Som de fleste vel vet, ble sentrum av Christchurch lagt i ruiner under jordskjelvene i 2010/2011. Gjeoppbyggingen er kommet meget lang, men innbyggernes egen stolthet, katedralen er fortsatt i ruiner. Det er estimert at full gjenoppbygging vil ta ytterligere 7-10 år.
For første gang skulle vi prøve Hop on, hop off. Det ble en nedtur. Først og fremst fordi høyttaleranlegget på bussen var helt på trynet, det var veldig vanskelig å få med seg hva guiden sa. Dessuten også fordi Christchurch etter min mening ikke er stor nok til å forsvare en slik tjeneste, og når det attpå var en time mellom hver avgang så ble jo konseptet en vits. Dog, billettøren (og guide og sjåfør) fikk ikke til å lese kortet til fruen, så vi endte opp med å få turen gratis .
Jeg hadde booket en hop-on-hop-off tur i Auckland. Jeg ventet minst en time på holdeplassen nedenfor Sky tower, men ga til slutt opp.
En snedig greie her down under. Fra mer siviliserte strøk er vi vant med GOTO GATE og BOARDING. Her skriver man Check-in Closed og GOTO SECURITY.
Lørdag 14 desember ankom vi Aitutaki. 19 desember forlot vi øya, etter 5 dager med fantastiske opplevelser. Jeg skal gjøre et fattig forsøk på å komme med noen betraktninger som jeg har gjort meg gjennom oppholdet. Da vi kom til Rarotonga lørdag 14 desember, så var det en reise tilbake i tid. For vi reiste faktisk i morgen, dvs søndag 15 desember. Utrolig morsomt å ha opplevd datoskillet på så nært hold. Jeg har opplevd det før, men da reiste jeg fra Seoul, Sør Korea til San Francisco, USA. Det skillet var ikke så tydelig som når man reiser fra Auckland til Rarotonga, hvor man reiser dagen før man kommer fram . Ankomsten til Rarotonga minnet på mange måter om å ankomme Koh Samui i Thailand, en enkel åpen flyplass, hvor det vestlige hysteriet med væske begrensning, størrelse og vekt på kofferter var ikke eksisterende. Men enda mer ble det da vi landet på Aitutaki. Der var terminalen rett og slett en hall med en vekt og noen skilter som sa at vi ikke burde gå forbi skiltene . Ingen scanning, ingen sikkerhetskontroll. Når vi kom ble vi dessuten møtt av vår vert, hun stilte med blomsterkranser og smilte bredt. Jaja, tenkte jeg, kommersielt skal det være. Men, jeg skulle spise i meg i de ordene.
Vi ble altså hentet på flyplassen av vår vertinne og hun fortalte villig vekk om det meste, mens hun kjørte og hilste på alt og alle vi møtte på veien. Aitutaki er en liten øy, og det offisielle innbyggertallet er omtrent 2000. Så det var ikke unaturlig å tenke at, ja her kjenner alle alle. Men som sagt, vi skulle oppleve at det var noe mer. Som nordmann er man vant med å holde avstand, man hilser ikke, man smiler ikke, til mennesker man møter, som man ikke kjenner. Med mindre man er langt inne i fjellheimen. Da, av en eller annen grunn, så hilser vi . På Aitutaki skulle vi lære, at her hilser man, og smiler, hva enten du er lokal, eller en turist på gjennomreise. Jeg har aldri følt meg så velkommen noe sted som her på Aitutaki, Cook Islands.
Vertinnen var veldig opptatt av å kjøre oss til butikken når vi kom (lørdag i 16 tiden), for dagen etter var alt stengt, unntatt en butikk på andre siden av øya, men det var langt å gå. Vi hadde frem til da tenkt å ikke leie moped. Utvalget på butikken var så som så, vi endte opp med wetabix, peanøttsmør samt solbærsyltetøy. Sikkert veldig næringsrikt, men ikke noen storartet mat. Lørdag kveld var vi imidlertid på den eneste restauranten i relativ gangavstand, av ekteparet som drev restauranten, så kom han og satte seg ned med oss, pratet og fortalte, det var ingen tvil om at han var veldig glad i øya og stolt av sin opprinnelse der. Om det var ren sympati med oss av utsiktene til morgendagens måltid eller annet skal ikke sies, men vi fikk iallefall med en oss en ananas for frokosten dagen etter. Det var ganske spektakulært å spise så fersk ananas. Den kom fra hans egen hage, sammen med en mango, som vi fikk beskjed om at vi skulle spre frøene fra den siste frukten (granateple) i. Den frokosten glemmer vi aldri.
