Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

All Nippon Airways, forkortet ANA, er ett av Japans førende flyselskaper som også er medlem i Star Alliance. Ettersom jeg hadde kjøpt poeng hos US Airways Dividend Miles, var jeg klar for en rundtur i Asia i First og Businessclass.  Denne rapporten omhandler min opplevelse av ANA i First class fra Paris til Tokyo Narita.

(NB: Denne turen er fra april 2014, men artikkelen ble ødelagt ved en omlegging av servere. Dette ble nettopp kjent for meg, og jeg har derfor skrevet artikkelen på nytt. Forhåpentligvis til glede og nytte for deg som ikke fikk lest den før den ble ødelagt.)

ANA opererte i 2014 2 daglige flighter fra Paris til Tokyo, med henholdsvis 1 til Narita og 1 til Haneda. Begge opereres av Boeing 777-300 maskiner uten den nyeste innredningen av seter i alle klasser. ANA opererer en flåte på 210 fly og betjener 73 destinasjoner. På deres langruter opererer de med 4 klasser: Economy, Premium Economy, Business Class og First Class. Til Europa flyr de til Paris, London, Frankfurt, München og Düsseldorf.

Jeg ankom med SAS 4 timer før avgang som var kl 1730. Dette var min første gang på CDG terminal 1, og jeg hadde hørt rykter om at dette var en flyplass som var vanskelig å finne frem på. Og det var riktig. Prøvde å finne transitt til avgang utland, men mislykkes og før jeg ante det passerte jeg tollen og stod ute på gaten. Greit nok å få litt fransk luft, men bestemte meg for å vente til ANA sin innsjekk åpnet 3 timer før avgang for å få registrert bagasjen og få et skikkelig boardingkort. (Hadde sjekket inn på nett og printet et boardingcard dog.)

Måtte vente litt før de åpnet, så i mangel av noe bedre å gjøre fant jeg meg til slutt (etter mye leting) en bar som solgte halvlitere med Heineken til 7,50 euro. Da jeg kom tilbake 10 min før innsjekk åpnet var det kø av japanesere i alle køer bortsett fra First Class. Passet meg ganske fint egentlig.

Presis 3 timer før avgang kom en ANA representant i form av en eldre dame å stilte seg foran business class køen og sa ett eller annet på japansk (antar jeg) og bukket dypt. Og for oss som ikke er vant til japansk kultur var det merkelig å se at samtlige japanere bukket tilbake. Men det skulle saktens bli mere bukking på denne turen……

Men innsjekk, dvs registrering av bagasje og få ut nytt boardingkort gikk som en lek. Det var 2 innsjekksagenter for First Class som bare skulle ha 4 av 8 seter besatt på denne turen. Det skulle borge for god service ombord. Kanskje litt skuffende at boardingcardet ANA gir ut er trykket i svart/hvitt og uten noen mappe eller annet. Sammen med boardingcardet fikk jeg et kart til loungen, en loungeinvitasjon og en fast-track invitasjon. Så det var mange papirer man skulle ha med seg videre. Og så var det jo en utfordring å finne ut av labyrinten videre. Dvs finne riktig rullebånds-tunnel.

Jeg visste på forhånd at Star Alliance loungen på CDG var under oppussing. De var dog ferdige med Business delen av loungen, mens First Class etasjen var stengt enda. Dette hadde dog ANA tatt konsekvensen av ved å invitere sine F pax til Air France Premiere loungen. Besøket i loungen kan du lese om på denne linken.

Da det var tid for boarding var det å begi seg i retning satellitt nr 3 hvor flighten skulle gå fra gate 38. Med tanke på hvor mye jeg lette etter en bar før innsjekken åpnet, ble det et aldri så lite paradoks da jeg passerte denne baren på veien:

Ut i en tunnell og plutselig var man i satelitt 3. Hadde fått fast-track invitasjon for security men den var ikke nødvendig å bruke da det ikke var noen foran i køen uansett. Var gjennom på et blunk og fant gaten hvor boarding ikke hadde startet enda.

Som en digresjon finner jeg det litt underlig at et selskap som ANA ikke har en ordning med personlig assistent for sine First class passasjerer. Dvs følge fra innsjekk til lounge, og fra lounge til gate, sørge for at man kommer først ombord. Det høres kanskje spesielt ut for folk som er vant til å reise i turistklasse. Men husk på at en tur/retur Paris-Tokyo i First Class er priset mellom 80 000 kr og 100 000 kr, og da må man kunne forvente det ypperste av det ypperste.

Ved gaten stod ANA sin Boeing 777-300 og ventet ved gate 38.

Boarding var ikke startet da jeg kom frem. Det var en dør for Economy- og Premium Economy Class, og en dør for First- og Business Class.

Boardingen startet faktisk helt uten mer bukking og jeg gikk ombord som førstemann. Det ga meg mulighet for å få tatt noen bilder av de forskjellige kabinene ombord i flyet før de andre passasjerene kom ombord.

Så var det tilbake til mitt eget sete, som var riktig så komfortabelt.

I setet var det allerede lagt ut høretelefoner samt et amenity kit i en liten Rimowa koffert. Innholdet sees på bildet under.

Før avgang ble det budt på et glass Champagne. I menyen står det at det er Krug Grand Cuvee som serveres, mens det som kom i glasset mens vi enda sto på bakken var en billigere variant. Smålig?

