Min første bonustur - en reise med forviklinger del 1

Hei igjen folkens,

Det er litt over to år siden sist jeg var her inne og skrev, da som blodfersk bonusjeger på min første tur til USA for å få nok poeng til å berge gullkortet i et forsøk på å komme i gang med life time gold. For de som ikke har lest den historien, kan den finnes her https://insideflyer.no/forums/threa...ger-på-tur-med-tap-til-nyc.15152/#post-343014

Men dette reisebrevet kommer til å handle om min aller første bonustur, og alt kaoset som fulgte med, litt til skrekk og advarsel for andre så dere kan slippe å gå i de samme fellene som jeg har gjort.

Men først litt historie for å fortelle litt om bakgrunnen for turen. Som fersk bonusjeger, gikk jeg all in og skaffet meg SAS Amex Elite og SAS MC premium, for å kunne sanke mest mulig poeng, og som en investering i Life time gold. Dette medførte også at jeg til tross for at jeg er singel, klarte å bruke nok penger på Amex til at jeg fikk en Companion ticket, som kan brukes i hele verden.

Pandemien gjorde det jo ikke akkurat lett å komme seg utenlands i løpet av 2021, så i panikk satt jeg 4 dager før min CT gikk ut og jaktet besatt på en bonureise jeg kunne tenke meg. Opprinnelig var målet å fly til Tokyo på første klasse eller business, men siden Asia har vært stengt i lang tid, falt valget på det nest beste, nemlig USA, og da New York, en by jeg er veldig glad i å besøke.

Lykkelig over å ha funnet det jeg trodde var business-billetter begge veier, ringte jeg inn for å bestille, og fikk klar beskjed i andre enden om at joda, du får business til, men economy tilbake. Bookingen ble gjort med Brussel Airlines med følgende reiserute OSL - BRU - JFK med retur i motsatt rekkefølge med avreise 22.4.22 og hjemreise fra NYC 28.4.22. Bedre enn ingen ting tenkte jeg, og takket for hjelpen. Dog var jeg litt furt siden mitt søk viste at det skulle være ledig business-billetter også på returen, men til tross for to forsøk på å få agenten til å se dette, gikk det ikke og da slo jeg meg til ro med at sånn blir det.

Reisefølget mitt har aldri vært i NYC før, og heller aldri opplevd gleden av business-class, så jeg valgte å holde den lille detaljen hemmelig. Dog ble det avslørt på en trist måte, men mer om det senere.

Hopp to måneder fram, og SAS sender meg en epost som forteller at flyet vårt fra Brussel og hjem dessverre ble flyttet, så i stedet for 2 timer venting i Brussel, skulle vi nå vente i 11 timer. Tanken på 11 timer på en liten flyplass etter å ha sittet på økonomi på en nattflight fristet særdeles lite, så da ringte jeg SAS kundeservice, og denne gangen var jeg vinneren i agenruletten og traff en kjempehyggelig svenske som skjønte problemet. Og her kom mitt første læringspunkt for booking av slike reiser.

Jeg visste at SAS hadde et fly fra EWR på samme tid som vårt fly skulle gå fra JFK, så mens agenten satt og tenkte, nevnte jeg dette og spurte om det var mulig å bli booket om til det flyet. Agenten likte forslag, og jeg så for meg at vi fikk nye økonomi-billetter, men tenkte i mitt stille sinn at som diamant måtte det kanskje være håp om å få oppgradert på flyplassen på et eller annet vis.

Så kommer følgende setning fra Dennis: Du, på det flyet er det to ledige business-seter, så da får dere dem! Jeg må innrømme at jeg holdt på å gå i bakken av glede, takket Dennis masse for hjelpen, og gikk rundt det neste døgnet med det mest tåpelige fliret du kunne tenke deg i ansiktet. Når jeg snakket med reisefølget senere samme dag, holdt jeg på å røpe hele greia, men klarte hente meg inn siste sekund, men noen skjønte lett at det hadde skjedd noe jeg var veldig glad for. Så på det tidspunktet var planlagt rute til NYC å fly med Brussel Airlines OSL - BRU . JFK og med SAS fra EWR - CPH - OSL, noe som medførte at vi var hjemme 12 timer tidligere enn det vi opprinnelig var forespeilet, og med en mye mer behagelig reise siden vi nå fikk business også hjem. Så langt var alt vel, men selvfølgelig lurte Murphy i kulissene klar til å ødelegge for oss.

