Hva feiler det dere, da?

Sist jeg fløy FRA-HND med LH F var vi 4! bonusreisende fra Norge og en rik fyr fra Japan. God stemning der da selv om vi ikke kjente det andre paret. Så det hender

 

For en tur dette blir! Husker fremdeles det forrige legendariske reisebrevet ditt @Jonkebassen !

Ps. Hvor mange agent ruletter måtte du gjennom med dragene i Tallinn for å få FRA-PEK-HND-KIX-BKK?! Evt siste endring med FRA-PEK-HND-BKK?
Har de begynt å myknes opp?

 

Våknet 03.30 og var mye mer lysten på å stå opp etter 4 timer søvn enn etter 9 timer søvn før jobb. Flybussen. Gardermoen. Sas Plus-innsjekk. Bråstopp.

«har dere visum?»
«Nei...........trenger ikke det»
«Eeeehm»
....5 min går....
Ok da. Sjekket inn uten HON-tag og uten noen smil. Usikker på om det er kunnskapen eller viljen, men her må SAS ta et tak.

En kjapp tur for et glass appelsinjuice. Boarding.

Flyturen forløp uten noen spesielle hendelser, men müsli ble servert til rad 1’s store glede.



Satt oss selvsagt på venstresiden for å få med oss soloppgangen. Den innfridde.



Parallell-landing med en lekker A380.



Endte opp med å leie Porsche, og GUD HVOR DET INNFRIDDE.



Det var ikke enkelt å finne AVIS, og etter litt knoting med mastercards gikk det gjennom.

Turen gikk...ehm... vet ikke. Fint var det...





Nå er vi endelig kommet oss til FCT og livet har aldei vært bedre

 

Lyst til å fortelle hvor dere tilslutt gikk for å finne AVIS? så trenger jeg kanskje å knote mindre om 16 dager

God tur!

 

Selvsagt. Vi gikk først ut fra baggage claim, og så til høyre under T2 ved McD. Så venstre og rett frem etter bagasjehenting.

 

Anbefaler chili biff om de har det denne uken også!

 

Booket akkurat Porsche i München til 2. desember.

 

Hyggelig å hilse på

 

Ting gikk ikke helt som planlagt

Debutanten kan oppdatere. Mye trøbbel i Beijing medførte endringer.
Her er en teaser:

 

Sååå hvor var vi? Jo, selvsagt.

Etter noen drinker vi fikk vi drikkeforbud, og det er vel kanskje det jeg har hatt mest forståelse for i hele mitt liv.



Det startet jo med champagne-smaking kl 12, før vi satte oss i baren og bestilte en runde eller to med whiskey-er. I baren fikk vi hyggelig bevertning, og barsjefen fra Hellas ga oss gledelig en rikholdig mengde med drinker. Espresso Martini, Aperol Spritz, Frankfurt Sour og et par øl. På toppen av det hele vartet han opp med en heidundranes snacks-tallerken som gikk ned på et blunk.





Jeg begynte å se syner, og det ble da bestemt at det var lurt å sette seg for en kvil. Etterhvert ble det også tid til et bad, dusj og litt snap-shots/chats.



Bilturen var av det korte slaget ettersom vårt forsinkede fly sto parkert på Z52. Grunnen til det var problemer med setet til en i reisefølget, men vi tilga Lufthansa ganske så fort. Vår sjåfør stilte velvillig opp som fotograf, og ble selvsagt også med på et bilde. Smilene gikk rundt hos de fleste av oss, og det gjor også ting oppe i hodet.






Vel ombord ble champagnen servert, og for en ungfole uten så mye rutine ble det bråstopp. Allerede ved take off sluknet reiselederen og dermed ble det ikke mye mat. Har heldigvis alliert meg med diverse på flyet, så om dere er heldig kommer det gode supplement derfra. Flyturen tok ganske nøyaktig 9 timer og mellom Ole Lukkøye og landing rakk jeg pikade en runde med frokost også.

