Alaska 2015 - En marginal omvei via Dubai, Tokyo og Chicago... - Mange bilder...

Disclamer:
Denne teksten er skrevet over en lenger tidsperiode. Hadde tenkt til å fullføre alt først, men trenger kanskje litt press og tenkte at jeg får dele det opp. Turen var sommer 2015, og om 2 uker er det ny tur på gang så er vel påtide å trykke ut dette reisebrevet. Skal forsøke å dele opp så det ikke er for mange bilder i hver tråd, så det blir litt lettere å lese. Har tatt noen tusen bilder og sortert ut ca 350 stk.. Det blir antakeligvis en del tekst i starten, men så fort jeg er ferdig med å bable så lar jeg bildene tale for seg selv.

Hold dere fast og kommeter gjerne.
________________________________________________________

Årets sommerferie skulle bli noe mer enn tidligere. Vi har familie langt unna Norge så det er typisk at vi tar en ukes ferie og parkerer barna der for å reise på voksenferie. Det er både godt for ungene å bli ufordragelig bortskjemte i en liten periode og for oss å få fri.

Jeg fikk en meget fin gave til 30-års dagen min og mine foreldre ble enige om at en tilsvarende gave skulle gis til min kone. De fant ut at en kontantstøtte til en tur til Alaska var ideelt og dette ble ikke overraskende svært godt mottatt. Dette var jo en drømmesituasjon for meg, som hadde brukt nesten halvannet år på å planlegge rute med ITA. Endelig var dagen kommet, planen kunne offentliggjøres! Jeg kjøpte meg KVS –tilgang og jobbet meg videre igjennom verden, hvordan få mest mulig ut av minst mulig penger, og med minst mulig flyving? Min kone er jo normal (les: lider ikke av bonusfeber)…

Alaska er jo langt og det finnes utallige måter å reise ditt på, en normalt fornuftig person ville umiddelbart vært tilfreds med å ta flyet til Frankfurt og direkte med Condor til Anchorage eller Fairbanks. Heldigvis har min kone opplevd verdien av statusfordeler med lounge etc, så jeg klarte å forklare at dette var en svært dårlig rute.. J

Etter fjorårets bonusfebertur til Dubai hadde jeg Emirates gullkort og det synes jeg at jeg skulle få i alle fall noe nytte ut av, så målet måtte være å finne billigste måte å reise via Dubai til XXX og videre derfra til Alaska. Ved å liste opp alle mulighetene i Excel kunne jeg punche inn priser og se hvor flightene krysset med gode priser. (Ja elsker vi ikke alle Excel? J ). Det gikk klart frem at Toyko var et ideelt sted å veksle mellom Emirates og *A.

Min kone tok kontakt med noen bekjente fra Alaska og plutselig var vi invitert til bryllup! Da måtte alle planer re-evalueres for at vi skulle rekke opp til den riktige dato. Det var planlagt lørdag 10.juli. Vel, ok.. Det var mulig å få det til fordi vi krysset datogrensa og reiste “bakover i tid” fant jeg ut. Vi hadde laget et par mål for Alaska:

1. Denali Park – En stor nasjonalpark i Alaska, med bl.a. 7 av USAs 10 høyeste fjelltopper.

2. Dalton highway – “The Haul Road”. Bygget mellom Fairbanks og Deadhorse, kjent fra Ice Road Truckers.

3. Barrow – USAs nordligste punkt, en liten by med 4500 innbyggere og ingen veitilknytning.

Nærmeste flyplass til bryllupet var Fairbanks, vi ønsket også å få med oss Anchorage og siden vi uansett skulle til Barrow kunne vi likegodt fly FAI-BRW-ANC, to fluer i en smekk! Dette var da med Alaska Airlines og en uvant situasjon for meg, fly uten status.. Riktignok får jeg poeng til Emirates men fortsatt statusløs. Var litt bekymret for dette, men tenkte den tid den sorg..

Dette var kort oppsummert de viktigste punkter bak rutevalget.

