Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

I forbindelse med United-salget hos Widerøe i fjor høst, booket jeg en tur til en destinasjon som ligger helt på andre siden av kloden. Oslo-New York-Honolulu i economy hørtes på et tidspunkt overkommelig ut. Dessuten, hva gjør man ikke for en slump ekstra bonuspoeng på kontoen?
Moren min ble også med på turen, som synes en ukes ferie på en varm stillehavsøy var helt innafor hva hun kunne tenke seg midt i januar.

Turene over Atlanterhavet skal jeg komme tilbake ved en senere anledning, så først kommer det her en reiseskildring fra verdens tredje lengste innenriksrute, Newark-Honolulu med United.

Etter en natt på et flyplasshotell ved Newark-flyplassen i New Jersey, tok vi hotellshuttle tilbake til terminal C hvor vi fikk sjekket inn, printet ut boardingkort og leverte bagasjen. United sine flyvninger går i all hovedsak fra Terminal C, foruten United Express som også har avganger fra Terminal A. Videre gikk ferden gjennom sikkerhetskontrollen, hvor jeg har Premier Access som SAS Eurobonus gull. Premier Access er liksom fast track sikkerhetskontroll, men jeg har enda til gode å oppleve at den køen går raskere enn den vanlige.

Vi fant oss en café hvor vi kjøpte med oss lunch og gikk videre til United Club’en hvor vi satt og glana ut av vinduet frem til boardingtiden nærmet seg.

United har en veldig god organisering på boardingprosessen, i allefall på papiret. På boardingkortet ditt står det, i tillegg til all den informasjonen du er vant med å finne på et boardingkort, et tall fra 1-5 som er boardinggruppen din. Gruppe 1 boarder først, deretter gruppe 2, og så videre. Dette blir, så vidt jeg har erfart, håndhevet strengt. Gruppe 1 er business class, og gruppe 2 er Star Alliance gull og….. de som har United Mileage Plus kredittkort. Og de kredittkortkundene er det ikke få av, skal jeg si deg. Gruppe 2 virket på meg som den desidert største gruppen ved boardinggate C120 på Newark denne tirsdagsmorgenen.

Ombord i flyet fant jeg meg raskt til rette i sete 20L som er et Economy Plus vindussete. Jeg hadde på forhånd bestilt Economy Plus mellom Newark og Honolulu til den nette pris av 120 USD. En slik investering kan jeg anbefale til andre som vurderer denne ruten. Economy Plus hos United har samme type seter som vanlig economy, bare at her er det 10 cm mer benplassen, og man kan legge seteryggen litt lenger bakover. De ekstra centimeterne med benplass setter du stor pris på mot slutten av en over 10 timers flytur. Foruten forskjeller i benplass og recline, så er servicen ombord den samme.
I setet lå det pledd og pute klart, og i stollommen foran lå det et par hodetelefoner som forble ubrukt gjennom turen da jeg heller brukte mine egne hodetelefoner.

Boarding tok en stund å gjennomføre men dørene ble lukket rett før rutetid 0930 og vi var på vei!

Etter en litt «humpete» avgang med litt turbulens, ble setebelteskiltene slukket etter drøye 45 minutter. Da begynte serveringen. Det som var gratis på denne 10 timer lange turen var alkoholfridrikke (vann, juice, kaffe, te og brus).  That’s it. Ingen gratis matservering eller noe. Dette visste jeg heldigvis om på forhånd, og det var også derfor vi gikk til innkjøp av mat på flyplassen i Newark.

Serveringen av drikke gikk uansett radig unna og jeg er ikke kravstor så jeg ba om et glass eplejuice, no ice. No ice er egentlig ganske vesentlig i Amerika, har jeg funnet ut av. Jeg liker juicen min mest mulig fruktig, og minst mulig utvannet av isbiter. Til eplejuicen, spiste jeg min medbragte wrap. Wrap Plus-class!

Første runden med drikkeservering inkluderte også salg av frokost, men jeg stod over det, til fordel for wrappen min.

Drikkeserveringen fikk meg dog til å stusse litt. Da jeg spurte om eplejuice, åpnet flyvertinnen en Minute Maid 0,33 l eplejuiceboks og helte i en plastkopp. Jeg fikk så servert plastkoppen med eplejuice, mens boksen plasserte hun tilbake i trallen. Påfyll var jo ikke noe problem å få, gratis var det jo óg, så jeg skjønner ikke hvorfor de ikke bare kunne gi boksen med en gang, slik de fleste andre flyselskap gjør?