I F-kabinen var det på flyvningen 7 besatte(eller betatte?) seter etter at 1 hadde blitt oppgradert og et par hadde bestilt dagen i forveien, i følge vår følgesvenn til immigrasjonen. Vi fikk oss et nytt bekjentskap på amenity-kit fronten, og så nostalgisk som jeg er, så ligger den uåpnet og skal slå følge med Rimowa i min kolleksjon. Pysjen som jeg skrøyt av forrige gang er fortsatt like behagelig, og likeså med tøflene. ET GIGANTISK MINUS må være brunfargen den ble servert i. Reisefølget syntes ikke den var så gale, men det kan ha sammenheng med at de ikke er introdusert for den lekre blåfargen.

På bakken i Kina forløp tingene ganske knirkefritt. I alle fall i forhold til returen. Når vi gikk av flyet stod det tre kjekke folk med hver sin plakat. Vi trasket uthvilt mot immigrasjonen, fylte ut transit-lapp og stilte oss i kø. Check, check, check og vi var i Kina. Jeg trodde virkelig at Kina-reise var å komme seg TIL Kina, men etter 36 timer der skjønner jeg at det faktisk handler om å komme seg INN TIL Kina ;-)

 

En liten avstikker; bokstavelig talt:

Jeg ser at jeg i lykkerus har skrapet overflaten ganske hardt og brutalt i forhold til vår befattelse med Porsche Experience. Kanskje det hadde vært fint med noen utfyllende ord? Ikke det? Vel, de kommer likevel.



Vi leide altså Porsche, og etter en litt krokete vei til pick-upen gikk alt på skinner derfra. Vi hentet som sagt bilen, og skrapet forsåvidt kanskje også overflaten i stor grad på bilsjekken. Vi fant ingen store skader, og ei heller noen små.



Porschen ble hentet ut, lirket forsiktig ut av parkeringshuset og etter en strafferunde på flyplassen bar det straka vegen mot ...eh... en plass med fine vingårder og kjekke skogsveier. Vi fant ingen forhåndsprogramerte ruter, men via linken til Porsche Experience Lufthansa stilte vi inn GPS-en mot et tenkt mål i horisonten. Jeg kan ikke skryte på meg for mye erfaring med Porsche, men dæven døtte for en bil vi fikk. En smule upraktisk med 3 stk(dvs en ung, kjekk mann med alt for lange bein i baksetet), men det dempet på ingen måte stemningen.



"STEIK KOR VI KOSA OSS" *
"DÆVEN DØTTE FOR EI KJERRE" *
"DET E PIKADE JULAFTEN DITTE HER" *

* UTSAGNENE KAN VÆRE MODERERT NOE. **
** UTSAGNENE KAN VÆRE REN FIKSJON.



Vi stoppet på en kjekk borg langs Rhinen og knipset også noen bilder langs en bensinstasjon, mens vi fikk slått lens.

Tilbake på FRA leverte vi bilen, en høflig tysker sjekket bilen overflatemessig og sendte oss til FCT.

Ingenting å utsette på selve opplevelsen, selvom det hadde satt kronen på verket å sette den fra seg på FCT.

 

I Beijing hadde vi booket en natt på W hotel for den nette sum av 1900 kr. Dette inkluderte billigste romkategori, men fri avbestilling. Det lønte seg, kan man si, ettersom %-andel av reisefølge økte med 50% dagen i forveien. Da booket vi en suite på ydmyke 90 kvm.

Hotellet er beliggende like ved Beijing Railway Station, men vi kan ikke skryte på oss å ha sett så alt for mye. Mer om det lenger ned.



Ved innsjekk hadde de dessverre ikke romkategorien vår tilgjengelig og de måtte derfor beklageligvis oppgradere oss til en Wonderfull Corner Suite på ikke mindre enn 100 kvm. Rommet kan dere se her:













Trenger dere supplerende opplysninger kan jeg melde om følgende:
- 2 stk toaletter
- 2 stk dusjer
- Ett stk badekar av typen rundt, plassert sentralt ved sengen
- En gigantisk dobbelseng
- 2 stk tv-er
- Flott utsikt mot rushet
- En stk automatisk snurrestol
- Tre stk småkåte ungfoler

Ellers var det både kjekk barfunksjon i lobbyen og i 25. etasje. Denne hadde et sinnsykt uforløst potensiale der det både var disc jockey, gode drinker og flott utsikt. Beklageligvis var det bare to uinteressante kinesere, en hinsides tørst kinesisk dame(hun slår oss på FCT, faktisk) og oss. Svømmebassenget, sauna og boblebad var der også, men vi holdt oss til boblebadet ettersom saunen var av og bassenget var kaldt.

