Langhelg på Orknøyene, 17.mai og full rulle ... Bedre sent enn late ... (skrevet av min beste halvdel) 16.mai var vi klare for å reise ut på eventyr litt utenom allfarvei – til Orknøyene. Etter en kort arbeidsdag satte vi nesen mot Gardermoen, der vi irriterende nok måtte stå i kø i «normal» innsjekking for å levere bagasjen. Vi er nok for godt vant, med innsjekkingsautomater og bag drop – alt som minner om kø får det til å krible i kroppen av utålmodighet. Heldigvis var det ikke alt for galt i sikkerhetskontrollen, og passkontrollen var dagens første gledelige overraskelse. Etter å ha hørt om (og opplevd) desperat lange køer og frustrerte passasjerer med «Gate Closing»-angst var det en utrolig hyggelig overraskelse å bare kunne spasere rett igjennom slusene med selvbetjening. Scann, stopp, bilde – og gå! Det er jo en bortimot allment kjent «hemmelighet» at området på den andre siden av passkontrollen er heller dårlig utstyrt hva angår mat og drikke – skulle man finne noe passelig spiselig og noe godt i glasset, har det vært en hovedregel at det må gjøres FØR man passerer passkontrollen. Med dette som utgangspunkt kunne vi bare konstatere at Gardermoen denne gangen klarte å servere oss NOK en gledelig overraskelse – en fargerik liten «parkeringsplass» med food trucks kalt Food Truck Festival. Vi registrerte både sandwicher, pizza, taco og wraps, før valget falt på buns med …… og nachos eller salat fra Egghead/Roasted. Innsidertips: velg salaten. Nachos uten dip er heller tørt. Men det var absolutt ingenting å si på smaken for øvrig – dette var faktisk gode, saftige saker. Og om man kunne ønske seg litt bedre utvalg av øl – vel, vinen var da i det minste god! Det er ikke så mye å si om flyturen til Aberdeen, bortsett fra at selv han med de lange beina hadde god plass, og det var tid til et glass vin på veien. Ved ankomst i Aberdeen var det imidlertid lett å avsløre hvilket produkt dette landet er kjent med – hyllene med whiskyutvalget opptok omtrent halve taxfreebutikken. Flyplassen for øvrig er ikke videre imponerende, men ettersom vi hadde litt tid på oss tenkte vi at vi kunne slappe av litt i loungen – der pleier det jo alltid å være rolig og fint… Og i serien overraskelser, må man jo kunne si at loungen i Aberdeen definitivt var en overraskelse. Der var det nemlig fullt av folk – langt flere enn man skulle tro ut fra folkemengden ellers på flyplassen. Forklaringen var enkel – dette er en lounge der man kan kjøpe seg loungeplass, med «gratis» mat og drikke! Tilbudet var det ikke noe å si på heller – kjøkkenet hadde nok sin fulle hyre med å produsere nok miniburgere denne ettermiddagen. Med tanke på serveringen ellers på flyplassen ble det plutselig forståelig at loungen var full av reisefølger av ulikt slag – familiegrupper, vennegjenger og businessfolk i vilter blanding. Vi fant et bord borte i et mørkt hjørne og trøstet oss med litt vin og snacks. Da det begynte å nærme seg tid for flighten ut til Orknøyene tuslet vi mot gate’n – men plutselig lyste det «Gate Closed» mot oss. Et lite minutt med panikk og forvirring slapp fort taket, for «noen som er ny i jobben» hadde selvsagt gjort en feil. Riktignok måtte vi stokke litt rundt på setene, for ett de vi hadde valgt (singleseter ved vindu) måtte tydeligvis brukes av en mor med et lite barn. Det kunne kanskje vært kjekt med et lite varsel om slikt når man velger sete, men så lenge han med fotoapparatet fikk sitte ved vinduet til slutt gikk jo det også bra. Fra flyet fikk vi det første blikket på Orknøyene, og kunne konstatere at de er stort sett ganske flate, grønne og skogløse – men likevel merkelig vakre. En rask taxitur tok oss til hotellet vårt, St. Ola Hotel i Kirkwall, et familiedrevet lite hotell med bar og beergarden i første etasje. Og når vi sier lite, så mener vi lite – de har til sammen 6 rom for gjester, og da vi reserverte fikk vi vite at vi skulle bo på rom 6. Trange, kronglete ganger, men hyggelige folk og et fint og lyst rom. Det var etter hvert blitt ganske sent, så etter en ganske kort luftetur fant vi ut at vi bare måtte finne noe mat før kvelden. Vi valgte – heldigvis – å prøve baren i nabouset, Helgi’s. Her kunne vi selvsagt snakke om kjærlighet ved første blikk, følelsen av hjemkomst eller tilsvarende, men vi nøyer oss med å si at vi fant stamstedet vårt allerede første kvelden. Etter en venteøl i baren fikk vi til og med bord, og fikk bestilt oss en sen middag med hamburger og moste poteter med skalldyr og saus. Sistnevnte rett høres kanskje litt rar og klissete ut, men sannelig var det godt. Potetene var kanskje mer «istykkerklemt» enn most, og blåskjellene var lettrøkte – dette var barmat som absolutt fortjener sin plass ved siden av klassikere som bangers & mash. Ikke rart det var en populær rett hos Helgi’s. Ny dag i morgen, da er det bare å finne frem finstasen.