Men den var da lettdrikkelig og en deilig start på First Class opplevelsen. Personalet var meget oppmerksomme og korrekte, nesten litt stivt. Før pushback kom purseren på PA’en og ønsket velkommen. Det mens alt personale hadde stilt seg opp og bukket til passasjerene. Deretter fulgte en sikkerhetsdemo.

Det var flere kontroller i setet for både å sette sete i forskjellige sitte og ligge funksjoner og for å håndtere underholdningssystemet.

Det var god utsikt inn mot vinduet og det jeg trodde var skap for oppbevaring av eiendeler skulle vise seg å bare være luftekanalene.

I First Class-kabinen var alle midtsetene ledige, og de 4 vindussetene besatt. Og det passer jo fint, for da kan man bruke midtsetet til seng.

Etter takeoff ble det servert drikke, og nå var godsakene funnet frem.

Sammen med drikken ble det servert en liten tallerken med noen små appertizere.

 

Menyen så forøvrig slik ut:

I tillegg var det en japansk meny som jeg ikke hadde planer om å teste ut. Alle fikk kaviar som første forrett.

Deretter var det tre valg i forretter. Jeg valgte den med hummer og kamskjell og hadde store forhåpninger.

 

Denne forretten var en stor skuffelse. Det var en forrett hentet fra 80-tallet. Hummer og kamskjell var overstekt og var seige som gummi, og de hvilte på en halv tomat fylt av tomatgele. Rundt tallerkenen var det dandert med brokkoli og blomkål som var iskalde. Retten var helt uspiselig. Det var ingen sjanse for at jeg kunne spise det opp. Det smakte rett og slett ikke godt. Da jeg sendte den ut igjen og spurte om noen av de andre to forrettene var tilgjengelige var svaret at nei, de var dessverre «utsolgt». Akkurat det har jeg vanskelig for å tro på.

Heldigvis hadde de gode viner å by på til forretten. Jeg var meget spent på den tyske Rieslingen. Den var dessverre litt for søt for min smak, og jeg fikk istedet prøve deres Chablis Premier Cru som var meget god.

Etter forretten ble det servert salat.

Turen kom så til hovedretten. Jeg valgte meg biffen med morkel saus. Jeg ble litt skuffet over presentasjonen

 

Og jeg ble enda mer skuffet over smaken. Man må kunne forvente bedre enn dette på en First Class. Jeg tenkte i mitt stille sinn at de kanskje var veldig bra på den japanske maten. Men ved litt kjapp observasjon viste det seg at de tre andre i kabinene, som alle var av asiatiske herkomst også hadde valgt den vestlige menyen. Så da var det vanskelig å si noe som helt om den japanske menyen.

Som en trøst hadde de meget god rødvin å by på. Så den ble man forsynt med opp til flere ganger.

 

Der ble også budt på en japansk rødvin. Og vininteressert som jeg er, måtte den jo testes. Når jeg spurte stewardessen om denne vinen var populær, fikk jeg et ærlig svar om at mange ville gjerne prøve den, men når de hadde prøvd den ville de gjerne tilbake til en av de internasjonale som var på vinkartet.

Neste rett på menyen var ost. Den er vanskelig å bomme på og var god.

Deretter fulgte desserten. Tarte-tatin som faktisk var det beste måltidet hadde å by på. Dessverre…..

Som en avslutning på måltidet ble det budt på Petit-Fours som bar preg av å være av den tørre sorten og ikke særlig tilpasset klassen den ble servert i.

Da var det endelig godt man kunne skylle den ned med en Sapporo Black og en Hennesy XO.

Etter dette var det på tide å få seg noen timers søvn. Og når man har muligheten for å legge seg helt ned med både madrass, dyne og pute, og i tillegg har vært oppe siden kl 4 om morgenen er det ikke spesielt vanskelig å sovne. Et lite toalettbesøk ble det dog tid til, og det var heldigvis av fornuftig størrelse.

Jeg hadde ikke bedt om å bli vekket for frokost, men våknet av meg selv da det var 50 minutter igjen til landing. Til tross for dette ble jeg ikke budt på noen form for frokost-servering før landing. Ikke så mye som et glass juice. Jeg måtte selv be om noe å drikke. Det er for dårlig i min bok og ikke minst sammenlignet med andre selskaper i samme klasse.  Asiana First Class serverte full frokost selv med bare 20 min til landing!

Etter landing på Narita var man ute av flyet som en av de første. Heller ikke her var det representanter fra flyselskapet til å ledsage First Class passasjerene. De måtte finne veien på egen hånd. Siden jeg skulle videre med Asiana til Seoul i Business Class var det greit å bruke den timen man hadde til rådighet i loungen. Men First Class loungen til ANA fikk man ikke bruke som ankommende gjest. Man ble henvist til Business Class-lougen.

Hvis man betaler 80′ – 100 000 kroner for en t/r Europa – Tokyo i First Class, som er 3 ganger så mye som en businessclass-billett, bør man kunne forvente mer enn dette. Mulig deres japanske mat var bra, men jeg blir jo litt skeptisk når ikke engang japanerne bestiller den. Jeg er også skuffet over manglende oppfølging på landsiden i forhold til å bli fulgt til/fra flyet og at man ikke kan bruke First loungen i Tokyo ved transitt med videre forbindelse i business class.

ANA er ikke verdt en omvei for å prøve deres First Class, men skal du direkte til Tokyo er det en hyggelig opplevelse om ikke prisen betyr noe.