ZRH-MAD-PHL-SJU-JFK-ZRH Iberia/American A319/B737/A330/B767 C

Fortsettelse American Airlines 741.

Før avgang kom Lupy og delte ut menyen, før hun noen minutter senere kom og lurte på hva jeg ville kose meg med til middag på denne turen. Menyen var kompakt og trykket på glatt papir. Jeg foretrekker normalt noe størrelse og grovt papir for å gi den mer eksklusive følelsen. Valget for hovedrett stod mellom biff, kylling, fisk og pasta (sistnevnte vegetar). Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. American er ganske konservative når det gjelder mat, men det er ikke nødvendigvis noe galt med det.











Samtidig lurte Lupy på hva jeg ønsket å drikke rett etter avgang. Jeg valgte et nytt glass champagne. Sist jeg fløy med American i april i fjor ble det servert Castelnau; denne gang var den erstattet med Cattier. Nå er det så lenge siden jeg hadde den forrige, så om det var en opp- eller nedgradering må noen andre svare på. Noe velkjent merke er det vel i allefall ikke i de bredere lag av befolkningen. Også et utvalg aviser og BOSE-hode-telefoner ble tilbudt mens vi ventet på «boarding complete». Det ble gjort klinkende klart at BOSE-utstyret ville bli samlet inn en time før landing, og at man da måtte benytte noen små erstatnings-øreplugger.





En kort taxe-tur til avgangsrullebanen, og vi var av gårde. Sammen med champagnen ble det servert en skål varme nøtter. Champagnen ble servert i vann-glass. Like etter kom crewet med en varm klut til en rask vask av ansikt og hender før middagsservering.
















Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse American Airlines 741.

Til hovedrett valgte jeg kylling tandoori, men først fikk vi forrett i form av mozarella og tomat med balsamico-eddik. Helt greit, men ikke noe for historiebøkene rent smaksmessig. Hovedretten derimot, var meget god. Veldig mye smak og litt styrke. Til dessert valgte jeg den tradisjonelle «icecream sundae», som seg hør og bør når man reiser amerikansk. Fantastisk for en enkel gane. Til desserten ba jeg også om et glass portvin. Også dette servert i et vannglass. Jeg begynte å mistenke at American kun har én type glass.













Serveringsbordet til business-setet var overraskende lite; kanskje halvparten av størrelsen til Qatar-bordet på deres B787. Måltidet ble i tillegg servert på et veldig lite brett, som tilsynelatende gjorde det en utfordring å få plass til alt på den begrensede plassen. Jeg avsluttet med en kopp kaffe og en tilhørende Bailey’s.



I mitt forrige reisebrev med Lufthansa (OSL-FRA-SEA T/R) bemerket jeg hvordan jeg på mine eldre dager har begynt å sette mer og mer pris på de mer erfarne vertinnene om bord. Denne flyvningen var intet unntak. Lupy var «top notch». Høfligheten selv og alltid på pletten for å spørre om man ønsket «noe mer». Meget bra. En ting som imidlertid er litt underlig er hvor høy snittalder det virker å være på disse amerikanske crewene. Jeg synes det sjeldent er noen under 40 å se i fremre deler av de amerikanske kabinene. Det er et fenomen jeg ikke har sett andre steder. Greit nok at man ikke fyller kabinen med «Singapore girls» rett fra skolen, men litt blanding av gammelt og nytt må det være mulig å få til? Som for eksempel hos Swiss eller SAS. Noen småting trakk ned: Purser introduserte seg ikke for meg eller noen andre passasjerer og takket ikke for turen før landing. Jeg ble heller aldri titulert med navn. Slike ting er helt standard hos for eksempel American sine partnere Qatar og Cathay og en meget fin gest. Purser introduserte seg faktisk heller ikke over høyttaleranlegget, så jeg visste aldri hvem det var, men mistenker at det kanskje var Lupy.









Etter at middagen var ryddet bort, fant jeg en film og slo meg til ro. «Allied». Ikke verst. Etter hvert ble det også et tokt ut til snacks-avdelingen for et lite raid. Der fantes frukt, potetgull, popcorn, nøtter, sjokolade, mineralvann og vin. Underveis over Atlanterhavet kom også crewet gjennom kabinen med vann og juice med jevne mellomrom. I ekte glass! Underholdnings-systemet var helt på det jevne. Et greit utvalg filmer og serier, men skuffende utvalg musikk.







Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse American Airlines 741.





Toalettene var helt ordinære, tilsvarende økonomi-toaletter. Ingen blomster, amenities eller noe som helst. Trist. Her har American litt å lære fra noen av sine partnere.