Den komplette ruten, inkludert til og fra svigers med ungene ser da slik ut.

KRS-CPH-VIE-DXB-NRT-ORD-FAI-ANC-SCC-BRW-SCC-ANC-SFO-YVR-HND-DXB-VIE/KRK-FRA-OSL-KRS



Det er sjelden vi reiser med ungene direkte med fly fra Kristiansand når vi skal til svigers, tidligere har vi enten tatt bilen eller flydd fra Sandefjord (men vi kommer ikke til å fly wizz igjen..), eller kjørt til Oslo for ovrenatting der. Kristiansand er dyreste alternativ, men det langt mest komfortable, taxi fra huset til flyplassen og tilbake. Uansett, vi tok en ”ikke-Mercedes-taxi” til Kjevik. Personlig mener jeg man bør få en rabatt på fastprisen når man blir utsatt for ”ikke-Mercedes-taxi”, og enda mer så når vi har fått en sjåfør som ikke helt ser forskjellen på service i form av transport av passasjerer på en komfortabel måte, og å kjøre som fa*n på smale skogveier så alle blir bilsjuke. Er vel en viss forskjell på taxi og rally..

Vel, avsporing til siden, avreise med SK3000 til København. Vi var ute i god tid til den nye internasjonale terminalen i Kristiansand. Jeg synes denne er en verden over hva som har vært tidligere. Det som mangler er nå en lounge og fast-track. Et nytt sidespor her, men en optimal løsning ville vært å lage en liten KRS-Lounge mellom innenriks og utenriks med felles kjøkken, flyplassledelse er velkommen til å ta kontakt med meg for gode forslag til utforming

Litt utradisjonelt har de installert en tremodell av et fly istedenfor de metallflyene som står på flere andre norske flyplasser. Ungene hadde ingen spesielle motforestillinger til dette. Jeg fikk tatt turen innom taxfree og handlet en aquavit som gave til brudeparet i Alaksa, samt noen drops til gutta som jeg tenkte å ha de til bestikkelser når flyturene eventuelt ble for lange. Det ble de visst ikke, så bestikkelsene blir spist nå mens jeg skriver..

Ingen spesielle ting å bemerke på turen over Skagerak, inn med buss til CPH og rett i loungen. Her var jeg for første gang i underetasjen på grunn av lekerommet og det virket egentlig ganske bra. Utvalget av mat virket omtrent likt som oppe så jeg var rimelig fornøyd. Vi ble sittende en stund og så satt vi nesa mot Wien. Her ble vi plassert i en A320 og heller ikke dette var en bemerkelsesverdig flight. Ingen bilder fra første turen. Vi ankommer Wien og til en av turens store høydepunkt, vi overleverer ungene til svigers og litt klapp og klem senere setter vi nesa mot flyplasshotellet.

 

VIE-DXB-NRT

Hotellet tok jeg ingen bilder av, det var et «normalt» 4-stjerners rom om man kan si det slik. Alt var der, alt var ryddig og rent men ingen wow-faktor. Vi benyttet sjansen til å sove nesten lenge siden vi var uten barn, før vi sjekket inn på flyplassen tok vi en liten spasertur i frisk luft. De som er kjent med Geocaching forstår hvorfor, andre ikke.. Kommer tilbake til dette senere.

Jeg er relativt reisevant, men reiser sjelden utenfor Schengen så vi duret rett inn på første og beste lounge. Den var grei nok, ok med sitteplass og ok (minus) i mat og drikkeutvalg. Vi klarte nå uansett å få i oss noe frokost før vi skulle videre til flyet.



Normalt sitter jeg i loungen til boarding begynner, denne gangen tenkte jeg det var greit å være litt tidligere ute. Jeg og kona har tross alt ikke samme oppfatning av hva som er «i passelig tid» for å boarde, og godt var det, vi måtte jo først igjennom passkontroll! Det hadde jeg ikke tenkt på, men det gikk heldigvis hurtig og vi kom oss frem til gaten og boardet flyet.

