Reisebrev: Hva er det de driver med i Trondheim, tro?

Som alltid herlig levert av dere to!
Neste gang dere er i byen blir det vin

 

Takker! Jepp, må bli vin neste gang ja

 

Takk for at dykk delar!
Flotte bilete og heilt utruleg kor bra dykk klarar og beskrive korleis ting smakar. Ein føler jau nesten at ein er tilstades.
Og så blir ein svolten og får lyst til og ta seg ein tur til Trondheim

 

Kudos til @jgroneng ! Elegant, deskriptivt, detaljert og engasjerende. Synd jeg ikke rekker å komme tilbake til Fäviken før det er slutt....

 

Takker!

Vi er ikke helt ferdig med middagen på Fäviken ennå, og siden vi overnattet der, så ble det jo frokost også

 

Så var det klart for kveldens hovednummer - middagen.

 

Middagen var i etasjen over, opp en trapp med innlagte feller for alle over 165 cm. Også i etasjen over var takhøyden under bjelkene av det lave slaget, og vi ble sittende og følge med enkelte av våre servitører i en slags fascinert forventning - det kan ikke ha vært snakk om mer enn en millimeter eller to klaring! Sentralt i den ene enden av rommet var det en stor kjøkkenøy, og bordene var plassert med så god avstand at det var nok plass til å gi følelsen av privatliv og samtidig tillate effektiv servering ved bordene. For nettopp det var kanskje det mest slående ved hele kvelden - et så velregissert måltid har vi nok aldri spist før! For hver rett kom det marsjerende 5 servitører med hvert sitt store fat opp trappa, før de svingte inn etter hverandre til kjøkkenøya og fikk satt ned brettene på rad og rekke. Deretter fikk de følge av flere servitører, og på avtalt signal ble fat og skåler hentet fra brettet og spredd ut til bordene. Det hele ble som en slags velkoreografert dans av servering, mat, skåler og fat. Direkte vakkert, til tider!



Da vi ankom bordet lå det en stor klump smør klart til oss, og snart etter fulgte deilige skiver av nybakt surdeigsbrød - med skorper av det deilige, seige og sprø slaget. Samtidig fikk vi første runde drikke i glasset - en Fäviken Mjød fra Åre Bryggcompagni som var gjæret ut så den var tørr og frisk i smaken. Det er noe veldig nordisk og fint med smør, brød og mjød...



Men den første retten som kom seilende inn, var store, lubne kamskjell som hadde blitt grillet i skallet over brennende einerkvister og bjørkekull. Skjellene ble spist med fingrene, og var lekre og saftige med lett røyksmak, om enn kanskje litt i største laget for en liten rett. Det beste med denne retten var faktisk den nydelige buljongen som skjellkjøttet lå og badet i - ren essens av kamskjell!





Så var tiden kommet for litt vin - en 2017 Pierre-Yves Colin-Morey, Pernand Vergelesses Les Combottes fra Burgund. En frisk og samtidig kompleks hvitvin på chardonnay med toner av citrus og litt eple, balansert med mineralitet og et snev av nøtter. Denne hvitvinene skulle gå til de tre neste rettene. Og først ut var kongekrabbe. Enkelt og greit, med et stort og saftig stykke og en liten smak av nesten-brent fløte. Deilig og smaksrikt, med stor respekt for råvarene.



Nesten rett var abborfilet, som ble servert med smør smakssatt med garum - gjæret fiskesaus - og buljong. Dette var en rett som nesten kunne blitt litt kjedelig, hadde det ikke vært for smøret...



Og så kom det grillet østers. Eller, kanskje heller lettskremt østers, varmebehandlet så forsiktig at muskelen så vidt hadde trukket seg sammen. Og bestikket? Nordiske spisepinner. Eller rett og slett småkvist, som noen av oss ville kalt det. Men østers kan jo aldri bli feil, da!



