Herlig! Kjenner igjen det der med at kineserne vil ha selfie med hvite. Har opplevd det selv et par ganger.
Episode 6: Scener fra en landsby… Lar de neste bildene fra en liten landsby vi passerte på vår vei stå stort sett ukommentert. Dette er i alle fall et greit sted å reise om man vil ut av trengselen og ikke ønsker å stå i kø med en million andre turister… Den lokale MC klubben? Det største husdyret som kan leve så høyt, Yak. Yak brukes da også til det aller meste, fra transport via mat og melk til å lage talglys av fettet. Yaklys ble brukt til belysning i templer osv. og de gir en svært særegen lukt som vi ble temmelig lei av etter hvert. Det meste av stekt mat smakte også av Yak ettersom fettet også blir brukt som stekefett. Hest og kjerre var det vanligste framkomst- og transportmiddelet her ute på bygda Hvordan i all verden det var mulig å dyrke noe som helst i den frosne jorda framsto som et lite mysterium… ….og også hva dyrene fant å spise Forøvrig tror jeg toppen som kan skimtes i midten i bakgrunnen er Makalu 8485 moh (verdens 5. høyeste topp)
Episode 7: Mt. Everest Nå begynner det å bli flere episoder enn Star Wars her så da er det snart på tide å komme til det som for min del var (bokstavelig talt) selve høydepunktet ved turen, Mt. Everest. For å komme i nærheten av Everest måtte vi ta en liten avstikker fra «hovedveien», og vi campet bare noen få kilometer nedenfor Base camp på Tibet siden. Det finnes to Base camp, henholdsvis en for dem som klatrer fra syd (Nepal) og for dem som klatrer fra nord, hvorav det er vanligst å klatre fra den første. Vi befant oss altså like ved den på Nordsiden. Ikke så vanlig å klatre herfra, men utsikten til fjellet er nok bedre enn fra noe annet sted… Siste stykket opp til camp, med The North Face rett i mot oss Camp med relativt grei utsikt. Det er ikke alle som er forunt å se ut av teltåpningen på morgenen og se rett opp på The North Face Rongbuk Monastary, der vi hadde Campen vår. Rundt omkring klosteret gikk det en liten Yak flokk, og det var ikke veldig trivelig den morgenen de hadde kommet seg inn i innhegningen der campen vår var, og trampet rundt. En velvoksen Yak kan veie inntil et tonn, så det er relativt store dyr. Utenfor base camp. Hit, men ikke lenger! Landcruiseren her tilhørte kinesisk politi. De gikk relativt bananas fordi noen hadde gjort en politisk markering ved å vifte med et tibetansk flagg dagen i forveien. Den slags tolereres ikke ettersom Tibet ikke lenger er en selvstendig nasjon, men en del av Kina (det var denne diskusjonen om frigjøring kontra okkupasjon da) og alle markeringer eller hentydninger om noe annet slås hardt ned på. De kom blant annet og ransaket vår camp og krevde ID papirer med den forklaringen at noen hadde blitt frastjålet et kamera (yeah right, men dette var bestemte karer man hadde ekstremt lite lyst til å diskutere med…). Det vi fikk høre i ettertid var at vi hadde hatt flaks som kom når vi kom for de hadde stengt av hele veien opp dagen etter. De som er skarpøyde vil kanskje legge merke til at det står Mt. Qomolangma på skiltet (om oppløsningen på forumet blir bra nok). Dette er det Tibetanske navet på Mt. Everest Me & The North Face. Selvfølgelig må man ha diverse bilder av seg selv foran Everest. Dette var riktignok før selfie ble et begrep
Epsiode 8 (siste ordinære episode): Fra Everest og veien tilbake til Nepal - Summer is coming Og så er det slik at «alt har ein ende», så etter hvert ble det tid å sette kursen hjemover (hjem i dette tilfellet betyr Nepal). Det var selvfølgelig ingen svipptur heller, men i alle fall med noen morsomme innlagte elementer og enorme kontraster. Ved avreise er det selvfølgelig på sin plass med et gruppebilde med Everest i bakgrunnen Det aller siste fjellpasset på turen ble passert tidlig på morgenen i Tibet og derfra startet det som jeg omtalte som «morsomme elementer». Her starter det som kalles verdens lengste nedoverbakke. Den startet her, og går tvers i gjennom Himalaya massivet. På bildet for øvrig Shishapangma som er det laveste av fjellene på over 8000 meter (8013 moh – det 14. høyeste fjellet i verden). Høydeprofilen fra GPS’en på det som altså omtales som verdens lengste nedoverbakke. Totalt ca. 3000 meter nedover fordelt på omtrent 10 mil. Det skulle gi en nedoverbakke på ca. 3% i gjennomsnitt, men dog litt varierende, og som man ser av kurven så var det ikke nedover hele tiden, men en og annen «hump» oppover også. GPS sporet fra turen sett i Google Earth. Avstikkeren opp til Base camp kan tydelig sees, og også passasjen tvers gjennom Himalayamassivet. Etter hvert endte dagen opp i dette landskapet. Nokså slående kontrast i forhold til oppe i fjellene altså. Jeg har aldri tidligere så tydelig lagt merke til lukten av vegetasjon. Dette tror jeg er på ca. 3000-2500 moh. Siste overnatting i Tibet var i landsbyen Zhangmu, som klorte seg fast i fjellsiden rett over grensen til Nepal. Her fant vi faktisk en internett cafe også, så her begynte det å ligne litt på sivilisasjon igjen. Det var for øvrig en morsom historie da vi stakk innom en lokal restaurant, der vi fant innehaveren liggende å sove på en brisk inne i restauranten. Han ble lett