Asia og USA og Asia og Norge og USA og Norge og Asia og…. tja?

Utmerket. Keep it coming!

 

Hysterisk bra. Jeg er sinnsykt glad for at noen gjør dette og skriver og viser bilder. Da kan jeg leve meg inn i det uten å få alle myggstikkene

Har vært i Burma sjæl, men bare en dagstur på moped kjørt av en Four Seasons vakt/guide etter at han bestakk grensevaktene. Blir hakket mindre genuint enn på turen din.

Så kjør på med mer, dette er panser

 

Hvordan er det i Burma nå @Henrik ? Må man ha med cash eller fungerer det med minibank? Husker jeg var smånervøs med litt for mange dollar i sekken

 

Takk både @tommy777 og @Fnate!

Jeg ser absolutt poenget -- å prøve å laste opp bildene på en dårlig nettlinje i Indonesia var en tålmodighetsprøve uten like.

Finnes minibanker både her og der i Yangon, og det var en i Bagan som jeg fikk tatt ut noe cash i også. Men hadde med en stor stabel med Obama-pesos som ble passet grusomt godt på, pakket inn i en bok for å ikke få brett på de.

 

Hanoi og rare tilfeldigheter

Kom til Hanoi på kvelden og tenkte jeg bare kunne dukke opp på hostellet jeg hadde sett meg ut og fikse meg en seng der og da. Nope. Det var omtrent det dummeste de hadde hørt. I Burma i lavsesong trenger man aldri å reservere noe. Det er bare å dukke opp og alle har alltid en plass eller fem ledig. Hadde reservasjoner de første to nettene i Yangon, og det var vel det. Alt annet ble funnet via hosteller og WikiVoyage, og selv om du kom med nattbuss klokken 4 på natten var det null problem å få en seng.
Enkelte strøk i Hanoi, spesielt det jeg skulle bo i, er tydeligvis Gran Canaria for briter. Det var så mange hvite mennesker der at jeg nesten fikk sjokk. Spesielt mange briter på 19 år som var på sommerferie på Granka. Stor kontrast fra Burma, og det var vel de som hadde booket alle sengene også. Jeg gikk litt lengre ned gaten, fant et skikkelig råttent hostell og betalte tilsvarende et par dollar for en natt der.

Dagen etter gikk med til litt sightseeing og konstant spising av banh mi. Nammmmmmmm. Først fra Ngoc Son Temple/Jade Island, som er en liten øy og tempel midt i innsjøen ved gamlebyen. Deretter ved Ho Chi Minh-mausoleet og militærmuseum.






Resten av dagen gikk med til å farte og kjøre Uber i skytteltrafikk mellom museum og den norske ambassaden. Jeg hadde klart å miste lommeboken min i Burma, heldigvis uten kredittkort, men førerkortet mitt ble dratt med i dragsuget, og jeg hadde planer om å kjøre bil i USA. Siden familien uansett skulle over og det var to uker til tenkte jeg at det var plenty av tid til å få trykket et nytt førerkort, men det var det ikke.

Vegvesenet måtte ha nytt bilde og ny signatur av meg, og dette måtte bekreftes av ambassaden for å verifisere min identitet. Så jeg fikk en luring i en kamerasjappe til å ta et bilde av meg, luringen benyttet også muligheten til å photoshoppe meg litt blekere (hans idé, synes vel jeg var for solbrun til å være norsk), og så kunne jeg ta med meg dette og noen papirer til ambassaden. Der fikk jeg signert noen ark, og så skulle de sende dette med ambassadepost til Oslo og videre til Vegvesenet i Bergen.
Spoiler alert: det kom selvfølgelig aldri frem i tide, så kjørte i USA med en brettet papirlapp fra Vegvesenet hvor det stod at jeg egentlig hadde sertifikatet. Stor også eksplisitt at dette ikke var gyldig som sertifikat. Men jeg har hvertfall fått førerkortet mitt nå, legitimt utstedt av Vegvesenet med et photoshoppet bilde — så jeg er veldig fornøyd.