Jeg brukte de to neste månedene på å si at det eneste jeg ikke skal ha nå er corona. Det hørte selvfølgelig Murphy, og 15 dager før avreise sørger Murphy for å ta hevn, corona var et faktum. Hurtigtesten slo ut i full styrke på under 2 minutter og kroppen bekreftet antagelsen, jeg hadde fått corona. Jeg må innrømme at jeg der og da så for meg at hele turen skulle gå rett i dass, og det ble brukt mange timer på å lese diverse nettsider for å se om jeg fortsatt hadde sjans til å komme meg til USA. Inntrykket var at det ble mulig, bare jeg ble frisk i tide. De fleste rundt meg har snakket om det å bli corona-syk som noe som gikk over i løpet av et døgn, men Murphy unnet meg ikke den versjonen, for meg tok det ca 10 dager å bli frisk.



Å gå gjennom helligdagene i påsken med vissheten om at jeg trenger å få booket en legetime som kan gi meg en bekreftelse på at jeg har blit frisk i løpet av de tre arbeidsdagene som var tilgjengelige før avreise, hvor jeg hadde dagvakt på en av dagene, var mildt sagt bekymringsfullt, men full av optimisme om at Murphy nå hadde tatt nok hevn, fikk jeg booket time på onsdag hos fastlegen. Det hører jo med til historien at jeg også hadde hørt masse skrekkhistorier om at legene nektet å skrive attester til folk som skulle ut og reise, så jeg følte at jeg ikke var helt i mål. Lettelsen var derfor stor når det tikket inn en SMS som fortaltet at jeg hadde fått time neste dag, onsdag 20.4. Jeg var dum nok til å tro at Murphy hadde tatt ferie, men den gang ei.

Onsdag morgen tok Murphy en stygg hevn når det kom en sms fra legekontoret som fortalte at legen var syk, og at jeg måtte ta kontakt for å få ny time. Å komme gjennom på telefonen til et legekontor med begrenset telefontid er nesten like lett som å komme gjennom på kundeservice til SAS, men etter diverse forsøk lyktes jeg, fikk forklart problemet, i korte trekk at min reise var avhengig av at jeg fikk dette papiret fra legen, og de lovte å prøve å hjelpe meg.

Neste morgen kom det to sms fra legekontoret, først en som sa jeg hadde time kl. 1310, deretter en sms om at legen min var syk. Jeg gamblet på at de bare rotet og at jeg hadde time, så jeg fortsatte pakkingen og gjorde meg klar til avreise. Lenge før jeg hadde time ringer telefonen når jeg ikke ventet det, så etter en kort løpetur får jeg noe andpusten tatt telefonen og det viser seg at det er legen som ringer, og gjennomfører hele konsultasjonen på telefon, og dermed er fit-to-fly sikret, bare å hente på legekontoret på vei til jobb. Da må jeg innrømme at skuldrene mine sank ganske betraktelig, og tenkte at nå kan ikke noe mer gå galt. Så med lege-erklæring, ESTA-visa, coronapass og egenerklæring til CDC klar til utskrift dro jeg glad og lykkelig på jobb.

Jeg jobber i turnus 24/7, og hadde selvfølgelig kveldsvakt som sluttet kl. 2315 kvelden før avreise. Når flyavgang er 0645, og kjøretiden fra arbeid til bopel er 35 min i feil retning, valgte jeg å bli igjen på jobb og prøve å sove litt i massasjestolen på jobb. Jeg tror kanskje jeg klarte å få 15 min søvn i løpet av timene jeg hadde til disposisjon før det var tid til å dra. På veien var jeg innom Lillestrøm og plukket opp reisefølget før vi satt kursen mot Gardermoen. Det gikk lett å finne parkering, og glade og fornøyde gikk vi til terminalen for å sjekke inn.