forfjamset da vi vekte ham. Her har vi akkurat kommet oss over grensen til Nepal. Vi passerte en bro og vipps så var det 2 timer og 15 minutter tidligere på morgenen. En noe spesiell overgang mellom tidssoner der altså. Nå var ikke grensepasseringen så veldig vipps som det kunne høres ut som, for det tok vinter og vår gjennom grensekontrollen. På den andre siden byttet vi også følgeteam, ettersom våre Tibetanske venner ikke hadde lov til å reise inn i Nepal. Drikkepause. Plutselig var temperaturen en helt annen for nå var vi jo nede på ca. 1000 moh. Husk at dette er på omtrent samme breddegrad som Karibien, så temperaturene blir meget behagelige og plutselig hadde vi litt motsatt problemstilling av tidligere. Der vi tidligere hadde måtte kle oss som Michelin mannen for å sykle i ned mot 10 minus var det nå 40 grader varmere. Da var det utrolig deilig å kunne ta en hvilepause i skyggen av et tre. Og her @drsyk er de lovede bildene i thight lycra Når bussen er full tar man taket til hjelp. No such luck for oss selvfølgelig og vi fortsatte ufortrødent på sykkel. Etter turens siste 1000 meter klatring (men nå bare fra 600-1600 moh) var vi framme ved turens siste stopp før returen til Kathmandu, denne «luksusresorten» (man lærer seg etter hvert at alt i verden er relativt) ved landsbyen Dhulikhel. Høydepunktet her var ikke selve hotellet, men denne: En velfortjent kald skummende der altså etter 2 uker i høyden. Denne smakte antageligvis bedre enn den beste Champagne akkurat der og da, og dette var første alkohol etter at vi startet sykkelturen. I og med at kroppen restituerer svært dårlig i den høyden så gjør man i alle fall ikke noen ting for å gjøre det verre, som f.eks. å drikke alkohol. En velfortjent skål. Etter dette var det bar ca. 5 "kosemil" igjen inn til Kathmandu og ikke minst, et eventyr i seg selv, gjennom trafikken i Kathmandu. Det føltes bortimot suicidalt, ettersom trafikkulturen er - skal vi si - noe annerledes enn i Norge En fantastisk utsikt over Kathmandu dalen fra Dhulikhel. Her burde man sett Himalaya i bakgrunnen, men også her noen mil fra Kathmandu gjør allerede smogen seg tydelig gjeldene, selv tidlig på morgenen.
Meget god selvdisiplin for å ha unngått " sexual overførbare sykdommer" noen liker å kalle det for suvenirer ifra utlandet. Suverent reise brev og virkelige flotte bilder. Pille trille det er det nok av, skal den "stå" så skal den stå...
Får sluttføre "verket" før alle påskereisebrevene strømmer inn Appendix 1: Været Når man farter rundt i Himalaya er det slettes ikke uvanlig å oppleve 4 årstider daglig, i alle fall ikke i april da vi var der. Som tidligere nevnt beveger vi oss omtrent på samme breddegrad som Karibien og selvfølgelig gjør det at sola er meget sterk (Faktor 50, og solbriller som stenger ut 98% av lyset er nærmest livsnødvendigheter). Men man er jo i høyden så temperaturen er slettes ikke slik som breddegraden tilsier, og på samme dag oppe i Tibet hadde vi gjerne temperaturer som startet på minus 10 på morgenen, mens det utover dagen innimellom kom opp i 20 grader når solen tittet frem. Det var viktig å komme seg i camp til rett tid for typisk snudde været i 15 tiden på ettermiddagen. De to bildene over er nok tatt med bare ca. 1 times mellomrom. Det er ikke voldsomt fristende å starte å sykle på morgenen når man blir møtt av dette synet.
Appendix 2: Crewet Vi reiste som sagt i starten på en organisert tur, der vi hadde et team som tok seg av oss. Vi hadde en følgebil (liten lastebil) som fraktet leiren og bagasjen vår. Når vi syklet hadde vi kun med oss det vi kunne få bruk for i løpet av dagen. Dvs. litt næring og det vi kunne få bruk for av klær i løpet av dagen (som egentlig var hva som helst). I camp hadde vi, foruten teltene vi bodde i, et kjøkkentelt og et spisetelt – og selvfølgelig det tidligere omtalte do-teltet med utsikt. ¾ av det tibetanske crewet vårt. Her fra venstre sjåfør, guide og sykkelguide. Den fjerde, kokken, var nok opptatt av å lage mat til oss. Camp i grålysningen med lastebilen som fraktet oppakningen
Sluttnote! Everest Med det jeg selv våger å betrakte som et blinkskudd av Everest, sier jeg takk for turen ned Memory Lane for denne gang. Har oppdaget at å skrive reisebrev sånn i retrospekt er en glimrende måte å vekke gamle minner til livet på. Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger underveis! God påske alle sammen, uansett om dere er på tur til fjernere himmelstrøk er på hytten/hytta eller bare slapper av hjemme
Rett og slett fantastisk! Tusen takk for at du har tatt deg tid til å dele med oss. Må si jeg har blitt ganske inspirert også og da tenker jeg altså ikke på å følge i dine sykkelspor, men på å kanskje skrive ett reisebrev fra en tidligere utført tur.
Takk for spennende reisebrev og flotte bilder, helt enig i at det siste bildet av Everest er et blinkskudd!
Takk for turen ... noe helt annet enn First Clas og champis! Håper dere fikk litt champis på hjemveien ... det må være vel fortjent!
For et herlig reisebrev! Virkelig inspirerende lesning som gir meg lyst til å prøve et lignende prosjekt en gang i livet. Utsikten er ekstra bra etter noen timer med blodslit i høyden kan jeg tenke meg
