Asia og USA og Asia og Norge og USA og Norge og Asia og…. tja?

Schteikkbra som vi sier i bartebyen

 

Har blitt en solid pause her nå. Her kommer en liten oppdatering skrevet av en halvbrisen kar i OSL-loungen, mens Helsinki-flighten venter.

 

Ombord en flyvende ferge!

Vūng Tàu er en nokså stor by sør for Saigon/HCMC, og nå bor det omtrent en halv million mennesker der. I tillegg er det en by hvor mange fastboende i Saigon drar til på helgetur for å slappe av på de mange strendene.

Jeg var ikke spesielt interessert i det aspektet. Min bestefar har bodd mange forskjellige steder, og selv om jeg har veeeeldig lyst til å dra innom Tanzania og se hvor min mor gikk på skole og hvor bestefar jobbet i mange år, må det bli en annen gang. Vūng Tàu var litt nærmere denne gang.

For å komme seg ned er den letteste måten å ta en ferge. Og det er en flyvende ferge!!!! Også kjent som hydrofoil.



Det er utrolig morsomt, for de bare glir oppå vannet.

Etter å ha kommet av fergen møtte dette synet meg. Høye fjell, hundrevis av båter og





I en liten park fant jeg også en stor statue.



Jeg hadde ikke booket noe hotell på forhånd, så jeg ruslet fra fergekaien til motsatt side av halvøyen, hvor de fleste hoteller holder til. Fant en gate med et par hotell, oppdaget et sted som så halvveis ålreit og ut og hørte hvor mange penger de ville ha for et rom. De skulle ha et akseptabelt beløp, så jeg fant frem noen krøllete lapper og fikk en nøkkel i bytte.

For å komme meg rundt falt valget på motorsykkel, så jeg cruiset rundt på en automatisk scooter jeg betalte ikke altfor mye penger for. Blant annet fikk jeg muligheten til å kjøre rundt det som visstnok er Asias største rundkjøring. Den var ikke veldig imponerende, men jeg kjørte nå rundt den et par runder. Så det kan jeg skryte litt av.




Jeg fant en italiensk restaurant (jeg var bittelitt skeptisk til altfor mye vietnamesisk på dette tidspunktet, bare fordi jeg ikke ville på sykehus igjen). Der hadde de norsk laks, så jeg følte meg bittelitt hjemme.



Noe av det kuleste tror jeg dog var på toppen av Little Mountain. Der er det en stor statue av Jesus.




Utsikten var riiiimelig bra. For å komme dit måtte du gå opp cirka en million trappetrinn på innsiden av Jesus, og det var trangt og masse andre mennesker som skulle opp og ned. Ikke lett å være 184 cm høy og litt over matchvekt da. Det ble mye latter fra de andre da jeg prøvde å presse meg forbi på vei opp og ned.




Ellers gikk det med litt tid til å kjøre rundt med motorsykkelen min. Jeg ga bånn gass langs en lang, rett strekke, og pushet 90 km/t. I nedoverbakker klarte jeg å pushe 100 km/t, så det var riiiiimelig kult!

Etter å ha tilbragt en natt i Vung Tau tok jeg turen tilbake til Saigon, og brukte en kveld der på å slappe av med et par øl og sosialisere på en takterasse midt i sentrum.

Neste morgen allierte jeg meg med to britiske jenter (forøvrig veldig søte), og dro på eventyr til Cu Chi-tunnelene.
De fleste turistene drar med charterbuss til noen tunneler som ikke er de ekte. De aller fleste turistbussene går nemlig til noen som er lagd kun for turister, og som aldri var del av de ekte tunnelene. Hvis man derimot tar lokalbuss kommer man riktig, så da gjorde vi det!



På bussen kan man også kjøpe skjorter, i tilfelle man trenger det. Helt konge.



Vel fremme, etter å ha betalt noen penger ved en liten bomstasjon, kunne vi se gamle gevær og bomber. Det virket egentlig litt som om det var konkurranse i å bare ha flest mulig bomber utstilt. Etter å ha ventet litt kom det en guide som tok oss med rundt, fortalte bittelitt og så plasserte oss ved en TV-skjerm for å la oss se en propaganda-video. Fikk dog se litt om hvordan tunnelene var bygd opp, som var spennende, og alle fellene de hadde inni selve tunnelen.





Og så fikk vi rusle ned i selve tunnelene. De var ganske små og man måtte gå krokbøyd. Det var tungt i lårene, som jeg fikk kjenne etterpå.



Jeg var dum nok til å prøve å få plass i et knøttlite hull ned til en annen tunnel. Mens alle så på. Jeg angret fort etterpå og nektet å gå gjennom.



Og det oppsummerte i stor grad aktivitetene på dagtid. På kvelden skulle jeg fly videre til Singapore og så USA, som får bli dekket i neste innlegg.

Neste gang…. holder jeg på å havne i skikkelig trøbbel.

 

Veldig bra

 

Oj faen…..

Jeg pleier å anse meg selv som forholdsvis flink til å planlegge, og cirka passelig risikoavers. Jeg var aldri den i barnehagen som klatret høyest i trær, men samtidig var jeg den som alltid skulle klare alt selv — og jeg visste naturligvis best selv. Skjedde ikke at noen skulle fortelle meg hvordan man kunne gjøre noe. På godt og vondt lever fortsatt noe av dette i meg, og etter Cu Chi-tunnelene hadde jeg et par timer før jeg skulle fly. Stakk avgårde, fikset en skikkelig digg Banh Mi for siste gang, og slappet av i lobbyen på hostellet.