På kveldstid ble det et par-tre øl med nye venner, og neste morgen rullet jeg ut av senga og kom meg ned for å få i meg noe frokost. Der stod gutta jeg møtte i Burma og holdt på å sjekke inn! Andre gangen vi hadde støtt på hverandre helt tilfeldig på turen, så vi hang sammen et par dager her også. Surret rundt i byen, var grusomt harry og dro på Halong Bay booze-cruise, og hadde det generelt veldig ålreit i et par dager. Har ikke veldig mange bilder, men det får så være.

Folk i Vietnam er forøvrig ekstremt flinke til å bruke ressursene de har og bruke motorsykler effektivt. Omtrent 95% av alle registrerte kjøretøy i Vietnam er visstnok motorsykler, og de brukes til å frakte alt fra familier med til å frakte vann. Mat er de også ekstremt flinke på.




Etter Hanoi tok jeg natt-tog ned til Hue, den gamle keiserbyen. Det skulle ta rolige 12 timer, men det endte med å ta omtrent 15 timer. De første 7-8 timene er greie, da sover du, men når du så blir stuck i en liten kabin i en hard seng uten mulighet til å sitte oppe, og ingen åpne vogner rundt, blir man fort litt sliten i ryggen. Men jeg kom meg til Hue.

Første stopp var tomben til kong Khai Dinh og Thiên Dinh Palace, hvor han ble begravet og de har gjort en rimelig solid jobb med å pynte.






Dette var omtrent 10 kilometer utenfor sentrumskjernen i Hue, så jeg leide en motorsykkel og freste ned dit i stedet for å ta en turistbuss. Kjørte tilbake og mot palasset midt i Hue sentrum, som er omringet av en veldig grønn elv.




Trodde egentlig jeg hadde flere bilder fra innsiden, men det har jeg tydeligvis ikke klart å ordne. Det var imidlertid ikke kjempeimponerende og var preget av å være under dårlig restaurering, noe som er forståelig etter at palasset og området ble hardt bombet under Vietnam-krigen.

Neste gang… leker jeg Top Gear.

 

Fantastisk! Hjertelig takk for at du deler fra turene dine.

 

Helt enig med Herlov!!

 

Har blitt noen dager uten noen oppdateringer her, men kommer straks en ny runde. Har vært hjemme i Norge og besøkt familie, men nå skal jeg videre til USA og da blir det noen timer i lounge hvor det kan skrives enda mer.

Som bonus slenger jeg også inn et lite bilde fra den gangen vi ble invitert til et bryllup i Burma.

 

Haha, skal si det var et lykkelig ektepar gitt. Bare gjestene som smiler

 

Captain Fast

Fra Hue til Da Nang går det en nokså stor motorvei, og ganske nylig bygde de en stor tunnel gjennom et svært fjell på veien. Før var det bare en svingete, kronglete vei over fjellet og ned på andre siden. Etter at Top Gear var i Vietnam og kjørte her har de lokale sett sine muligheter til å tilby «Top Gear Tours», hvor du får en motorsykkel og kan kjøre samme ruten. Siden jeg var i SuperTurisme™-humør fant jeg en liten sjappe rundt hjørnet, ga dem noen penger og fikk en motorsykkel i retur. De tok med seg ryggsekken min, og alt var bare fryd og gammen. Det kostet vel 20 dollar eller noe, og helt klart en kjempeartig opplevelse jeg kan varmt anbefale. Shop litt rundt etter priser, mange ligger på 55 USD og har like dårlige sykler som de til 20 Obama-pesos.

På vei ned var det masse pen natur.



Min motorsykkel til venstre. En eller annen god og gammel Honda, selvfølgelig med clutch og manuelt gir og greier. Pushet den opp i cirka 110 km/t, og det var plenty fort med en kjøkkenbolle som hjelm.



Og målet: Hai Van Pass. Var forholdsvis opptatt med å kjøre superfort over her og leke racerbilsjåfør, så ble ikke altfor mange bilder. Men det var en sinnsykt kul opplevelse og en dødskul vei å kjøre opp og ned på, også for en som ikke er spesielt flink til å kjøre motorsykkel.






Etter å ha cruiset gjennom Da Nang, hvor jeg stoppet for en smoothie, freste jeg nedover til Hoi An og fant meg en strand for å slappe av med en øl. På vei hjem så jeg en rimelig grei solnedgang også.




