OSL-FRA-HND-GMP-ICN-FRA-OSL Lufthansa/ANA/Asiana A320/A330/B777/B747 F (C)

Fortsettelse ANA (All Nippon Airways) 204.



Etter avgang ble dagens meny delt ut. Både drikke- og matmeny lå pent plassert i en fin, blå mappe. Faktisk så fin at jeg ble i tvil om det var «innafor» å legge den i kofferten. Ambassadørene må holde den høyeste etiske standard, må vite. Menyen var svært rikholdig og i hovedsak to delt. En japansk del og en vestlig del. Med et så stort utvalg er det jommen ikke lett å velge. Menyen bekreftet at ANA er en av de ledende i bransjen når det gjelder servering. Rioku var ikke imponert over den tysk-produserte japanske maten, så jeg gikk for den vestlige varianten. Jeg kunne valgt det sikre og gått for biffen, men nei. Kjedelig.







































Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse ANA (All Nippon Airways) 204.







Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse ANA (All Nippon Airways) 204.

Først amuse. Mais- og potetpuré, tunfisk, quiche lorraine og brødpinner. Så forrett. Prosciutto og frukt med pesto. Aio kom med brødkurven og tilbød fire ulike varianter. Så en grønn salat med baconbiter og en japansk dressing. Sistnevnte servert i et dressingnebb ved siden av. (For øvrig veldig fornøyd med å få lurt inn ordet «dressingnebb» i reisebrevet.) Salt- og pepperkorn løse i egne beholdere.









Videre til hovedrett. Jeg hadde valgt vilt, som kom med en potetterrin og en fyldig rødvinssaus. Veldig godt. Til forrett og hovedrett hadde jeg bedt om Krug. Eta mer. Det var ikke fare for at glassene skulle gå tomme. Så ostetallerken, akkompagnert av en fyldig, sørafrikansk rød. Måltidet ble avsluttet med en aprikoskake med vaniljesaus og vaniljeis med en fin riesling. Nydelig.











Gjennom hele turen ble jeg titulert med «Mr. Herlov» hver gang Aio eller Rioku henvendte seg. Helt til slutt takket jeg for meg med et glass ANA «special blend», som ble servert sammen med noen konfekt- og kakebiter. Marsipan og hvit sjokolade med nougat. Deilig. Det er vel unødvendig å si jeg var sprengmett. Alt har sin slutt. En omfattende og vellykket servering var over.





Etter middagen var klokken tross alt ikke engang tre lokal tid, men Rioku spurte høflig om jeg ville at hun skulle re opp min suite eller nabosuiten over midtgangen, som var ledig. Nabosuiten, takk! Det var ingenting å lure på. Så kjekt å ha to suiter. Ett normalt sete og én seng. Jeg var imidlertid ikke helt klar for natta enda, så jeg lente meg tilbake med et nytt glass Krug, som jeg fikk servert med en skål nøtter. Ah, første klasse. Privilegert, uten tvil.











Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Nok eit reisebrev frå herren som lokkar fram heftig reiselyst Eg ser fram til neste del!

 

Strålande helgeunderhaldning! Måtte reiselysten og rapportkvaliteten halde fram - god tur vidare

 

Nydelig å våkne opp til dette...

 

Suverent reisebrev, as always fristes man til å si.
Knall bra lesning til morgenkaffen

 

Hjelper ikke på reisesyken min akkurat. Feberen stiger og ANA tur i F kan ikke komme fort nok. Takk for bilder og rapporten så langt

 

Ser fantastisk ut! Gleder meg til fortsettelsen.

God tur!

 

Strålende tur og masse flotte bilder så langt. Gleder meg til å se mer
Merker reiselysten kommer så godt jeg skal ut å fly i dag selv, vel å merke bare Club Europe, men blir greit med en tur

 

Fortsettelse ANA (All Nippon Airways) 204.