Vi fikk middag etter en stund noe mat. Dette var helt ok, kjøtt til meg og fisk til fruen så er alle fornøyd.





Vi ankom Dubai i god stil, det var som alltid mye folk på flyplassen midt på natta. Vi lokaliserte gaten som skulle ta oss videre til Japan og gikk deretter mot loungen. Tok ingen bilder av den når vi kom opp der, ettersom jeg opprinnelig ikke hadde noen planer om å skrive reisebrev. Jeg likte denne loungen, masser av sitteplass og godt utvalg av god mat og drikke. Er kjent med at ikke alle liker denne loungen så godt, men jeg forstår ikke helt hvorfor, uansett ble vi sittende til boarding begynte og tråkket bort til gaten. Det geniale med denne loungen er at ettersom den er så stor at den dekker hele flyplassen 1 etasje over det normale planet er det heis ned til hver eneste gate derfra.

Turen mot Tokyo var også udramatisk, dårlig med internettdekning på denne ruta. Kina tillater visst ikke at fly som er i kinesisk luftrom har nettdekning. Dette er muligens litt mer paranoid enn jeg ville vært, men jeg er ikke politiker så jeg vet ikke hva som er nødvendig for rikets sikkerhet..

Jeg hukser ikke hva mat v ifikk for noe, men jeg tok bilde av det ogdet smakte ikke spesielt godt.. Synes forøvrig ikke det ser særlig apetittelig ut heller.. Spesielt min asiatiske sak, mulig det er noe tofu greier der..





Uansett, vi ankom Tokyo og etter å ha stått lenger enn ønskelig i passkontroll ble vi innvilget inngang og kunne hente bagasjen. Den kom frem før vi gjorde så det var greit. Ut og finne flyplasstransporten vår. Jeg hadde stresset litt og fått ordnet Club Carlson før/under reisen. Dette ble heldigvis innvilget mens vi var på tur og jeg mailet umiddelbart Radisson Narita som vi hadde booket for å informere om dette. De opplyste at jeg ikke kunne få noen poeng siden jeg booket via tredjeparts leverandør, men vi kunne i alle fall oppgraderes til businessrom. Det var det jeg hadde håpet på.

Hotellet lå nært flyplassen tenkte vi, men det tok jammen sin tid å kjøre ditt. Føltes som minst en time, men det var ikke noe stort problem. Mens vår eldre japanske sjåfør storkoste seg med 50-talls rock&roll brukte vi tiden til å observere livet utenfor vinduene. Vi kom frem og fikk sjekket inn for vår relativt korte natt. Vi skulle igjen fly tidlig neste dag og valgte å droppe frokost på hotellet til fordel for en tur til ANA Lounge, det var en god beslutning. Vi var fornøyde for å ha fått oppgradering da rommet ikke var spesielt stort, kan se for meg at et standardrom er langt mindre.

Utsiden av hotellet var fint og grønt, svært velstelt og egentlig akkurat det man forventer når man er i Japan.

 

ANA Lounge NRT

Neste morgen ble vi kjørt tilbake til flyplassen, med store forhåpninger til ANA loungen etter innsjekk.

Insjekkingen var litt kronglete da vi hadde booket United med codeshare. Enkelt og greit fordi dette var mye billigere i same bookingklasse som å kjøpe via ANA. Passet på at vi havnet i S med ANA (var til og med i kontakt med ANA før vi booket for å få bekreftet bookingklasse på UA sin farebasis). Grunnen er jo enkel, S hos ANA gir 100% Uansett, nok et sidespor.. Vi fikk sendt avgårde bagasjen og tasset inn forbi sikkerhetskontrollen og i retning loungen-

Spaserturen dit gav ikke et spesielt imponerende inntrykk, ei heller hovedinngangen. Japanerne kan dog dette med service og respekt. Så fort dørene åpnet seg inn i helligheten stoppet damenes samtale, begge reiste seg opp og hadde blikket rettet mot oss. Dette er så langt unna de andre lounger jeg har vært på at selv om disse damene vaktet den hellige hule kan de umulig kalles drager.



