Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Jeg er akkurat i starten av en ny Eurobonus-opptjeningsperiode. 1.oktober nullstilte alle grunnpoengene seg, og jeg starter fra scratch. Nå begynner racet mot 50 000 nye grunnpoeng før kalenderen viser 30.september 2015.

Nettopp nå er kanskje derfor en fin tid for å reflektere over hvorfor vi holder på slik som vi gjør. Det evige jaget etter kvalifiserende poeng og segmenter, bonuser og gyldne kort som gir deg ubegrenset tilgang på øl i plastkopper på Gardermoen og fiskeboller på Kastrup.

Misforstå meg rett, jeg kan ikke tenke meg en morsommere hobby enn å reise, fly og samle poeng. Men av og til må man ta en liten reality check på seg selv. I fjor skrev jeg om hva det er som får mennesker til å fly «kun» for status – og konklusjonen min var noe sånn som at det er ikke «kun» for status at vi gjør dette. Jeg snakker om «oss» i flertall, for jeg regner med at det er flere av Bonusfebers lesere som synes det er helt legitimt å reise tur-retur Nice to ganger på en uke for å få gullkort.

Det er nemlig ett eller annet tilfredsstillende med det å være på vei mot noe. Dette noe kan være så mangt. En reise kan være mye forskjellig.

Les også: På tur med Garuda Indonesia

Man reiser jo selvfølgelig når man tar ett eller annet transportmiddel fra A til B, men det begrenser seg ikke til kun dét. En reise har et utgangspunkt, en underveisfase, og en destinasjon eller et mål. Om du så går ombord i et fly i Oslo og ender opp i New York, eller du tar et årsstudium i spansk og ender opp med et fint diplom. Begge er reiser, på hver sine måter.

Men la oss, for å ikke komme alt for langt ut på viddene, holde oss til reiser i den forstand at det innvolverer ett eller annet form for transportmiddel, i dette innlegget.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt spurt om hvordan jeg har mulighet til å reise så mye som jeg gjør. Klart, det finnes personer der ute som reiser mye mer enn det jeg antagelig noen gang kommer til å gjøre. Mine reiser er dog nesten uten unntak fullt ut finansiert av meg selv, og er noe jeg gjør frivillig på fritiden min.

Mitt enkle svar, hver eneste gang, er prioriteringer. Prioriteringer, prioritering, prioriteringer. Jeg prioriterer reiser fremfor (nesten) alt annet, og ja, da kan man faktisk få til ganske mye spennende. Tross alt, det er nå jeg har mulighet til å gjøre dette. Jeg er ung, fri og har ingen særlige forpliktelser utover at jeg helst bør befinne meg i Bodø for et par eksamener i slutten av semesteret. Tiden for å slå seg til ro, ett eller annet sted, med et eller annet menneske og et firbent kjæledyr og stasjonsvogn, kommer tidsnok.

Så kommer gjerne oppfølgingsspørsmålet: «ja, men hvorfor?» Mitt svar er igjen, ganske enkelt; «hvorfor ikke?»

Å reise, er for meg den ultimate frihetsfølelsen. Fra første gang jeg reiste alene til USA som 17-åring og navigerte Chicago O’Hare-flyplassen som om jeg aldri hadde gjort annet, til nå, 6 år og over 400.000 kilometer ombord i fly senere, hvor jeg føler meg mer hjemme i SAS Lounge på Kastrup enn på lesesalen ved universitetet. Det å ta seg frem på egen hånd, i fremmede land og kulturer, gir en enorm mestringsfølelse.

Les også: Hotelltest av Park Hyatt Dubai

Det å være på vei mot noe bunner kanskje til syvende og sist ut i en eller annen form for rastløshet. En indre uro som forteller meg «Ikke sitt stille, gjør noe!» Hver eneste dag, de siste tre årene, så har jeg alltid hatt en eller annen reise booket eller planlagt. Det gir meg faktisk, tro det eller ei, en beroligende følelse, av å vite at jeg ikke er «stuck» en eller annen plass. Jeg skal ut. Bort. Ett eller annet sted. I nær eller fjern fremtid.

Jeg reiser ikke kun for poengenes skyld. Jeg reiser for opplevelsene. Jeg reiser fordi jeg elsker det.

Et kort hopp innenriks med SAS eller en flytur til fjerne østen med Singapore Airlines. Flotte opplevelser, på ulike måter.
Mange av disse reisene har også ført til mange nye vennskap, noe som er umulig å sette en prislapp på.

Allikevel så legger jeg litt press på meg selv for å klare å rekvalifisere til Eurobonus gull. Som jeg tidligere har skrevet, så er det jo først når man har reist med gullkort, at man aldri kan se for seg et liv uten. Det høres kanskje voldsomt ut, men jeg tror mange er enige med meg. Reisen forløper så mye lettere, at jeg sjelden gruer meg til endeløse køer i sikkerhetskontrollen eller lang ventetid på flyplassen. Fast track sikkerhetskontroll og lounge løser de problemene.

Jeg prioriterer tid og penger til denne galskapen. Denne galskapen som har gitt meg en verden av livserfaringer jeg ikke ville vært foruten.

Som da jeg løp gatelangs i Beijing en lørdagsnatt på leting etter taxi.

Som da jeg lå syk på et hotell i Yogyakarta (uten imodium.)

Som da jeg forsov meg i Dubai og hadde mistet flyet hjem.

….eller som da jeg lå ved bassenget ved Park Shore Waikiki med en kald øl og tenkte «Dette er jammen ikke feil»

Og ja, jeg kommer til å fortsette å prioritere tid og penger til dette. Så lenge jeg har mulighet til det.

Å reise er å leve, sa H.C Andersen.

Å leve er å reise, sier C. Larsen.

Livet er jo til syvende og sist en eneste lang reise. Man er hele tiden på vei mot det uunngåelige.

Endestasjonen.

Last Boarding Call.

No more upgrades for you.

Gate closed.

Med dette i bakhodet, går jeg en ny Eurobonus-opptjeningsperiode i møte. Med en iver og en motivasjon til å lære mest mulig om den verden vi lever i.

Poengene som kommer inn på konto, vil bare være en ren bonus.