SQ185


SGN-SIN
19.45-22.40
1t 55min
A330-300
31A (bulkhead)

I Saigon er flyplassen bare noen få kilometer fra sentrum - det var vel 7-8 kilometer dit, og tok et kvarter da jeg kom til Saigon. Sjekket raskt med resepsjonen, og de anbefalte å regne en halvtime med taxi opp dit, så når det var halvannen time til innsjekk stengte flekket jeg opp telefonen og bestilte en Uber.

Jeg skulle fly med kveldens siste Singapore Airlines-fly fra SGN til SIN, hvor jeg skulle lande 11 på kvelden, kjapt overnatte, og så fly videre neste morgen mindre enn 12 timer senere til USA. Helt perfekt timing.

Utløp av visum denne dagen, siste flyet inn og morgenfly ut. Hostel bestilt sentralt, og landing akkurat i tide til å kunne ta MRT og slippe unna med et par kroner, i stedet for dyr taxi etter midnatt. Samtidig full dag i Saigon.

Rett og slett konge planlegging fra min side. Jeg var evig fornøyd. Helt til vi startet å kjøre til flyplassen.

De første to-tre kilometerene gikk bra. God fart og fin flyt. Og så inntreffer katastrofen. Trafikkulykke. Trafikk bom stille på motorvei. Ingen bevegelse. Jeg hadde jo god tid, så stresser ikke altfor mye. Ikke enda.

Tiden går, og det nærmer seg deadline for check-in. Den nærmer seg farlig fort, og vi står fortsatt stille. Har bevegd oss litt, men absolutt ikke fort nok. Innser at dette kan bli veldig trangt. Veldig, veldig trangt. Og så innser jeg at det ikke er sjans i havet til at jeg rekker innsjekk.

Kommer etter det som føles som en evighet endelig til flyplassen. Løper ut av Uberen, bort til SQ-skranken, som nå er helt tom, alle skilt er vekk, bortsett fra én ansatt. Løper opp og sier at jeg skal med Singapore-flyet. Hun ser litt dumt på meg, og sier at de har stengt innsjekk, og at de starter boarding hvert minutt. Jeg trygler og ber, finner frem gullkort og spør desperat om det ikke er noe hun kan gjøre.

Heldigvis får hun printet ut boardingpass, siden jeg allerede hadde sjekket inn på mobil. Vurderte å ikke gidde å ta meg bryet meg å gjøre det tidligere på dagen, så på dette tidspunktet var jeg glad jeg hadde gjort det. Får BP, men beskjed om at det jeg ikke får sjekket inn ryggsekken min. Hun ser på den, spør «Do you have any chance of compacting it?», så jeg svarer ja og sier at jeg skal fikse det ved gate. Hun sier at jeg kaaaanskje får ta den med inn på flyet. Svaret mitt var en drøy løgn, den kunne ikke bli mindre pga. den harde rammen — men jeg fikk BP.

Løp til passkontroll, tok diplomat-linjen og beklaget veldig. Viftet litt med gullkort og løp i crew-linje i sikkerhetskontroll mens jeg beklagde drøyt. Kastet ut noen barberblad fra toalettvesken, etter at de ble oppdaget i røngtenmaskinen. Stor shampooflaske, linsevæske og lignende fikk imidlertid ligge uforstyrret.

Løp videre bort til gate, og kom meg på flyet — boarding var litt forsinket, så jeg hadde faktisk litt margin. Fikk presset sekken min opp i hattehyllen, hvor den tok grusomt mye plass.



Fikk roet nervene, og plutselig var vi i luften på vei til Singapore.



Ellers var det en særdeles lite begivenhetsrik tur. Satt på bulkhead-sete, hadde en drink og fikk litt mat, før jeg småsov litt. Kom til Singapore, fikk tak i bagasje raskt og rett på MRT til Little India hvor jeg skulle bo. Rett til sengs, neste morgen kjapp dusj og så rett til Changi igjen. Brukte vel 7 timer på hostellet hvor 6,5 var soving, resten innsjekk og tannpuss og dusj.

****

Og så begynte den lange turen. Først MRT til Changi, og så frokost i loungen. Som vanlig går ting fort på Changi og det var ingen nevneverdig kø i passkontroll. Frokosten ble inntatt hos SQ sin Gold-lounge på T2, hvor de hadde en Highland Park-utstilling.




Etter å ha fått i meg litt mat var det på tide å rusle bort til gaten hvor en av ANA sine 787-800 stod klar for å ta meg til Tokyo - nærmere bestemt Haneda.

NH842

SIN-HND
10.50-19.00
7t 10min
B787-800
30C

ANA flyr som sagt en ganske kul og ny B787 til Haneda, og den så cirka slik ut. De kjører med 3-3-3-konfigurasjon bak og det fungerte fint.



Boarding var på plass med skikkelig presisjon og gikk veldig fort, og siden alle var preboardet/BP sjekket rett etter sikkerhetskontrollen var det bare å spasere inn når riktig gruppe ble ropt opp. Helt konge måte å gjøre det på.
Jeg hadde byttet sete fra 25A til 30C helt i siste liten, fordi jeg var ikke helt overbevist om at jeg ville ha vindussete hele veien, men endte dessverre opp med en gråtende baby like bak meg. Selv så langt bak var det lite støy, og den var omtrent ikke-eksisterende med QC15 på. Babyen var det bittelitt verre med.




