For oppbyggingen til dette reisebrevet må vi tilbake til sommeren 1998. Vi skal til St. Olavs gate i Harstad, Troms. I andre etasje i et hus med tre leiligheter bodde det en familie på fire. Mor, far og to brødre. Den yngste av brødrene hadde akkurat fylt 12 år den våren, og som mange andre 12-åringer dagdrømte han om litt av hvert. Han drømte om å stoppe tyver. Han drømte om å redde verden fra ondskap. Men først og fremst drømte han denne sommeren om å score det avgjørende målet i VM 1998 i Frankrike. Idolene var mange. Zidane. Ronaldo (den ekte). Šuker. Batistuta. Owen. Rivaldo. Bergkamp. Henry. Myggen Mykland, som var den norske favoritten. Og ikke minst Roberto Baggio, som var farens store helt. Sommeren var herlig i Harstad. Naboene klagde over ballen som stadig traff husveggen mellom kampene på TV. VM gikk døgnet rundt, og drømmen om fotball-VM vokste seg større for hver dag. Etter hvert skulle guttungen oppdage at verden ikke alltid var like enkel som den er i hodet til en 12-åring. Han måtte flytte sørover på grunn av mobbing. Han måtte kjempe seg ut av dårlige miljøer. Han lærte på den harde måten at livet sjelden følger planen. Men midt oppi alt dette lærte han også at man kommer lengst med godhet. Likevel overlevde én drøm gjennom alt sammen. Drømmen om VM. Gutten ble tenåring, og fotballinteressen ble bare sterkere. Selv om han aldri spilte organisert fotball selv, ble han en ihuga supporter. Mens VM 1998 tente gnisten, var det en kamp i København våren 2003 som virkelig satte fyr på bålet. Danmark mot Bosnia-Hercegovina i Parken. Bosnia vant 2–0, og en av målscorerne den kvelden var dagens landslagstrener, Sergej Barbarez. På bussen hjem til Fredrikstad løp fantasien løpsk hos tenåringen. Fra den dagen var Bosnia-Hercegovina landslaget i hjertet. Norge fikk en solid andreplass. De neste årene ble det utallige turer etter landslaget. Cardiff. Minsk. Lisboa. Luxembourg. Oslo. Da Bosnia slo Norge 2–1 på Ullevål i 2007 – på min egen bursdag – stod jeg selvfølgelig på tribunen. Selv når Ullevål brant, var jeg der. Ja, for den gutten var meg. Gjennom årene har jeg reist store deler av Europa sammen med mine brødre i BHF. Mange av de beste minnene mine kommer fra bortekamper, flyplasser, motorveier og stadioner rundt omkring på kontinentet. De fleste land i Europa har jeg faktisk besøkt sammen med Bosnia-Hercegovina. Med tiden har jeg blitt mindre aktiv i supportermiljøet. Den yngre garde får ta seg av tribunelivet nå. Men minst én fotballtur i året har det nesten alltid blitt. Da Bosnia rotet bort direkte VM-kvalifisering med uavgjort mot Østerrike, var skuffelsen stor. Bosnia har bare deltatt i ett VM tidligere, Brasil 2014. Den gangen hadde jeg akkurat kjøpt bolig og startet i ny jobb. Tur til Brasil var aldri et realistisk alternativ. Nå var situasjonen annerledes. Jeg hadde fått voksenpenger. Karrieren var på plass. Tiden var inne. Men VM-drømmen så ut til å glippe igjen. Så kom håpet. Playoff. Først Wales. Deretter Italia. To kamper mellom Bosnia og VM. Jeg tipper at ingen av verdens innbyggere satset så mye som et øre på at dette faktisk kunne bli en realitet. Likevel skjedde det noe som satte bonusnisse-instinktet i full alarmberedskap. Da VM-gruppene ble trukket i november 2025, ble det klart at vinneren av playoff-veien skulle møte Canada i åpningskampen i Toronto. Som den bonusnissen jeg etter hvert har blitt, og villig til å kaste bort et kanselleringsgebyr eller to, gjorde jeg det enhver rasjonell person ville gjort. Jeg begynte å lete etter bonusbilletter. Jeg hadde ikke spurt sjefen hjemme. Jeg hadde ikke spurt sjefen på jobb. Jeg hadde ingen kampbillett. Ingen hotellbooking. Ingen plan. Men hvor ofte får man sjansen til å oppleve sitt eget landslag i en VM-åpningskamp? Dessuten var det jo umulig at Bosnia faktisk skulle komme seg dit. Ikke sant? Tidlig i desember dukket det opp noe interessant på SAS-partnersøk. ORD–CPH–YYZ i business. 30 000 EuroBonus-poeng og rundt 500 kroner i avgifter. Ankomst Toronto dagen før kampen. Book først. Tenk etterpå. Det har fungert overraskende bra tidligere. Jeg lot ikke bare billettene ligge. Gærn som jeg er begynte jeg umiddelbart å se etter muligheter for å rekke den opprinnelige routingen. Kunne jeg få med OSL–ORD også? Det viste seg å være vanskelig. Over nyttår ringte jeg SAS Diamond-support. Til min store overraskelse gikk de med på å fjerne ORD–CPH mot et vanlig endringsgebyr. Plutselig så det riktig så pent ut. Noen uker senere dukket returflyvningen opp. YYZ–CPH i business. 30 000 poeng. Book. To separate bookinger. Ingen feederfly. Ingen hotell. Ingen kampbilletter. Perfekt planlegging, med andre ord. Feeders løser vi hvis Bosnia i det hele tatt kommer videre. Og der står vi nå. Avreise er allerede på torsdag. Reisebrevet fortsetter før avreise, men det blir forhåpentligvis innslag av lounger, business class, hotell, supporterkultur, ultras, leiebil, Toronto, Niagara Falls, CN Tower og kanskje et casino eller to. Dette blir neppe det eneste VM-reisebrevet på forumet denne sommeren. Men det blir kanskje et av de få som handler om et landslag som ikke heter Norge. Og for min del handler det egentlig ikke om Toronto. Det handler om en 12-åring i Harstad som aldri helt klarte å gi slipp på en drøm. Håper dere blir med på turen. En hvert innlegg i et reisebrev bør strengt tatt ha et bilde. Til denne så måtte jeg dessverre ta til takke med AI. Jeg skal likevel prøve å sørge for at det ikke blir noe mer AI bruk i resten av reisebrevet...
Husker godt den kampen på Ullevål. Husker også en del løping i Oslos gater etterpå også, forsåvidt. Akk som tiden flyr. Gleder meg til å lese dette utover!
Selv uten noe som helst interesse for fotball skjønner jeg at dette er stort for deg! Og reisebrev er jo alltid gøy. Så god tur! Og kos deg!
