På vei ut av loungen på HND, etter litt diskusjon på halvt engelsk og halvt japansk, fikk jeg med en ANA-pose til å ha alt F-stæsjet mitt. Hvem skulle tro en pysjamas tok så stor plass. Det var litt mer folksomt på denne avgangen, men det var bare jeg som kunne ta til venstre på gangbroen (på forrige flight brukte de bare én dør!). Der tok Otani-san ("Like the baseballer; no relation") i mot meg. Jeg måtte skuffe henne med at jeg dessverre ikke var noen rockestjerne, bare en vanlig fyr som flyr halve verden rundt på gøy. Det skortet ikke på servicen for det. Allerede før avgang var det avklart om jeg ville sove eller spise, og drink bestilt. Faktisk merkbar forskjell mellom Hibiki 21 og 17 Years, nesten synd man ikke kan kjøre blindtest på samme fly. Gikk for japansk meny igjen siden jeg snart nok skulle fråtse i burgers and fries uansett. Otani-san var meget proaktiv på drikkefronten og klarte til og med å overtale meg til å ta litt shochu når det var tid for frokost... Skal innrømme at den var bedre enn det man vanligvis får av den typen, men står fortsatt på at smaker ganske høgg. Fikk også prøve Jens Bånn-champagnen deres og lurer faktisk på om jeg likte den bedre enn Krug'n. Må ta blindtest på neste flight! Fikk en time eller to på øyet og fulgte opp dette med den nevnte frokosten og litt film. Ganske dårlig utvalg, egentlig, men klarte da å slå i hjel et par timer. Mett og fornøyd så lente jeg jeg meg tilbake for å vente på landing. Men crewet ville det annerledes og dukket opp med en personlig hilsen med tilhørende dessert. Tray table upright, etc. er tydeligvis bare for vanlige dødelige! Litt voldsomt for en nøktern stakkar, men hyggelig gest og fint å se hvor oppriktig de bryr seg om passasjerene!
Etter å ha lest nyheter om at det vestlige USA er inne i den verste tørken noensinne så ble jeg møtt av regn vel framme i LA. Riktignok ikke mange dråpene, og begivenheten var over innen FlyLAX-bussen slapp meg av på Union Station. Hotellet viste seg å være i Little Tokyo, så det var jo som om jeg aldri hadde forlatt Haneda. Forsåvidt veldig koselig sted, som en liten landsby midt i storbyen. Til og med en liten handlegate uten biltrafikk har de. Trodde sånt var forbudt i Statene... Våknet dagen etter uten noen spesiell plan og tok turen innom tjærehullene i La Brea før jeg tok bena fatt til Hollywood - som etter alt å dømme består av 90% vape-sjapper. Ble generelt my gåing og klarte meg uten Uber eller andre framkomstmiddel enn apostelenes hester og litt metro. Sistnevnte må være det mest shabby av offentlig transport jeg har vært på. Men sparte jo noen dollar som kunne brukes på øl da. "If you want something light, we have the salad" Alt er relativt... LA sentrum (vet dog ikke om dette er riktig betegnelse) har nok av bryggerier til å ta en skikkelig pub-til-pub-runde, og føler jeg fikk drukket meg gjennom et greit utvalg. Selv om jetlaggen gjorde at det ble ganske tidlige kvelder. To hele dager fikk være nok, for nå var det på tide med litt miljøforandring. Alaska Airlines tok meg på en liten svipptur nordover. Den opprinnelige ANA F-planen var nemlig å reise til San Francisco og så dra hjem via LA. Bare fordi kanselleringer endret ruten ville det jo vært dårlig gjort å hoppe over naboen i nord.
Skuffelsen var stor når jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen på LAX. Populærkulturen har jo overbevist meg om at TSA er det verst tenkelige helvete, men det var jo bare som en vanlig sikkerhetskontroll! Nå skal det sies at jeg i løpet av mitt korte opphold i Statene fikk inntrykk av akkurat hva som er reglene for hver sikkerhetskontrol er helt tilfeldig, men helt smertefritt. Det hører selvsagt med til historien at det ikke var noen "don't tread on me"-typer som nektet å innordne seg som gjorde begivenheten mer spennende heller. Så smooth som alt gikk så hadde jeg ekstra god tid i Alaska-loungen. Mener at den er nylig oppusset, og det var i alle fall et fint sted å tilbringe en time eller to ekstra. Med fire håndtverksøl på tapp (og det var - spoiler alert for senere innlegg - gratis i motsetning til hos United) var i alle fall jeg fornøyd. Ganske fullt da jeg ankom men det tynnet seg fort ut. Matutvalget var meget begrenset, sikkert på grunn av pandemien, men det er mye god mat i god øl! Boarding gikk også meget smooth (nok en spoiler alert: i motsetning til hos United). E175'n som skulle ta meg til SFO var bemannet av en eller annen underleverandør, men det var ingenting å si på servicen. Flyvertinnen var akkurat ferdig med talen sin, da en dame litt lenger bak i flyet roper ut til henne: "YOU HAVE SUCH BEAUTIFUL EYES". Ja, en kan vel ikke stoppe en amerikaner fra å si hva de mener. SFO er litt enklere å navigere enn LAX, med to tog som går i runddans i hver sin retning for å flytte på folk isteden for nitti forskjellige shuttlebusser. Tok toget til toget og lot BART ta meg videre inn til sentrum og hotellet. Der ble jeg møtt av en plakett som kunne fortelle meg at "This building contains chemicals that have been deemed harmful" eller noe i den duren. Drakk likevel vannet fra springen, så jeg forventer å komme hjem radioaktiv. I tillegg til å være livsfarlig var også Hotel Griffon i god gammeldags stil, hvor mye var blitt gitt et nytt strøk maling istedenfor å byttes ut. Veldig koselig. (bilder kommer etterhvert)