Ombord var det lyst og luftig, og ganske komfortable seter. Jeg så på en film, og tipper jeg sov litt også. Og plutselig var jeg i Tokyo!

ANA opererer to lounger på Haneda, og jeg gikk for den største som ligger mellom gate 109 og 110. I tillegg finnes det en mindre lounge i andre enden av terminalen, som ikke ble besøkt denne gangen.

Loungen ligger en etasje over resten av terminalen, opp en liten rulletrapp. Her finnes også ANA Suite-loungen, men Business class-passasjerer og gullkort-holdere får tilgang til den vanlige ANA lounge.

For å komme inn i ANA-loungen må man gjennom en lang, mørk gang, og i vinduer er det masse modeller av ANA-fly og annen «memorabilia» — kult og godt gjennomført! Det er ganske stilfullt og i virkeligheten ikke like uskarpt. Det samme designet fortsetter inne i loungen, og der er det masse sitteplasser — både barkrakker, dype stoler og enkeltstoler med arbeidsbord og utsikt.









De hadde også egne dusjrom, som jeg alltid setter pris på. Dusjen hadde både et stort hode montert i taket samt et "håndholdt" håndtak, og veldig godt vanntrykk. Temperaturen var god og holdt seg stabil, og dette er ikke nødvendigvis noe man kan ta for gitt i resten av Asia.

Såpe, shampoo og balsam med mer var alt på plass i små poser for engangsbruk, sammen med barberhøvel og -skum, samt en hårkam. Undertegnede savnet imidlertid deodorant, som f.eks. Lufthansa har i sin Frankfurt-lounge.

De har også toaletter med morsomme knapper.



Tror imidlertid favoritten min var ølautomaten som heller på glasset for deg for å lage perfekt skum.


Av andre drikkevarer var det «de vanlige» med sprit, men de hadde også satt frem sake - to stykk, og begge smakte ålreit. I tillegg serverte de plommevin og en god 12 år gammel japansk single malt whisky.

Matmessig var det også greit utvalg. En curry, litt sushi og en nuddel-bar med «made to order» nudler. Gode greier. I tillegg litt småkaker og kjeks.

Jevnt over en solid lounge, og en dusj var knall etter å ha flydd i en tredjedels dag. Fikk totalt 4-5 timer i loungen, tror jeg, så plenty av tid til å lese og surre.

Neste gang…. flyr jeg enda mer.

 

Fikk vondt i magen og så for meg selv desperasjonen og angsten om å ikke rekke flyet.
Godt å høre du kom med. Karma er på din side
Elsker rapporten og bildene dine!

 

Godt fortalt, både om det dramatiske (som heldigvis gjekk bra) og alt det andre. Pirrer misunnelsesmuskelen bare bittelitt (snev av ironi, der altså), samt reiselysten Takk for flotte reisebrev!

 

Uuuuuggggghhhhhhhhh er jeg snart fremme?

En av de morsomste tingene i loungen i Japan var at alle bukket hver gang man prøvde å gå gjennom gangen eller forbi de. Jeg har aldri vært i Japan (ikke at flyplassen regnes som Japan da) og syns dette var kjempeartig. Litt kleint iblant, men generelt moro.

Etter passe med mat og drikke i loungen surret jeg meg bort til gate. Her er forresten et bilde jeg trooooor er av flyet jeg kom til Haneda med - det har jeg visst glemt å få med i forrige innlegg. Flyet mitt denne gangen lignet ganske mye på dette uansett.



NH1006

HND-LAX
00.05-18.25 (-1)
10t 20min
B777-200
24A

Priority boarding som en drøm. Egen, tom kø for Business og *G, så gikk rett forbi alle. Jeg syns fortsatt det er ganske morsomt. De aller fleste gangene, ihvertfall. Hater å stå i kø og jeg er sikkert litt for utålmodig for mitt eget beste. Jeg skulle til gate 109 som var 1 minutt gange fra lounge - det tok meg totalt 3 minutter fra jeg gikk ut av lounge til jeg var på jetbridge. Heeeeeeelt prima.

Kom inn og fant nødutgang-setet mitt. Tenkte at det ville funke greit. Masse plass, men ikke noe vindu — men det klarer jeg meg fint uten på nattflighter som dette. Egentlig optimalt for meg, en flat overflate å hvile hodet på er bedre enn vinduet uansett.

Knyttnevetesten gikk også bra.




Sovnet mens vi taxet, våknet etter en time eller så av at vannflasker og sandwich ble delt ut, og at jeg hadde siklet over skjorten min. Sandwich inneholdt tunfisk, og med hyperallergi mot fisk var det en dårlig kombo. Fikk imidlertid noen kjeks og beskjed om at jeg måtte ha den vestlige frokosten.



Jeg hadde spist og drukket godt i lounge uansett, så jeg var for det meste klar for å sove. Og det var egentlig det jeg gjorde. Har derfor særdeles få bilder fra flyet, bortsett fra dette hvor jeg ser på film.



Husker helt seriøst ikke spesielt mye av denne turen, og har ikke notert ned noe interessant. Regner derfor med at jeg så en kjip film i halvsøvne og sov resten av turen, som er standard på lengre turer for meg.

Etter å ha flydd omtrent over Stillehavet, og gått tilbake én dag (dette syns jeg var kjempekult!! Jeg startet å fly 30. juli og landet 29. juli!!!!!!!), kom jeg til Los Angeles og Tom Bradley International Terminal.