En litt morgengretten representant fra Brussel Airlines var litt usikker på om vi hadde alle papirene i orden, men etter å ha snakket med sin sjef, ble vi klarert for turen, koffertene var sjekket inn og ville møte oss igjen i NYC, og vi gikk glade opp på loungen for litt frokost før vi skulle avgårde. Jeg bruker ikke tid på å beskrive SAS-loungen på Gardermoen, for den tror jeg er kjent for de fleste.

Det hører her med til historien at en slektning av reisefølget hadde dratt over to dager tidligere, og hadde beroliget reisefølget med at alle papirene var i orden. Jeg hadde bedt reisefølget ta en tur innom legen for å for sikkerhets skyld få en documentation of recovery, men etter slektningens bekreftelse på hva det hadde vært behov for ble dette droppet. Og det skulle komme tilbake og bite oss hardt. Veldig hardt.

Men mer om det i del 2, og jeg lover at det kommer flere bilder i neste del.

 

Fant Dennis 2pax biz?? Sikker på at du fikk riktig navn på agenten

 

Denniz er en hemmelig Supermann

 

Min første bonustur, del 2

Etter å ha kost oss litt på loungen, fant vi ut at vi selvfølgelig måtte ha en øl før vi dro, og siden alkoholservering på lounge først starter kl. 06 om morgenen, måtte vi vente tålmodig, med et blikk på avreiseoversikten og et blikk på klokken. På slaget tasset jeg bort i serveringen, verifiserte på veien at det ikke stod noe på vår flight, tappet opp en liten øl til hver av oss, og på vei tilbake står det plutselig SN2288 - Boarding og blinker på skjermen. Da ble det en kjapp slurk av glasset før vi ruslet ned til gate. Fortsatt ante reisefølget ingen ting om hva vi hadde i vente.

Vi kom oss først inn på flyet, og hadde plass 1A og 1C på Brussel sin Airbus A319-100. Setene var helt greie, og vi koste oss med ledig midtsete og god benplass. Vi kom oss avgårde til oppsatt tid, og trygt oppe i luften startet serveringen av frokost. Jeg skal innrømme at jeg var litt for trøtt denne morgenen til å huske å ta bilder av seter, men frokosten fikk jeg tatt bilde av.



Frokosten ble servert først, deretter kom drikkevognen. Vi var i godt humør og gledet oss til turen, så vi ville feire litt, derfor ba vi om musserende når vi fikk spørsmål om hva vi ønsket å drikke til frokosten. Flyvertinnen var av det gavmilde slaget så hun sa at i stedet for å gi oss en liten flaske hver, skulle hun heller åpne en ordentlig flaske om vi kunne vente noen minutter. Hvem takker nei til et slikt tilbud?

Som lovet kom hun kort tid etter med to glass av det som skulle vise seg å være champagne, og ikke bare musserende. Jeg kjente ikke merket fra før, men den gjorde godt, og det gjorde heller ikke noe for vårt humør når vi fikk beskjed fra flyvertinnnen om at vi kunne like gjerne drikke opp hele flasken ellers måtte hun bare tømme den ut. Og hadde vi lyst på mer, så åpnet hun bare en flaske til. Om du lurer, ja, vi klarte fint å tømme den flasken.



Frokosten, for de som lurer, bestod av litt fersk frukt, en yougurt, en liten pakke smør og en liten pakke smøreost, valget mellom tre forskjellige varme bakverk, noen søte kjeks som sikkert var ment å være tynne belgiske vafler, og en liten krukke syltetøy. En helt ok frokost nr 2. For å ikek gå helt overbord i formen, tok vi også hver vår cola.

Flyvertinnen passet godt på oss, og tilbudet om å åpne en flaske nr 2 kom enda en gang, men vi tenkte det var greit å ta det litt med ro, det var tross alt en del timer reise igjen.

Vel framm i Brussel, tok vi livet med ro og valgte å besøke Brussel Airlines lounge som heter The Loft. De ansatte var ivrig på å fortelle oss at de var kåret til Europas beste lounge 3 ganger, og pekte stolt på plakettene som bekreftet dette.



