Jeg har vært mange steder i verden, men altså ikke India før nå. Første gang var da jeg var på verdensturne med et foredrag, og to dager før jeg skulle til Mumbai, ble jeg omdirigert til California for å møte i forbindelse med en krisesak. Det ble forøvrig min lengste kontinuerlige reise noen gang. JNB - BKK - TPE - ICN - SFO - SAN. Og også det høyeste jeg har vært bevisst, da vi var oppe på drøyt 40000 fot på vei fra ICN til SFO. Var rimelig sliten da jeg ramlet inn på hotellet i San Diego ja, selv om det var C klasse hele veien. Andre gang skulle jeg til Trivandrum, så ble jobben kjøpt opp ei uke før avreise, og det ble heller ingenting av. Det var spesielt skuffende, ettersom jeg da skulle reise med Emirates til en forandring. Siden har det av samvittighetsgrunner ikke blitt aktuelt med noen av sandkasseselskapene. Det tredje forsøket, som altså lyktes var privat tur. Vi var (er) tre voksne herrer som elsker å kjøre sykkel. Har kjørt mange steder i verden før, men da på Harley. Denne gangen var ikke Harley særlig aktuelt, med god grunn skulle det vise seg. Royal Enfield Himalayan er kjøretøyet. Det er jo en sykkel som hører hjemme i India. Royal Enfield har blitt produsert på lisens i India i flere 10 år, og med det hjemmemarkedet er det en sykkel som er godt tilpasset. Dvs den er enkel, og robust. Transportetappen gikk via WAW og en overnatting der til DEL. Vi reiste med LOT, hadde landet relativt rimelige billetter (19k) som var fullt refunderbare. Dessverre dårlig med poenguttelling. Det var viktigere uansett å ha refunderbare billetter etter noen dårlige erfaringer generelt i løpet av covid tiden, man kunne jo heller ikke vite hva Putin & co kunne finne på for å lage mer uro. Jeg sier ikke så mye om LOT, konstaterer at deres C klasse ikke er i klasse med de beste i klassen, mer noe sånt som Ethiopian, både hva inventar, underholdning og matservering angår. Men hyggelig personale. Det teller jo en del. Jeg har ikke tatt så mange bilder av by, men jeg lar en eller annen triumfbue illustrere DEL, basert på erfaring ellers i verden er det imponerende mange byer som tenker at en triumfbue, ja det må man ha En artig anekdote fra DEL var at når vi var og så på triumfbuen, så var det flere indere som kom og ville ta bilde med oss. Det var åpenbart ut fra deres oppførsel og fnising, at vi nok var noen rariteter, det har jeg forøvrig også opplevd i Kina. Det skal sies at vi tre ruver i terrenget, så både kinesere og indere stort sett blir småfolk rundt oss. Kanskje er det det som fascinerer dem. Noe var kjent fra før, som f.eks Mor Theresa. Jeg lar bildet også illustrere at det stor sett var gjennomført at alle skilt også hadde engelsk tekst i tillegg til det lokale språket. Noe jeg ikke var klar over før reisen, var at India består av flere stater, som f.eks USA. Dette hadde noen uventede effekter, som f.eks at flasker med øl var merket med hvilken stat de kunne selges i, og bare der. Apropos øl... Her til lands og stort sett ellers i verden, så er flaskene merket med alkoholstyrke på innholdet. Så ikke i India (eller iallefall i de delstatene vi var innom), her merker man med maksstyrke. Det vi så var at innholdet var garantert ikke over 8%... Ut fra det vi merket på smaken, var de nok ikke langt under.
New Delhi er en schvær by. Trafikken vanvittig, og de har sin variant av tuk tuk'er. Som vi benyttet når vi tok en japansk sightseeing av byen den første dagen i India. Fristet ikke å kjøre i byen, når han som kjørte oss i tillegg greide å rote seg bort, skrapet opp en ny bil på veien, ja da var det greit når vi omsider kom fram dit vi skulle.
Jeg må innrømme at jeg før vi reiste hadde et litt kjølig forhold til turen. Jeg gledet meg ikke så overvettes og hadde ingen store forhåpninger. Det bunnet nok litt i at jeg helst vil arrangere mine mc turer selv, men når jeg aldri har vært der før så var det sikkert lurt. Og min skepsis skulle komme til skamme. Det var storartet opplegg fra A til Å, flotte mennesker å reise med, og vi hadde aldri sett og opplevd så mye hadde vi hatt regien selv, det er jeg temmelig sikker på. Det skal også nevnes, at selv om India har engelsk som offisielt språk, så er det veldig mange som ikke snakker det, og om de snakker det, så er det tildels med veldig tung aksent. Fra New Delhi skulle vi ta tog til dit vi skulle hente syklene. Det ble tog ut fra New Delhi, men kom grunn av store nedbørsmengder og tilhørende flom gikk ikke det. så det ble tog et stykke på veien, og bil resten til Shimla hvor vi skulle ta ut syklene. Det var forøvrig ikke langt unna at vi ikke kom fra med bil heller. På vei oppover så vi tydelige spor etter flommens herjinger hvor både vei og bane hadde fått sitt. Togene var greie vi satt godt og jammen fikk vi servering og. Ikke værst. Å gå på do var imidlertid en tvilsom opplevelse. Veldig greit at man ikke skulle gjøre grovarbeid.