Før neste rett fikk vi et par glass med en hvitvin fra Kroatia, en Sv. Jakov Malvazija 2016. Dette er en «oransjevin» laget på Malvasia-druen, det vil si at vinen har fått ligge på skall og kjerner slik at den både får en dypere oransje farge og smakselementer og tanniner som vi ellers kjenner fra rødviner. For akkurat denne vinen var det oransje sitrusfrukter og aprikos kombinert med god syre og mineraler som var mest fremtredende, med litt mandler og honning i avslutningen.



Som følge til denne vinen fikk vi først en bitteliten surdeigspannekake med tørket tang og «kjøttsmør» - en liten smaksbombe full av umami!



Deretter fulgte lupingrateng. Jadda, lupin. Som i lupiner - de nydelige blomstene som vokser i alle veikanter i Sør-Norge, til tross for at Miljødirektoratet gjerne hadde sett at de ble fjernet fra norsk natur - de fortrenger nemlig lokale arter. Men det viser seg altså at enkelte typer lupiner er spiselige (men ikke de opprinnelige norske, angivelig), og her fikk vi altså som ovnsbakt grateng, pyntet med vakre blomster fra samme art. Veldig morsomt, men ikke nødvendigvis uforglemmelig.




Vi er vant med at kamskjell ofte presenteres før tilberedning, men denne gangen kom det noen store, runde skjell med tilhørende kjøttfulle biter av skjellmat. Dette viste seg å være velvoksne kuskjell (wow, det navnet hadde vi ikke hørt siden barndommen en gang) som ble servert med frosne tyttebær. Sjefen sjøl, som er evig fan av tyttebær, mente dette var en ypperlig måte å servere skjell på, og madammen kunne ikke annet enn å si seg enig.



Så fikk vi en liten leksjon i matkonservering igjen - en gammel preserveringsteknikk for egg er å koke det akkurat passe smilende, før det får en runde i smør før det rulles i aske og tørkes. Denne gangen var det ikke et gammelt vaktelegg - bare en dag eller så - men det ga likevel en spesiell følelse å pelle av asken og dyppe egget i ørretdip med ringblomst. Ikke akkurat hverdagskost der heller, med andre ord.



Så var det tid for en ny vin, og denne gangen kom det (i følge sjefen sjøl) endelig en rødvin. En Jeunes Vignes 2016 Domaine Clos du Rouge fra Côtes Catalanes, Roussillion. En relativt lett rødvin, mørk (nesten lilla) på fargen og med nydelige toner av kirsebær, lakris og fioler. Til denne fikk vi rett og slett en tistel. Jo, faktisk, en tistel. Som i artisjokk… Du visste ikke at en artisjokk er en tistel, kanskje? Det gjorde slett ikke vi heller, men cardoon viser seg å være den «ville» typen av artisjokk. Her fikk vi en bit av stilken, varmebehandlet og lett brent (litt som man gjerne serverer purre), med fløte og finsk kaviar. Og det var kjempegodt…



Ny vin og nye muligheter, denne gangen en Turris 2013 fra Niepoort, Duoro. Masse rød frukt og sorte bær, og mengder av smak! Til denne fantastiske vinen fikk vi helgens andre pensjonerte melkeku - denne gangen navnløs - i form av et saftig og lettskremt stykke med ekstra stekekraft og en liten «dært» med «Tasty Paste» - en ekstra umamirik pasta laget på fermenterte grønnsaker og god kraft. En liten knert sånn kan få hva som helst til å smake godt, og kua må ha levd glade dager helt opp til en verdig avslutning!



Omtrent på dette tidspunktet begynte vi å nærme oss farlig sprekkmette. Og dermed var det selvfølgelig tid for desserter. Først ut var kalvedans (råmelkspudding laget av den første melken etter at kua kalver) med mjødurt. Nydelig og rundt og mildt i smaken - og for sjefen sjøl ga dette gode minner.



Deretter fikk vi skriver av rå jordskokk med hardt ristet korn, en litt mer forglemmelig smakebit.



