Vi hopper rett inn i flighten somewhere over Germany:
Etter en tidlig 06:00 start fra Oslo var jeg passe trett og hadde sovnet før boarding completed i Frankfurt. En stund senere i lufta våkner jeg groggy; kabinen er rolig og alt virker normalt – helt frem til jeg ser opp på flight info skjermen:
Time since departure: 2:40 hrs
Distance from departure: 80 km
Hmm… dette går tregt mot Venezuela tenkte jeg og vinket på en flight attendant.
LH cutie: “you were sleeping so well, we did not want to wake you sir, but here’s what has happened:”
Baken på Jumboen hadde
slått nedi ved avgang. Vi hadde så tatt noen low pass slik at bakken kunne speide etter skader og lå nå i en lang holding loop over de tyske skoger for å dumpe fuel.
Imponert over mitt sovehjerte fikk jeg servert lunsj og tenkte; dette blir en lang dag.
Det ble en helt normal landing, selv om alle mulige kjøretøy sto standby ved avkjøring.
Vi fikk en remote stand, hotell og ny maskin til Caracas neste morgen.
Som på alle reiser er det menneskene som gjør opplevelsen spesiell, og disse to dagene ble intet unntak.
Under all ventingen i flyet/FRA ble jeg kjent med en Jordansk Sheik (?) som skulle på ekspedisjon i Amazonas med familien sin. Han hadde vore der 20 år tidligere og ville nå ta med barna sine tilbake til junglen.
De hadde satt av én måned, lastet egen cargo pall med Zargeskasser og var klare for å besøke… wait for it... Cannibal Tribes!
Sheiken var en lystig mann som minnet meg om en blanding mellom David Attenborough og Julenissen. Jeg ble invitert med til Puerto Ayacucho hvor de hadde leid båt, men takket pent nei – due to a prior commitment (right).
Håper den hvitkledde mannen fant det han lette etter i regnskogen, jeg hadde connection videre fra CCS samme ettermiddag.
Edvard