vi passerte grensen så det bedre ut. Innover i de svenske skoger dukket til og med sola frem og lagde god stemning - innimellom en og annen snøbyge, selvsagt.



På veien kjørte vi forbi Åre, og rett etter sentrum ligger også Undersåkers Charkuteriefabrik, som drives av Magnus Nilsson. Ja, han, ja. Vi måtte selvfølgelig innom og kjøpe litt digg - pølser og sånt - som kunne være med i kofferten på vei hjem.



Heldigvis var vi tidlig nok ute til å ha dagslys hele veien til Fäviken - hvis ikke er det søren ikke gitt at vi hadde funnet frem. Google maps tok oss nemlig med bakveien de siste hundre meterne, og lettelsen var derfor stor da vi så den røde bygningen med bålpannene utenfor. Dette er skog og landlig idyll i vinterdrakt på sitt beste!





Fäviken holder til i et gammelt magasin - en lagerbygning, egentlig - og både restaurantdelen og hotelldelen er dekorert med gårdsdrift og historie i tankene. Vi ble hentet ved bilen (som ble kjørt bort og parkert ett eller annet mystisk sted for natta) og geleidet inn i hotelldelen, der vi fikk Varg-rommet. Altså det med et ulveportrett på. De 5 andre rommene hadde selvfølgelig andre skogsdyr, som jerv og gaupe, på døra. Rommene er små og enkle, med senger og et lite «vaskerom» med servant og plass til toalettsaker rett innenfor døra. Felles toalett og bad finnes i enden av gangen, ett ekstra toalett nede, og toalett og to dusjer til i tilknytning til badstua...



For selvfølgelig er det badstue der! Med mulighet for litt ekstra snacks (spekepølser fra nevnte Undersåker) og litt og drikke - vin både med og uten bobler, eller øl eller alkoholfritt om man ønsker det. Og sannelig var det godt å sitte der i varmen og titte ut på snøen og himmelen som gradvis mørknet, mens man gledet seg til kveldens måltid.

 

Virkelig en idyll. Fäviken var Sveriges største landbrukseiendom på 70-tallet.

 

Takk for kommentarer og tilbakemeldinger så langt

Endelig, endelig, endelig tid for middag! Og selvfølgelig blir vi tatt godt i mot når vi omsider kan bevege oss i retning døra inn til restauranten. Der står nemlig ALLE og håndhilser og smiler, også sjefskokken sjøl, Magnus Nilsson. Aldri så lite star struck kler vi av oss ytterjakkene (hey, det er MINST 8 meter fra døra inn til hotelldelen!) og blir geleidet inn i «loungen», eller stua, der vi slår oss ned i en salong sammen med et annet matglad par. Stua kunne nesten vært fra ei hytte på fjellet i Norge et sted, med peis, trevegger og hyller med odde bøker (i all hovedsak om mat og vin - men hva i all verden gjør boka om Kate Moss der???).





Vi takker pent ja til litt aperitiff - gjerne med bobler - og får servert en Champagne fra Rémi Leroy til snacksen som snart følger. Først ut er knasende gode marinerte babygulrøtter og en en nydelig variant av salami - selvfølgelig laget på Magnus’ eget charkuterie.





Deretter kom det store flak med linfrø (bløtlagt, så stivelsen kommer ut, og tørket) - så tynne og lekre at man kan se igjennom dem, sprø og lekre - servert med en blåskjelldip det antakelig ikke er mulig å bli lei av. Luftig og lett, og med bare et lite hint av blåskjell.



Dernest kom det et brett på bordet med noen underlige små tepotter og skåler. Her fikk vi mycelet - altså den delen som er under bakken - av østerssopp, som nærmest ble trukket som te for å lage en heftig og umamirik soppbuljong. Denne ble helt over en ferskost som kalles kjesmus, som lages av restene som er igjen i kjelen etter at man har laget ost. I seg selv smaker ikke denne osten så mye, men som en fløyelsmyk kontrast til buljongen var det et finstemt lite kunststykke.







Så kom det en kålrotsalat. Joda, det VAR det. Finrevet kålrot - muligens marinert - med løvtynne skiver av kålrot på toppen, alt sammen balansert på en liten hvetekjeks. Typisk en rett som må spises i én jafs, og frisk og god etter den umamitunge soppbuljongen.





Neste lille snacksbit var små skåler laget av tørket griseblod, fylt med rogn fra villørret. Dette er jo en type smak det ikke er mulig å trå feil med når det finnes bobler i glasset, og skålene av griseblod ga en liten ekstra kjøttaktig smak på det hele.





Og så fikk vi kjærlighet på pinne. Denne gangen kjærlighet til svinekjake, som var malt og dyppet i frityrrøre og fritert på enden av en liten pinne. På toppen balanserte det en liten skive stikkelsbær med estragonsalt på, for å gi litt ekstra tekstur og smak på toppen av den friterte herligheten.





Så fulgte det en underlig liten rett som best kan beskrives som en skål treflis med smak... Det er bare det at det var slett ikke treflis, men maltet kål og fermentert hvitløk med umodne rips (eller solbær?) over en slags pudding eller krem laget på fuglelever. Overraskende, litt rart, men likevel veldig godt. Vi kunne helt klart hatt mer sånn «leverpostei»!



Den siste snacksen vi fikk nede i stua, var saltet svinekjøtt - spekeskinke. Det var riktignok mer fett enn kjøtt, men remsene med løvtynn spekeskinke var så delikate og lekre at de rett og slett smeltet på tungen. Ingen tvil om at denne grisen må ha levd et godt liv!