Vi hadde blitt fortalt at det var en halv time spasertur til sentrum fra der vi hadde bungalow. Så søndag fant vi ut at vi skulle mosjonere litt. Vi vet jo av erfaring at disse anslagene man får, gjerne er tilpasset amerikanske pensjonister, her viste det seg, at vi skulle ta skammelig feil, eller at de vi spurte egentlig aldri hadde gått distansen, for det viste seg å ta 1,5 timer, ikke 0,5 .
Likevel, spaserturen var givende, både fordi temperatur og vær var helt prima for en spasertur, men også fordi vi kom tett på ting vi ellers ikke ville fått se. Alt fra lokale som satt å slappet av i søndagsroen, via haner som tok godt vare på sine høner og kyllinger, geiter som gresset og landkrabber som satte livet på spill for å rekke ned til sjøen å gyte, for så å stikke til skogs igjen. I tillegg, vi skjønte etterhvert at det var ikke mange som gikk fra A til Å på Aitutaki. Vi ble lagt merke til. Da vi gikk tilbake fra sentrum ble vi vinket til av folk som satt på verandaene sine og vi ble til og med gitt hver vårt stykke vannmelon av en familiefar som nok syntes synd på oss der vi gikk .
Aitutaki står virkelig stille på søndager, og det kommer nok som en følge av religion og makelighet. Vi opplevde øyfolket som veldig religiøse. Der var flere kirker per sjel enn i Norge, mange referanser til gud, og ikke minst så var det minst er par gravstener pr hage. Ja, de hadde gravstedene i sine egne hager. Hadde de tynn grunn og ikke penger til gravemaskin til å komme igjennom lavalaget, så ble det støpt sarkofager over bakken.
Apropos hage, jeg nevnte innledningsvis blomsterkransene som ble delt ut når vi kom og at jeg tenkte på dette som en kommersiell greie. Men det er mer i det enn det. For kvinner, spesielt de voksne (40+) de gikk med blomsterkrans (friske blomster) hver dag. Som en sa, som vi spurte, "det er alltid en anledning" og da har man en blomsterkrans . Blomster var ikke mangelvare. Den fruktbare øya svulmet over av blomster hvor enn du snudde deg.
Denne hangen til skjønnhet ga seg også utslag i nabolaget. Fruen og jeg har vært mange steder i verden, og vi har ofte latt oss forundre over hvor lite interessert fastboende har vært i omgivelsene sine. Så ikke på Aitutaki. Her klippet man gress, her stusset man hekk og vannet blomster, veldig fint. Ikke minst, som en vi snakket med fortalte oss, de hadde også patruljer som plukket plast og bokser. Hun måtte beskjemmet innrømme at mange av de yngre, de kastet fra seg på veien. Trist, noe vi ser i Norge også.
Kvinner ja. Når vi landet ble vi ønsket velkommen av kvinner. Vi ble kjørt til overnattingen av en kvinne, vi handlet av av en kvinne, vi leide moped av en kvinne. Vi kjøpte kaffe av kvinner. Vi kjøpte internett av kvinner. Var vi kommet til kvinneland?
Hvor var mennene? Ikke godt å si, vi ble seilt ut til "Honeymoon island" av en mann, men utover det, så gikk det i kvinner. Man kunne umiddelbart tenke litt Somali og tro at kvinnene gjorde alt arbeidet, jeg skal ikke uttale meg skråsikkert her, men jeg fikk et inntrykk av at det var ikke helt slik, heller tvert om, at samfunnet var en smule matriarkalsk, at her er det kvinnene som sitter med makta og mennene spiller annen fiolin. Det inntrykket harmonerer jo veldig godt med at alle er så vennlige og samfunnet framstår som veldig omsorgsfylt.
