Vi prøver igjen - denne gangen med en plan - 13 dagers roadtrip på NZ

Innledning 1

Det hele startet egentlig høsten 2017 ved at vi fikk så forferdelig lyst på et gullkort, kanskje litt inspirert av diverse innlegg her på forumet. Uansett ble det slik at vi kjøpte en tur til New Zealand, via Australia på veien hjem med avreise i september 2018. Det hele skulle unnagjøres på 9 dager. Etter en stund fant vi ute at dette i praksis ble 6 dager, resten skulle tilbringes på fly. Turen ble derfor døpt “ 3 øyer på 6 dager, da i form av Nordøya på New Zealand, Sørøya på New Zealand og Australia. Vi hadde selvfølgelig tilføyd en tur til Christchurch på en selvstendig booking underveis. Vi leide bil både i nord og i sør. Hobbiton på nordøya var egentlig den eneste planen vi hadde. I visse miljøer viser det seg bra å ha en annen grunn til å dra til NZ enn å samle poeng. Reisefølget ville til Hobbiton ,og dit dro vi på den hele dagen vi hadde i nord. Hva skal man si annet enn - anbefales!

 

Innledning 2

Som nevnt booket vi en tur sørover på en egen booking noe senere. Vi hadde jo ingen tanker om når vi evt kom til å besøke NZ igjen, slik at det kunne være fornuftig å stikke innom sør også, og det gjorde vi. Noe måneder før avreise dukket det opp en artikkel i Aftenposten om forskjellige matretter på forskjelllige steder i verden som du burde oppleve. Nr 6 på denne listen var Crayfish i Kaikoura på NZ. Vi google Kaikoura kjapt og fant ut at dette var noen mil nord for Christchurch og tenkte at dette var innafor. Nå hadde vi en “grunn” til å besøke sørøya. Krepsen var bra den.

 

Dette blir bra, her forventer vi mye kos, bobler og god mat, men litt sight seeing til kan ikke skade, riktig god tur @tfo

 

God tur, det gledes!

 

Innledning 3


På veien tilbake til Christchurch tok vi omvei for å kjøre en “Alpine Scenic Road”, og jeg må vel få lov til å si at vi begge ble noe skuffet, og kanskje hadde sett for oss noe mer “scenic”. Det var da feilen begynte. Vi så et skilt til Mount Lyford Skiresort og tenkte vi svinger av her for å sjekke ut dette. Vi fant aldri dette skisenteret, bare noe som i våre øyne fremstod som en kjerrevei oppover fjellsiden. Heldigvis hadde vi en Landcruiser med 4WD, og oppover fjellsiden fikk vi begge en følelse av at vi var på ekspedisjon. Reisefølget hadde en klokke med moh og vi var meget stolte da vi hadde klartret opp fjellsiden til over 1000 moh, styrt unna steiner så store som små meloner som lå i veien for å unngå punktering. Plutselig ble vi litt usikre.. hvor gikk denne veien? Vi rundet en sving og vi så at veien snirklet seg videre opp langs fjellsiden. Fjellside og fjellside.. det minnet om en haug med grus. Vi ble så usikre at vi stoppet bilen, jeg gikk ut for å hoppe opp og ned på veikanten for å se om den holdt vekten min.

 

Siste innledning


Vi tok en kjapp risikovurdering… kl 1600.. blir kanskje snart mørkt, kun et reservehjul… vi snur. Vi la inn lav serien på Landcruiseren.. det var tross alt bratt og snirklet oss ned den krokete veien. Rett før vi kom i bunnen av bakken møtte vi en sedan med mor, far og et lite barn i et barnesete. Det så ut som de var på vei til barnehagen litt forsinket da de kjørte i stor fart opp den veien vi nettopp hadde snirklet oss ned.

Vi ristet på hodet og kjørte videre. Når pulsen hadde kommet på et normalt nivå ,og vi fikk googlet Mt Lyford Skiresort viste det seg at vi feiget ut på veien opp til skibakken. En utilgivelig feil som må rettes opp. Vi er derfor nå på vei til New Zealand for å gjøre noe med dette. Vi skal rette opp feilen, eller det var ihvertfall planen.. Turen til Mt. Lyford er prioritert bort, men vi har ihvertfall prioritert inn ca 190 km på grusvei på Acheron Road da vi begge er av typen som lurer litt på “hvor er det denne veien fører da”.