Så hva gjør man egentlig i Beijing da? Det sies at for å oppleve en ny kultur må man leve som de innfødte. Så når vi hadde sjekket inn tok vi oss en tur i nærområdet. Dette medførte et kort stopp på den superlokale restauranten som kalles Mc Donalds. Deretter suste vi med privatsjåfør til Den kinesiske mur for en runde med sightseeing. Dette var jo egentlig et av de store målene for turen(bortsett fra selve flyvningene selvsagt). Muren innfridde så til de grader.











På veien hjem fikk vi enda en typisk lokalopplevelse. RUSH. Det gikk uendelig sakte, og jeg kan på dette tidspunktet si at jeg tror jeg er miljøskadet. Kanskje er det grunnet miljøet i Kina, kanskje er det grunnet oppvekstmiljøet her, men noe har satt sine spor.

Vi ble anbefalt å ta andemiddagen på 1949 og som de rause, inkluderende og håpefulle personene vi er så gikk vi for det. Anden var god, men vi fikk på ingen måte bestille flere enn èn and. Dette medførte en hastebestilling av andre godsaker, og etter menyen å dømme var jo dette noen klassikere. Så åpen som vi er smakte vi i tur og orden på snadderet. Kan dere gjette? Ikke det? Nei, ikke vi heller før vi fikk regningen. Det var innvoller, noe kylling, og sist, men ikke minst ande-lever. Nei fysj og fy.

 

Så var det dags for vår første Intra Asia-flygning for denne gang.

Det var ANA 787-8 som skulle ta oss til HND ettersom dette ga oss 23 t 55 minutt i Kina. Det passet jo ypperlig som supplement til vårt 24 timers visum og vår mulighet til inntil 24 t stopover på vei til endelig "destinasjon". I hermetegn ettersom dette tross alt var vårt lengste stopp på turen.

Vi tok oss en velfortjent taxi til PEK i morgensmogen og inn på flyplassen med det høyeste taket jeg noen gang har sett. Det var tiltrukket seg litt mennesker i økonomi-innsjekkingen, men hva gjør vel det når man sjekker inn i business-skranken? Null mennesker og null smil, men en bagasjetag rikere og 2 boardingkort rikere.



Det var lite trafikk i sikkerhetskontrollen og turen gikk mot Air China sin business class-lounge. Wow, det var skrale saker. Vi trasket gjennom loungen, som forøvrig byr på fin utsikt mot tårnet, og det eneste vi endte opp med var en vannflaske på vei ut.







Turen gikk til den lokale Starbucksen for en frapuccino og en dvask sandwich.

Boarding startet 30 minutt før oppsatt avgangstid og gikk knirkefritt. ANA har med sin 787-8 utformet den med 2-2-2 og disse kan jo seeeeeelvsagt ikke legges helt ned. En slags Z-form som gjør at man sover på seg strekk og kink i både nakke og rygg. Spesielt dersom man er manko på søvn og døgnrytme.





Avgangen ble en smulet forsinket grunnet tekniske problemer. Vi kom oss avgårde en liten time forsinket, og det lille vi ble forsinket til Tokyo tok vi (ikke) igjen i immigrasjonen.







Hoppet glatt over måltidet, for vi visste at vi hadde bedre ting i vente i Tokyo. Ellers var underholdningssystemet smådøvt og det samme var innholdet. Interiøret bar preg av å være slitt, og det samme kan dere (kanskje?) se på justeringsknappene til vinduene også, dersom dere legger godviljen til.





Det er uansett noe snexy med Dreamlinerens gigantiske motorer, den buede vingen og den snertne muligheten for å justere lysinnslippet på vinduene.

 

"Tulla du? E d sant? E skakje si nåkke til han!"

Jeg vet ikke om det blir for mye, men når det følger med to debutanter på turen byr det på oppsummering fra flere perspektiver.