Hoi An er en turistby av dimensjoner. Det kommer vel noen millioner turister der i året, og det er omtrent like mange skreddersjapper. De har imidlertid ganske fine strender og det er et rolig og hyggelig sted, så jeg satt av et par dager her.

De aller fleste får lagd dresser, som oftest med ganske kjipe resultat. Jeg holder meg langt unna dresser produsert her, men jeg tok turen innom en sjappe og fikk sydd to hvite skjorter i bomull og lin. Det beste resultatet ble imidlertid på en annen liten sjappe, der jeg kom inn med en badeshorts jeg har og liker fasong og lengde på, og fikk den kopiert til shorts i bomull. Det var en morsom opplevelse hvor man kan spesifisere ned til minste detalj. Etter at den første shortsen ble vellykket, endog med veldig dype lommer, ba jeg om å få det fikset og en ny i en annen farge. Fikk shorts akkurat som jeg ville, med én «usynlig» lomme bak med glidelås og en knøttliten oransje søm over glidelåsen, to «slanted» pockets foran og oransje trekk i lommene. Helt nydelig!

Gamlebyen i Hoi An er sånn passe sjarmerende, men veldig giret mot turisme. Masse restauranter og kaféer med veldig vestlig mat, men jeg hadde nå et par kurante spiseopplevelser, om enn noe dyrere enn andre steder i Vietnam.






Ellers brukte jeg litt tid på å kjøre meg vill på små veier med motorsykkelen min.



Og å kikke på rare båter.



Samt å høre på livemusikk på stranden.



Late og behagelige dager i Hoi An, med andre ord. Mye lesing, frisk havluft på strendene og cruising med motorsykkel. Ikke nødvendigvis et sted jeg haster tilbake til, men jeg koste meg de dagene jeg hadde i Hoi An.

Neste gang… finner jeg en stikkontakt.

 

Har du gyldig førerkort på motorsykkel @Henrik ? Dvs norsk førerkort og internasjonalt, det må man ha om man skal leie scootere i utlandet da disse ofte er på 110-150 ccm.

 

Hadde alltid 20 dollar i mobildekselet i Burma og Vietnam. Knallbra førerkort i tilfelle noen hadde spurt.
I Indonesia tok jeg faktisk et ordentlig førerkort på motorsykkel!

 

Etter tre uker, har jeg endelig lest meg fram hit. Takk @Henrik for en helt sykt bra rapport så langt. Dette må være den feteste rapporten hittil på dette forumet. Digger masse bilder og takk til deg for at du tar deg tid og deler dette med oss. Digger Asia, så dette er bare helt topp. Ser virkelig herligt ut og bare loffe rundt. Ser fram til fortsettelsen.
PS: På IPad'en min flyter både bilder og tekst helt smooth avgårde, kjør på

 

Går litt tregt dette. For tiden i USA og prøver å nyte tiden her så godt som mulig, men får da til noe. Kommer straks en ny post.

 

På tur dit bestefar engang bodde

Min bestefar har levd et spennende liv, og bodd mange steder i verden, så når jeg var i Vietnam og han hadde bodd «rett borti høgget», var det et lett valg å dra innom der for å se meg rundt. Men først måtte jeg komme meg til Saigon.

Og før det måtte jeg spise enda en banh mi. Eller fem.





DAD-SGN

VJ649
20.45–22.00
1t 15min
A320
06C

Bestilte en billig billett med VietJet Air fra Da Nang til Saigon/Ho Chi Minh City. Bestilte en delt taxi fra hotellet, som kostet forholdsvis lite penger, og delte denne med en canadisk jente samt et par fra Ukraina, tror jeg. Sistnevnte pratet særdeles lite engelsk, men jeg kom godt overens med hun fra Canada på den tre kvarter lange turen.

På flyplassen var det et salig kaos.



Kom meg gjennom sikkerhetskontroller og greier, og oppdaget at flyet jeg skulle fly med visstnok var fly nr. 9000 levert fra Airbus. Eller noe lignende. Det var ihvertfall bittelitt fancy.