 

Flyreisen(e)


Vi hadde et kompakt opplegg, men et par timer i København og rutemessig 75 minutter i Singapore. Det er aldri feil med poeng, og også denne gangen hadde vi gått for C med SQ

SK 455 OSL CPH

SQ 351 CPH SIN

SQ 281 SIN AKL


Vi lander i AKL kl 2330 på kvelden og strategien i forhold til jetlag var å sove så mye som mulig på SQ 351 (vanskelig), og sove så lite som mulig på SQ 281 (svært vanskelig). I hodet mitt skulle dette gjøre at jeg sovnet på hotellet når vi kom til AKL,,, konklusjon: Funket ikke


Kommer ikke til å fokusere så veldig på å beskrive selve flyturene bortsett fra noen få betrakninger

SQ 351: Her ble det mye bobler, sete 19 k er topp, A350 er helt topp, tror jeg ble mindre sliten. Crewet var veldig på og hadde glimt i øyet

SIN: Flyet landet 45 min før rutetid og da ble det tid til en dusj. Den er fantastisk. Utover det er det ikke tid til mye annet

SQ 281: Med avgang kl 0835 er alle i frokost “mode”. Ikke bobler på “pre departure”, og jeg fikk meg ikke til å spørre, Sete 15 A er bulkhead på 777, men dette har toalettet vegg i vegg, og du verden hvor mye folk må på do. Det er gode bremser på en 777. Hard bremsing på slutten av landingen. Enkelte tar av beltet når flyet har landet… vent til det har stoppet og skiltet har slukket. Da slipper du en rask bevegelse fremover ( ikke meg eller reisefølget)

AKL: Vi hadde med fjellstøvler og krysset av for dette på skjemaet. Hele prosessen ble opplevd som hyggelig og fikk skryt for godt rengjorte støvler. Som jeg sier til min bedre halvdel,, man lærer mye av å se på Discovery

Hotell: IBIS Budget: Du ser det fra terminalen, men det var noe dritt å gå dit. Bedre når det var lyst


SQ 351



Startet frisk med to glass

Reisefølget har antydet ar han vil følge på med mer bilder

 

Tips: Melantonin

 

Eller sterkere Enig @Eddie47 ?

Discovery her også God tur videre

 

Sånn på sidelinjen.. Jeg er tom for Melatoninen som jeg kjøpte i Bangkok for 4 år siden. Bruker det kun i frb med jetlag.
Noen som vet om det er relativt enkelt og få en pakke utskrevet på resept?

 

Melatonin fås kjøpt reseptfritt fra 1/1: https://www.apotek1.no/sovn/reseptfri-melatonin

 

Interessant at det som da selges er med 0,5 og 1 mg melatonin. De jeg kjøper på CVS i USA har 12 mg melatonin..

 

Vi har 5mg i boksen vi har kjøpt der borte. Fungerer utmerket for oss. 0,5-1 hørtes lite ut, men sikkert bedre enn ingenting.

 

Takker for tipset. Kan vel være mulig å få tak i det her også. Er i et forholdsvis grisgrendt strøk nå, men det vil forandre seg

 

Melatonin får du i feks 5mg tabletter i et par hundre stk bokser på CVS og Wahlgrens for omtrent ingenting feks. Ulempen er at de ikke er pakket inn med tanke på reising.

Ibis på flyplassen ja. Mhf....

 

Melatonin selges som 3mg på resept, men legen må skrive en spesialresept på det fordi melatonin er på "registreringsfritak", som det heter.

Billigste er å hamstre i USA, jeg betalte 10 dollar for 100 stk 5mg i februar.

 

Dag 1 Auckland - Rotorua


Ble aldri noe søvn på det hotellet og natten ble lang. Der er vel slik jetlagen er. Etter frokost gikk vi tilbake til flyplassen for å hente leiebilen. Ble en oppgradering og vi endte med en Landcruiser som har helt grei plass til to stykker.

Vi har planlagt et forholdsvis stramt opplegg med mye kjøring og målet i dag er å posisjonere seg bedre for det som er hovedmålet på Nordøya. På søndag skal vi gå The Tongariro Crossing, og på veien dit skal vi ta en dag i Rotorua. Noe av veien dit har vi kjørt da vi var i Hobbiton i 2018 og vi opplevde litt "har vi ikke vært her før". Mye lik natur