Det gikk dødsfort gjennom immigrasjon, fordi jeg fikk bruke en av de fancy maskinene som tar bilde av deg automatisk osv. Det gikk veldig raskt og radig, jeg småpratet med noen amerikanere fra LA mens vi ventet i køen, og plutselig var jeg gjennom. Fikk sendt bagasjen min videre, og fant sikkerhetskontrollen igjen på Tom Bradley — man får nemlig bruke alle terminaler på LAX uavhengig av hvor man skal, og Star Alliance-loungen der er visstnok veldig bra.

Der ble sikkerheten ivaretatt av TSA. (og så har jeg lagt på fine klistremerker fordi det visstnok ikke er lurt å legge ut bilde av BP)



På dette tidspunktet hadde jeg reist passelig lenge og begynte å bli litt sliten og trøtt, noe bildekvaliteten virkelig bærer preg av. Fant loungen, gjestet inn moren i en Canadisk familie på 3 som ville i loungen med bare ett gullkort, og fant dusjene. Litt venting med en amerikansk dame som syns ventingen var uholdbar.

Som sagt var jeg trøtt og sliten, så bildene er egentlig ganske representative for hvordan jeg følte meg. Først gangen til dusjene, fordi det tenkte jeg at var veldig interessant å ta bilde av.




Så gikk jeg til buffeten hvor veggen var pyntet med vinflasker.



Men så, etter å ha funnet litt mat, fant jeg takterrassen!! Og der var det kjempekult, god utsikt og god stemning og frisk luft. Her kviknet jeg litt til, og det viser bildekvaliteten også.



Etter en passe lang pause i loungen fikk jeg tilbake litt energi, og fikk byttet terminal til Terminal 7 hvor United flyr Express-rutene sine fra. Det var en 15 minutter lang gåtur utendørs, en liten tur i sikkerhetskontroll og så rett til en United Club for litt snacks og kaffe før siste hopp.

UA1477

LAX-SFO
22.34-23.57
1t 23min
B737-900
20C

Jeg hadde egentlig fått sete 38C ved innsjekk, som er helt siste setet på flyet. Jeg var ikke klar for å være sist ut av flyet, men i loungen fikk de ikke byttet sete for meg — så da var det bare å tusle til gate og spørre pent der. Det var null problem etter å ha sutret litt om at jeg hadde reist i 40 timer, og jeg ble flyttet til en nødutgangssete - 20C.

Notatet mitt på telefonen om denne turen sier dette om setebytte: «Helt fjell. Trøtt som en Gud.»

Begge nabosetene var tomme, og en nydelig FA med navn Adrianna fikset biffen på denne turen.
Forresten er det litt rar nummerering på UA sine fly - nødutgang er visst alltid rad 20. Det hopper fra 12 til 15, og så fra 15 til 20. Ellers var det en artikkel om Oslo i bladet til UA, så jeg leste den og kjente meg igjen et par steder. God benplass hadde jeg også.




Ellers var jeg bare trøtt. Å være smått fyllesyk og dehydrert etter altfor mange timer på er sånn passe kjipt.



Kom frem altfor sent på natten, ble plukket opp av en snill far og freste kjapt ned uten tak til leiligheten. Kviknet akkurat nok til så jeg ikke sovnet på bilturen, men med en gang hodet traff puten var jeg i dyp søvn.

Neste gang…. utforsker jeg California enda mer.

 

Er bildene borte? De dukker opp fint for meg.

Ligger på Imgur.com, kan det være en adblocker som fjerner de for deg?

 

Jeg ser også bildene,

 

California og store ting

Det er noe litt rart med California for meg. Jeg digger California, og spesielt Bay Area og SF. Fantastisk sted. Jeg trives skikkelig godt.

Men det er et stort men. Det er overraskende hjemmekjært. Usikker på om jeg har skrevet dette tidligere i rapporten, men pappa flyttet dit for rundt to år siden for å jobbe for et selskap midt i Silicon Valley. Så på grunn av det har de fleste familieferier de siste to årene gått nettopp dit. Og når vi har et eget sted der blir det nesten som å være hjemme.

Det blir litt rutine og hverdag der. Ikke like mange eventyr som når jeg er andre steder. Og det er egentlig veldig behagelig, men det blir ikke så mange fine bilder av det.

Så… California. Jeg har et skikkelig elsk/hat-forhold til California og Silicon Valley.
Jeg digger stedet. Du kan kjøre en time og så er du ved sjøen, ved Santa Cruz eller Half Moon Bay. Eller en time og er langt oppi fjellene på Mount Hamilton. Eller en time og så er du i San Francisco, en av mine helt klare favorittbyer. Du har masse muligheter.

Samtidig er det akkurat det. Du må kjøre overalt. Alt er beregnet på biler. Jeg kan kjøre ut fra sidegaten vi bor i, og så er det en seks-felt vei like ved. Og det er veien til nærmeste Trader Joe’s. Eller bensinstasjonen. Eller nesten hvilken som helst restaurant.

Og så er alt så stort. Alle biler er kjempestore. Svære lastebiler kamuflert som en pick-up. Alle biler har også kjempestore motorer, og ikke de strikkmotorene jeg er vant til fra Norge.
På hvert gatehjørne i suburbene i Silicon Valley er det bilforhandlere. De små matbutikkene er på størrelse med en Coop Obs. Og de store er jo et helt kjøpesenter.

Jeg er litt usikker på hvor jeg egentlig vil med dette. Poenget mitt forsvinner litt her. Jeg digger USA. De gjør mye bra. Jeg er ekstremt fascinert av patriotismen der. Den er helt fantastisk. Til tider mye, men ja. Det er skikkelig kult.