Vel inne ble vi møtt av en lounge som i og for seg ikke var spektakulær eller overdådig, men veldig steril, samtidig føltes det ganske eksklusivt.

Buffet-området



Greit område til å arbeide i.



Små huler for korte telefonsamtaler med relativ privatliv



Og noe gøy for oss utlendinger: En sake-bar! Jeg følte at det var på sin plass å smake på alle sammen. Det var egentlig ikke så lett å skille mellom de forskjellige og for å være helt ærlig synes jeg de fleste smakte litt som sats… Etter et lite glass av hver merket jeg dog at jeg ble litt susete, det viser seg da at disse ikke inneholder 14% alkohol som den saken jeg har stående hjemme i skapet (på snart 10. året), men disse lå på 40-60% alkohol.. Jaja, man er jo på ferie..



Jeg har hørt om disse ølmaskinene i Japan før, og det var en opplevelse i seg selv å se på disse. Godt mulig dette var fordi jeg var demoralisert etter for sterk sake, men det var i alle fall gøy å se. De lager den perfekte øl med 2 finger skum. Dette gjøres ved at ølen først sjeknkes med en vipp på glasser, deretter har man en sekunder ventil som slipper oppi det som trengs av skum for å toppe glasset. Vanskelig å beskrive følelsen av å se en øl sjenket bedre enn 95% av de som jobber i en bar, av en maskin! Får nesten litt ærefrykt av dette, ølen var også god så jeg fikk opptil flere sjanser til å beundre maskineriet .

 

Jeg var også i Alaska fjor sommer. Dog når det var over 1000 forskjellige skogbrænder så ble ikke så mye sett i Denali
Var også innom Barrow.
Så må nok tilbake en gang, siden jeg liker å ta naturbilder.

 

NRT-ORD + Chicago

Etter å ha kost oss i loungen en stund var det på tide å komme seg videre og inn på flyet. En ANA 777 stod klar og ventet på å fly oss til Chicago. ANA har flere konfigurasjoner og flertallet av disse har 2+3+3, men vi havnet på et fly med 3+3+3. De har heldigvis noen få rader bakerst med 2 seter og her plasserte jeg oss på alle flyvninger jeg kunne, inkludert denne. Det ble gjort over mail da vi med UA-booking ikke fikk ordnet noe som helst. Dog var ANA hjelpsomme og fikset dette umiddelbart på forespørsel. Overraskende god plass til bein, så knyttnevetesten ble bestått med glans.



Vi ble servert mat her også, både middag og frokost..







Denne turen er på nesten 12 timer, med avreise på formiddagen, passering av datolinje og ankomst samme dag noen timer tidligere Det er da lagt opp til at man skal sove på turen, men jeg hadde som normalt ikke egentlig tid til å ta ferie så storparten av turen ble brukt til å jobbe, samt og helle i seg noen (overraskende små) whisky. I motsetning til enkelte andre flyselskap var betjeningen her på plass før jeg hadde fått armen ned etter å ha trykket på bjelleknappen. Ble alltid servert noe å tygge på sammen med drinken, sånn sett var servicen perfekt, men kunne godt ha fylt i litt mer per gang så hadde de ikke behøvd å løpe så mye. Kanskje jeg tåler mer enn den typiske japanske reisende..? Uansett, sov et par timer og plutselig var vi fremme.



Den observante forumist vil nok legge merke til at vi har, med god margin, passert Anchorage på turen, og det vil sikkert for noen fortone seg som en omvei å fly helt til Chicago, men det var det jo ikke… Dette var billigere enn å fly via LAX og det gav i tillegg mer poeng, så da kan det da ikke være en omvei?

Vel ut av flyplassen tok vi toget med til sentrum og spaserte litt rundt. Fikk besøkt den obligatoriske bønna og nærliggende severdigheter.