Business-kabinen var relativt full denne dagen, men ett ledig passasjersete og et blokkert crew-sete (med gardin!) ble observert. Tiden flyr når man har det gøy, som det heter. Litt mer film, supplert med litt reisebrevskriving, og det var tid for mer mat. Som et enkelt måltid før landing i Philadelphia ble det tilbudt biff-sandwich eller salat med sjokoladepudding til dessert. Jeg gikk selvsagt for biff og tenkte samtidig å spørre pent om det fantes noe sjokoladekake igjen fra middagsserveringen …







Faktisk var dette den beste varme sandwichen jeg har smakt på et fly noensinne. Jeg tøyser ikke. Det var mmmmmm. Den søte avslutningen med en sjokoladedessert var også fantastisk. Som en ekstra tykk og smakfull mousse. Syk. I ettertid kom jeg til å tenke på at jeg ikke så noe til noe varm cookie, som var flaggskipet til American tidligere. Hmmrf.







Vi landet i Philadelphia i flott vær, ca. 50 minutter før rutetid, med herlig innflyvning parallelt med downtown. Det passet meg ganske bra, siden jeg hadde knappe to timer til neste flight, og jeg ikke hadde noen anelse om hva slags trøkk det kom til å være i immigrasjon og sikkerhetskontroll.





Nok en stødig flight med American var gjennomført. Bra sete, god mat og strålende service, selv om noen smådetaljer manglet. Kan man be om mer? Vi rullet inn på stand omtrent direkte fra rullebanen og helt problemfritt. Jeg har faktisk aldri opplevd at døren har blitt åpnet raskere. Det var deilig å suge inn inntrykkene av de endeløse rekkene av American-fugler som dominerte flyplassen.

 

Philadelphia International Airport

Jeg gikk raskt og selvsikkert mot immigrasjon og til min store glede var jeg første og eneste person i ESTA-delen av immigrasjons-området. I alle dager? Karen i skranken ble litt småsur over at jeg gikk rett til han, uten å vente på å bli påkalt, men herregud. Når det ikke er kø, liksom? Uansett, folkens; REIS VIA PHL. Drit i JFK, EWR, MIA og ORD. Philadelphia er perfekt. Få utenlands-flyvninger, god kapasitet på rullebane/gates og godt med folk på jobb. Jeg har aldri opplevd noe så smidig i USA tidligere.



Sikkerhetskontrollen gikk også relativt greit. Det er altfor mange mennesker som går barfot i sko når de vet at man må ta av seg skoa. Urut. Jeg hadde fryktet jeg kom til å få dårlig tid, men nå var jeg en bekymring mindre. Nærmeste Admirals Club lå ved gate A6.





Admirals Club, Philadelphia International Airport

Forventningene mine var ikke enorme, men at stedet bokstavelig talt var et høl i veggen hadde jeg ikke ventet. Jeg gikk ned en trapp og kom til en forvokst stue på drøye 100 kvadratmeter uten vinduer.











Den tradisjonelle baren sentralt i loungen og serveringsområdet til venstre. Frukt/grønt, nøtter, kjeks, brownies og to supper var dagens utbud. En brie- og soppsuppe samt en kyllingnuddelsuppe. Det kunne vært betydelig verre.







I tillegg til lenestoler, cafébord og barbord var det også fire små arbeidsrom tilgjengelig. Fax-maskinen er fortsatt kjekk å ha, i tilfelle aller skannerne og internett skulle bli ødelagt.









Overraskende like folk der nede i grotta til å være ettermiddag, men muligens fordi den lå helt i enden av den ene piren, så det var ikke mye gjennomgangstrafikk. Jeg fikk en drøy time/halvannen på rumpa og knasket litt gulrøtter, før jeg ruslet den korte veien videre til gate A3, hvor San Juan-flyet stod.

 

Philadelphia International Airport (PHL) – San Juan Luis Muñoz Marín Airport (SJU)
Torsdag 13. april
Avgang (rute): 1744
Ankomst (rute): 2134
Flytid (rute): 3:50
Flytype: Boeing 737-800
Sete: 3A (business)





Boarding startet ca. 40 minutter før avgang, etter ordinær amerikansk prosedyre, med handikappede, barnefamilier, soldater, grupper og det hele. Pedantisk, men det funker. Jeg gikk om bord og fant sete 3A, som var første rad på denne smågrisen. Jeg har rapportert fra amerikansk First tidligere. Fire seter i bredden, mot normalt seks, og fire rader, til sammen 16 First-seter.