Underveis i løpet av de siste rettene hadde det stått en «bøtte» på den store kjøkkenøya, og litt nysgjerrighet avslørte dette som en gammeldags ismaskin. Og ut av denne fikk vi alle en skje med hjemmelaget is på fermentert høy - sånt som kommer ut av en silo. Og jammen var det godt, det også.



Så kom pene små «kaker», laget av potet som ble redusert til bare sukkeret var igjen, og så blandet med mel for å lage kaker. Med et karamellaktig fyll av potet, selvsagt!



På dette tidspunktet fikk vi også servert kveldens siste offisielle drikke. I løpet av hele kvelden, fra ganske tidlig, hadde det stått en presse midt på kjøkkenøya. Og med jevne mellomrom hadde noen dreiet en kvart eller en halv omdreining, mens noe gyldent dryppet sakte ned i et stort leirfat. Nå skulle vi altså endelig få høre hva dette var… Eplejuice! Epler som var frosset ned i august ble presset mens de fortsatt var frosne - og selvfølgelig er det sukkeret som tiner først, så resultatet var en fantastisk rik eplejuice med mengder av smak og sødme. Kanskje ikke så rart likevel, at Magnus vil bli eplebonde?


Og så kom kveldens kanskje mest fantastiske rett - rimfrost med sukker laget fra sukkerroer eller sukkerbeter. Og ja, det ER faktisk rimfrost. «Vår» kelner var en av de stakkars utskremte som hadde fått jobben med å riste rimfrosten ned av trærne. Under lå det en eller annen slags lett krem. Og til sammen var det verdens letteste, luftigste og nydeligste dessert!



Selvfølgelig var vi ikke ferdige med dessertene ennå, og neste smakebit ut var rett og slett en halv katrinplomme som hadde fått tørke litt inn og ble servert med fersk cottage cheese - milevis unna det stoffet Tine selger i butikkene her.

 

Litt vin må også til ....

 

Fantastisk .. mye virker sært, men jeg tviler ikke på at det er godt.

 

Ah, PV er som så mye fra PYCM vidunderlig; smakte den i Beaune i forrige uke ( I tillegg til hele -18 rekken fra Leflaive)..

 

Takk for en vidunderlig beskrivelse av dette fantastiske sted. Lengter tilbake, og husker spesielt den nydelige isen smaksatt med silo!
Her er det stor fokus på eldre konserveringsmetoder med gjæring og fermentering.
Og en liten detalj som svensker har forstått, smørkniver skal være av tre!

Gleder meg til frokosten allerede

 

Bare helt:
Wunderbar,
素晴らしく
чудесно
رائعة
csodálatosan
wonderlijk
frábærlega

Kort fortalt, stående applause for, en helt vidunderlig reise in i mat galaksens universe, med @jgroneng og fruen

 

Ofte les eg reisebreva frå herren medan eg sjølv trykker mat i trynet. Kontrastane kunne ikkje ha vore større....! Men du verda, nydeleg skildra Takk!

 

Etter dette var det på tide å flytte ned igjen i «stua», der vi igjen satt sammen med det svenske paret og kunne utveksle tanker og erfaringer. Men selvfølgelig ikke helt uten nye smakebiter! Små kuler med villbringebæris ble servert som godteri pakket inn i små papirkuler - de smeltet naturligvis på tungen og måtte spises så fort som mulig.



Deretter fikk vi margpudding - til forveksling lik créme brulée - flambert ved bordet og slukket med en stor klump melkeis.





Og så dukket det opp et lite snacksfat med syltede og halvtørkede rotfrukter overstrødd med sukker - den organiske versjonen av hjemmelagde seigmenn, sånn omtrent.



En litt mer overraskende dessertsnacks kom i form av en ørliten pai med bjørkesirup og tørket røkt reinsdyrkjøtt, men litt salt blant alt det søte var definitivt velkomment.