Servicen for øvrig var på det beste middelmådig. Flyvertinnene gjorde det som var forventet av dem, men ikke noe mer. Smilene satt ikke løst, noen av flyvertinnene virket sure, og det, kombinert med snål drikkeservering og ingen gratis mat gjør vel at denne flyturen ikke går inn i historiebøkene som særlig minnesverdig.

Men hallo, vi skulle jo til Paradis med stor P – Honolulu, så jeg var egentlig like blid, jeg!

På vei vestover brukte jeg tiden på å lese litt i boken min, og utforske inflight entertainment(IFE)-systemet. Skjermen er trykkfølsom, og inneholder en på/av knapp, en USB-inngang for lading av telefon/nettbrett og en inngang for hodetelefoner. Leselyset og flight attendant call-knappen ble styrt via menyen på IFE-skjermen.
Utvalget av filmer og TV-serier var veldig bra, og jeg fant minst 4-5 filmer jeg virkelig hadde lyst å se. Jeg endte opp med å se to av dem, samt et par episoder av The Big Bang Theory.
Utvalget av musikk må det ha vært noe galt med, for på alle de 4 United-turene jeg hadde i løpet av en uke, var utvalget i mappen «Music» slettes ikke lyrikk med toner, men diverse «motivational videos» – usikker på hvordan jeg skal ta det.. Jeg hadde uansett medbrakt musikk på telefonen så jeg led slettes ingen nød.
Skjermen var meget responsiv og systemet fungerte bra under hele turen. Filmene og seriene er «on demand» så man kan selv bestemme når man vil starte og pause dem.
I tillegg til lademuligheten via USB-porten, er det også strømuttak mellom setene, hvor man kan lade større elektroniske duppeditter. Dette strømuttaket passer til plugger fra Nord-Amerika.

Da vi etter hvert kom oss ut over Stillehavet, begynte salg av snacks/lunsj. Siden det nå var et par timer siden min wrap ble konsumert, kjøpte jeg en tapasboks til 9USD.

Innholdet i tapasboksen var….ymse. Det beste var kremosten og kjeksene. Ellers var de små, sjokoladetrukne açaibærene en positiv overraskelse og rundet av «måltidet» på en fin måte. Det var ikke mettende på noen som helst måte men det fungerte fint som snacks.

Etter et par timer over åpent hav, dukket etterhvert østsiden av øya Oahu opp, noe som betød at landing nærmet seg.

Vi landet på Honolulus internasjonale flyplass klokken 14.35 lokaltid, over en time før rutetid.

10 timer ombord i et fly, gikk overraskende raskt. Jeg hadde fryktet at det skulle drøye mer ut men tiden fløy (hehe ja, den er oppbrukt vet jeg!) avsted og «plutselig» var vi på Hawai’i.

Etter at vi hadde parkert, gjenstod det kun en kjapp gåtur i varm luft gjennom utendørsterminalen, til bagasjehallen hvor våre prioritertmerkede kofferter dukket opp litt innimellom alle andres kofferter.

Vi tok taxi til Waikiki og hotellet vårt som lå rett på stranden. Mer om det senere 🙂

Rute: UA 15 Newark-Honolulu
Flytype: Boeing 767-400ER
Kabinklasse: Economy Plus
Bookingklasse: K
Sete: 20L
Bonusprogram/poeng opptjent: Eurobonus, 5000 poeng
Servering: Gratis alkoholfri drikke
Internett ombord: Nei
Hjemmeside: United Airlines
Fordeler: Grei benplass, komfortabelt fly å reise med, direkte*
Ulemper: Småsur betjening, snål drikkeservice, kjipt å ikke få et gratis måltid, direkte*

*Direkte er både en fordel og en ulempe ved denne flighten. Det er deilig å slippe mellomlandinger, men over så lange distanser, er det nok fordelaktig å dele opp reisen i flere etapper, for eksempel ved å legge inn et stopp i San Francisco. På returen Honolulu-Newark flyr man om natten, og hvis du er som meg og får sove greit ombord i fly i economy, så gjør det ingenting å reise direkte.