Vi ble ønsket hjertelig velkommen og fant oss en plass innerst i et hjørne for litt ro og fred. Vi visste at vi skulle gjennom en passkontroll siden vi nå skulle forlate Schengen, men utover det var vi ikke spesilt bekymret over noe, og koste oss derfor med et glass bobler mens vi ventet på at tiden skulle bli riktig for å tasse opp til gate og gå ombord i neste fly, som skulle være en Airbus 330-300.

Loungen var helt ok, et lite tilbud av varm og kald mat, samt en egen bar med 4 typer øl på fat, vin av alle farger, inkludert musserende, og et lite utvalg av brennevin for de som ønsket noe sterkere. Setene var gode og det var rolig stemning. Jeg klarte å knipse noen bilder fra The Loft, for de som vil se.







Når det begynte å nærme seg avgang på vårt fly, ruslet vi fra loungen over til pir B, kom oss gjennom en automatisert passkontroll, og ruslet via tax free til riktig gate. Og det var da kaoset startet.

Vi prøvde først å finne prioritert boarding på gate B28, uten hell. Organiseringen ved gate var et eneste kaos, så vi tok kontakt med en vekter som stod der, som kunne fortelle oss at vi måtte først bort til gate B30 for å få verifisert papirene våre. Som sagt, så gjort.

Vekteren gikk gjennom papirene våre, og vi fikk et lite klistermerke bak på passet, og trodde at nå var alt ok, og stilte oss derfor i den korteste køen. Boarding hadde på dette tidspunktet allerede begynt, så jeg så fram til å komme ombord og få satt meg ned.

Når vi kom fram til billettsjekken ble våre billetter skannet og vi ble snudd på stedet med beskjed om at vi ikke hadde fått verifisert våre coronapapirer, og måtte derfor snu, gå ut av køen og tilbake til en annen skranke for å snakke med en annen ansatt og få papirene verifisert. Og det var da Murphy virkelig slo seg løs.

Damen som sjekket våre papirer med ryggen til oss, snudde seg plutselig mot oss og sa til meg "du er klarert for å reise, reisefølget ditt får ikke reise, hva vil du gjøre, vil du dra nå, eller vil du bli igjen sammen med reisefølget?"

Jeg fikk hakeslepp så det holdt og til tross for at vi jobbet hardt med å overbevise damen om at alt var i orden og at vi begge skulle få fly, stod hun på sitt. Reisefølget mitt ble nektet å bli med flyet. Siden jeg var den som hadde booket alt, gjorde jeg det eneste riktige, og sa at da ble jeg igjen sammne mitt reisefølge.

Det ble gitt beskjed om at vår bagasje skulle av flyet, og damen prøvde å forklare oss hvordan vi skulle gå fram for å komme oss til NYC. Hun kunne dessuten opplyse oss om at det ikke gikk flere fly fra Brusseltil NYC denne dagen, og at det neste dag var ledig på business, men ikke på var bookingklasse I - bonusreise - og at jeg måtte snakk med billettskranken i avgangshallen for å få booket om. I tillegg måtte vi enten skaffe en coronatest eller lege-erklæring for reisefølget.

Jeg har sjelden følt meg så rådvill og satt ut som jeg gjorde av denne beskjeden. Jeg så for meg at hele reisen vår skulle gå fullstendig i dass, og for sikkerhets skyld klarte da damen fra Brussel Airlines å blåse overraskelsen om at vi skulle reise på business. Så jeg var ikke akkurat en happy camper der jeg stod, sur på damen fra Brussel Airlines, og litt sur på reisefølget som hadde hørt på slektningen i stedet for på meg. Men en ting var klart, vi kom oss ikke ombord i dette flyet, og dermed startet det store kaoset for mitt slitne hode.

Damen som hadde avvist reisefølget fortalte oss at vi måtte gå ned til bagasjebånd 7 og hente bagasjen vår, deretter gå ut av ankomsthallen og opp til avgangshallen og ta kontakt med Brussel Airlines-skranken for å få hjelp til å booke om våre billetter.

Og hvordan det gikk, kommer i del 3.

 

Særdeles innholdsrik start .. dette må bli bra!
Eller kanskje ikke etter å ha lest del 2..

