Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

For å komme seg fra Manila til Bangkok er det opptil flere valgmuligheter. Men skal man reise med et selskap i Star Alliance er det bare Thai Airways som er mulig dersom du vil fly direkte. Vi testet dem på en tur midt på dagen i slutten av november.

Ninoy Aquino flyplassen i Manila er kjent for å være en av verdens verste. Jeg har reist til og fra denne flyplassen utallige ganger og kjenner den derfor svært godt. Det litt underlige er at de har brukt de siste par årene til å gi den gamle terminalen en skikkelig oppussing, så den fremstår mer lys og moderne enn på lenge. Litt rart at de bruker masse penger på oppussing når det er bygd en ny terminal på andre siden av rullebanene som flere av de internasjonale selskapene har flyttet over til, og i tillegg har jo Philippine Airlines sin egen terminal. Men det får så være en liten digresjon å starte med.

Trafikken i Manila kan være en utfordring, og derfor er det viktig å beregne seg litt mer enn god tid for å komme seg til flyplassen. Vår avgang var kl 1305, og vi ankom flyplassen 1045. Innsjekk åpner 3 timer før avgang. I avgangshallen er der delt opp mellom Business Class/ Star Gold skranker og Economy Class skranker. For dem til Business Class var det et par karer som sørget for at ikke noen forvillet seg inn i feil kø. Ingen kø da vi ankom.

Derimot var det laaaaang kø for de som skulle sitte bak i flyet. Det er i slike situasjoner man er glad for å fly Business Class eller at man har gullkort.

Innsjekk gikk fint, og straks var vi på vei mot passkontrollen. Tidligere har man måtte betale 750 Filippinske piso (150 kr) i flyplassavgift, men denne var droppet. Det var heldigvis lite kø i passkontrollen så det gikk med bare et par minutters ventetid. Det var heller ingen kø i sikkerhetskontrollen som ligger rett etter passkontrollen. I denne sikkerhetskontrollen er det helt unødvendig å ta ut pc, ta av belte osv. Så hvor sikkert det er kan man jo stille seg spørsmål til.

Det var kommet flere nye serveringssteder siden sist. En Starbucks blant annet. Terminalen var også pent pyntet opp til jul.

Terminalen er formet som en Y. Loungene ligger ute i forgreningene og i sentrum av Y’en finner man noen serveringssteder. Oppe i 2 etg finner man eneste stedet for røykere. Og siden reisefølget er en stor-røyker tilbrakte vi litt tid i kafeen der oppe som hadde eget gasskammer. Eh jeg mener røykerom. Vårt fly var en drøy halvtime forsinket inn fra Bangkok, men fordelen med å sitte oppe i kafeen i 2 etg var at vi hadde meget god utsikt over rullebanene og ved hjelp av gratis wifi på flyplassen kunne vi følge med på trafikken med Flightradar24. Da det ikke var noe særlig vestlig mat å skryte av i den kafeen, fant vi det dags til å besøke Thai sin lounge. Vanen tro satt vi kursen mot Thai Airways sin middelmådige lounge som ligger ute til høyre i forgreningen. Da vi kom frem der fant vi bare en nedlagt lounge, med et skilt om at loungen var flyttet ut til andre siden av forgreningen. Så da var det å traske tilbake og ut i den andre delen av Y’en med en forhåpning om at endring av lounge ville være til det bedre. Vi skulle ta veldig feil….

Den nye loungen tilhører ikke Thai som den gamle gjorde, men et felles selskap «Philippine Airport Ground Support Solutions». Denne lå rett over gangen fra den tidligere Singapore Airline loungen. Siden Singapore Airlines flyttet over i ny terminal, er denne loungen overtatt av samme selskap. Det var en lang liste utenfor over hvilke flyselskapers premium passasjerer som har adgang til disse loungene. Ja, vi så faktisk ikke en eneste lounge tilhørende et flyselskap. Alt var kontraktslounger.

Det er bare en ting å si om loungen: Begredelig. Bildene nedenfor sier vel sitt:

Loungen hadde ikke engang egne toaletter, så da måtte man få med en lapp, gå over gangen til den andre loungen, levere lapp i resepsjonen og benytte toalettene der. Selv om maten der ikke var spiselig, og vi ikke hadde lyst på brennevin, var det heldigvis en enkelt kald Cola Zero igjen i kjøleskapet som jeg fikk lagt min hånd på. Trådløst internett var også tilgjengelig. Men det var knapt hull igjennom, så det var lite praktisk.

Heldigvis var det ikke så lenge å vente før boarding startet. Siden loungen var i kjedeligste laget bega vi oss til gaten før de hadde startet med å slippe folk om bord. Men de samler allikevel folk innenfor et avgrenset område og så viser man boardingpass og pass, og blir krysset av på en liste før man slipper inn.