Hurra for 17.mai! Hvordan feirer man nå egentlig nasjonaldagen når man ikke er hjemme og kan stille opp i skolegården, se på toget nede i sentrum og treffe venner? Dette lurte vi fortsatt litt på da vi våknet opp i Kirkwall, uten særlig store planer for dagen (bortsett fra en bedre middag, selvsagt!). Uansett sier det seg jo selv at man må starte med en riktig festfrokost – eller en helt normal «full breakfast» som det heter her, med bacon, tomat, black pudding, sopp, egg, tomatbønner og toast. Det var nesten et under at vi i det hele tatt klarte å stable oss på beina etterpå! Etter en liten runde i byen for å bli litt bedre kjent, kikke litt på landemerker som St.Magnuskatedralen og Earl & Bishop’s Palace og plukke opp en leiebil – en trivelig liten himmelblå Ford Focus, fant vi etter hvert svaret på dagens spørsmål: Man går selvfølgelig i tog! 17.maitoget i Kirkwall hadde alle de nødvendige elementene; skolebarn, flagg og musikkorps. Riktignok var barna forskriftsmessig ikledd refleksvester, og det var ikke bare norske flagg å se i flaggborgen, heller. Men det som kanskje mest av alt fortalte oss at vi ikke var hjemme i Norge, var nok musikkorpset. For hva er vel mer naturlig, når man er på Orknøyene, enn et sekkepipeorkester? Med denne litt uvanlige (for oss) korpsmusikken marsjerte vi gjennom de trange gatene i Kirkwall og viftet entusiastisk med flagg på ekte 17-mai-vis, noe vi ikke hadde gjort på årevis hjemme. Toget snirklet seg i vei til St.Magnuskatedralen, der det selvsagt ble både taler, nasjonalsang og enda mer sekkepipemusikk, men etter dette kjente vi litt på at det egentlig holdt med nasjonaldagsfeiring for en liten stund. Dermed hoppet vi i bilen og kjørte av gårde – man kunne sikkert si at det var på lykke og fromme, men øya er ikke større enn at det heller var «til venstre, opp eller ned». Denne gangen ble det litt opp, og så til venstre – der vi fant the Ness of Brodgar. Selve utgravningen av bostedet var fortsatt sesongstengt, men rett i nærheten finnes både the Standing Stones of Stenness og the Ring of Brodgar – begge deler rester etter steinringer i slekt med Stonehenge. Spesielt the Ring of Brodgar var fascinerende, med sine 104 m i diameter. Av de opprinnelig 60 steinene er det 27 som fortsatt står, og det er ikke akkurat småstein vi snakker om her, heller. Tilstrekkelig imponerte vendte vi nesa på bilen hjemover igjen, denne gangen langs kysten, der vi fant små perler som Earls bu og en ruin av en rundkirke med sin egen lille kirkegård. Det er jo åpenbart at på en øy der hvor det mest tilgjengelige byggematerialet er stein, der sparer man heller ikke på noe når man skal lage gravsteiner… Ettersom det var Norges nasjonaldag hadde vi lagt ned litt planlegging i kveldens festmiddag, og bestilt bord på the Foveran. Restauranten (med muligheter for overnatting) ligger litt utenfor allfarvei et lite stykke utenfor Kirkwall – men med avstandene vi snakker om på Orkney betød ikke det mer enn sånn ca 10 minutter i taxi. Ved ankomst ble vi plassert i et loungeområde med en spennende ginmeny, og valgte hver vår lokale gin – Kirkjuvagr og Orkney Gin Company Johnsmas – begge to absolutt helt topp kvalitet. Da vi ble hentet og bragt til bordet så vi fort at de hadde tatt hintet om Norges nasjonaldag, for bordet vårt var dekorert med et flagg som stod støttet opp av salt- og pepperbøsser. Riktignok datt det ned med jevne mellomrom i løpet av måltidet, men vi stablet det stadig på plass igjen – skal man feire, så skal man feire! Og de skal ha kudos for å ha funnet frem et norsk flagg for anledningen! Ettersom vi hadde spist en litt sen lunsj (en delt mac’n’cheese fries hos Helgi’s) orket vi ikke forrett og gikk rett på