Det var noen fontenestrukturer her som var ganske tøffe. Fra en vinkel var det bare en koloss med rennende vann, mens fra en annen vinkel var det et tydelig ansikt i kolossen. Det var også en relativt høy konsentrasjon av løpende unger som konsekvens av det rennende vannet, men det er jo fint. Ingenting er bedre enn fornøyde unger som passer på hverandre og ikke plager foreldre

 

Det var spesielt mye branner i fjor, trodde dog ikke det var spesielt ille i Denali-området.
Vi så en del utbrente områder på vei nordover fra Fairbanks.

Alaska er et flott sted for naturbilder, ingen tvil om det, får kona bestemme blir det vel en årlig tradisjon. Problemet er bare at det er så mange andre fine steder å reise

 

ORD-FAI

Etter å ha surret rundt noen timer i sentrum av Chicago satte vi kurset mot flyplassen. Heldigvis med god tid. Vi hadde allerede sjekket inn bagasjen før vi reiste til sentrum, så det var det kontroll på. Hvem sa forresten at Norge var eneste landet i verden hvor man må hente bagasjen og sende den på nytt ved amkomst? Det er da ikke tilfellet, det samme måtte vi gjøre i USA. Uansett, vi fant noe som heter «Gold Track». Det må jo være kanon tenkte vi og gikk bort, her ble vi møtt av en enorm folkemasse. Verre enn CPH standard-track på en ettermiddag, så jeg tenkte at det var en snarvei til fast-track i området. Jeg spurte en vakt og fikk et «håpløse turist»-blikk fra vedkommende vakt. Stil deg bare i kø du.. Jaja, går vel unna da tenker jeg, joda.. Unna gikk det, i alle fall tiden.. Tok i området 45 minutter og komme seg igjennom «Gold Track». Det er den sykeste køen jeg noen gang kan erindre å ha stått i, både med og uten status…

Vel, endelig igjennom så var det å finne en lounge. United Club, vi har jo tilgang her som utlendinger selv på innenriks så det var greit nok. Og for en lounge! Har sett noen etterhvert, men denne stikker seg så definitivt ut. Jeg lar bildene med tilhørende tekst tale for seg selv.

Kaffemaskin med kvalitet i området Nescafé pulver, med andre ord ikke drikkbart. Vannet smakte ordentlig klor og plast og var heller ikke drikkbart.



Mange sitteplasser, men også en del folk.. Det fantes diverse drikke i baren, men ingenting ubetjent. Det meste koste kr i baren utenom det dårligste øl og vin. I tillegg har man det typiske amerikanske tipsopplegget. Huff…





Jeg hadde som alltid når vi flyr 737 booket A+C. Det var kun rad 38 som hadde ledige seter når vi kjøpte billetten så da var det jo greit. Problemet var bare at de byttet til et annet fly med rader bak helt til 37. Vi ble på flott vis satt på hvert vårt midtsete på en 6,5 timers flytur. Ikke nok det var også langt fra hverandre på vær vår side av flyet.

Forsøkte flere ganger å rette på dette, snakket med flere serviceskranker og kort oppsummert var svaret «ditt problem, ikke mitt». Helt til vi plutselig møtte en grei kar, taste taste og vips, vi ble plassert sammen i ECO+. Da var vi veldig fornøyd. Ved boarding kunne vi se flyet vårt i det fjerne, i enden av det vil anta er noen kilometer med bro..



Vel ombord kunne vi konstatere at ECO+ virker å ha like mye plass som nødutgang på Europeiske fly.



Flyturen i seg selv er ikke verd å si noe om. United har masete TVer, du må betale for å bruke de og du kan ikke engang få se kartet med det lille flyet uten å punge ut. Det gikk heller ikke an å skru av denne skjermen da den kom på igjen etter svært kort tid med mer reklame. Ikke akkurat noe jeg satt pris på. Når vi kom frem var det å finne bagasjebåndet for å hente bagasjen og komme oss til hotellet. Vi hadde ikke leid bil første dagen da jeg tenkte det var greiest å komme seg til hotellet og slappe av en natt før vi skulle avgårde.