I utgangspunktet var planen å ta seg til Rotorua, og finne ut hva gjør vi når vi kommer dit. Det gjelder å holde seg litt i aktivitet, gjøre noe slik at man ikke sovner. Finner du ikke noe å gjøre i Rotorua er du sær, blakk eller gjerrig. Man har utrolig mye å velge i ,og vi landet på ut i skogen og opp i trærne. Vi booket oss inn på The Ultimate Canopy Tour og møtte spent opp.Jeg har ikke mye erfaring med klatring og slike ting, men har nå hatt årskort i en høyt og lavt park noen år, så noe har jeg i hendene. Dette var helt annerledes. De startet med å veie deg, før utstyret ble hjulpet på av en av de to guidene som skulle passe på oss fire i gruppen. Deretter ble vi kjørt ca et kvarter ut i skogen. Inntrykket av skogen var jungel. Glad for at de har en sti der, for ellers ville det vært vrient å gå. Opplegget har to hoveddeler, hvor skogen og dyrelivet før og nå var den ene. Konsekvensen av at det dukket opp dyr som ikke burde ha vært her har man hørt før, men her var det gjennomført på en veldig bra måte.
Den andre delen var zipliner og hengebroer. Det var skikkelig kult. Zipliner fra 50 til 400 meter. Den lengste i tandem utgave slik at det ble første mann ned. Jeg hadde nok en dårlig start og tapte. Vi hadde en skikkelig bra opplevelse, sammen med ei fra New Zealand og hennes sønn, samt to fantastiske guider. Den kvinnelig guiden "ga alt" og hun var som et fyrverkeri hele tiden. Den mannlig guiden fremstod som tryggheten selv.

 

Dag 3 “The Tongariro Crossing”


Dette var en dag vi virkelig hadde sett frem til. En spesiell følelse å se fjellene ligge der dagen før når vi ankom hotellet. Jeg synes det er noe spesielt med et fjell som bare ligger der for seg selv og ikke er en del av en kjede.Vi skulle ta “The Tongariro Crossing, omtalt som “The world finest one day hiking”. Det er vanskelig å konkludere, men fint og spesielt var det. Spesielt og spesielt, vi gikk i kø, men slik er det verden over på populære turer. Mener jeg har lest at 70000 tar denne turen i løpet av et år.


Innledningsvis virker dette veldig tilrettelagt. De har lagt en sti som er gruset så langt det er mulig. På sårbare steder har de bygd opp stien slik at du i praksis går på en lang terrasseplatting. Det er toaletter tilgjengelig på forskjellige steder undervei. Husk toalettpapir, noe en amerikansk jente hadde glemt og omtalte det “så dårlig”. Vet du hva tenker jeg…


På vei opp The Devils Staircase var det bygd opp trapper der det var så bratt at det ikke var mulig med vanlig stigende sti.

Vi ble plukket opp av bussen som skulle kjøre oss til utgangspunktet. Vi ble orientert om når bussene gikk hjem igjen fra den andre siden. Turen er 19,4 km lang, med et startpunkt på ca 1100 moh og høyeste punkt er ca på 1900. Det går litt opp og ned underveis og klokken til reisefølget mente at vi hadde gått ca 1000 høydemeter totalt. Vi gikk ca 0730 og nådde andre enden ca kl 1550. På veien hadde vi to skikkelige pauser hvor vi spiste mat fra matpakken hotellet hadde sendt med oss. Eller ble det fotostopper og en pust i bakken i ny og ned.


Turen tar deg først opp til South Crater før du får en bratt stigning opp til Red Crater. Dette er toppen og derfra har du god utsikt til Emerald Lakes og Blue Lake. På vei ned fra Red Crater var det som å gå i løs sand. Nede ved Emerald lakes var de ganske mye damp som kom ut av fjellet. Vi tok en tur bort for å kjenne på det. Det var omtrent som å kjenne på dampen som kommer ut fra kjelen når du koker vann, bortsett fra lukten.

Veien tar deg videre over Central Crater og du ser ned på North Crater når du passerer Blue Lake. Det er egentlig helt sprøtt å gå igjennom/over noe som kan smelle når som helst.

Når vi passerer Blue Lake er man halvveis.Veien ned er er uhorvelig lang. De har også har lagt tilrette ved å ha en gruset vei som slynger seg nedover fjellsiden. Det var skilter satt opp med jevne mellomrom som oppfordret deg til å holde deg på stien pga sårbart alpint landskap.Fra Blue Lake til parkeringen er det en høydeforskjell på nesten 1000 meter. Jeg har aldri vært glad i å gå nedover og det ble ikke bedre denne gangen heller. De siste km er det egentlig bare hat ( og vondt i beina).

Ellers får bildene si sitt, inntrykket er at dette vil vi gjøre igjen, fargene der oppe var fantastiske, været var vekslende fra varmt til kaldt, vinden var der og forsvant, og solen på New Zealand tar mye mer en “den hjemme”. Siste ut brudd var fra det femte krateret, Mt. Ngauruhoe i 1975, spesielt når man tenker på at vulkanen på White Island satte i gang den 9/12 2019. Ikke veldig langt unna egentlig

 

Takk for fin rapport. Ut fra klærne jeg ser på bildet gikk dere lett fjellkledd. Vi hoppet over turen ved siste besøk, pga nettop klær. Hva gikk dere i? Dette ser ekstremt fristens ut må jeg si

 

Sliter litt med opplasting av bilder og tar de i mindre grupper