Underveis et sted i desserten fikk vi også 4 flasker med det som kanskje best kan beskrives som likør på bordet - laget på andeegg, kefir og to sorter bær. Vi skjems, men her fikk vi altså ikke med oss noe bildebevis. Likevel - vi smakte på alt! Og det var nok egg og kefir som smakte best, merkelig nok. Som luksusutgaven av eggelikør og baileys uten sjokolade…


Helt mot slutten fikk vi en skuff full av små smakebiter med ulike smaker, men nå hadde vi nesten ikke plass igjen. Dermed kan vi konstatere at vi til sammen smakte på nesten alle av tjærepastiller, mjødurtkarameller, tørket kvann, solsikkenougat, røkt knekk og tørkede solbær. Og så kom det en liten eske til, med små kandiserte frø - koriander, sennep, anis, peppermynte og muligens bringebær eller solbær - og så husker vi ikke hva det siste kan ha vært…





Dermed var altså matgildet over. For de som ville (madammen stod over, men sjefen sjøl var tøff nok) ble det også tilbudt en pris snus - eller som de sa på nabobordet: nordisk crack. Og med det tok vi kvelden…

 

Den snusen gjorde virkelig susen! Også den er laget der, og smaker fortreffelig.
Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om, jeg har brukt snus siden ungdomskolen

 

Jeg skulle gjerne klikket like, men av etiske retningslinjer har jeg ikke lov å ytre meninger om at avhengighets skapende midler er fantastisk(Champagne er unntak)

 

Hils Kona og si: Tusen takk for flotte beskrivelser av de herligste måltider.

 

Takk for det, skal sørge for hilsninger ...

 

Det har tatt litt med siste del, vi får legge skylden på julestria som kommer før man aner …



Morgenstund har gull i munn’, i alle fall på Fäviken. For selv om vi har spist noen flotte hotellfrokoster oppigjennom, var Fäviken en opplevelse for seg selv.



Frokost serveres klokken 9, og de som kom for sent mistet rytmen i serveringen. For her var bordet dekket og klart. Her lå det perfekt bløtkokte egg i et lite rede av strå, og på et fat på bordet lå det en halvfast ostebit fra Oviken, lekker skinke og røkt reinsdyrhjerte og ventet, sammen med rause skiver av det samme surdeigsbrødet og smøret vi hadde spist til middagen dagen før. Til egget ble det anbefalt å prøve litt av den røkte kaviaren og et lite strø grønt urtesalt, noe som ga en helt ny dimensjon til det bløtkokte egget. Frokostens drikke var også hentet fra kvelden før, den friske og fine eplejuicen fra desserten. Også kaffe, selvfølgelig - rik og god og nykokt!





Tre små skåler havnet også raskt på bordet, med rik paté av lever fra villfugl, røkt ørret under et lokk av brunet smør og ferskost på myse som var ferskere enn vi noen gang hadde spist før - akkurat denne hadde visst vært flytende myse så sent som dagen før.


Vi fikk også grøt, men ikke i form av noen standard havregrøt, akkurat. Flere typer korn og frø gav en grov og spennende munnfølelse, og med en god klatt multesyltetøy på toppen var selv madammen fornøyd med grøt til frokost - noe som normalt ikke er en vinner i heimen.



En annen ny opplevelse var fersk yoghurt, som hadde stått og varmet seg i ovnen siden i går for å bli ferdig i tide til frokost - også denne smakte ekstra godt med litt multesyltetøy som følge.



Og helt til slutt vanket det nystekte småkaker med bringebærsyltetøy - «hallongrotta». Et helt perfekt, søtt punktum for en av de beste frokoster vi noensinne har spist.



Snipp snapp snute, så var dette eventyret ute. Det samme med Fäviken. Men vi er rimelig sikre på at Magnus kommer til å kjede seg med å ikke gjøre noe



Litt interiørbilder fra Fäviken.















Da vi var i Hunter Valley i Australias, så var vi å spiste på EXP, hvor sjefen der, Josh, hadde jobber på Fäviken

https://insideflyer.no/forums/threads/down-under-mat-og-drikke.12014/page-3#post-239053