Det Miami-baserte crewet informerte om at vi hadde en «very, very full, full flight today». Jeg visste ikke at et fly kunne bli noe mer enn fullt. Jeg var spent på om det var noen som kom til å få tenna slått ut eller bli dratt skrikende langs gulvet ut av flyet.





Mens vi ventet på at alle passasjerene skulle få røvene sine om bord, ble vi tilbudt et glass vann eller juice å drikke av purser. Etter å ha blitt blodig på knokene etter mange timer i tørr luft, takket jeg høflig ja til et glass vann. Vi lukket dørene ca. fem minutter etter oppsatt rutetid og ble skjøvet tilbake ca. ti minutter etter oppsatt rutetid. Så ble vi stående inneklemt i drøye 15 minutter etter at noen idioter på den andre piren hadde skjøvet tilbake et fly som ikke var klar for avgang og derfor blokkerte alle andre. Rookie mistake. Sikkerhetsvideoene hos amerikanske selskaper er langdryge greier. I stedet for å gi kort og enkel informasjon om prosedyrene, skal de kjøre i gang en Hollywood-produksjon med glitter og stas som tar evig lenge. Jeg savner de gode, gamle manuelle prosedyrene.







I forrige post hyllet jeg Philadelphia som transfer-flyplass. Dessverre tror jeg at jeg må gå tilbake på det. Vi taxet rundt halve byen og stod så i en avgangskø tilnærmet like lang som et vondt år (og som JFK). Heldigvis hadde jeg, klok av skade, vært smart nok til ikke å drikke noe i loungen, så blæra klarte seg godt. Vi tok av ca. én time etter oppsatt avgangstid.





Mannen i 3B var av den svært stille sorten. Han takket nei til alt av mat og drikke med unntak av et glass vann. Kjedelig type! Etter avgang kom purser raskt med drikke og meget varme peanøtter.





Til middag kunne vi velge mellom kylling og vegetar. Jeg valgte kylling igjen, men angret like etterpå. Som måltid ble det servert en forrett med rekesalat og små pitabrød og kylling med ovnsbakte grønnsaker samt en tilhørende salat. Kyllingen var ganske smakløs og som kjent er det tilbehøret som gjør alt når man serverer kylling på et fly. Vi må ha saus! Til dessert ble det servert ytterligere en porsjon av den klassiske, amerikanske iskremen, denne gang uten tilbehør. Den var vanvittig god uansett.





Til underholdning under middagen ble det vist Star Trek (ikke spør om hvilken) på skjermene i taket med noen påfølgende episoder av talentshow. Etter å ha stått opp i fem-tiden og vært på reise i snart 24 timer begynte jeg å bli ganske sleten i hode og kropp. Jeg takket nei til ytterligere drikkevarer og satt og hestsov med øynene på gløtt resten av turen.







Innflyvning til San Juan skjedde rett ved siden av byen, men dessverre er det håpløst med mobilkamera og nattbilder. Vi landet ca. 40 minutter etter oppsatt rutetid på en meget stille flyplass og taxet inn til gate, hvor vi stilte oss ved siden av JFK- og MIA-flyene, også på nattstopp. San Juan, endelig.

 

San Juan Luis Muñoz Marín Airport, San Juan



På utsiden av ankomsthallen i San Juan bestiller man taxi. 20 blanke, amerikanske pesoer skulle de ha for en kjapp tur inn til byen. I San Juan skal man også ha ekstra for å fylle bensin på taxien … Drivstoff-avgift på taxi, altså. Driftige folk her på øya!



Best Western Plus Condado Palm Inn & Suites, San Juan, Puerto Rico





BW-hotellet som var forhåndsbooket via hotels.com (for både Hotel Rewards og Trumf) lå i bydelen Condado, som ligger relativt midt mellom flyplassen og gamlebyen. Hotellet ble booket fordi det virket som en av hotellene i byen hvor man fikk desidert mest for pengene. Ca. 1300,- per natt (inkludert trådløst nett og enkel frokost). Det var stille i både gater og i resepsjonen når jeg ankom ca. 2245, og jeg fikk raskt tildelt et krypinn i hjørnet i niende etasje. (Bildene av fasade, fellesarealer og utsikt er tatt påfølgende morgen.)









Hotellet bestod av to tynne tårn med en felles base, og jeg fikk rom i det søndre tårnet. Hele hotellet, med unntak av gangene oppover i etasjene, virket relativt nyoppusset. Rommet var ikke enormt etter amerikansk målestokk, men mer enn stort nok for en enslig reisende. Støyende «AC» trakk ned.