Samtidig, vi hadde som sagt en kar som tok oss ut til den øya, og han hadde med seg sin lille sønn som Tone mener var rundt en 7 år. En liten tass, som av sin store far fikk beskjed om å sitte på ripa mot været og klore seg fast. Han fikk sin dose med saltvann, for å si det slik. Men han ga seg ikke, trass i all "julingen" fra bølgene, "han stod han av" som de sier nordpå. Så der er macho kultur, ingen tvil om det.
Aitutaki fikk sin flystripe i forbindelse med andre verdenskrig, den ble etablert på initiativ av US Army i samarbeid med lokale krefter og mannskap fra New Zealand etter angrepet på Pearl Harbour. Forventningene den gang var at krigen mot Japan ville spre seg til også de sørlige deler av Stillehavet og det var dermed viktig å ha ressuser på plass. Det var ikke mange fastboende på øya den gang, og innen havn (havn måtte lages) og flyplass var klare, var japanerne allerede på defensiven og det ble klart at krigen aldri ville komme til Cook Islands.
I og med denne etableringen, så så ble Aitutaki en uformell hovedøy i Cook gruppen, for det var hit flyene kunne gå. Likevel, nesten like berømt som togturen gjennom europa på Orient ekspressen, så kom the "Coral Route" med Tasman flyselskapet til å bli sagnsomsust. Det var en flybåtrute som gikk uavhengig av rullebaner, så lenge man ryddet en parsell i lagunen for koraller. Det var ikke måte på kjendiser og "what not" som tok denne ruten "back in the days". Dessverre er den tids flybåter og Corral Route histore i dag, og er erstattet av en internasjonal flyplass på Rarotonga.
Vi hadde bare 1,5 dag på Rarotonga, men vi opplevde en stor kontrast til Aitutaki. Rarotonga er mye større (~18000 innbyggere), søndagslukking var ikke så viktig, lagunen var mer ødelagt av hensyn til utvikling og vi opplevde i hele tatt Rarotonga mer som Cancun, Mallorca, Benidorm. Jeg er sikker på at selv om jeg i dag opplever Aitutaki om uskyldig, så var den helt sikkert enda mer det for 10, 20 og 30 år siden. Rarotonga er nok ødelagt, hvor mye jeg enn skulle ønske det, så er jeg redd for at det kommer til Aitutaki og. Men det er jo lov å håpe, og de som bor der, de gjør sitt. Det er innført etableringsbegrensning, man ha restriksjoner på engangs emballasje (som f.eks, skal du kjøpe take away, må du bringe din egen beholder. bra!) og det er kildesortering på avfall.
I disse dager strekkes det fiberkabel til Aitutaki og Rarotonga. Det er et kvantesprang, og egentlig ganske utrolig at gjennomføres, tatt i betraktning av hvor lite markedet er. Men, det er viktig for de som bor der. Man kan lettsinding argumentere at man skal leve et "offline" liv og greie seg uten internet. Men, om det er aldri så idealistisk, så er det en tåpelig visjon, fordi du blir satt tilbake. Vi kan like det eller ei, elektronisk kommunikasjon er kommet for å bli, og blir du ikke med på avgangen, så blir du frakjørt. Det gjelder stater, som det gjelder individer. Så får man heller glede seg over at internet i en stabil form, en rimelig form, også kommer urbefolkningen i Stillehavet til gode. Gir dem muligheter til å komme opp og fram i verden, om de skulle ønske det.
Internet på Cook Islands i dag er satelittbasert og dyrt. Det er egentlig ganske typisk for det meste, at det er dyrt. Til og med en ananas på markedet kostet omtrent 50 NOK ($9/€10), en boks cola 20 NOK ($1.8/€2). I følge de vi snakket med, så er dette priser også de lokale må betale. Minstelønn på øyene er 7.50 NZ$. Rett skal være rett, de sliter ikke med regning for oppvarming og kan leve langt på vei med egen innhøsting, men det sier jo sitt.