Det var et eget område holdt av for Business Class passasjerer og gullkortinnehavere og det ledet til egen utgang mot flyet for prioritert boarding. Ingen sitteplasser ledig da vi kom, så det ble 10 minutter stående i kø og vente. Så var det å levere boardingpass og vise frem pass for å slippe om bord.

Flytypen i dag var en Boeing 777-200. En positiv forbedring fra de Airbus A330-300 med gamle, regionale Business Class seter de har brukt før.

Vel ombord ble man hilst på tradisjonell Thai-maner og eskortert til setet, som var et setepar ved vinduet på flyets venstre side.

Setene er forrige generasjons Business Class seter, som er flate men med en vinkel når man legger dem ned. Helt ypperlig for en 3 timers flytur, og langt unna det man får i Business Class på en like lang, eller lenger, tur i Business Class i Europa.

Kabinen ble fylt helt opp, og personalet startet med å dele ut menyer og servere en drink før avgang. Det ble til et glass Champagne. Så kom de rundt igjen og tok opp bestilling av hovedrett.

Det ble kort taxi da vi tok av mot øst og fikk en fin tur over Manila by før vi snudde og satt snuten vestover. Forsinkelsen hadde nå vokst til ca en time etter planlagt avgangstid.

Da vi kom på marsjhøyde ble drikketrallen funnet frem, og det ble budt på en drink før maten. Vi valgte igjen Champagne, og det ble servert en liten asjett med cashewnøtter. Det var Veuve Clicqout, eller Gul Enke som den også kalles, som ble servert.

Sjefspurseren gikk deretter rundt med et stort, sølvfarget sausenebb og delte ut påfyll av cashewnøtter. Han smilte og small-talket og jeg tror han var innom oss 3 ganger med flere nøtter.

Så var det spisetid. Det sto 4 retter på menyen. Først var det forretten som besto av røkt kyllingbryst med mango salsa, små asparges og litt grønnsaker og salat.

Jeg er ikke noe stor fan av røkt kjøtt, annet enn bacon, så for meg var det ikke noe høydare. Men jeg var sulten som et bybud da jeg ikke hadde spist siden dagen før. Heldigvis serverte de godt brød til. Thai er jo kjent for sitt deilige hvitløksbrød, så det gikk nok en halv loff av det.

Thai er kjent for å bare servere franske viner. Det var 2 hvite å velge i, begge fra anerkjente vinhus:

Der var 4 hovedretter å velge i.

• Stekte E-fu nudler med svinefilet oriental, sautert spinat med tomat
• Sauterte kongereker i tamarind saus, hvitløk og mango stekt ris og bønner med stekt løk.
• Kylling Pochero med saba banan, perchay og gullerot og kokt ris.
• Beef tips Tagalog med hvitløksris med vårløk og tomat/aubergine stuing

Jeg valgte den første, og var meget godt fornøyd. Noe av det bedre jeg har spist på denne ruten. Men det er nok første gangen jeg har fått denne menyen. Thai kjører nemlig 4 forskjellige menyer i året som de bytter ut hver måned. Det vil si at samme meny benyttes 4 ganger i året. Og et av minusene er at den samme rotasjonen har de kjørt i snart 10 år uten fornyelse. Så de som reiser ofte på den ruten må vel gå lei og vel så det. Lite oppfinnsomt egentlig.

Det var også 2 franske rødviner å velge i. Også disse fra anerkjente vinhus. Jeg gikk for Bordeaux versjonen til venstre.

Etter hovedretten ble det servert en ostetallerken med et par oster på sammen med litt melon og en stav med gulrot og stangselleri. Kjeks ble servert i en egen pakke.

Til det ble det servert et glass portvin av typen Warres Worrior Port. En utmerket portvin.

Til dessert var det som vanlig hos Thai, en kake. Den var meget smakfull og en veldig fin avslutning på måltidet.

Til kaken ble det budt på kaffe og cognac. Vanligvis har Thai servert Remy Martin XO eller Camus XO men nå var det nytt merke. Den mer ukjente Louis Royer XO. Den var et meget hyggelig bekjentskap. Rund og fin som en XO skal være.

Da måltidet var ferdig var 2 av de 3 timene flighten varte unnagjort. Så da ble resten av tiden brukt til å slappe litt av og få seg en høneblund. Setene kan enten legges ned til et skråbrett, eller til en god lenestol. Så det var mange muligheter til å finne en behagelig hvileposisjon.

Siden vi ble noe forsinket ut fra Manila, landet vi drøye 45 minutter sent i Bangkok. Vi parkerte ved en av de ytterste gatene på C piren, og siden vi skulle videre med Thai i First Class, ble vi møtt av denne karen ved gate og transportert til First Class loungen.

Og transporten skjedde i en elektrisk «golf»-bil, så vi slapp å gå. Ja, ikke det at vi er spesielt dovne altså. Men det var helt ytterst på piren, så det var lang vei inn. Og krefter spart er krefter tjent. Eller noe…