Samtidig er det et par ting jeg blir så utrolig lei av etterhvert. Ihvertfall.. Jeg brukte to uker i California med lillebror og lillesøster. Noen dager var skikkelig late. Late dager ved bassenget eller på terrassen med en god bok. Andre dager var det eventyr til nasjonalparker.

Resten av dette innlegget blir egentlig et lite bildedryss fra noen av utfluktene. De fleste bildene er sikkert passe kjipe og fungerer best for mitt eget minne. Som dette. Her var det et lite rådyr som stod rett rundt svingen, men det kom selvfølgelig ikke med på bildet.

Men den var der. Jeg lover.



Har heldigvis et bide av et annet villdyr da.



California er skikkelig tørt nå. Altså. Skikkelig tørt. Det var full oppstandelse i nabolaget når det plutselig regnet i halvannet minutt en kveld. Alle barna løp ut. Skulle kjenne på regnet. Jeg tuller ikke engang. De ble skikkelig oppspilt av bittelitt regn.

*********



Den første helgen dro vi til Central Valley og turet rundt der. Vi overnattet i Stockton, tror jeg. Og dro videre til Columbia Historic State Park. Der er det en skikkelig tilgjort gammel landsby. Det er lagd om til en skikkelig turistattraksjon på amerikansk vis. Egentlig veldig kult.

De har også masse parker med latterlig høye trær. Jeg kan helt ærlig ikke huske hvor dette var, men det var i området. Grusomt høye trær. Utrolig deilig med skyggen de gir også. Godt og kaldt.




Columbia er ikke kjempespennende i seg selv. Men de har gjort en god innsats med å bevare byen.



Dette var en to-dagerstur, og jeg var tydeligvis mer opptatt av å være med familien enn å ta bilder. Sånn det bør være.

*********

Et par dager etter dro jeg og lillebror på eventyr alene. Av med taket og avgårde.



Vi skulle til Pinnacles og Big Sur. Og med en lillebror som er skikkelig Steinbeck-fan måtte vi selvfølgelig innom National Steinbeck Center i Salinas. Så ruten vår ble cirka som dette.



Freste nedover en tidlig morgen til Salinas, og turet rundt på Steinbeck-senteret. Det var veldig gjennomført, og jeg digget det — selv uten å ha lest noe Steinbeck før. Det står på listen nå. De hadde gjort det veldig lærerikt også for de som ikke har lest Steinbeck, for de forklarte om stedene og historiene bak det Steinbeck har skrevet om.




Etter Steinbeck dro vi rett til Pinnacles National Park og gikk en tur på en 8 kilometer, tror jeg. I stekende sol. 35C stod vel temperaturmåleren i bilen på. Cirka. Det var i Fahrenheit, så jeg jukset og brukte telefonen. Men var vel 92-93F. Varmt var det.

Pinnacles digger jeg. Det er skikkelig kule fjellformasjoner der, og de har lagd gode stier opp på fjellet. Det var ganske mange høydemeter. Passe gjennomsvette. Vi ble imidlertid belønnet med bra utsikt!











Og støvete sko.



..... fortsettes.

 

Etter dette var vi rimelig slitne etter turen i varmen dro vi til et passe kjipt motell i King City, og spiste en middag som var helt ok. Og konket ut.

Neste morgen skulle vi videre til kysten, og kjørte gjennom Los Padres og Jolon. På vei dit kjører du gjennom en militærbase. Tuller ikke engang. Det var massivt. SVÆRE tankser og greier overalt. Og du bare cruiser gjennom med bil.

Jeg var litt nervøs, for jeg hadde mistet førerkortet mitt i Burma. Jeg hadde med meg en engelsk bekreftelse på at jeg har førerkort fra Veivesenet. Hvor det står med store bokstaver nederst «This is not a valid driver’s license». Lillebror har ikke sertifikat. Så vi var bittelitt nervøse for å bli stoppet av militærpoliti i tilfelle vi kjørte feil, men vi kom oss gjennom etterhvert.

Når vi nærmet oss kysten kunne vi nyte denne utsikten. Eller, mangelen på utsikt. Det er Stillehavet som er der nede. Under all tåken. Men tåken rullet inn dalen og plutselig var veien helt dekket av tåke. Og så var det helt klart rundt neste sving. Og så midt inn i tåken igjen. Stoppet opp og kunne se tåken bevege seg kjapt innover, synke ned, og så repetere. Det var utrolig fascinerende. Og umulig å ta bilde av.



Men til slutt kom vi oss ned. Obligatorisk stopp ved Julia Pfeiffer Memorial Park.





Kjørte til Monterey, spiste lunsj og surret rundt. Drakk kaffe med @tommy777 og Melinda som var i strøket.

Etter det fulgte en lat dag eller to. Dro til Mount Diablo. Nok et sted med god utsikt.




Samme langs Skyline Boulevard. Masse fine stier og små parker der hvor du får utsikt til «alt». Kan se Moffett Field og NASA-basen. Du kan se Stillehavet. Og alt innimellom.




Jeg og lillesøster tok en snartur innom San Francisco en av dagene også. Gåtur langs Lands End. Vietnamesisk mat. Surret rundt på museum og kikket på sommerfugler. Ruslet i Golden Gate Park.



Generelt var California veldig hyggelig denne gangen også. Lagde masse digg hjemmelagd mat. Drakk masse god øl fra mikrobryggerier. Og hadde det bare veldig hyggelig med familien. Helt prima.

