Rundt meg har jeg en Japansk familie. Voksne foreldre med 4 barn fra 3-10 ca. Alle rolige veloppdragne og lekne. Godt at det er litt kulturell kompetanse hos undertegnede, så kan vi leke og tulle litt når tiden blir lang. Champagnen ombord var ikke noen hit for meg siste gang jeg prøvde, så det blir en Kir Royal og en merkelig smakløs Bloody Mary sammen med kalkun og sterke poteter, raskt etter at setebelteskiltene er slukket. Det japanske måltidet kommer i fire serveringer på brett. Vakkert presentert varmt og kald og omtrent som forventet. Her er det en blanding av utfordrende, smakfullt og litt kjedelig. Og jeg klarer ikke alltid å gjette hva som er hva. Men som reisefølget kommenterte. Den rekesushien, den kan jeg fikse mye bedre på jobb. Ferske norske vinter reker er vanskelig å slå på smak og tekstur. Hovedretten liker jeg veldig godt. Et stykk bluefinn, grillet. Med litt grønt og en stor sopphatt fyllt med kvernet oksekjøtt. De to proteinkildene spiller sammen og den kraftige og runde myke og godt lagrede rødvinen fra Mendosa synes jeg sitter overraskende godt til denne retten. Så er det natta og jeg sover i gode fem timer før jeg får desert og ost med Umeshu og etterpå den vestlige frokosten servert. Det ble et ganske heftig måltid tilsammen så jeg er småtrøtt og lite bekymret for den heller enkle serveringen som venter i Air India sin lounge de neste timene.
Gammel gubbe klager på gamle gubbe ting. I VG uttaler en uavhengig representant seg om hvor fælt det er med en kvinnelig medpolitiker som kan tenkes å amme og ha med sitt barn nummer to i bystyremøter. Argumentet for at kvinnen ikker burde delta er at det kan være farlig for barna om noen skulle søle kaffe. Hvite gamle gubber burde være beskyttet fra seg selv. Så også meg, som igjen irriterer meg over de politisk korrekte valgene i Mrs Harris goes to Paris. Her lever alle raser sammen i etterkrigs London. Og store sosiale omveltninger kan skje bare fordi en vaskekone går inn på et kontor og kjefter litt på sjefen. Men når det kommer til å finne kjærligheten. Da skal hver rase finne kjærligheten med samme farvetone og sosiale sfære. Jeg blir bare sur over de tydelige valgene som er tatt og de forstyrrer en ellers ganske triviell historie om å finne små gleder i livet. Vi er i skrivende stund på vei ned på DEL, vi skal noen timer i transfer og i Air India loungen som byr på litt å drikke og en myk stol, om ikke så mye mer. 14 grader og klar himmel. Over Delhi ligger det en tykk feit hinne av skitt og røyk. Byen se kald og grå ut der nede. Et evig teppe av hvite bygg hulter i bulter, men solen kaster røde og gule ettermiddags flammer utover dette evige tåketeppet som er forurensing. Kanskje like greit at vi skal bruke maske når vi går i land? På bakken henger en stor rund rødmene ball over trærne langs rullebanen. Tåken er tykk, danner vakre fargespill for meg, og tidlige kols diagnoser for de millionene som lever i dette teppet til daglig.
Hvordan var Air India loungen, og flyet? Booket kjip reise til BKK med Air India t/r grunnet dårlig tilgjengelighet i mai.
Det ble aldri Air India. Reisebrevet skal oppsummeres litt mer. Loungen er et sted å være, men ikke noe mer en det. Det er dusj og gode stoler og basic drikke og mat. og mye unger/ mennesker.
Det siste som skal nevnes fra once in a lifetime opplevelsen med LX F er at norske sjokoladehjerter mottas med litt mer entusiasme i Asia. Men nå kom jo crewet fra et land med usedvanlig sterke sjokoladetradisjoner.
Så gikk reisen videre. Thai fløy oss til Thailand. Vi fikk spist og drukket og kommet oss helt til Taipei før vi skulle snu nesen mot snøstorm kulde og bjerget der hjemme. EVA air skulle ta oss via Milano. Så her kommer noen korte inntrykk fra dem. Taipei bød ikke på det beste været. Så vinterjakken kom i bruk. Men det er en flott storby som er enkel å ta seg rundt i. Selv med tåkedotter som la seg rundt de lavere bygningene den dagen vi bruke før kveldsflyet. Toget til flyplassen gikk fint, rask innsjekk og opp til den vanlige loungen, siden SQ fremdeles er stengt. EVA har 3 lounger en for egne status kunder, også 2 som ligger vegg i vegg og deler resepsjon for *A og biz reisende. De er relativt like og deler dusjer osv, men lay out er mer luftig på den til høyre. Også tror jeg det er små forskjeller i hva som står fremme av mat.
Igjen full kabin. Som på samtlige flights jeg har hatt med EVA de siste 2 årene. Igjen gnistrer service gjennom reisen. Meny, personale og preferanser blir presentert og tatt opp, inkludert diskusjonen om navneuttale kommer før avgang. Vi får bobler men ikke de gode, og så raskt vi er kommet i luften kommer DuvalsLeroy sin utgave fra 2006 til et glass nær meg. Det er faktisk den beste champagnen jeg har drukket ombord. Bedre en fersk Krug. Dette er en vellagret men frisk champagne med nøtter gjær og en nydelig lang mousse. Er imponert. Den nye ruten til MXP er også satt opp med ny konfigurasjon på 787-1000. Det er en fryd. Jeg får skinke med tapioka og sopp en asiatisk vri på en europeisk forrett. Abalone som lener seg mer på det kystnære i Taiwan med tomatsalat. En varm suppe laget på jordskokker. En sentral europeisk slager med fløte og fett, som var nydelig. Så ble det pasta som ikke står på menyen, men som fungerte fint som et lett vegetarisk alternativ. Som alltid, servert raskt effektivt og elegant. Til hele kabinen. Jeg avslutter med å smake på desserten med frukt og sjokolade, men er alt for mett til å sette pris på den. Og den er som «vanlig» laget med for lite sjokolade og for mye margarin. Min vanlige innvending mot desserter ombord. Så sover vi lenge og godt utover natten. På morgenen er det tid for burger før frokost. En kan si at potetene er mer kløftet og ovnsstekte en friterte, men de er ikke tørre, men saftige og fete og passer godt til kvernet kjøtt, skarp sennep og varmt burgerbrød. Imponerende. Frokosten husker jeg som god. Den var vestlig og det var sprø bacon. Men her stoppet bildene. Så ble det for mye venting, og SAS hjem til Oslo.
