Er flest av oss menn? Uannsett hva tror familie og venner om hobbyen deres? Drar dere en hvit løgn en gang i blant for å holde husfreden? Jeg feks. fortalte kona at MegaDO var helt gratis... og som attpåtil ga meg jækla mange fordeler... (nå er det sånn hjemme hos meg, at kona egentlig ikke bryr seg så mye om hva jeg driver med, så lenge jeg er happy, så sannhet hadde ikke skadet, men personlig følte jeg det var lettere å rettferdiggjøre galskapen med et lite hvit løgn.)
Lite respons på denne Yukho....sikkert fordi de fleste er opptatt med sine familier i pinsehelgen...kanskje fordi de går kanossa gang i heimen etter å vært ærlige om å bruke 2-3 dager på MegaDo6? Eller kanskje de opplevde det samme som meg; å dra en hvit løgn som ble avslørt? Uff og uff...hu jeg er sammen med er jo sånn som kona di...bryr seg ikke så mye og er stort sett veldig fleksibel. Men jeg følte vel som deg Yukho at det å rettferdiggjøre 2-3 dager på MegaDo var en stretch....bondeangeren vokste jo nærmere vi kom avreise...til slutt så avslørte jeg det vel selv på kroppspråket mitt...jeg skulle jo på "forretningsreise" (som jeg veldig ofte gjør og hun er vant til) men rutinene i forkant svikta litt....jaja når jeg likevel kom meg avgårde som førstegangsMegaDO-reisende, vel vitende om "hundehuset" venta når jeg kom hjem, så var det jo superkult, nerdete og masse hyggelige folk. Var det verdt det og vil jeg gjøre det igjen? ...tja...kommer vel an på kona
Jeg har vel vært en halvveis milage junkie i mine drøyt 20 år med farting verden over. I den forstand at jeg alltid har sjelet til opptjening av poeng. Men, jeg har aldri gjort MR, før nå. Jeg hadde egentlig belaget meg på at nå var det nok, men da SAS knallet til med biz til Houston og poengene regnet var det vanskelig å stå i mot.
Noen solide skrøner er nokk servert, flere ganger og det har jo fungert bra. Har også vurdert en ny skrøne for å være med på Finnair 350, men da denne operasjonen vil inkludere lørdag sliter jeg med troverdigheten på prosjektet. Det ugunstige med slike dekkoperasjonet er jo at det blir umulig å dra henne med på en MegaDo eller lignende hvor det er fare for at hun treffer andre forumister. For da blir det jo stor fare for at historier om tidligere turer og MR som jeg offisielt aldri har deltatt på blir servert. Slikt kan jo bli litt leit
Her er det ingen lyving, dog er det sjeldent noen grunn til det. Hun har derimot sagt klart ifra at hun ikke ønsker å høre mer om bonusprogrammer og den slags
Vell mine foreldre vet hva som skjer pga dem følger med på Bonusfeber og sånt også reiser vi mye men kjæresten min derimot... Må ofte dra en løgn eller to på hun på grunn av det koster jo og reise men men
Jeg har ingen hjemme å svare for, men jeg sliter voldsomt med å formidle overfor venner og kollegaer at det er gøy å reise bort en langhelg til f. eks. Tokyo. Folk blir nesten uten unntak ganske sjokkerte at jeg "gidder" å reise langt for bare noen få netter. Den reaksjonen er det vel helt sikkert mange her som er kjent med. Foreldrene mine har imidlertid blitt vant med det og synes det er artig. Når det gjelder kostnader, pleier jeg som regel å være ærlig om prisen, hvis det er noen som spør ...
Når folk spør "hvorfor gidder du?" svarer jeg som regel "hvorfor gidder ikke du?" og så holder dem kjeft
Hehe...nå føler jeg meg bedre....klarer vel å manne meg opp til en ny gråhvit løgn om ikke så altfor lenge
Det beste svaret på spørsmål om hvorfor jeg reiser så mye, er "fordi jeg kan!". Ikke så rent sjeldent kan jeg skimte et misunnelig drag over fjeset til den som spør. Filosofen Arne Næss ble en gang spurt om når han begynte å klatre. Svaret var et motspørsmål (filosofer har gjerne den uvanen), og lød; "Når sluttet du?". De fleste av oss har vel rukket å bli grundig lei metaforer som har med det å reise å gjøre. Spesielt de senere årene har alt mellom himmel og jord vært en "reise" - som kan ha vært fantastisk, eller helt elendig (og derfor lærerik); skolegang, kjærlighetsforhold, arbeidsforhold, barn - you name it. Alt har vært "en reise", som altså på det tidspunktet man uttaler det, underforstått er over. Så har man, om ikke annet, gjort seg noen erfaringer. Jeg tolker det slik at det å reise er naturtilstanden. Ting begynte egentlig å gå galt, når vi fant ut at vi kunne så korn og holde husdyr, og la nomade -og jegerlivet bak oss. Etter at vi gjorde det, har vi blitt temmelig ufrie, fordi det som en gang var et fritt liv på reise - altså med et minimum av eiendeler, men med mange opplevelser, har blitt erstattet av en tilværelse hvor mennesker har vært stedsbundet og i mange tilfeller - som i føydaltiden - nærmest kapitalisert. Det er også et faktum at mennesker må arbeide svært mye mer, for å opprettholde et liv som bonde, i forhold til å være jeger og sanker. Slavehold ble vanlig, og er det dessverre fremdeles; det er en forutsetning for at vi skal kunne kjøpe så mye av alt det tralet vi ikke trenger, og som med jevne mellomrom kastes - eller, for de mer bevisste, selges på finn.no til de som deretter kaster det. De av oss som er så heldige å ha blitt født i et land hvor det er fred, rolige værforhold og generell velstand, er ufrie på mange andre måter; vi lenkes til TV-stolen av Netflix, til arbeidsplassen av DNB eller Husbanken og til kjøkkenbenken av ektefellen og barna. Konklusjonen er vel at reise = frihet. Og at frihet til å reise, er det nærmeste vi kan komme den naturtilstanden som noe inni oss skriker etter å realisere. Klart at mange vil misunne oss den friheten. Dessuten er det vel fremdeles slik at den som har flest miles når'n dauer, har vunnet?
