Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Vår aller nyeste skribent, Jan Åge har testet Air France for oss. Her kommer hans inntrykk fra turen:

Oslo-Paris med Air France HOP!

På turen fra Gardermoen til Miami skulle vi innom Paris flyplassen Charles De Gaulle med en liten HOP!-maskin fra Air France. Flyvningen skulle gå kl 06:40, men allerede i løpet av natten hadde det kommet SMS om forsinkelse på i overkant av én time. Med et lengre stopp i Paris gikk ikke dette utover mer enn antallet konsumerte glass med champagne i loungen.

På Gardermoen, første lørdag i skoleferien, var det vanlige charter-kaoset i gang, og det å tråle seg gjennom folkemengden til en av de mest avsidesliggende innsjekkingsskrankene forble den største utfordringen med innsjekkingen. Selve innsjekkingen gikk så raskt man kan forvente travle junidager, men jeg la dog merke til at SkyPriority gikk noe saktere enn den vanlige køen pga utfordringer for enkelte av passasjerene der.

Vel framme ved gaten fikk vi vite at forsinkelsen skyldtes flyets sene ankomst kvelden før og påfølgende kort hviletid for crewet. Ombordstigningen tok fatt da den nye rutetiden tilsa at dette skulle skje. Det automatiske oppropet for ombordstigning var av gamletypen der også FlyingBlue Silver ble lovet prioritert ombordstigning – i og for deg en fordel for oss som er nettopp Silver, men ved selve innsjekkingsskranken foregikk ombordstigningen uten noen prioritering. Overraskende til å være SkyTeam som vanligvis håndhever dette til punkt og prikke.

Etter bussing fra gaten til E190-maskinen var vi på plass i setene våre ved nødutgangen. Her hadde vi god beinplass, men kabinen var tydelig slitt og langt fra ren og pen. Dette var til sterk kontrast fra KLM Cityhoppers nye og rene kabiner. Briefingen om nødutgangs-prosedyrene var langt mer omstendelig enn den sedvanlige «åpne håndtaket hvis vi roper ‘Emergency! Open seatbelts, get out!’» som SAS opererer med. Etter en lengre beskrivelse av ansvarsbyrden min avsluttet flyvertinnen med å si at dersom nødutgangen var hindret av røyk eller ild måtte jeg bli stående foran nødutgangen til alle i flyet var ute – og så skulle vedkommende komme å hente meg når flyet var tomt. Et større ansvar enn undertegnede nødvendigvis hadde sett for seg. Tross den store ansvarsbyrden føler man at Air France tar sikkerheten som sin første prioritet, og det er jo betryggende i seg selv.

Flyet var bemannet av et meget smilende og tilstedeværende kabinpersonale, og serveringen kom raskt i gang etter take-off. I og med den mindre forsinkelsen var vi over i mer anstendig «it’s five o’clock somewhere»-tid ved serveringen. Det ble imidlertid kun budt på kaffe og vann ved drikkeserveringen, noe som nok en gang var til sterk kontrast fra KLM Cityhopper der et bredt drikkesortimentet er tilgjengelig. Det ble altså ikke noen øl for å fjerne nødutgangsnervene som hadde oppstått litt tidligere …

Drikkevarene ble servert med sjokoladecroissant og en fin detalj var at denne ikke var pakket i plast. Croissanten smakte godt, selv om croissanten ikke var av den sprø typen. Like greit, så slapp vi å bli like fulle av smuler som kabinen. Kabinpersonalet gjennomførte to serveringsrunder på den korte flyvningen, og var ellers godt synlige i kabinen.

Alt i alt en grei flygning, men HOP! har nok noe å lære av lillebror KLM Cityhopper hva gjelder kabin og servering.

Paris-Miami i Air France Premium Economy

Ved innsjekk ble vi tilbudt å oppgradere økonomibillettene våre til Premium Economy eller Business Class. Selv om Business Class fristet mest (prisen var 4 500 kr per person), var det kun igjen spredte seter i denne klassen. Vi valgte derfor Premium Economy hvor vi fikk sitte sammen. Oppgraderingen kostet 1 600 kr per person, og med denne fulgte SkyPriority-status, men ikke lounge-tilgang slik som det ville gjort med SAS Plus. SkyPriority kom godt med i den lange passkontrollen som ventet i Paris hvor grensekontrollen er skjerpet.