hovedretten. Her valgte vi dagens fisk med bakt torsk med urtesmuler, og langtidsstekt kje fra North Ronaldsay (en av Orkneys mange øyer) med saus av lokalt øl (Dark Island ale) og moden Orkney cheddar – begge deler servert med sesongens grønnsaker og poteter. Både kje og fisk var velsmakende nok, men kanskje ikke noe vi kommer til å huske for evig tid – og dampede grønnsaker og poteter er ok, men kanskje ikke det mest spennende tilbehøret vi har smakt. Med andre ord fant vi plass til en ostetallerken på toppen – og det var vi ganske så fornøyd med. To typer cheddar (Orkney mature og Somerset Godminster), skotsk Strathdon blue, fransk Vacherousse og den lokale Grimbister farm ble servert med hjemmelaget chutney og kjeks. Riktignok også disse plagsomme Orkney oatcrackers, som mest av alt smaker som sagmugg, men man MÅ jo ikke spise all kjeksen! Etter en hyggelig kveld med vakker utsikt var det til slutt på tide å pelle seg hjem for kvelden, og vi steg ut i solnedgangen for å vente på taxi hjem. Alt i alt, en vellykket nasjonaldagsfeiring på fremmed jord!
Kjøretøyet, Avis ga 10000 EB, så et bra valg Fin farge også ... Sist jeg kjørte bil på feil side, og feil side av veien var for 18 år siden, da jeg bodde i England og sist jeg kjørte bil med manuell gir var i 2012, Forsvarets Gelandewagen og Scania 93. Så spenningen var å både ta og føle på! Men etter litt knot så gikk det seg bra til, tror vi kjørte forbi et par kjøretøyer også
Dag 3 – aldri så lite sightseeing Etter gårsdagens gigantfrokost startet vi dagen med en litt «lettere» variant, med «bare» egg, toast og bacon – men jammen klarte de å fylle tallerkenen ganske bra for oss likevel, så vi hadde et godt grunnlag da vi fant veien ut i bilen for å kjøre omkring og se oss om. Fordi vi skulle ut og fly litt senere på dagen (se egen post om dette), tenkte vi at vi skulle holde oss sånn nogenlunde i nærheten av Kirkwall og flyplassen. Og ettersom akkurat denne flyturen var litt viktig for oss, var det også et poeng å kjøre forbi flyplassen for å være HELT sikker på hvor vi kunne parkere og hvordan det så ut. Det var derfor ganske naturlig å sikte på halvøya Deerness, omtrent så langt mot sør-øst du kan komme på Mainland, selve hovedøya i øysamfunnet. Veien ut på Deerness er egentlig fantastisk nok i seg selv, med stadig smalere veier og mer landlige omgivelser. Her spotter man både kaniner og fasaner fra bilvinduet på vei ut mot det som nærmest kan virke som verdens ende. Selve halvøya er knyttet til Mainland med en smal bit land, med utrolige sandstrender på hver side (føles bare bittelitt bortkastet å plassere slikt et sted der en varm sommerdag er på 15 grader), men kystlinja ytterst på Deerness er stort sett av typen «rett ned», det vil si grønne enger som ender brått i loddrette klipper ned mot havet, fulle av hekkende sjøfugl. Omtrent der veien virkelig tar slutt, er det en parkeringsplass og muligheter til å traske videre ut mot sjøen på en sti. Og aldeles plutselig befinner man seg rett ved siden av et kjempestort hull i bakken – gratulerer, du har funnet severdigheten «The Gloup»! The Gloup er egentlig en grotte som strekker seg fra klippene og havet og innover, men taket i den innerste delen har kollapset og skapt et kjempehull – i alle fall dobbelt så dypt som det er langt – med stupbratte vegger og en bunn av sjøvann. Sett fra den riktige vinkelen kan man til og med skimte havet utenfor grotteåpningen. Etter en liten, noe nervøs vandring på kanten av klippene satte vi kursen tilbake til Kirkwall for å få en erkebritisk lunsjopplevelse på The Strynd Tearoom. Denne bittelille kaféen ligger i en bakgate i Kirkwall, og det å gå inn her føles omtrent som å komme inn i en britisk