Jeg kom meg etter hvert over i senga over midtgangen. ANA bruker en tykk madrass (til å være fly) over setet, slik at det faktisk var ganske behagelig å legge seg. Etter noen timer på ryggen, var det opp og hoppe. Man kan ikke sove bort en tur i First. Ikke at jeg fikk sove spesielt mye, uansett, ettersom det var tidlig kveld norsk tid. Jeg tenkte jeg skulle freshe meg opp litt og sprute på litt deodorant. Nå skal det sies at jeg i utgangspunktet er relativt lite klønete. Det er ekstremt sjelden jeg velter et glass, søler mat på skjorta, snubler i trapper, etc. Likevel klarte deodoranten (som egentlig skal være lukket) på finurlig vis å åpne seg når jeg rister den, og jeg presterte å spraylakkere hele suiten og min egen bukse med innholdet. Herre. Rioku kom løpende med håndkleer og forsøkte å assistere etter beste evne. Jeg måtte naturligvis beklage på det sterkeste, og mitt første instinkt var å bidra til oppryddingen, til tross for at Rioku ønsket å ta det selv. Jeg gikk ned på alle fire for å tørke opp deo’en fra gulvet, og Rioku ropte «No, no, no!!!» Jaja. Pinlig var det, men det kunne vært verre.

Etter litt løs underholdning var det dekket for et nytt måltid. Basert på menyen til ANA fremsto det som om lunsj var eneste faste måltid, og at resterende servering var etter ønske og på forespørsel, dvs. «a la carte». Det høres kanskje umiddelbart kjipt ut, men slapp av. Det var et stort utvalg «light options», både i japanske og vestlige varianter, som kunne bestilles når man måtte ønske. Jeg gikk for ANAs signatursuppe, japanske nudler med sjøsalat og så ANAs signatur-curry. Jeg synes det er moro å teste signatur-retter, for det er normalt retter som selskapene har lagt mye energi og karakter i og som de ønsker å identifisere seg med. Til slutt frukt og helt avslutningsvis kaffe, som ble servert med en sjokoladebit.















Toalettene var ok. Ikke fullstendig strippet og basic, som hos BA, men heller ikke gjennomdesignet som hos Qatar eller Etihad. Produktene var levert av Shiseido, og små stoffhåndkleer var tilgjengelig i tillegg til det ordinære papiret.









Amenity-kit’et var levert av Samsonite. Morsom greie! Not Rimowa, but still. Innholdet var «the usual suspects». I tillegg kom Rikou rundt med en kurv med ytterligere toalettsaker og andre småtterier, blant annet sokker og lipsyl, som ikke fantes i kit’et.





Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse ANA (All Nippon Airways) 204.

Ca. en time før landing ble det servert tradisjonell, japansk grønn te sammen med to biter japanske søtsaker. Presentasjonen var bra, men jeg er ingen stor fan av grønn te. Denne smakte som om man hadde kjørt en stavmikser i en bolle med tang og servert det. Ugh. Man kan si mye om Herlov, men uhøflig er jeg ikke. Jeg tømte derfor skåla med et skjevt smil.





Som noen kanskje har fått med seg, drar jeg med meg flyselskapsglass her og der. Jeg har ingen enorm samling, men den er voksende. Jeg pleier derfor som regel spørre om jeg kan på kjøpe et glass eller to, og enden på visa blir nesten alltid at jeg får noen med meg hjem gratis (selvsagt). I og med at det sannsynligvis er en god stund til jeg kommer til å reise med ANA igjen måtte jeg forsøke meg.

«Excuse me, Aio … I collect airline glasses, and as you know, this is my first trip with ANA. It is possible to buy a glass for my collection?”
“No, it’s not possible, we don’t sell glasses.”

Aio var tydelig ubekvem med å få en forespørsel hun ikke umiddelbart kunne håndtere. Ærlighet og ryddighet er en verdi som er høyt verdsatt i den japanske kulturen. Jeg ga meg ikke. Etter litt småprating fram og tilbake:

«Well, perhaps you were to leave a new, clean glass out here in the cabin … And perhaps it would suddenly disappear without a trace. Without you knowing, of course.»
«Yes, yes. I cannot know!!»

Glasset havnet naturligvis rett i kofferten. Bæm. Rett før landing kom Aio innom med en liten bonus i form av en ANA-kulepenn, ANA-huskelappblokk og tre ANA-postkort. Hyggelig.