I bakgården, i tilknytning til frokostsalen, fantes det et lite bassengområde samt også et velutstyrt treningsrom og PC-stasjoner. Det er ganske utrolig at folk fortsatt har behov for det i 2017. På den annen side er det kanskje ikke så rart når man fortsatt har behov for fax i loungene rundtomkring.

 

San Juan #1

Etter en kjapp frokost bar det ut for å undersøke nærområdet. Det skulle vise seg at hotellet ligger meget sentralt i «turist-strøket» med et kvartal til strand og et stort utbud av barer og restauranter.











Condado-delen av San Juan minner litt om Miami. En slags mini-versjon. Masse pusset mur og pastellfarger som turkis og rosa. Selvfølgelig kan imidlertid ikke Miami sammenlignes med eller måle seg med gamlebyen av San Juan. Jeg snuste litt rundt og havnet etter hvert inn på en tøff café ved navn Sabao, hvor jeg bestilte meg en skinke-sandwich med agurk og sennep. Ikke verst.









På Puerto Rico er det ganske jevn temperatur på ca. 26-28 grader (dagtid) hele året. Varmt i sola, men deilig i skyggen. På kvelden synker temperaturen ned til tidlig 20-tall, og det blir helt fantastisk. Puerto Rico er egentlig som en parring av Spania og USA. Ikke den verste kombinasjonen. Etter lunsj fortsatte oppdagelsesreisen i nabolaget, og det var god stemning.















Naturligvis masse amerikanere på påskeferie. Jeg tipper Puerto Rico er som en slags Mallorca for amerikanerne. På godt og vondt. Amerikanerne skal visst være veldig glad i «barføtt»-sprudlevannet. Ryktene sier at dette blir neste «enhancement» fra British Airways i First. Mye fin gatekunst også.





Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse San Juan #1.









Tidlig kveld gikk jeg ut for å spise middag og bestemte meg for å finne en lokal restaurant med puertoricansk mat. Jeg havnet inn på Orozco’s, en ganske så uformell sjappe med en blanding av lokale og turister, hvor jeg slet med å finne noe særlig annet enn sjømat av lokale retter. Jeg gikk for den gode, gammeldagse biff og løk!









Finnes det noen bedre måte å avslutte et måltid på enn en solnedgang på stranda? Jeg tror ikke det. Helst bør man være mer enn én person for å få maksimalt ut av det, men det funker også alene. På vei til stranda fikk jeg også et innblikk i den puertoricanske fritidssysselen «strandkjøring». Lurt.

 

Topp rapport hittil! Jeg klarer ikke unngå å se for meg splitthoppet du må ta på disse flydoene for å med gulvet uten dine egne bein.

 

Takk! Hehe, jeg står med ett bein på hver sidevegg ... Fra spøk til alvor; det er ikke alltid like lett å ta bilde av bad uten å få med seg selv i speilet.

Er det noen som har vært i San Juan? Hvordan stemmer min rapport med deres opplevelse?

 

Spennende å følge deg på tur!

Ha en fortsatt strålende Påsketur!

 

...det er (bla.) sånne observante humoristiske anekdoter som dette gjør reisebrevene dine til en sann glede å lese.....gleder meg til fortsettelsen @Herlov

 

Takk, gutta! Det er godt det dere følger med. Det virker ellers stille på forumet i disse påskedager.

 

San Juan #2

I 1493 gikk Columbus i land på Puerto Rico på sin andre tur østover. 524 år senere velsignet Herlov Puerto Rico med sitt besøk; en begivenhet man heller ikke skal kimse av. Dag to var planen å stikke en tur til gamlebyen i San Juan, som kalles «Old San Juan» eller «Viejo San Juan». Morgenstund har gull i munn. I ni-tida tuslet jeg de få meterne bort til kollektivholdeplassen og ventet på første buss.



På forhånd hadde jeg lest at rutetidene på Puerto Rico ikke var blant de mest nøyaktige. Etter drøye 20 minutter dukket rute D53 opp. Prisen på 75 cent var det ingenting å si på.





De som har lest mine tidligere reisebrev vet at jeg er svak for festninger og annen historisk snacks. Fra bussterminalen i gamlebyen stakk jeg opp til Castillo San Christobal, ett av to store festningsverk i San Juan.