Shimla var i kolonitiden engelskmennene sin "retreat" fra varmen i lavlandet. Her oppe i drøyt 2000 meters høyde er temperatur og klima behagelig. Det var en annen overraskende ting, i byen her var totalt røykeforbud, og vi opplevde etterhvert at røyking ikke er noen dyd i India. Det var få som røykte og mye forbud og om og men på hotell for å få askebeger. Hotellet vi bodde på bar preg av lavbudsjett, men bar minner om en gylden tid som antagelig et av Shimla's mer fasjonable hoteller. Jeg glemte bilde av selve hotellet, men jeg har ett av fasaden med et skilt som konstaterte at det var forbudt å ta bilder av hotellet for andre enn gjester. Som nevnt var hotellet rimelig slitent, jeg tror ikke så mange ville brydd seg med å ta bilder i dag. Selv ikke gjestene. Det er forøvrig en rød tråd i hele turen, med to unntak så bodde vi på rimelig slitne hoteller og telt... Shimla ligger stort sett i en dalside, all bebyggelse klamrer seg fast og veinettet er smalt og mørkt. Det ble et poeng å komme seg tilbake til hotellet før mørket, for lys var det lite av, men mange av de som regnet seg som formel 1 kjørere... Mange familier i gatene, usikker på disse var på gjennomreise eller fastboende. Som nevnt ble det litt mørkt og travelt etterhvert, og det skyldes dels denne bula her som reklamerte med mikrobryggeri. Det er mulig det, men for det første hadde de stort sett ingenting av det de reklamerte for og når vi bestilte, fikk vi noe annet, som ikke var godt.
En ting som var utrolig trist, oppi all den vakre naturen, og gjennomgående hva enten vi var over 5000 meter eller i New Delhi på mer normale høyder. Det var en vanvittig forsøpling. Plast overalt, i mengder.
En annen artig sak, på flere av hotellene vi bodde på, så var det gode gamle tv'er av den dype og tunge typen. Vi så aldri på noe, men det var rart å se sånt.
Veiene var ubeskrivelige. Noen steder var det flott motorvei klasse B standard, andre steder hadde veien nærmest blitt tvunget inn i fjellsiden. Det var også enormt mye veiarbeid, overalt. Noe var nok pga flommen, men mye var også nybrott. Jeg resonnerte meg til at den voldsomme utbyggingen nok har med at India skal markere territorie. De er og har vel alltid vært i strid med Pakistan om diverse områder. Underveis lærte vi at de også har stridd med Tibet og nå Kina om eierskap. Ble fortalt at det sogar har vært kamphandlinger mellom India og Kina. Så det er nok et eksempel på at det er betente områder rundt omkring i verden, som man ikke er klar over, rett og slett fordi det er så langt unna. Når man ser på den steinrøysa, så kan man jo undre seg på at det ikke raser ut.
Så kom vi til vår første natt i telt. Dvs det var semitelt, støpt såle og telt anlagt over. Alt blir tatt ned når vinteren kommer, vannrelatert blir tømt. For deretter å bli satt opp igjen til våren, når snøen er gått og en ny sesong starter. Dette skulle vise seg å være ren skjær luksus i forhold til hva vi hadde i vente. Et bilde av kjøkkenet. Når det gjelder det kulinariske skal jeg nøye meg med å si at jeg gjerne spiser vegetarisk, men må innrømme at jeg var rimelig forsynt med linser, potet og blomkål når vi etter 10 dager var tilbake i New Delhi.
Jeg hadde sett film fra en slik tur på Youtube og må innrømme at jeg også var litt skeptisk til bratte stup ved veien, som var uten autovern og biler, busser, lastebiler som kom i mot i en halsbrekkende fart og ofte der vi var ut på kanten (venstrekjøring). Skjønt jeg vet ikke om det hadde vært bedre å blitt smurt inn i fjellsiden på motsatt side. Likevel, å være der og kjøre fysisk var faktisk ikke så gærent som det så ut på film.
Vi har nå vært på veien i noen dager og har såvidt begynt å snuse på høyder opp mot 4000 moh. Opplegget var at vi krysset høyere for hver dag, men så å kjøre ned igjen til en lavere høyde for å håndtere høyden. F.eks sov vi på 3000 moh, kjørte neste dag opp mot 4000 moh for så å kjøre ned igjen til 3500 moh. Sånn gikk no dagan. En av dagene stanset vi ved en liten landsby, denne damen solgte håndarbeid, trodde vi iallefall. En kar kjøpte, og det endte med at mange av oss kjøpte. Overbevist om at det var selvlaget og at det sikkert var mye billigere her på landsbygda enn i en by. Hun var svært blid og fornøyd når vi dro, det skulle vise seg at det hadde hun grunn til .