Vi startet som nevnt grytidlig fra OSL fredags morgen og jeg var fryktelig klar over at flighten vår skulle parkeres på bussgate. Etter å lest en del på forumet tidligere har jeg plukket opp at groundservicen til Lufthansa ikke er til å kimse av, så det var til stor begeistring (ref. tittel på innlegget) da @Jonkebassen fra 1A kunne avsløre at det sto en Porsche å ventet. Tredje mann skjønte ikke hva vi skulle før vi nådde siste steg på trappa. Den med høyeste interesse for fly i reisefølget fikk knipset noen bilder på vei inn til terminalen.




Timene etter landing med leie av Porsche 911 Carrera S og tørste/sultne(grådige) sunnmøringer i FCT er beskrevet godt - derfor hopper vi rett til First Class kabinen på flight LH 720

Om ikke gliset gikk rundt nok fra før, ble det ikke mindre når vi entret kabinen! Det var ikke vanskelig å finne seg til rette i sete 2G. Jeg hadde en god følelse for de kommende timene.

På bilde kan du se flyvertinnen som presterte å skjenke øl i et vodkaglass for deretter å la det bli stående. Forøvrig leverte hun en prikkfri service.

Første servering bestod av geitost på en seng av et eller annet. Til den valgte vi en italiensk rødvin ( ...tror jeg. Det kan være whiskey-smakingen i FCT hadde begynt å spille meg et puss. Den kan ha vært spansk.)


Til forrett ble det kaviar og vodka. Og som fotballinteressert var det ikke noe å utsette på at det gikk live foppall på tv annet enn at det var landskamp da.


"Ka for'nåkke e har fått no!?"
Jeg mener bastant at jeg hadde bestilt scampi til hovedrett, men da maten ble servert kom det kamskjell. Beskjedenhet og småsusing i hodet gjorde at jeg ikke spurte om det ikke var scampi jeg hadde bestilt. Maten smakte meget salt og ikke var den pent lagt opp heller. Et lite minus her.


Til dessert gikk jeg for en terte, men glemte å ta bilde av den. Den smakte betraktelig mye bedre enn hovedretten.

Etter mat ble det skiftet til pysj og setet lagt bak. Kroppen trengte pause.
Opplevelsen hittil med Lufthansa var utmerket - jeg sliter fortsatt med å ordlegge meg.

PS: Det er forøvrig ingen grunn til å klage på brun pysj!

 

Ser veldig bra ut, takk for at vi får være med

Tillates det og spør ka dei spurte om / krevde og sjå av dokumentasjon for å få 24h transit visum ?

 

Nei, det ble jo en liten diskusjon det da.
De ville ha reiseruten. LH-app, SAS-app etc var ikke godt nok, så da måtte vi frem med reisebekreftelsen via mail.
Billetten videre ville de se.
Hotellreservasjon ville de se.

 

Takk for kjekke ord.

Ingen ruletter, og alle bestillingene/endringene gikk gjennom uten noen spørsmål. Nå er jeg ikke noen ekspert på transit-sone og den biten, men jeg er sabla god på å spille dum og på agenruletten, om det hjelper.

 

Det var kjekt å få mumlet ut noen norske ord igjen Håper dere koser dere på tur!

 

Hvor var vi, del 2?

Det er ikke lett å få oppdatert alt på en kveld, så her kommer et kapittel til. Hvor var vi er i utgangspunktet en referanse til at jeg har mistet tråden i fortellingen, men det kan vel samtidig omtales om turen. Etterhvert var det ikke like lett å vite hvor vi var, hvilken tidssone vi befant oss i og hvor vi skulle.

Vi landet som sagt noe forsinket i Tokyo, plukket opp bagasjen og sendte den like fort til .. skal vi se .. Bangkok. Dette var en del av vår Egon Olsen-plan, men den kommer vi tilbake til.

Taxien svippet oss til første stoppested for de femten timene vi hadde til rådighet. Øl Tokyo het plassen, og de serverer nogenlunde norsk øl og meksikansk mat. Ø-en var nok til å målbinde meg, og de andre i reisefølget hadde ikke noe de skulle sagt.







Vi slukte et par pils og like fullt noe meksikanske greier, og gjorde oss med det klare til å gå videre. Turen gikk derfra til Shibuya Crossing, ettersom Øl Tokyo lå nettopp i Shibuya.