Puerto Rico ble raskt kolonisert av Spanjolene og ble en svært viktig havn grunnet sin strategiske beliggenhet i den nye verden. De rådende strøm- og vindforholdene førte nesten rett til Puerto Rico fra vest, og det var den første store øya man traff med en naturlig dypvannshavn samt drikkevann, forsyninger og ly. De spanske skipene benyttet San Juan til å hvile ut, bunkre opp og reparere skipene etter en lang overfart. San Juans viktighet for spanjolene betød selvsagt at byen fort ble et utsatt mål for fiender.













Spanjolene bygde først fortet El Morro i vest for å beskytte havnen, men ble så sårbare for landangrep og bygde senere Castillo San Cristobal i øst. Forsvarsverkene har lenge vært en del av UNESCO sin verdensarv. Fortet var i bruk helt fram til og med andre verdenskrig. Deler av fortet ble modernisert på den tiden, noe det trente øye vil legge merke til. Fra San Cristobal er det flott utsikt mot den moderne delen av byen i øst og gamlebyen i vest.

















Forsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse San Juan #2.



Fra San Cristobal tuslet jeg gjennom gamlebyen og sjarmerende smågater over til festningsverket El Moro. Viejo San Juan er virkelig en perle og definitivt en av de flotteste gamlebyene jeg har sett. Selvsagt kan den ikke måle seg mot selveste Gamlebyen i Fredrikstad, men det er det ingen som kan.












Festningsverkene ble etablert på 1500-tallet og er videreutviklet i århundrene etter det. Både Castillo San Cristobal og El Moro ble bygget i en tid hvor artilleriet var konge.















Opprinnelig var hele gamlebyen omfattet av en stor bymur. Etter hvert som byen vokste ble det til slutt besluttet av deler av muren skulle rives for å utvide byen. Spanjolene holdt San Juan i flere hundre år og slo tilbake angrep fra flere ulike kolonimakter, blant annet engelskmennene. Senere mistet Spania flere og flere av sine kolonier i Mellom- og Sør-Amerika og San Juan (og resten av Puerto Rico) mistet betydning. Ved åpning av Panama-kanalen fikk imidlertid området ny strategisk betydning, denne gang for en annen part, og på slutten av 1800-tallet mistet Spania Puerto Rico til USA etter krig. Med Puerto Rico kunne USA kontrollere skipsfarten til Panama-kanalen fra øst.







Puerto Rico ligger fortsatt under USA, ikke som stat, men som et territorium, og puertoricanerne er amerikanske statsborgere.

Fortsettelse pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse San Juan #2.

Etter flere varme timer på festningsverkene i byen satte jeg ned mot Calle Fortaleza. Innerst i en klesbutikk fant jeg den lille, gjemte restauranten Tropical Taste, hvor jeg gikk for litt lunsj i form av en kylling i criolla-saus og kokebanan.









Fantastisk deilig. Kokebanan er en påle i den karibiske dietten, og du kan få den på mange forskjellige måter. Jeg fikk den stekt i smør og brunt sukker. Fra Tropical Taste satte jeg videre og utforsket gamlebyen videre.





Utover ettermiddagen var det på tide å vende snuta hjemover, og jeg fant veien til bussterminalen. Etter drøye 20 minutter venting uten noen buss i sikte kom jeg i prat med en lokal frue, som beklaget det inntrufne på det sterkeste. Hun var fly forbannet på bussjåførene og mente de hadde en protestaksjon mot myndighetene i forbindelse med noen trygdeytelser. Hun lovte meg å ringe rådhuset tidlig mandag. Zsa Zsa Gabor, juveler, Madison avenue, Spania, Irland og det hele. Lang historie kort; hun kan ikke ha vært 100 % og endte med å advare meg mot innvandrere. Etter en time venting kom det endelig en sjåfør til bussen, og jeg slapp å høre på videre gnål.

Til kvelds gikk turen innom restauranten Latin Star i nabolaget på Condado. Denne gangen gikk jeg for biffgryte med ris og bønner. Jeg traff bra med maten denne dagen. Veldig godt!

 

Fantastisk ...det føles som du tar oss med sammen med deg på tur ....
Sitter på hytten med kaffe og utsikt til en fin påskemorgen og fryder meg over en strålende reiserapport både ord og bilder.

Det rykker i reisefoten ....

 

Herren kunne ha blitt en holden mann om han tok seg betalt for sine reisebrev Og med fare for å gjenta meg selv og andre: Framifrå håndtverk!

Å møte de lokale på bussholdeplassen kan jo gå alle veier, i dette tilfellet gjorde det ventetiden om ikke kortere, så annerledes

 

Dette er god lesning fra en kald og overskyet hovedstad! Fikk jaggu lyst til å reise til Puerto Rico, nå...

 

Veldig underholdende og informativt