 

For en story! Det gledes til fortsettelsen.

 

Du skriver godt!

 

Her kommer del 3 og her er det ting å lære. Jeg lærte i alle fall masse av denne opplevelsen. Om vi kom oss til NYC, vel, for å få vite det må du nok lese videre .

Etter det heller utrivelige møtet med damen fra Brussel Airlines, gikk vi noe betuttet i retning bagasjebåndet for å prøve å få tak i bagasjen vår, slik vi hadde fått beskjed om. Før vi kom så langt, ble vi stoppet av en annen ansatt, som tydeligvis ikke var så god i engelsk for vedkommende fikk det for seg at vi akkurat hadde kommet fra New York, i stedet for fra Oslo. Han krevde at vi skulle fylle ut et skjema for å få komme inn i Belgia og pekte i retning av en automat vi kunne bruke for å fylle ut det skjemaet. Heldivis var det en med litt bedre språkforståelse og litt høyere rang enn han som snudde oss der, som skjønte at det var noe galt. Han tok kontakt, forsto hva som hadde skjedd og bare ga beskjed til han som stoppet oss ta vi bare kunne gå gjennom.

Så ventet passkontrollen, hvor en politimann som ikke var veldig inspirert også trodde vi var kommet fra New York, før misforståelsen ble oppklart og vi ble klarert for å komme inn i Belgia igjen. Så gikk turen til bagasjebånd 7 slik vi hadde fått beskjed om, og der var selvfølgelig ikke var bagasje. Og siden vi da allerede hadde brukt en halvtime på å komme oss dit, tok vi kontakt med en ansatt, som kunne fortelle oss at den "hyggelige" damen på gaten hadde gitt oss feil informasjon.

Vi fikk nå beskjed om at vi måtte gå ut i avgangshallen og snakke med billettskranken til Brussel, som så ville avklare hva som skulle skje med vår bagasje.

Vi gjorde som vi fikk beskjed om, og fant etterhvert riktig skanke og fikk stilt oss i en kø, med et køsystem som ikke fungerte. Til slutt var det vår tur og vi fikk forklart vårt problem for de ansatte. De slo oss opp på dataen og dermed kom det nok en kontrabeskjed. Dette var et SAS-problem, siden vi reiste på klasse I - bonusbilletter. Dog ville de holde på bagasjen til vi fant ut hva som ville skje.

Reisefølget ble sendt ut for å få tatt corona-test, mens jeg kastet meg over telefonen til SAS kundeservice. Det er få ganger jeg har vært like glad for å være diamant som jeg var da, for når du starter samtalen med å høre "vi har for tiden stor pågang, prøv å ring igjen senere" da vet du at dette kan bli komplisert. Ikke hjalp det å vite at alle fly til NYC fra Brussel allerede var gått heller.

Men etter å ha tastet inn eurobonusnummeret, noe jeg har lært meg utenat heldigvis, var det ikke veldig lang ventetid før Maria, en annen blid svenske, tok telefonen, og jeg kunne forklare min nød for henne. Det tok litt tid å få forklart problemet, og overbevise om at vi var fit to fly innen en time, og etter litt venting med SAS sin flotte pausemusikk i ørene kom Maria tilbake og sa "vi skal se hva vi får til."

En ny runde med venting og flott pausemusikk før Maria igjen kom tilbake og spurte om jeg var sikker på at reisefølget ville være fit to fly innen en time, noe jeg bekreftet fullstendig uten å være sikker, litt mer venting og så kom beskjeden om at vi var booket om til Lufthansa LH1013 fra Brussel til Frankfurt, og deretter videre med LH 404 fra Frankfurt til JFK. Og kunne Maria fortelle, vi hadde fått billetter på business. Maria må nok ha trodd at jeg var litt gal når jeg spontant utbrøt "Maria, jeg elsker deg" før jeg takket så mye for hjelpen, igjen med litt optimisme og troen på at ting endelig skulle gå vår vei, men selvfølgelig skulle ikke verden være så enkel.