Bagasjebåndet her var en severdighet i seg selv. Normalt har man jo en sensor som tilsier når bagasjen kan komme ned og ikke, men ikke her. Tut og kjør som man så fint sier. Resultatet var totalt kaos. De stakkarene som hadde kofferten underst klarte knapt å befri den fra resten… Bildene sier sitt.

 

Fairbanks – Denali

Endelig har vi kommet frem og endelig begynner Alaska-eventyret vårt!

Vi ble hentet på flyplassen og kjørt til hotellet, vi sjekket vi inn og spaserte litt rundt i Fairbanks. Sentrum av byen, som er nest størst i Alaska, bar preg av å være en middelstor norsk by, i størrelsesorden Sandefjord eller Fredrikstad. Det viste seg i etterkant at byen er enorm i utstrekning, typisk amerikansk hvor alt er bilbasert. (Dette var vel den ørtende gangen jeg penser over til sidesporet, og det blir neppe siste..) Det var ikke en butikk å se der vi gikk, tenkte at vi skulle finne en matbutikk og handle litt, vi reiser da tross alt på budsjett.. Men fant ingenting.

Neste morgen ble vi kjørt tilbake til flyplassen av hotellets flyplasstransport. Der ventet vår leiebil. Jeg hadde på forhånd ordnet meg et Hertz Presidents Circle kort som var verd så å si nada. Bilen var akkurat så liten som vi hadde bestilt, en Chevrolet Spark. På størrelse med en Polo eller tilsvarende, men kurant nok til vårt bruk.

Vi pakket i bilen og satte fart. Vi fant en Wallmart og fikk handlet noe mat og Dr. Pepper som seg hør og bør i USA J Deretter satte vi nesa sørover, vi skulle jo tross alt i bryllup senere på dagen. Vi kom frem til inngangsporten ved Denali. Her stoppet vi for å ta noen bilder.





En av de spesielt artige tingene med Alaska er trærne. De er spesielt smale og ikke proporsjonert noe som helst som man skulle forvente seg. Kjempetøft!



Vi fant en campingplass og slå opp teltet vårt. Ettersom vi ikke helt visste hvor vi skulle være på denne bryllupsfesten så fant vi ut at det var greit at vi tok bilen opp der. Vi kunne jo alltids la den stå til neste dag om vi skulle ønske å ta en øl.. Og det skulle det vise seg at vi ønsket..

Frastår fra å poste bilder av bryllupet, men et bilde av bakgrunnen til seremonien er fint. Det var en flott vielse helt nede i vannkanten. Det var som man sikkert kan gjette seg til betydelig flere mygg enn mennesker til stede, selv om det var ganske greit oppmøte av folk fra flere verdensdeler. Bildet er tatt på stedet paret stod under seremonien



Under festen ble vi kjent med flere hyggelig par hvor et av disse ventet barn og fruen kunne i egenskap av å være edru svippe oss ned til vårt telt. Neste morgen spaserte vi tilbake til festplassen og fikk hentet bilen. Hiver inn et bilde av vårt «hotell» og fremkomstmiddel. Ikke akkurat den luksusen vi er vant til å lese om her inne på forumet, hvor det synes at en minimum standard begynner på 5-serie og Hilton, men bør helst være S-klasse og Grand Hyatt for å bli sosialt akseptert

 

Herlig tur! Gjennomførte du alt dette i øko? I så fall bøyer jeg meg helt rundt i støvet. En sånn tur i øko krever sin man

 

Litt av en rundtur, men er enig i at den raskeste veien ikke alltid er den beste, man må jo utnytte status og lounge når man har mulighet til det selv om turen blir litt lengre
Alaska ser virkelig flott ut, må nok sette opp det på listen over steder man bør besøke

 

Alt booket i low fare eco.. Det var muligheter med P-fare business fra CPH, det ville kostet oss ca 3000kr mer + til/fra CPH fra svigers, i tillegg til at EK og Tokyo hadde røket ut.. Så vurderingen var at det fikk bli eco denne gang..