Ellers ble flyet litt forsinket. Tror det ble forsinket med en time eller noe. Det var forøvrig ikke det eneste flyet som ble forsinket, og det var helt krise på flyplassen i Da Nang. De som trykker på knappen for å gjøre annonseringer får nemlig betalt på akkord. Jeg tøyser ikke når jeg sier at det var en annonsering hvert femtende sekund. Masse om forsinkelser, og krydret med et par generelle annonseringer.

Det hele var ekstremt frustrerende. Og det ble ikke bedre av at jeg holdt på å gå tom for strøm, og i hele avgangshallen var det tre-fire stikkontakter tilgjengelig. Det var én ledig. Den var inntil en søyle, galant plassert bak en massasjestol ved vinduene, hvor det var en liten kant.

På dette tidspunktet var jeg veldig interessert i å prate med noen på telefon, og det kan man ikke gjøre uten batteri. Så jeg slo meg ned. Ikke veldig fornøyd med plassering. Fornøyd med telefonpartneren.



Det følgende er jeg ikke stolt av. Og det var en forglemmelse. Jeg ble nemlig kjempelei av at folk skulle bruke massasjestolen jeg satt bak, når det var flere andre tilgjengelig. Så jeg fant strømbryteren på baksiden og slo den av. Oooooog så glemte jeg å slå den på når jeg gikk til flyet. Så hvis noen er i Da Nang og den ene massasjestolen ikke fungerer, så er det min feil. Gir en hundrings til den som fikser

----------

Totalt ble vel flyet forsinket med en time eller så. Jeg husker ihvertfall at jeg var ganske trøtt da jeg landet i Saigon, og der bestilte jeg meg en Uber for å komme meg til hostellet mitt. Rutine-tur ned, og konket fort ut.

I nabolaget hadde de min type college. Bia (beer) college.



Ellers trodde jeg et øyeblikk at jeg var tilbake i Bagan, men det viste seg visst å bare være én pagoda.



Etter dette dro jeg til Independence Palace. Nokså spennende museum, men videopresentasjonen i kjelleren bør man ta med en liten (eller stor) klype salt. Det står også en kopi av en passelig kjent tanks på utsiden. Jeg tok også en helfrekk selfie her, men den ble ikke så veldig bra. Ugh. Lite bilder innenfra, men de har en ganske fin plen og fontene. Ellers spennende museum - morsomt å se rommene nokså viktige møter ble holdt og greier.





Etter museumet klarte jeg å surre meg bort i en liten bakgate. Usikker på hvorfor. Tror jeg lette etter banh mi.



Et par kvelder ble tilbragt på takterassen til hostellet, hvor det var en bra bar med god utsikt. Spesielt kult når det var tordenvær.



----------

Ellers klarte jeg også å ende opp med å måtte dra på sykehus. Det var ikke så veldig kult. Ikke kult i det hele tatt.

Jeg er nemlig allergisk mot fisk. Type hyperallergisk. Type skal egentlig gå rundt med adrenalinpenn til enhver tid.

Asia i seg selv er konge. Det som ikke er så konge er all fisken de spiser. Og at mye av maten som ser sykt digg ut iblant inneholder fisk. Eller drøye mengder fiskesaus. Eller at de har lagd fisk i samme stekepanne tidligere og ikke vasket. Den typen ting.

Jeg tåler nemlig litt fiskesaus. Litt. Jeg blir bare litt tungpustet, så bare litt ubehagelig. Jeg er en racer på å bestille takeaway fra thaisjapper i Norge, og det går bra. Samme i Bangkok og overalt, egentlig. Ber bare om litt mindre fiskesaus enn vanlig. Og naturligvis er jeg forsiktig med å spise mat jeg ikke er helt sikker på at ikke inneholder fisk. Det betyr at en del curryer er utelukket når det er vanskelig å kommunisere på grunn av språk. Så jeg går iblant glipp av nattmat sent på kvelden med passe smale øyne. Men jeg lever greit med dette. Man blir vant til det etter 24 år med det, liksom.