Etter drøye 11 timer i luften nærmet vi oss Haneda. Mt. Fuji viste seg fra sin beste side under innflygning til Haneda fra sør. Både mat og service hadde vært strøken, og det var ingen større ting å klage på. ANA er det fjerde selskapet jeg tester i First, men fortsatt har jeg ikke fått servert kaviar. Hmmrpff. Hva må en mann gjøre for å få kaviar? Kaviar. Nå. Takk. Min første tur med ANA hadde likevel utvilsomt vært vellykket. Herlov og Japan er fortsatt bestevenner; ingen tvil om det. Japan Airlines First står på min liste for 2017. Så får man se hvordan «den andre» japaneren står seg!

 

Dette er så konge å lese helt perfekt underholdning en stille lørdag i midten av november. Takk for at du bruker så mye tid på å levere høy kvalitet gang på gang.

 

Gadammit så bra @Herlov ! Lett og ledig penn kombinert med sylskarpe observasjoner gir fornøyelig lesning! Fortsatt god tur!

 

Haneda Airport

Haneda er jo den minste kjente av Tokyo-flyplassene for europeiske reisende, men de siste årene har de begynt å åpne den opp litt på litt. Den internasjonale terminalen er relativt ny og ligger på motsatt side av flyplassen for innenriksterminalen. Det er ANA og JAL som råder her, og disse lekre B787'ene tasset rundt hele tiden. Forresten, ANA uttales A-N-A, bokstav for bokstav, ikke sammenhengende, som jeg trodde fram til denne turen.





Fra flyet var det rett igjennom sikkerhetkontroll for transferpassasjerer, hvor jeg var den eneste i sikte og videre opp til avgangsnivået. ANA er eneste Star-selskap med lounger på Haneda, og det passet jo egentlig ganske bra. Jeg gikk mot den som lå ved gate 110, ettersom jeg senere skulle reise ut fra gate 105. Loungen var delt i to, en for businesspassasjerer og en for first-passasjerer. Ryktene skulle ha det til at jeg ville få tilgang til sistnevnte som ankommende i first fra Frankfurt.





Jeg troppet derfor munter opp foran resepsjonen til ANA Suite Lounge, som den heter. Det tok tid før vertinnen fikk grep om det tre-doble boardingkortet som SAS utsteder. Til slutt fikk vi avdekket at det var Asiana som skulle frakte meg til Seoul. First-loungen er kun tilgjengelig for ankommende first-passasjerer dersom man også skal reise videre med ANA. Det ble nei, og «walk of shame» over til business-loungen.

 

ANA Business Lounge, Haneda Airport



Klokken halv åtte var loungen smekkfull. Dyrehage. I matavdelingen surret folk rundt som en gjeng med kinesiske gruppeturister på en rekebuffet. Vanvittig mye folk. Dog var loungen bra. Ny eller nyoppusset. Store sitteområder med ulikt møblement og fantastisk utsikt.















Jeg skaffet meg et dusjpass og fikk freshet meg opp og tatt fram noen rene klær. Både dusjene og toalettene var strøkne. Dette med toaletter kan japanerne. Sykt. Toalettet på dusjrommet hadde til og med en egen knapp for å lage lyden av spyling. Ja, riktig. Ikke knapp for spyling, men kun for lyden. Hm, tenk om noen skulle høre de japanske frøknene på do. Gud forby.

















I tillegg fantes det også en Concierge. Det har de også på Narita, og jeg kan ikke huske at jeg har sett det i andre business-lounger tidligere. First, ja, men ikke business. Jeg trodde kanskje det skulle roe seg utover dagen, men der tok jeg feil. Noe særlig bilder av serveringsområdene var det derfor vanskelig å få til uten å se ut som en idiot. I tillegg til selvbetjening av kalde og varme retter (fritert kylling, nudler med grønnsaker, curry og ris (ja, det må være nasjonalretten) og noe annet småtteri). I tillegg har det en litt morsom greie med en egen sakebar. Betjeningen hadde store utfordringer med å fylle opp fatene. Jeg fatter ikke hvor alle folkene kom fra hele tiden. I tillegg til en nuddelbar med fem forskjellige nuddelretter «made to order».