Spiti er et naturreservat (og militært område...) som utover opplevelsen med fjellene er den store trekkmagneten. Dette kartet viser og forteller om området. Vi skulle gjennom her og opp på en ny høydegrense for overnatting. Underveis passerte vi landsbyer og fikk se at i India har man sin egen teknikk for forskaling og stilas. Hadde neppe blitt godkjent av norsk HMS nei. En annen kuriositet som var på alle hoteller, sogar de enkle forholdene i telt, var den indiske varianten av dovask. Jeg brukte den aldri, kan ikke tenke meg det der er hygienisk.
Bruer var det mange av, og de var i varierende stand, noen ganger planker vi kjørte over, noen ganger fast dekke. Men de hadde det tilfelles at de tok både buss og lastebiler, så da tålte de nok noen motorsykler og. Dessuten, mange av dem hadde en evighet ned til dalbunnen under. Det nå vi virkelig begynner å få et fantastisk scenario. Hverken jeg som fotograf eller iphone'n min kan yte rettferdighet til naturen. Det er noe helt spesielt å være der, og å oppleve hvor mye mørkere den ellers blå himmelen er ettersom vi kommer høyere, og høyere. Så er vi framme ved teltleir nummer to. Når solen gikk ned var det grisekaldt, og vi hadde bare fått utlevert et enkelt vatteppe på en madrass som forsøkte å drepe ryggen min. Desidert værste opplevelse på turen, jeg sov omtrent ikke. Vi fikk riktignok utlevert en varmeflaske utpå kvelden, og den hjalp utrolig mye. Uten den hadde jeg nok krepet. Det hører også med at jeg nå begynte å slite med å sove generelt, jeg puster nok ikke så mye om natten, så i den tynne luften ble det smått med oksygen og jeg bråvåknet ofte for å hive etter pusten. Utover det var ikke høyden noe problem, skjønt det var rart å bli andpusten av å kle på seg. Teltleiren Her ble kopper og kar vasket. Vant som man er med vestlig standard så kunne man frykte det værste. Men bortsett fra løs mage ved et par anledninger berget vi tre aldeles utmerket. Det var andre i følget som hadde større problemer, vi ble enige om at det nok skyldtes den daglige dosen med Underberger. Anbefales.
Som sagt, det var kaldt ja. Her er en halv time etter soloppgang. Kulda var egentlig ikke noe problem når vi kjørte. For det første gikk det ikke fort, for det andre måtte vi jobbe så mye med sykkelen på grunn av de elendige veiene så vi holdt varmen. Det var en periode på ca 1 time hvor vi kjørte over det første passet som var 5000+ at det ble litt jævlig. Det var som sagt kaldt, det var til en forandring god vei, og det ble gitt gass. Selv med vinterisolerte sko og hansker så ble det ille for ekstremitetene. Men det var den ene gangen heldigvis. Så er det jo en trøst, når man vet at kommer man over toppen, så er det nedover i varmen. Det ble selvsagt en stopp der oppe, og da var det bare å legge hendene på potta. Det som også skal nevnes at når man er i denne høyden så merker man også at sykkelen sliter med den tynne lufta, var ikke mye futt i den nei.
Så kom vi til et parti som var aldeles utrolig, en enorm dal bredte seg ut, som i følge reiseleder gikk like inn på den Tibetanske høyslette. Terrenget var paddeflatt, og her langt fra naturvernere og nikkersadel, kunne vi kjøre villmann avgårde. Egentlig utrolig at det ikke gikk gærent.
Og gærent gikk det for noen. Vi fikk jo forståelse av at det er mye promillekjøring, ingen norske reguleringer for hvilepauser og på toppen av det hele forteller guiden at mange kjører uten lys i mørket, fordi de skal spare strøm... Han her, om han overlevde så hadde han griseflaks.Stoppet før stupet.
Alle toppene hadde skilt/markører som fortalte historien, og alle hadde disse vimplene. Merkelig praksis.
En ting som er kult med IPhone, den forteller deg det meste, inkludert høyden over havet. Dette er fra første gang vi var over 5000 moh . Det var kult. Dagene gikk nå stort sett i ørken, det ble mye, MYE støv. Jeg er normalt ikke så grå.Helt vanvittig med støv.
Et bilde til fra der den Tibetanske høysletten kom inn. Jeg må bare si det, vestlandet blir aldri det samme igjen.
Nå kom vi til Leh, her ble vi å bo på anstendig hotell, og det ble til og med pizza som man i menyen reklamerte med at hadde pepperoni, men det var iallefall kyllling, det var en fin avveksling fra vegetarkosten. Leh var en koselig by, litt vestlig orientert egentlig og bar preg av å være en turistdestinasjon. Kjøkkenet på pizzarestauranten, det var her jeg ble løs i magen, kanskje ikke så rart når man ser dette. Men, jeg overlevde iallefall, det er mer enn han her kan si. Og noen har ikke vann hjemme, om de overhodet har et hjem, da er det greit med en bensinstasjon til morgenstellet. Vi var selvsagt innom et kloster, utsikten herfra hadde frem til 1990 tallet vært til en by, men da hadde en flom/jordras rasket med seg alt og alle der hvor vi ser det er flatt. Det var mange som gikk med, jeg husker ikke tallet.