Alaska er flott, det kommer mange flere bilder i dagene som kommer. Og gode tips til et par fine aktiviteter. Dog verd å merke at standarden er ikke helt hva man kunne ønske seg og Alaska er dyrt. Været kan også være en risiko.

 

Spennende lesing.. Gleder meg til resten!

 

Innover i parken

Med bryllupet unnagjort var det på tide å ta veien inn i parken. På et punkt var det veiarbeid, men det føltes ikke så veldig feil å stoppe her i 5 minutter.



Innover i parken er det svært begrenset med kjøremuligheter. Det er kun et kort stykke inn i parken man har lov til å kjøre selv, men det går flust med busser innover som man kan ta. Det finnes mange typer busser og de har forskjellige priser. Vi valgte «camper bus» som er den billigste varianten. De har også best plass til sekken til backpackere. så det var en vinn vinn for oss.



Vi ønsket å ta turen helt inn i parken, til et sted som heter Wonder Lake. En artig kuriositet er at det ikke heter Wonder Lake fordi det er så «Wonderfull» der, men fordi en gang i gamle dager når oppdagelsesreisende skulle igjennom området på nytt oppdaget de en ganske stor innsjø de ikke hadde sett før, og de sa da «wonder why we didn’t see this lake before» og det ble Wonder Lake. Om dette er reelt sant eller ikke er en annen sak, men historien er jo artig nok.

Jeg fikk sikret meg første rad som seg hør og bør for en bonusfeberist



Som man ser er dette gamle skolebusser. Dette eksemplaret fikk vi gleden av å sitte i de 6 timene det tar frem til midten av parken. Turen i seg selv er virkelig en opplevelse og viser en variasjon av landskap, alt fra skog til store åpne og tørre elver og relativt høye (og skumle) passasjer. Vår sjåfør fortalte at man måtte kjøre buss 2 år til de første stoppene innover i parken før man fikk lov til å kjøre videre innover og kun de mest erfarne sjåførene fikk kjøre hele veien inn. Han hadde selv jobbet i Alaska som sjåfør i en god periode, og bodde resten av året i California, noe som egentlig ikke høres ut som en dårlig ide. Han klarte også å spotte dyr på ca 100000 meters avstand, noe som i seg selv er ganske imponerende.

Det ble tatt en del bilder fra bussen, noen representative bilder følger.















Det var i all hovedsak grusveier og ikke alle føltes like trygge. Heldigvis for vår del satt vi på «innersiden» og fikk ikke se helt ned. Her får også bildene fortelle litt.











Høyeste punktet på turen var ca 3700 fot, utsikten var det ingenting å klage på.







Litt senere kom vi til et punkt hvor vi skulle kunne se Mt. McKinley som det offisielt het på tidspunktet. I høst ble det offisielt (endelig) omdøpt til Denali som det har het på inuittspråk og folkemunne i alle år. Dette har vært en het politisk potet i årevis så det er greit at det endelig er løst.

Det var en ganske klar dag, så vi kunne se mesteparten av fjellet, selv om det var litt skyer rundt toppen. To gevir fant vi slengende der også..





Dette ble visst langt flere bilder enn jeg hadde tenkt å ha i en post. Får passe meg neste gang

 

Wonder Lake

Vi kom frem i skumringen og slo raskt opp teltet på en plass vi synes så grei ut. Fikk i oss litt mat og tok turen ned til selve Wonder Lake. Det var virkelig et flott skue, men dessverre så var det ikke spesielt hyggelig her i skumringen. Det var riktig så mange mygg i området, og det virket som de var sulteforet på mennesker. Selv med masse myggspray klarte vi å samle inn noen stikk..



Neste morgen fikk vi denne utsikten, noe som antakeligvis slår de fleste Park Hyatt



Selv om rommet nok holder en noe lavere standard..
Ikke strøm, ikke vann ikke mobildekning. Det var riktignok vann tilgjengelig på denne plassen. Ikke alle har det, men vi valgte komfort denne gangen...