Men en av dagene i Saigon gikk det dårlig. Så til de grader. Jeg kjøpte en banh mi. Null stress. Sandwich med kylling, og takket nei til tomatsausen med ansjos og takket nei til fiskesaus. Den var god. Ikke den beste jeg har spist, men likevel god. Etter litt tid merket jeg at leppene mine startet å hovne opp. Antok det var chilien de hadde oppi. Har skjedd før. Så ble jeg mer tungpustet. Begynte etterhvert å bli såpass tungpustet at det ble ubehagelig, så jeg dro tilbake til hostellet, tok en antihistamin-tablett og la meg ned for å slappe av litt.

Og så ble det skikkelig ille. Type så ille at jeg virkelig slet med å puste. Slimhinnene hovner nemlig opp. Helt tett i nesen. Føltes som om halsen min hadde diameter som et sugerør. Og det hadde den sikkert.

Klarte å klatre ned fra køyesengen min. Fant skapet mitt. Dro ut adrenalinpenn, pass og alt jeg hadde av kontanter. Ned til resepsjonen. Heldigvis var det et sykehus rett rundt hjørnet. Kom meg dit.

Og så nektet de å ta meg imot. Skjønte ikke bæret av hva som skjedde, men der kunne jeg visstnok ikke gå. Jeg prøvde å forklare at jeg såvidt klarte å puste, men det falt for døve ører. Jeg hadde ikke spesielt mye allergi til å krangle med de. De ga meg en lapp med adressen til et sykehus for vestlige turister. På dette tidspunktet hadde jeg ikke peiling på hva faen som skjedde. Det jeg visste var at jeg ikke var i en god posisjon, om enn stabil. Hadde ikke blitt tyngre å puste de siste fem minuttene. Så jeg kom meg ut fra det dårlige sykehuset, fant en taxi (jeg gadd ihvertfall ikke å prøve å få de til å finne en ambulanse) og kastet litt penger i fanget hans sammen med lappen med adressen. Ba han kjøre fort.

Samtidig tenkte jeg at nå er jeg i en dårlig posisjon. En særdeles dårlig posisjon. Så jeg startet å skrive et notat på mobilen med viktig informasjon i tilfelle jeg skulle besvime. Kontaktinformasjon til mamma. Allergiinfo. Forsikringsinfo. Hvor de kunne finne adrenalinpenn. Tok skjermbilde og satt som bakgrunn på telefonen. Fjernet kodelås.

Alt dette mens taxien kjørte i rushtrafikken. Sakte. Føltes som om den aldri skulle komme frem. Fokuserte på å puste. Dype pust. Så mye luft som mulig. Fokuserte på det og ikke hvor langt unna sykehuset var. Visste det var 10 minutter eller noe iflg. Google Maps, men trafikken er umulig å spå.

Så jeg gjorde det jeg kunne. Puste. Og egentlig bare det.

Etter det som føltes som en evighet kom jeg meg til sykehuset og de fikset en lege fort. På dette tidspunktet var det nesten to timer siden jeg hadde spist maten jeg ble dårlig av. Hevelsen i slimhinnene begynte å avta. Kunne plutselig såvidt puste gjennom det ene neseboret.

Derfra ble jeg lagt inn på et observasjonsrom, fikk en antihistamin-sprøyte og en sånn IV-ting i armen i tilfelle jeg ble dårlig igjen. Fikk beskjed om å slappe av.

Så jeg gjorde det, og det gikk gradvis bedre. Bedre og bedre. Kunne til slutt puste godt nok til at jeg fikk funnet frem mobilen og ringt min mor og forklart hva som skjedde. Og så ble det enda bedre. Kunne puste bedre og bedre.

Har opplevd lignende før. Jeg blir tungpustet, og så går det over. Det er bare at tidligere ganger har jeg kanskje vært tungpustet til nivå 3. Dette må ha vært minst nivå 9 på en 10er-skala. Det var skikkelig krise.


En drøy digresjon, dette. I det minste ble det en historie. En lærerik opplevelse. Og en helfrekk selfie.




Neste gang… drar jeg faktisk dit bestefar bodde. Kom aldri så langt.

 

Drøye saker! Godt det ikke ble katastrofe og meget underholdende lesning! Har du vurdert å bli forfatter?

 

Shit! Glad det gikk bra! Gleder meg til fortsettelsen på rapporten - har ekstrem Asiafeber atm