Maria hadde sagt at det ville komme bekreftelse på epost til meg, men den lot vente på seg. I mellomtiden klarte jeg å spore opp reisefølget, som ikke akkurat er verdensmester i å forklare hvor jeg skulle gå for å komme til teststasjonen, men jeg fant da fram til slutt, etter noen bomturer.

Når kontaken var gjenopprettet forklarte jeg ta vi igjen så ut til å være på vei til NYC, noe som naturlig nok skapte stor glede, dog var vi avhenig av en negativ test. Test ble gjennomført etter litt om og men, med lovnad om at papirene ville komme på epost innen 50 minutter. Fulle av optimisme gikk vi derfor tilbake til billettskranken til Brussel og tok igjen kontakt.

Damen bak skranken satt med en litt bekymret rynke i pannen og kikket på skjermen, men fant etterhvert ut det samme som jeg hadde fått på telefonen med Maria, nemlig at vi hadde fått nye billetter med Lufthansa videre til NYC. Jeg fikk med meg en utskrift, og fulle av optimisme gikk vi tilbake til ankomsthallen for å prøve å få tak i bagasjen vår, siden damene i billettskranken ikke kunne booke den om til Lufthansa sin flight.

Dermed bar det ned rulletrappen, bort til utgangen fra ankomsthallen, og der fikk vi da beskjed om å gå hundre meter lenger bort hvor det var en liten skranke med en dame som var i dyp samtale med et par om noe jeg ikke skjønte noe av, siden det gikk på nederlandsk.

Etter litt utålmodig venting, fikk vi presentert vår ærend for damen, og jeg fikk aller nådigst lov til å gå inn og prøve å få tak i koffertene våre. Jeg fikk tak i samme ansatte som jeg hadde snakket med tidligere, og etter litt om og men, fikk han kontakt med noen over walkie-talkie som skulle sørge for at koffertene våre skulle komme opp på bånd 7, noe de gjorde etter noen minutters venting.

Deretter var det ut av ankomsthallen igjen, linke opp med reisefølget, opp rulletrapen og tilbake til innsjekkingsskranken. Der klarte jeg heldigvis å finne prioritert kø, og vi slapp med kun et minutt venting før vi kom fram til skranken.

Pass ble sjekket, alle papirer inkludert reisefølgets nye negative coronatest som var kommet i mellomtiden. Så nå skulle vel alt være i orden? Neida, det var selvfølgelig ikke det. Damen bak skranken fikk en dypere og dypere rynke i pannen, før hun til slutt sa at hun dessverre måtte gå for å håndtere en boarding, men hun fulgte oss over til en kollega som skulle sørge for å få fullført innsjekk.

Etter en kjapp ordveksling med kollegaen, forlot damen oss, og vår nye innsjekker tok opp telefonen og begynte å ringe. Typisk nok fikk han ikke svar, uansett hvilket nr han prøvde å ringe, så til slutt så han på oss med en litt oppgitt mine og ga oss følgende beskjed.

"Jeg ser at billettene er reservert, men de er ikke aktivert, så jeg får ikke sjekket dere inn. Ta kontakt med billettskranken igjen så de kan fikse det, og deretter kommer dere bare tilbake til meg igjen, så skal jeg sjekke dere inn". Jeg hørte Murphy sitte på skulderen min og le rått, mens jeg og reisefølget tasset bort til en enda dårligere organisert kø på billettskranken til Brussel Airlines.

Her skal det sies at vi stod i en liten tidsklemme, fordi vi ikke hadde allverden av tid til å få sjekket inn, og så komme oss til gate, og dette hjelp ikke på nervene mine. Jeg begynte å se for meg at turen igjen skulle gå i dass, denne gangen uten at jeg skjønte hva problemet var, fordi nå hadde jo alt blitt oppdatert i appen.

Etter nok en liten venteperiode i en kø som ikke fungerte, kom vi oss igjen fram til skranken, og der ble vi forklart at dette var et SAS-problem, fordi ja, de hadde fått booket oss inn på nytt fly, men de hadde ikke fjernet det opprinnelige flyet fra Brussel til NYC, slik at de ikke fikk sjekket oss inn på LH 1013.

