Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Når skolens sommerferie starter hvert år, er mange av oss som jobber om bord allerede ferdige med vår ferie. Vi har kanskje barn hjemme som akkurat har startet skoleferien og som vi har måttet lage et puslespill med familie og venner hjemme for å få to måneders ferie til å gå opp. Vi flyr tur- retur nye feriedestinasjoner hver dag, ofte opp til fjorten timers dagskift. Allikevel starter vi som regel uthvilte og fornøyde og synes det er morsomt med alle de forventningsfulle passasjerene. Noen har kanskje spart et helt år til akkurat den turen vi skal på. Noen har kanskje aldri vært ute og fløyet før. Noen skal kanskje reparere på et forhold som er i ferd med å gå i stykker. Vi har dem alle ombord. Og vi liker ofte å lage små historier for oss selv om livet deres utenfor akkurat denne turen. Noen ganger viser det seg at vi har rett. Noen ganger tar vi grundig feil.

Resten av året er vi så vant til alle de som reiser mye; de verdensvante. De vet hva de vil ha. De vet også veldig godt hva de ikke vil ha. De gir klare beskjeder. Noen ganger på en hyggelig måte. Noen ganger på en uhøflig måte. De er opptatt av å gå på tid og av å få plass til håndbagasjen. De er effektive og tydelige på hva de vil ha og hvordan de vil ha det.

I sommerferien derimot, er de fleste opptatt av helt andre ting. Alle har alle sendt bagasje, men har masse håndbagasje allikevel, gjerne i plastposer. De har med kjeks til småbarna og i hver annen seterekke sitter et barn eller tre med sine elektroniske spill. Mange aner ikke når flyet skal gå. Barna smuler og kaster søppel på gulvet. Og de voksne drikker øl til frokost. Cognac til kaffen. De handler solkrem og solbriller og noen flasker med sprit fra taxfreevognen. Og alle hjerter fryder seg. Vi fryder oss sammen med dem. Mange av oss lurer på hvordan det går med våre små der hjemme. Om den ene har husket å ta med fotballtøyet til naboen. Om den andre har husket å handle melk og brød. Om den tredje har det fint på hyttetur med klassevenninnens familie. Allikevel fryder vi oss med sommerpassasjerene. Vi synes de er så lette å glede; så uskyldige på et vis.

De vi har med hjem igjen, er ofte slitne. Av hverandre, av varmen, av barnemas og av forventninger som ikke ble innfridd. De vet fremdeles ikke når flyet skal gå. De har fremdeles håndbagasjen i plastposer. Barna smuler. Foreldrene kjefter. På barna og på hverandre. De drikker Cola Light og mange gleder seg til arbeidsdagen begynner mandag. Bort fra familie og ungemas.
Vi står ofte bak gardinen og lager historier da også. Noen ganger tar vi feil. Som regel har vi rett. Fordi vi kjenner oss igjen. Vi vet hvor slitsomt det kan være. Og vi begynner å lengte tilbake til de verdensvante.

Vi savner dem som vil gå på tid. De som har med den bagasjen de vet har plass. De som ikke smuler på gulvet og drikker øl til frokost. Vi savner dem som vet hva de vil ha. Som vet hva som ikke er inkludert. Som vet at et måltid ombord ikke nødvendigvis er en kulinarisk opplevelse. Som hilser høflig når de går av og på flyet, men ikke nødvendigvis lar oss bli en del av feriekrangelen.

Hvert år er det samme. Det er forskjellen på ferietid og ikke, i en flyvertinnes liv.