dagligstue. Som i ethvert hjem er møblene samlet litt over tid og fra ulike tidsepoker, det er blomstrete vegger, prikkete duker og et kakebord som kan konkurrere selv med en nordnorsk konfirmasjon. På menyen finner man selvsagt scones, te, supper og sandwicher, og sistnevnte serveres selvfølgelig med crisps (potetgull). Klart det! Etter lunsj var det klart for den berømmelige flyturen (se fortsatt egen post for denne), og det tok jo egentlig mesteparten av dagen. Etter et par øl (Raven Ale og Puffin Ale, begge fra en lokal produsent, selvsagt) hos Helgi’s, ble kveldens middag inntatt på The Shore, noen hus bortenfor hotellet vårt. Etter å ha ventet litt i baren sammen med noen nordmenn som skulle sette seil hjemover til Norge samme kveld, ble vi geleidet inn i spisesalen. Og jeg kan forstå hvorfor man måtte følges – som de fleste andre husene vi har vært inne i begynte nok dette som et privathus, så særlig logisk er det ikke å finne frem fra bar til restaurant. Menyen kan best beskrives som «råvarer fra Orkney, men inspirert av hele Europa, og vi valgte oss ut Orkney King Scallops og white crab med Pernot-saus og linguini carbonara, og breiflabb med parmaskinke, nypoteter og choritzosmør. Og riktig godt var det også!
Takk for et flott reisebrev så langt. Har Orknøyene og Færøyene på tapeten for 2019. Spennende med noe annet enn F/Suites her på forumet også
Orknøyene er fantastisk. Svært hyggelige folk, og når de finner ut du er fra Norge så blir de ennå mer hyggelige. Når vi var ute på kvelden for en øl eller 2, så var det aldri vanskelig å komme i kontakt med folk. Anbefaler absolutt å leie en bil et par dager. Da er det betydelig enklere å komme til litt remote steder, samt det å bare kunne stoppe der du vil.
Planen er å fly til Orknøyene først, være der i noen dager, så ned til EDI en natt eller to før en flyr opp til FAE. Har gått direktefly fra BGO til begge stedene veldig lenge, men det er først når jeg har flyttet over fjellet til OSL at jeg får fingern ut
I believe I can flyyyyyyy! Vi lovet jo å skrive en egen post om vårt lille fly-eventyr, og her kommer den altså. Opplevelsen startet egentlig allerede ved innsjekk – som slett ikke er sammen med «de store» flyene, men i en liten krok av flyplassen, før sånne upraktiske ting som Security. Mannen bak glassvinduet (tenk pølsekiosk) konstaterte at jada, vi skulle være med – og hvis vi hadde med oss noe som var større enn en liten håndveske, så måtte den sendes som bagasje. Og ettersom vi alltid reiser med litt mer enn gjennomsnittlig kamerautstyr, duppeditter og ting, måtte vi jo selvsagt det. Årsaken til den ganske rigide styringen av bagasjen ble raskt åpenbar da vi kom ut til flyet. Med litt flaks og manøvrering klarte vi å havne på 1.rad, noe som innebar at én av oss faktisk satt med knærne inn i seteryggen til piloten – her ville det definitivt ikke vært noe ekstra plass til håndbagasje! På den positive siden – vi satt sånn til at vi kunne klappe piloten på hodet uten å bøye oss frem, og vi hadde strålende utsikt til alt av kontrollpanel og saker og ting som forhåpentligvis var mer forståelig for piloten enn oss. (Vi klappet ikke piloten på hodet, altså!) Med panoramautsikt (bortsett fra bakhodet til piloten) og sommerfugler i magen lettet vi og satte flysnuten nordover. Ca 300 meter under oss var det hav og grønne øyer – og til sist, lengst nord, en liten øy ved navn Papa Westrey (også kjent som Papay). Øya er den niende største øya i øygruppa, uten at det egentlig er så imponerende med 9,18 km2. I følge wikipedia skal det bo hele 90 mennesker her – men de må ha gjemt seg godt da vi var på besøk. Vi landet på det som må være en av de aller minste – i alle fall søteste – flyplassene