Her kunne vi til og med se hele teltorådet. Det er begrenset med plasser å telte her og de som drifter parken holder god kontroll på at ikke flere enn de som har tillatelse til å bo her til enhver tid er på de forskjellige plassene innover.



Sjøen er ganske stor så man kan jo undres hvordan man kan ha tegnet opp første kart uten at den var med..



Jeg er fasinert av hvordan naturen noen ganger gir oss fascinerende ting. Eksempelvis dette treet.

 

McKinley Bar Trail

Her ute var det kun en oppmerket tur, dette var McKinley Bar Trail. Man kan fort forledes til å tro at det er en bar i enden, men det er noe så kjedelig som en elvebredde. Vi tenkte at det uansett var verd en tur og vi satt i gang.



Det var en klar advarsel mot å nærme seg ville dyr, med tommelfingerregler på minimumsavstand til de forskjellige store dyr som er å finne. Man oppfordres til å lage mye lyd når man er ute så dyrene ikke blir overruplet, og for all del, ikke løp om du ser en grizzly eller en ulv, da løper de etter deg. Elgen derimot, den løper etter deg til den har fått deg ut av sin komfortsone. Svartbjørnen vil du også gjerne løpe fra, og med det har vi hatt dagens biologitime Dette er jo egentlig som vanlig ledelse, man må bare kjenne de enkle triks



Stien innover var veldig grei å holde, været var fint og det var ikke mye mygg på denne tiden av dagen. Landskapet var til dels variert, i forskjellig grad av skog, bekker osv.





Men plutselig så vi en lysning i skogen, dette var en storartet opplevelse som ikke kan gjenoppleves på bilder. Det var rett og slett sinnssykt å komme fra tett skog og 50 meter frem var det en åpen slette så langt øye kunne se. Faktisk, i perspektiv tror jeg dette var den største enkeltstående WOW fra hele sommeren. Først her fikk vi virkelig følelsen av hvor stort det er her.









Etter denne opplevelsen ble vi stående en stund og nyte skuet, men etterhvert snudde vi og gikk tilbake. Det var en del blåbær i området, og noe mindre når vi gikk tilbake, men godt var det Vi møtte også et oar karer på turen som vi pratet litt med. Vi tok et bilde av dem med fantastisk bakgrunn og de motsatt.

Flott landskap her for en gåtur.

 

@Are , helt konge dette her. Takk for at du deler og forteller.
Kjapt spørsmål: Med advarsler mot Grizzly og greier, det var ikke bevæpningsplikt, slik som på Svalbard pga isbjørn?

 

Kan ikke huske hvordan det var med våpen plikt i Denali, men tenker det var anbefalt å ta med noe slik at du hadde mulighet for å skremme.
Nå er det vel heller ikke pålagt med våpen på Svalbard, men heller anbefalt.
Dette ble jeg fortalt når jeg va der for noen uker siden.

 

Fant dette hos sysselmannen.

Våpen
På grunn av isbjørnfaren på Svalbard skal alle som beveger seg utenfor bosettingene ha egnede midler til skremming og jaging av isbjørn. Vi anbefaler også å ha med skytevåpen.

Publisert 13.06.2012 Sist endra 15.02.2016

 

Ser ut til at dere hadde bedre vær enn når jeg var der.
Fint at du deler med deg. Gjør at jeg vil tilbake straks igjen

 

Nei.
Våpen er i stor grad forbudt. Du har ikke lov til å ha våpen på deg inne i noen av de offentlige bygningene i parken, står til og med skilt på dørene.
Du har ikke lov til å ta med våpen på bussen, og det er forbudt å avfyre skudd noe sted i parken. Det er jo et nasjonalpark så er strengere regler enn en skulle tro.

Forøvrig er Grizzly ikke spesielt farlige. Møter man en slik skal man åpne jakka i full blottermodus snakke høyt og gå sakte mot den. Da fremstår man som stor og skummel og bjørnen stikker. Unntaket er vel om bjørnemor har unge med seg..