Bravo! En skarp og godt verbalisert analyse - tilsluttes helhjertet! Merker at jeg ble glad av å lese dette Det slår meg forøvrig at mange rundt meg er svært ivrige etter å fortelle hvor fælt de synes det er å fly - det påstås hardnakket at flyreisen er det verste med å reise. Og da blir det jo komplett umulig å forklare hvorfor en helgetur til Jakarta med et opphold på destinasjonen på 15-16 timer (inklusiv en natt på hotell), er helt storveies. Men poenget er jo at det er selve flyreisen og følelsen av total frihet som er så ... befriende. For en kort stund få følelsen av at alt er mulig. Ingen kan få tak i meg, og kanskje blir jeg borte for godt.. Men også den fysiske opplevelsen av flyreisen er superstas! Ok, jeg kan kanskje forstå at noen synes eco på long haul er slitsomt, men gitt at man ikke har noen alvorlige fysiske problemer, er det jo ikke så ille å tilbringe noen timer avsondret fra resten av verden der man bare kan trykke på en knapp om man blir sulten eller tørst (og det blir man jo hele tiden), se en film, lese en bok, sove litt, spise og drikke litt mer, se enda en film, gomle på noen nøtter, forsøke å tenke litt, gi opp det, spise og drikke enda litt mer ... kort og godt livet på sitt aller beste.
Hvorfor reiser jeg? Fordi jeg 1. Har ADHD og ikke klarer å være i ro 2. Er redd for å gå glipp av noe som skjer der ute 3. Fordi jeg har penger og mulighet til å gjøre det 4. Trenger bare å toppe de reisene jeg har i jobben, så jeg slipper å starte på 0 Tenker også på den dagen da alle privilegiene mine blir borte, og har bestemt meg for å slutte å fly! Da kjøper vi bobil og tråler Europa!
Har det definitivt på samme viset; stortrives på flyplasser, synes det er spennende med fly og alt som hører til. På en flyplass er jeg en femti år gammel guttunge, egentlig; nysgjerrig og lett-begeistret. Og ombord storkoser jeg meg, i den grad jeg får tilstrekkelig beinplass. Og kanskje et glass champagne. I motsatt fall blir det å forpuppe seg i 10A eller midtsetet, gå inn i en eller annen fotograf-biografi på Kindle og bare komme seg frem. Skjer det også. Men uten kontraster, ingen perspektiv.
De hjemme vel - sender dem en epost et par dager før jeg drar så er det i orden det. Jeg pleier jo som regel å hjelpe dem med oppgraderinger etc om det er mulig. De skjønner heller ikke at jeg gadd å dra på helgetur til Shanghai og nå sitter jeg i Tehrfan midt i eksamensperioden, en tid jeg strengt tatt burde brukt til å lese.
Ta det fra en med 450 studiepoeng og flere eksamener og lesesalstimer enn jeg liker å tenke på; det er ingenting - gjentar INGENTING - du lærer mer av, enn å reise. Det er kunnskap man får bruk for, i motsetning til mye av det på pensum. Det tristeste jeg ser, er folk som går rett fra videregående og over på ett eller annet femårs masterstudie som etter endt utdannelse skal ha med mennesker å gjøre. Det burde vært obligatorisk med ett års backpacking i Asia eller Søramerika, for alle lærerspirer, sosionomer og - ja, stort sett alle andre. Ikke at jeg har gjort det selv - ennå Men det kommer.
Tja jeg prioriterer faktisk bort en del shopping osv, der jeg trasker rundt med mine slitte joggesko. Iranferien var jo ikke på businessklasse engang. Var et salg hos Emirates jeg slo til på gitt.
Fullstendig uenig, Ida. Utdannelse er selvfølgelig flott, og temmelig nødvendig i dgens samfunn. Men teori er en ting, det kan aldri erstatte det å gjøre seg egne erfaringer i ukjente omgivelser. En kombinasjon er naturligvis det beste. Men det finnes selvsagt ingen fasit på reiseglede. Det viktigste er at den finnes!