Flyet vårt til Miami gikk fra terminal 2F istedenfor terminal 2E der de fleste USA-flyvningene går fra. Med dette måtte vi ta til takke med 2F-loungen fremfor den nylig renoverte 2E-loungen. Med FlyingBlue Silver-status valgte vi å betale oss inn for rundt 400 kr hver, og med mengden champagne som gikk med følte vi at dette var en grei deal. Loungen hadde gode seter og grei servering i form av pakkede snacks og gode drikkevarer. Utvalget av ost og champagne var etter vår mening flyselskapets hjemland verdig – uten at vi verken er frankofile eller ostekjennere. Et godt stykke unna nivået til KLM Crown Lounge i Amsterdam, men et fint tidsfordriv likevel.

Ombordstigningen for denne Boeing 777-maskinen begynte ved planlagt tid, og den prioriterte ombordstigningen fungerte som forventet. Oslo-glippen var glemt, og vi var tilbake til vanlig SkyTeam-standard på dette området.

Setene våre var bulkhead-seter rett bak business-kabinen. Det var verken bysse eller toaletter mellom oss og business-kabinen; kun skillevegg og gardiner. Dette gjorde at vi slapp de stadige toalettkøene som ofte er assosiert med bulkhead.

Seteryggene var av typen fastmonterte skall som sikrer privatlivet til sidemannen og passasjerene foran og bak. Setene hadde innebygget fotskammel som kunne slås ut og mulighet for å legge seg godt bak. I setet lå en behagelig dunpute og et tykt teppe – langt bedre enn det syntetiske teppet og den tynne vattputen man finner i økonomiklasser verden over. De støydempende hodetelefonene var behagelige og leverte god lyd. En vannflaske var i finne i alle setene i kabinen.

I etterpåklokskapens navn er det verdt å merke seg at setene som ikke var bulkhead nok hadde noe bedre komfort i form av fotstøtte og bedre oppbevaringsplass i seteryggen foran. Med bulkhead fikk man imidlertid bedre beinplass og muligheten til å kunne spenne beina høyt opp mot veggen – så dette blir selvsagt en individuell vurdering. Med mine 175 cm ville jeg nok ikke valgt fremste rad igjen. Jeg kunne tenkt med en mykere sittepute, men med de mange fordelene for øvrig hadde jeg valgt dette setet over et standard økonomisete når som helst.

Ulempen med kabinens plassering var at vi måtte benytte toalettene halvveis bak i økonomikabinen, og at vi heller ikke fikk egen bysse med snackbar slik som jeg har sett i flere anmeldelser på nettet. Vel, vel…

Før avgang ble små toalettvesker delt ut. Innholdet var beskjedent, men selve vesken var pen og tross alt en fin detalj som gir følelsen av det lille ekstra fremfor å sitte som «ku på bås» i bakerste kabin. For oss som kipper av oss skoene i det vi har satt baken i setet, var de toalettvennlige sokkene med forsterket såle en sikker vinner.

Kabinpersonalet delte også ut en liten meny – enda en fin detalj som gir litt mer info enn det sedvanlige «chicken or pasta?»-spørsmålet fra en trippende flyvertinne som utålmodig vil videre.

Raskt etter avgang var serveringen av aperitiff i gang. Air France er så vidt meg bekjent det eneste flyselskapet i verden som fortsatt serverer champagne i alle kabinklasser på langrutene. Det jeg vil kalle et verdig nikk til flyselskapets hjemland faller i alle fall i smak her i gården. Champagnen ble servert i plastglass og med en pose krydrede kjeks.

Serveringen fortsatte med middag og drikkevarer. Jeg valgte kylling med sitronsaus og krydret bulgur, og dette var en velsmakende rett. Reisefølget valgte pasta med ricotta og spinat. Denne retten fikk kommentaren «god, men for mye spinat».

Den vanlige økonomisalaten var byttet ut med foie gras på en seng av sløv salat. Grei nok, men jeg trekker kritisk nok paralleller til Stabburet leverpostei. Ferske rundstykker og god ost var også del av serveringen. Høydepunktet var likevel desserten: En sitrontartelett med marengs som rett og slett var nydelig god! Nok et verdig nikk til hjemlandet her altså.