i verden. En stripe asfalt, et skur (for brannbilen), og et bittelite hus (med toalett og et venteværelse – avgangshallen – som minst må ha vært på 4-5 m2). Når det kommer fly – det vil si noen få ganger i døgnet – tropper det et par stykker opp for å kjøre brannbilen ut av skuret og veie bagasje. Vi kastet ryggsekken på ryggen, og var klare for å oppleve øya. Vi hadde jo hele 2 ½ time på oss før neste fly skulle plukke oss opp! Det første som må sies, er at det ikke akkurat er noen verdensmetropol å finne på Papa Westray. Vi fant riktignok en butikk (det stod det på døra!) – men det var feil dag, så den var ikke åpen. Andre perler vi kunne glede oss over var en pub, som riktignok var stengt (kun åpen 21-23 på lørdag), og et Parish Centre, som riktignok også gjorde nytten som Surgery. Nyttig dobbelbruk, der, altså. Ellers kan mesteparten av Papa Westray beskrives som jorder med hav rundt. På jordene hadde de sortert ut svarte kuer ett sted, sauer et annet og så videre – bortsett fra et bittelite jorde der de hadde samlet «røkla» - der var det litt diverse, som for eksempel alpakkaer, griser, kalkuner, gjess og høner. Og mellom jordene og langs havet var det veier. Eller, parallelle hjulspor, i alle fall. Vi tok beina fatt og gikk, og gikk, og gikk, og gikk... Fine, små steinhus (preferert byggemateriale når man ikke har skog) her og der, og noen litt mer forunderlige konstruksjoner som for eksempel en innebygd campingvogn. Og kuer, og sauer. Det er ikke allverdens severdigheter på øya, men vi fant én som fanget interessen; et neolittisk bosted som var gravd ut og tilgjengelig for allmenheten (gitt at man faktisk fant veien dit, gjennom et gårdstun og over noen jorder). Knap of Howar var absolutt fascinerende med to små steinhytter med utsikt over havet. Hyttene var delt inn i ulike rom til forskjellige formål – alt som egentlig manglet for å se for seg hverdagslivet her for drøye 5000 år siden (bostedet var bebodd fra 3700-2800 f.Kr.) var tak på bygningene, noe man antok at hadde vært konstruer av treverk. Da det begynte å nærme seg flytid, fant vi veien tilbake til miniflyplassen, der det også var en liten håndfull andre passasjerer som ventet. Det neste flystrekket vi skulle fly er verdens korteste kommersielle flyrute, med en rutetid på bare 2 minutter. Faktisk kan man utmerket godt se over til flyplassen på Westray, rett over sundet fra flyplassen på Papa Westray. Det er litt underlig å kunne vurdere landingsforholdene visuelt før man i det hele tatt har satt seg i flyet. Ombordstigningen var selvsagt raskt unnagjort, men denne gangen var det bare han med kamera og stoppeklokke som fikk plass på seterad 1. Flyet taxet seg ned rullebanen, snudde og lettet – og etter en liten sving, var vi klare for landing. Stoppeklokka (som nok ble satt i gang før hjulene lettet fra asfalten) viste at hele turen var unnagjort på 1 minutt og 40 sekunder – vi kom vel neppe høyere enn ca 100 meter opp før vi skulle ned igjen. Stoppet på Westray var raskt unnagjort, det handlet bare om å slippe av noen og slippe andre ombord, og snart var vi i lufta igjen, på vei tilbake til Mainland og Kirkwall. Det er heller ikke lange turen, og snart var vi ferdig med dagens flytur og stod og ventet på bagasjen ved verdens minste (og korteste!) bagasjebånd.
Morsomt å se rapport fra utflukt med det lille lokalflyet. Fikk ikke testet dette selv når jeg var på Orkenøyene, men ser at man nok må komme seg dit en gang til slik at denne lille turen kan testes, for det virker jo som en kul opplevelse å fly verdens korteste rute
Veldig kul liten rapport! Frister å dra hit selv i løpet av en sommer i fremtiden.. Er bare spørsmål om tid og penger har jeg hørt noen si .. ?