Neste gang…. mister jeg et fly.

 

Jeg blir så glad av dette reisebrevet - og veeeldig spent på følgene av det mista flyet! :-O :-D :-S

 

Herlig reisebrev! Gleder meg til fortsettelsen!

 

Hvordan man IKKE skal fly til Ohio

I løpet av turen min møtte jeg en veldig hyggelig amerikansk jente jeg kom grusomt godt overens med. Så da jeg uansett var i USA, og United ikke skulle ha altfor mange penger for å endre billetten min, så tenkte jeg at det mest naturlige var å bli en ekstra uke i USA og bruke den i Ohio. Så uten å tenke meg altfor nøye om avtalte vi datoer, og jeg endret billettene mine.

Mine to søsken dro avgårde to dager før meg, så jeg fikk sjåførtjeneste opp til SFO med de to. Med tre stappfulle kofferter, takket være en lillebror som synes det er fornuftig å kjøpe en stor stabel filosofibøker når han er på ferie), og en lillesøster som tok et par reale shoppingrunder, lesset vi inn tre kofferter til innsjekk og et par ryggsekker i bilen. Pluss en carry-on-bag som ble lagt igjen under forrige USA-tur. Masse bagasje med andre ord, men vi fikk mesteparten i bagasjerommet og tok en koffert i baksetet. Ved sånne situasjoner er det kjekt å ha bil som mangler tak, for da er det kjempelett å legge inn en eldgammel Samsonite-koffert av typen som gir deg hekseskudd.

Surret litt rundt den neste dagen, og så var det på tide for meg å dra avgårde. Tok på meg ryggsekken og gikk til nærmeste Caltrain-stasjon, som er en god kilometer eller så fra leiligheten vår. Kjapp tur bort, så ombord på Caltrain et stykke nordover, ført BART tok meg siste biten inn til SFO.



Fant raskt riktig terminal og fikk sjekket inn, kjapt gjennom sikkerhetskontroll og fant en liten United-lounge. Fikk til og med gå i TSA Pre-køen, uten at jeg vet hvorfor, men det var digg å slippe å ta av sko og ta ut laptop.



United sin lounge er ikke spesielt imponerende. Kjip salat og generelt kjipt utvalg. Skypet litt og fikk ladet telefon, og på vei til flyet plukket jeg opp en sandwich. Noe ventetid ved boarding da de ikke hadde lastet ferdig catering, og med bare én time i Houston inkludert terminalbytte ble jeg litt nervøs når de annonserte 15 minutter forsinkelse. Forøvrig er det en forholdsvis lang flytur, så jeg tenkte at vi kanskje kunne ta det igjen i luften.

Ellers er T3 på SFO rimelig fresh, og det er en hyggelig terminal. De har en AmEx Centurion Lounge der som ser skikkelig bra ut fra utsiden, så litt kjipt at jeg ikke har sånn fancy glinsekort.

UA1601
SFO-IAH

12:45-18:30
3t 45min
B787-800
24L

Kom meg ombord på flyet, fant setet mitt hvor benplassen var helt grei, og gjorde meg klar for en passe lang tur.




Underveis ble IFE-en litt ødelagt og ga denne morsomme beskjeden, men såvidt jeg husker ble det fikset nokså raskt. Fresh og ny Dreamliner med USB-uttak og hele pakken, så det var god stemning.



Leste også et kjempebra sitat mens vi ventet på å ta av som dukket opp på IFE-en. Det hadde jeg veldig sansen for.
"I haven't been everywhere, but it's on my list" - Susan Satang

Vel fremme i Houston var vi ikke veldig forsinket, og på til neste terminal oppdaget jeg et lite baby-fly hjemmefra. Litt vanskelig å se kanskje, men det er SAS sitt Houston-fly bak Qatar sitt massive dråg.



Og så begynte alt å gå galt. Jeg kom meg bort til gate med passe grei margin, og fant en sitteplass og noe å spise. Går greit. Så annonserer de at flyet er forsinket. Greit. Null stress. Ny avgangstid er om en time eller så. Får en SMS om det, tavlen sier det og United sin app er oppdatert med ny avgangstid. Konge.



Så jeg drar avgårde til nærmeste lounge. Den lå rett rundt hjørnet, så jeg tok meg en øl og småpratet med bartender og en annen bargjest. God stemning. Sjekket app sikkert hvert tredje minutt for å se om det kom noen oppdateringer, men avgangstiden endret seg verken der eller på tavler. Så jeg slappet av og brukte tiden til noe produktivt, i stedet for å sitte ved «samlegaten» før man får lov til å gå ut til den lille piren hvor mini-flyene går fra. Kjempestemning.

Med grei tid igjen til boarding stenger tok jeg turen ned, bare for å bli møtt av en låst dør. Da begynte jeg å få litt panikk. Spurte nærmeste United-mann hva som foregår, og han sa at de hadde stengt gate. Jeg protesterte og sa at det fortsatt var 25 minutter til avgang, men han lot seg ikke rikke. Ba meg gå til United sin skranke rundt hjørnet og be de booke meg om.

Løper bort dit, da flyet fortsatt stod ved gate, og snakket med en hyggelig dame der. Hun sa at flyet fortsatt var her og at gate ikke skulle ha blitt stengt, og sendte meg tilbake med instruks om å gi beskjed om at jeg skulle på flyet. Løp tilbake, mannen rikket seg ikke og nektet meg ombordstigning, så jeg løp tilbake til skranken igjen. På dette tidspunktet hadde flyet akkurat pushet tilbake fra gate, og jeg stod i Houston… Jeg var veldig giret på å komme meg til Ohio (vedder på at det er en setning som ikke sies ofte), og var kjempefrustrert av egen dumhet og han ved gate.