Jeg tror faktisk damene bak skranken begynte å synes litt synd på oss, fordi vi fikk lov til å stå litt på siden og prøve å ringe SAS for å få fikset denne utfordringen. Ny telefontil SAS, ny agent som ikke helt skjønte hva jeg prøvde å forklare, men etter litt om og men forsto utfordringen, jeg ble satt på vent og fikk nyte pausemusikken til SAS i ca 10 minutter før samtalen ble brutt uten at damen noen gang kom tilbake.

Det hjalp ikke akkurat på den lett voksende angsten min der og da, etter nesten å ha vært våken i et døgn og utsikten til at hele turen kunne gå i dass, så nytt forsøk på å ringe SAS og ny agent, ny venting i flere runder, beskjed om at systemet hadde låst seg, men de skulle fikse det, om jeg ikke hørte noe, sjekk med de ansatte om 20-30 minutter, men agenten lovte å ringe når det var fikset.

SAS-appen ble oppdatert en gang i minuttet, men SN501 ble ikke borte. 1o minutter gikk uten at agenten ringte, 2o minutter, og 30 minutter. Vi hadde nå mindre enn en time til avgang og begynte å bli desperate.

Plutselig tar en av damene bak skranken kontakt og lurer på hva problemet er. Jeg forklarer, gir henne utskriften med våre nye flightnummer og hun sier at hun skal sjekke. Hun kommer tilbake et lite minutt senere, og sier at hun ikke skjønner hva problemet er for alt ser ut til være ok, så bare bli med meg, så går vi sammen bort i skranken. Vi river nesten ned sperringene i vår iver på å bli sjekket inn, og endelig, nå blir vi sjekket inn og får nye boardingpass. Eneste ulempen er at det vi handlet på tax free nå må ned i kofferten, siden det ikke var i forseglet pose.

Med nye boardingpass i hånden, går turen igjen gjennom sikkerhetssjekken, passkontrollen og rett på gate, hvor vi med prioritert boarding får gå først ombord i Lufthansa sin Embrear, finner sete 1D og 2F og endelig føler at vi har lagt Murphy bak oss når døren på flyet lukker seg og vi begynner å takse mot rullebanen.

Fortsettelsen kommer i del 4, og da kommer det også flere bilder.

 

Tusen takk! Veldig hyggelig å høre.

 

Jeg blir stressa av å lese dette!
Og hadde nok taklet situasjonen relativt dårlig.
Men, det ser jo ut ti lå løse seg, så jeg venter i spenning på fortsettelsen.

 

Påskekrim kan bare gå å legge seg. Dette er jo mer spennende enn selv den beste grøsser. Venter i spenning på fortsettelsen. Og veldig godt skrevet. At ikke noen lager realityserie av oss bonusreisene og forviklingene vi opplever, skjønner ikke jeg.

 

Det må være en annen Dennis enn den Dennisen jeg har og mange andre har vært borti...

 

Jeg hadde gitt opp allerede halveis. Jøje meg....

 

Jeg er glad for at del 3 allerede var publisert, for en cliffhanger i del 2...
Gleder meg til neste del

 

For en cliffhanger! Synes altid det er litt stress å sjekke inn, spesielt når språk er en barriere og telefoner tas i øst og vest, krysser fingrene for at del fire inneholder bilder av biz seter fra LH longhaul

 

Lenge siden jeg har fått adrenalinsjokk av å lese et par tekster. Ugh! Vet ikke hva jeg hadde gjort i den situasjonen. Muligens hyperventilert og endt opp på akutten.

 

Imponerende innsats Håper virkelig dere fikk en fin flyreise over til the big apple når det for oss ser ut til å ha løst seg. Håper dere nyter noen herlige drinker i en fet NY skyskraper og kan le litt av det hele.

 

Jeg har stått i en liknende situasjon på Bali, men da hadde jeg heldigvis god kontakt med Vibeke og det løste seg etter to døgn …
Helt forferdelig.

De er jo ikke på flyet til Nyc enda ….
Fortsettelse følger …

 

For en start! Tror ikke jeg har hatt så høy puls siden jeg ikke kom med Krug-ekspressen i 2019 pga en vrien cargodør.