Det fortjener faktisk et eget avsnitt, for når jeg trasket gatelangs alene, i kuldegrader i februar tenkte jeg at Tokyo var en overvurdert by. Det har endret seg. Jeg liker byen bedre og bedre, og det er jo klart det blir enklere etterhvert som man gjør seg mer og mer kjent.




Videre endte vi opp i Harajuku, med plan om å dra på hundekafè. Denne ble spolert av endeløs kø. Da vet man hva man foretar seg: TO THE PUB. British Ale House virker for meg som en kjede som ligger i mørke buler i Tokyos underverden. Vi kom tilfeldigvis mens det var fotballkamp, og det la vel ikke akkurat en demper på ølføringen. Èn, to, tre og vipps så var vi noen yen fattigere og en smule promille rikere.

En tur til Tokyo er jo ikke fullverdig uten en tur til Piss Alley, så vi slo ihjel noen timer der. God øl, fantastisk mat og artig atmosfære.



På turen til flyplassen begynte vi å kjenne på angsten for å fly hver for oss. Jeg var jo smertelig klar over at det praktisk talt er umulig å endre en påbegynt reise, men med promillen stiger motet. I taxien klekket vi derfor ut en bombesikker plan om at vi var forretningsreisende som måtte komme med samme fly. Jeg som dro alene var CEO og mine to undersjåtter hadde kommet i skade for å booke feil fly. Den av oss som var tryggest i engelsk gikk derfor fryktløs til check in-skranken og presenterte de for problemstillingen. Det gikk jo som det måtte, og da var det vel bare å bite i det sure eplet. Det var jo betimelig at i det vi innså dette så fant vi ut en ting:

Jeg som trodde jeg skulle reise alene, og dermed måtte bytte fly, hadde egentlig booket sammen med CFO-en som hadde gjort alt i sin makt for å komme meg med samme fly som de. Dermed endte vi opp med 2 stk småtrøtte sunnmøringer alene i 787-8 fra HND til BKK, mens selskapets CTO måtte fly 50 for tidlig, med lie-flat seats og live-tv. Hvis dere spør pent får dere kanskje en oppdatering derfra





Jeg kan melde om en søvnig flytur i samme oppsettet som i forrige innlegg, hvor jeg sov fra før vi tok av til 5 minutt før landing.

 

På bakken i Bangkok ble vi sulten, og det endte opp med en overpriset Burger King. Litt rådville og uten strøm ble vi samstemte enig om at vi skulle finne oss et hotellrom. Etter en kjapp, og sikkert også overpriset samtale til W Hotel Bangkok ble vi enig om at 1200 kr for en dag der ikke var så aller værst.







Hotellet kunne by på tidlig innsjekk og det var nok til å slå oss i bakken etter noen dager underernært på søvn. Sov vi da? Nope. Vi slukte oss noen timer i bassenget, før vi dusjet og kom oss avgårde. Jeg hadde på det stadiet et par legger som var større enn en godt voksen anakonda. Hovne flylegger? Only one thing to do. Get a massage.







Vi dro til Siam Paragon og trasket litt i Food Court-en før vi fikk oss noe satay. En lokal massør fikk æren av å knø på flyleggene, og lykkelige satt vi å småfniste i det de gikk løs på tærne våre.



Etter et par massasjer dro vi til hotellet, dro luggen bakover og besøkte en lokal restaurant kalt "CHARM". En lokal restaurant med fantastisk god mat, gode drinker og veldig god stemning.









I god tid dro vi til flyplassen og sjekket inn. Bagasjen ble sendt helt hjem til OSL, men boarding-kort videre fra PEK måtte vi hente i Beijing.

En kjapp tur i priority security, og vipps var vi i loungen.

Optimistisk som jeg var spurte jeg veldig høflig om vi hadde tilgang til First Class-loungen. Her ble vi hånfliret av. "This is only for passenger departing star alliance flights from here, not Beijing". Svaret som jeg trodde, måten det ble presentert på langt derifra. En tørr muffins ble klinket nedpå i kombinasjon med en pils, og dermed var det klart for boarding til PEK.