Etter litt frem og tilbake, hvor en supervisor ble inkludert over telefon, fikset verdens snilleste og mest sympatiske United-dame alt opp for meg. Det gikk ingen andre fly til Ohio denne kvelden, ikke til noen av de tre flyplassene jeg kunne bruke, så det toget var gått. Hun bekreftet meg på neste fly til samme flyplass neste formiddag, ordnet nødutgangssete, og satt meg på venteliste på første fly til en annen flyplass. Hun ordnet til og med hotell for meg. Helt kostnadsfritt.

Konge behandling fra United, med andre ord. Jeg tok en kjip telefonsamtale og sa at jeg ikke kunne komme denne kvelden allikevel, og fant meg en shuttle til Marriott Houston North.

Hotellrommet så cirka slik ut:





Helt kurant hotell et kvarters tid med shuttle-buss fra flyplassen, og sengen var komfortabel og god. Bra vanntrykk og greier på badet, og det var rent og pent. Masser av plass, spesielt siden jeg bare hadde med meg en liten ryggsekk, og rommet dugde veldig godt til det jeg trengte det for. Raskt internett også. Litt kjedelig med badekar-dusj-kombinasjonen, og jeg trengte strengt tatt ikke to senger, men ikke noe spesielt å klage på fra min del.

Tok en drink eller to i baren og var generelt grusomt irritert på meg selv, og gikk til sengs ikke veldig fornøyd med en skikkelig cock-up fra min side.
Neste morgen var det ombord på en shuttle til flyplassen, en bagel og kaffe i United-loungen, og så begynte ventelekene.

Dagen gikk for det meste med til å sjekke United sin app og stand-by-liste for flyvningen jeg var på standby på. Oppdaterte frantisk fra morgenen av, og United Economy stod som available lenge. Jeg var først på listen. Helt konge. Ikke helt full av håp, men i det minste litt mer fornøyd med meg selv enn jeg var dagen før.



Boarding begynte, jeg fikk lov til å gå ned til den bittelitte commuter-piren hvor flyet jeg kaaaanskje skulle ombord på skulle boarde. Etter å ha fulgt med på 4-5 boarding-grupper ved priority boarding, og alle hadde kommet ombord, ble navnet mitt ropt opp.
«Are you going to make my day a whole lot better?» spurte jeg, og det skulle hun jammen meg.
Fikk boardingpass, og jeg var ombord knøttflyet til Columbus, OH.



UA4717
IAH-CMH

10.24-14.06
2t 42min
ERJ-145
5C

Flyvningen tok en hel evighet. Nesten tre timer ombord på dette flyet, som hadde ett sete på A-siden og to seter på C-siden. Ellers var det en særdeles lite begivenhetsrik flytur, men etter langt og lenge kom jeg endelig frem.

Bagasjen min hadde derimot ikke kommet med på samme fly som meg, den hadde nemlig overvintret Cincinnati.



Så med en bagasjelapp det stod «VIP» på gikk jeg til skranken, fikk en PIR-rapport, ble plukket opp og dro rett til nærmeste handlesenter og fikk kjøpt meg noen nye klær og skiftet rett til disse.

De neste dagene gikk med til å surre rundt i Ohio og mye annet kos. Generelt veldig god stemning og mange morsomme opplevelser.

Neste gang…. flyr jeg i en evighet.

 

«Dette kan ikke ha vært helt gjennomtenkt»

Overskriften oppsummerer veldig godt hva jeg tenkte angående denne turen. Men skal ikke hoppe for langt frem i tid.

Bursdagen min startet tidlig. Våknet opp, hev meg i dusjen og dro innom nærmeste lokale kaffesjappe for litt kaffe. Hadde omtrent en times kjøretur ned til Cincinnati, og med et morgenfly kom jeg rimelig tidlig på flyplassen. Innsjekk gikk uten problem, bagel og kaffe til frokost og fant en plass ved gate. Ingen United-lounge i Cincy, men ventetiden var ikke spesielt lang — så tiden gikk fort og jeg fikk mentalt forberedt meg på neste tur.

UA6223
CVG-ORD

09.38-09.55
1t 17min
ERJ-175
11A

Notatene mine fra denne turen er svært begrenset. Jeg har klart å skrive følgende:
«Fine nye seter og greier. Kort hopp. Bittelitt forsinket. Pew-pew.»

Nok en gang et lite fly fra United, men setene var i det minste 2-2. Setekamerat denne morgenen var en Canadisk dame som arbeidet med treningsprogrammer og sertifisering for et flyselskap, og hadde tidligere vært pilot. Snakket litt om løst og fast, og landet i Chicago etter ikke altfor lang tid til bittelitt tåke og ganske mye vind.

Fant rimelig kjapt hvilken gate jeg skulle til, og tok turen til nærmeste United-lounge like ved. Dette var en av de store United-loungene, men som vanlig er maten passelig kjip.

Fikk derimot brukt tiden ganske fornuftig. Jeg bestilte en bursdagsgave på amazon.com, spiste Skittles, hummus og cookies og drakk kaffe og GT.
Siden flyet mitt skulle lande i Singapore rett etter midnatt, og flyplasshotell kostet rolige 1500 kroner og taxi etter midnatt automatisk blir 50% dyrere, tenkte jeg at det var like så greit å bare vente noen timer på flyplassen og ta et morgenfly til Indonesia. Hvor vanskelig kan det være liksom?