På serveringsbrettet lå et glass (endelig en pause fra plastglassene) og plastbestikk av god kvalitet pent rullet inn i papirserviett. Jeg valgte hvitvin til maten og måtte pent nøye meg med én serveringsrunde med denne.

Til desserten ble vi tilbudt kaffe avec – men med et utvalg som ikke inneholdt undertegnedes noe syndige førstevalg Bailey’s. At franskmenn ikke vil være bekjent Bailey’s sier jeg imidlertid ikke noe på…

Umiddelbart etter serveringen ble et plastrør med søte konfekter delt ut til passasjerene i Premium Economy. En fin detalj, og konfektene var gode de. Umiddelbart etter dette ble lyset i kabinen slukket.

Underholdningssystemet inneholdt et godt utvalg av nye filmer og serier – akkurat som forventet når Delta er part i alliansen. Med filmer som fortsatt går på kino hjemme i Norge gikk timene fort unna. Halvveis under flyvningen tok rett nok underholdningen slutt for min del da lyden sluttet å fungere. Jeg prøvde med både egne og de innebygde hodetelefonene uten hell. Jeg forsøkte videre å tilkalle kabinpersonalet ved å trykke på knappen for dette. Det oransje lyset ble tent, men ingen kom. Flere av kabinpersonalet gikk forbi setet vårt, men ingen tok kontakt med oss. Etter ca en halvtime strakte vi ut hånden i det en av flyvertene passerte, og ba om en restart av systemet. Dette var ikke til noen hjelp, og de prøvde igjen to ganger til. Da det tredje forsøket heller ikke var til hjelp, prøvde vi nok en gang å trykke på knappen for å tilkalle kabinpersonalet igjen. Nå gikk det imidlertid sport i å se hvor lang tid det tok før kabinpersonalet kom, og vi endte med å finne ut at det oransje lyset i panelet slukker av seg selv etter én time. I løpet av denne tiden passerte kabinpersonale rundt 15 ganger på vei til/fra business-kabinen. Vi har hørt historier fra andre flyselskap der ødelagt IFE har resultert i kompensasjon i form av bonuspoeng, men her var det verken hjelp eller kompensasjon å få. Dette var rett og slett for dårlig, Air France!

Mellom serveringene følte vi at Premium Economy-kabinen havnet mellom barken og veden – «korridorpasienter» mellom økonomi og business. Kabinpersonalet var lite synlig og de gangene vi så noen herfra var vedkommende på full fart mot gardinet.

…Nok om det! Før landing var det tid for en lett lunsj: Et nydelig varmt ostesmørbrød, en slags yoghurt, noen biter frukt og en bitteliten Valrhona-sjokolade. Vann fulgte maten, og det ble budt på kaffe og te. Et mettende og velsmakende måltid, men ostesmørbrødet kunne etter alt å dømme vært presentert på en penere måte.

Uten balansering ville oppsummeringen av denne flyvningen blitt et eneste stort «meh…». Den gode opplevelsen vi satt igjen med fra velsmakende mat og et godt sete ble tonet kraftig ned av et defekt underholdningssystem og en besetning som ikke enset oss. Sistnevnte har nok sin naturlige forklaring i at antallet seter i klassen er lavt i kombinasjon med klassens fysiske plasseringen. Det er likevel ikke noe likhetstegn mellom en naturlig forklaring og tilgivelse fra min side, og episoden med underholdningssystemet ødela helhetsinntrykket for en ellers fantastisk flyvning.

Med litt nyansering vil jeg likevel hevde at dette er et svært godt produkt og en meget god oppgradering for lite penger. Det eneste vi virkelig savnet med produktet var inkludert tilgang til lounge som, sett bort fra den uheldige episoden med underholdningssystemet, var det eneste store minuset ved denne opplevelsen.

Til slutt skal det nevnes at KLM Norge raskt responderte på henvendelse og geleidet oss til Air France sine nettsider der vi kunne sende inn en klage gjennom et enkelt skjema. Så får vi se hva Air France svarer – og om totalopplevelsen til syvende og sist blir et «meh…» eller et stort «JA!»