Overalt stoppet betjeningen opp og bukket når man beveget seg rundt. Det må være upraktisk for effektivt arbeid, men hyggelig! Jeg fordrev tiden med litt reisebrevskriving og annet småtteri, mens jeg trakk inn atmosfæren. I motsatt ende av loungen for inngangspartiet var det heldigvis hakket roligere (og det siste bildet er derfra).

 

Gate 105 lå helt i den ene enden av terminalen. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg synes jeg havner i den situasjonen ganske ofte. Ved gate stod hele fem agenter og (tilsynelatende?) jobbet. Asiana testet jeg første gang i november i fjor med business fra LHR til ICN og videre fra ICN til HKG. «Ashiana», som det uttales av koreanere. En absolutt positiv opplevelse.





Asiana Airlines 1075
Haneda Airport (HND) – Seoul Gimpo Airport (GMP)
Lørdag 12. november
Avgang (rute): 1220
Ankomst (rute): 1440
Flytid (rute): 2:20
Flytype: Airbus 330-300
Sete: 2H (Business)

Asiana er kjent for å være spesielt fleksible med flytyper. Sist jeg reiste med de skiftet de flytype tre ganger før avreise, noe som selvfølgelig køddet til setereservasjonene hver gang. Denne gangen ble det imidlertid som planlagt. Den gode, gamle arbeidshesten A330. Ombord havnet jeg brått ved siden av en gammel, koreansk mann. Det er rart hvordan det er med mange av disse eldre, asiatiske mennene. Veldig mange virker så utrolig sure og bitre. Ikke et smil å oppdrive. Her kommer det flotte jenter og byr på de lekreste drikker og retter og så kan man ikke takke med et smil engang? Nei, det er trist. Det å reise innenriks i Asia er jo en studie i sosiologi hver gang.









Kabinen var det tradisjonelle to+to+to. Det var fem rader, som blir totalt 30 seter. De sennepsgule og grå signaturfargene til Asiana er ikke min aller største favoritt. Vi kunne velge mellom appelsinjus og vann som velkomstdrink, og ikke lenge etter ble vi dyttet bakover på blokktid.











Fortsettelse følger pga. stort antall bilder ...

 

Fortsettelse Asiana Airlines 1075.



Flygningen skulle ta ca. én time og femti minutter, og det i strålende flyvær. I seteryggen hadde tøfler ventet, noe som overrasket meg på en så kort tur. I lufta delte vertinnene raskt ut menyen, hvor man kunne velge mellom to vestlige retter eller koreansk bibimbap. Jeg gikk for biffen med grønn salat til forrett og sjokolademousse-kake til dessert. Sidemannen gikk for bibimbap. Og han var fornøyd; det var det ingen som helst tvil om. Alt ble servert i en jafs, og jeg antar at det skyldtes den korte flytiden. Spesielt vakkert er det ikke med et overlesset brett, så det burde være mulig i det minste å servere kaffen etter at breddet er ryddet bort. På fyll av vått og tørt var det selvsagt muligheter for, for de som ønsket det. God service denne dagen, som jeg også hadde erfart for et år siden. Maten var ok, men ikke noe for historiebøkene.


























Reisen av turen mot Gimpo foregikk uten de helt store begivenhetene. Jeg kjente jeg begynte å bli slitt småsliten og hvilte øynene litt. Ca. på tid landet vi på Gimpo, som tidligere (før Incheon ble bygget) var hovedflyplass. Flygningen hadde forsterket førsteinntrykket mitt, tatt i betraktning at dette tross alt kun var et kort hopp over dammen mellom Japan og Korea. Gimpo ligger mye nærmere Seoul sentrum og ble aldri nedlagt etter at Incheon ble åpnet. I det er det regionaltrafikk, innenrikstrafikk og corporate som dominerer. Heldigvis var den knyttet til AREX, flytoget mellom Incheon og Seoul, noe som selvsagt var genialt.