Så uten å ha tenkt meg nøyere om, med en kald GT i hånden, bestilte jeg en billig billett med første flyet jeg fant og lukket fornøyd ned Macen.

Slo ihjel de neste timene ved å prate med en annen kar i baren, som kom fra en pilotfamilie. Han hadde masse morsomme fortellinger og historier, så vi delte historier og pratet om alt mulig rart. Trivelig kar!

UA895
ORD-HKG

13.20-18.10
14t 50min
B777-200ER
26G

Dette er min til dags dato lengste flyvning noen sinne, og den var grusomt lang. Etter å ha ventet passelig lenge i loungen var det endelig tid for boarding, så jeg kom meg ombord på flyet, fant setet mitt og sovnet før vi lettet. Sov en liten time, fant frem Bose-headsetet mitt og satt på en eller annen veldig lite minnerik film.

Jeg sliter egentlig litt med å skjønne hvordan jeg fikk tiden til å gå på denne turen, for det er evig lenge å sitte på et fly i over 15 timer. Men jeg pratet med en indisk dame født og oppvokst i Burma i en times tid, drakk hvitvin og spiste snacks, og sov sikkert 5-6 timer i strekk. Så er det et svart hull hvor jeg ikke helt husker hva jeg gjorde, men regner med at jeg sov enda mer etter middag ble servert. Sov sikkert i 9-10 timer på denne turen totalt, for den gikk overraskende fort. Noe våkentid hvor jeg bare kjedet meg, og plutselig gikk vi inn for landing i Hong Kong.

Har ett bilde fra flyet, og det er av benplassen.



Ikke verdens morsomste måte å bruke en bursdag på, men det får så være.

Vel fremme i Hong Kong fant jeg frem til United sin lounge. Tok en god dusj, fikk i meg litt mat og drikke, og surret bort et par timer. Kikket ut av vinduet på stormen med lyn og torden som kom inn med masse regn, og generelt gikk tiden ganske fort her også.



Hoppet også en tur bort til Thai sin lounge like ved UA-loungen, og satt meg på plass ved enden og kikket ned på alle menneskene i terminalen. Etter å ha surret bort enda litt mer tid var det endelig klart for neste flyvning med samme fly og med samme sete.

UA895
HKG-SIN

20.25-00.20
3t 55min
B777-200ER
26G

Fikk min egen tre-seter på denne turen, og sov vel bort mesteparten av tiden her. Landet cirka på rutetid rett etter midnatt, og kom meg ut av flyet og fant en plass i terminalen.

Siden jeg hadde vært så fornuftig at jeg hadde booket et fly klokken 8 neste morgen ville jeg ikke forlate terminalen, da jeg ikke kunne få nytt BP før i 6-tiden, så jeg fant mathallen, spiste litt og satt meg til rette i en godstol i et stille hjørne av flyplassen.
Dro frem Game of Thrones og så gjennom 5 episoder, midt på natten, og prøvde desperat å holde meg våken.

Ingen loungetilgang her, siden jeg hadde booket med et lavprisselskap, men i etterpåklokskapens lys ser jeg at en refunderbar billett med et Star Alliance-selskap kanskje kunne ha vært en god idé. Men det er nå så, jeg kom meg gjennom dette også.

Etter de små timene hadde passert var det endelig på tide å sjekke inn til neste flyvning, så jeg gikk gjennom immigrasjon, gikk til nærmeste Tiger Airways-skranke og prøvde å sjekke inn.

Det gikk ikke helt som planlagt, da jeg ikke hadde noen returbillett fra Indonesia, så damen ville ikke sjekke meg inn. Så løp ned til nærmeste Starbucks, bestilte en kaffe og koblet meg til WiFi, og bestilte en refunderbar billett med Air France på Expedia. Lastet ned bekreftelsesmail, avbestilte billett og gikk opp til innsjekk igjen — og da gikk det bra.

TR2277
SIN-CGK

08.10-08.55
1t 45min
A320
9A

Gikk rett fra innsjekk til passkontroll, fikk enda et stempel og blomstret litt ved gate. Leste nyeste Time og bet meg spesielt merke i en artikkel om amerikansk politi og hvordan deres hverdag har forandret seg.



Etter et siste lite hopp landet jeg i Jakarta, kom meg gjennom immigrasjon der også, og hoppet rett i en Uber til hostellet mitt.

Der blomstret jeg et par timer mens jeg ventet på å kunne sjekke inn, og i 2-tiden på dagen fikk jeg endelig nøkkel og en seng. Der sovnet jeg umiddelbart og sov til 8-9 på kvelden, etter å ha reist i overkant av 40 timer.

Neste gang…. sover jeg i Jakarta og finner paradis.

 

Jeg må bare si "wow"! Blir både imponert og "sliten" av å lese om de lange reisene frem og tilbake, fly man mister, osv! Men du skriver på en lettlest og artig måte

Også gøy å se noen bilder fra California fra en som er "lokalkjent", kom akkurat hjem etter 10 dager i samme område

 

Utrolig gøy og spennende å følge med på denne rundturen som virkelig tar deg jorden rundt opptil flere ganger, masse flotte bilder og bra tekst så det er flott å følge med på
Litt misunnelig blir man og jeg skulle gjerne ønske jeg hadde hatt tid og mulighet til å reise så mye rundt... Innser nå at jeg reiste for lite i studietiden