I våres da Lufthansa plutselig hadde helt frislipp på First satt jeg med en SAS Business til ORD (inn) og MIA (ut) i Mai booket på SAS MC Premium. Siden jeg har reist med LH First en gang tidligere så var det definitivt å foretrekke når jeg hadde en CT å bruke også. På en søndag i april brukte ca 5 timer på Expertflyer for å finne alle mulighetene til å reise til alle mulige steder i omtrent samme periode i Mai. Fant både Buenos Aires, Johannesburg og Sydney (connect fra Japan i Biz) før jeg plutselig begynte å lure på om det kanskje var mulig å virkelig "dra den langt" og se om det var noe til Hawaii. Booking og reiserute Etter mye om og men fant jeg en 14 dagers tur til Honolulu (HNL) med LH First til Tokyo og så videre med UA Polaris First til Honolulu. Dritnervøs for at noen andre skulle booke før meg og ikke minst at LH skulle oppdage hva de hadde gjort og stenge, ringte jeg til Talinn akkurat i det NRK nyhetsjingelen startet kl 9 og kom igjennom etter ca 10-15 minutter (før jeg fant ut at man som Diamant kan ringe det svenske nummeret og komme først). Det var derimot ingen grunn til bekymring, billettene var tilgjengelige men det var ikke snakk overhodet om å få 9 segmenter slik at jeg fikk innenlands tilkobling på utreise. Betalte da selv for turen ned til Oslo mens returen fikk jeg helt hjem til Ålesund. Etter at alt var reservert fikk jeg beskjed om å holde linjen fordi det måtte kontrolleres om det var lov å reise til Hawaii fra Tokyo. Etter ca 5 nervepirrende minutter fikk jeg beskjed om at det var OK og jeg fikk billettene ustedt med skatter og avgifter på 3507kr: AES-OSL SK Plus (overnatting på OSL) OSL-FRA LH Biz FRA-HND LH First NRT- HNL UA Polaris First HNL-NRT UA Polaris First (Overnatting i Tokyo) HND-MUC LH First MUC-OSL LH Biz (Overnatting på OSL) OSL-AES SK Plus Senere på dagen booket jeg hoteller og oppdaget prisene i Tokyo. Og så begynte jeg å tenke over at jeg i min iver over å finne billetter til Hawaii via Asia helt hadde glemt av at jeg jo har en jobb også. Dette var i perioden 12 til 27mai men allikevel var det i det lengste laget å være borte så jeg følte jeg måtte moderere meg. Dermed startet jakten igjen på en ny retur samme kveld og jeg fant da en retur som var verdig enhver bonus-idiot: Retur bare 6 dager fra utreise som effektivt gav meg 51 timer på Hawaii. Neste morgen var det bekreftet fra Talinn igjen. Denne gangen også 5 minutters ekstra venting (på hold) mens agenten sjekket om det var lov å fly via Tokyo til Hawaii. Jeg forsøkte å si at det allerede var sjekket men fyren var sikker i sin sak at han måtte sjekke. Det ble imidlertid godtatt og jeg fikk ny tur via Bejing: AES-OSL SK Plus (overnatting på OSL) OSL-FRA LH Biz FRA-HND LH First NRT- HNL UA Polaris First HNL-NRT UA Polaris First NRT-PEK ANA Biz PEK-FRA LH First FRA-OSL LH Biz Ved å kvitte meg med Tokyo på returen og reise ut fra Narita slapp jeg stresset med å bli bekymret for trafikken i Tokyo i tillegg til å spare nærmere 3500kr på det hotellet jeg hadde booket først. Avreise, reise til Oslo og så Frankfurt De fleste er godt kjent med kanelbollene på Cafe-Loungene og Gullstua på OSL så jeg bruker ikke mye plass på disse, uten å bemerke at jeg som Diamond benyttet meg av ankomstlounge på OSL og fikk meg kveldsmat før jeg gikk på hotellet (Radisson Park Inn). Hotellet var booked med Radisson Rewards poeng (billigste) og jeg fikk det som så ut som et "Superior" rom (innsjekk sa ingenting). Jeg har Platinum status (gammel Concierge) og da jeg spurte om frokost var inkludert så sa resepsjonisten: "Nei, men jeg kan legge det til for deg". Jeg bare sa ja takk og gikk og spurte ikke engang om de hadde tenkt å ta betalt (Det gjorde de ikke, men merkelig og ikke bare si at det er inkludert med en gang istedet for det vage svaret). Med Gullstua bare noen hundre meter unna var det ikke akkurat viktig for meg uansett å spise på hotellet. Jeg sov meget bra og fikk meg en frokost (Det var relativt lite med folk begge steder da jeg reiste og rask Fast-Track. Naturligvis reiste jeg bare med håndbagasje da jeg bare var borte i 6 dager så jeg trengte ikke uroe meg for bagasjeinnsjekk heller, men siden det var USA så fikk jeg ikke boardingpass uten å møte opp i innsjekkingsskranken. Det var bare en foran meg (som så ut som han var på CT-tur med dama forøvrig) og det gikk kjapt. Jeg var en kjapp tur i Gullstua for å drikke litt brus men så var det bare å begi seg til LH3609 til Frankfurt. Ombord på flyet viste det seg at fyren og dama fra innsjekk også var med i Biz. I 3F var det imidlertid trangt som pokker og knyttnevetesten virket som en utopisk sak utviklet fra den gang bare de rikeste kunne reise med fly. Det var imidlertid en centimeter og det gikk helt utmerket når midtsetet på LH Biz er blokkert: Etter litt var vi i luften og stemningen var god i det serveringen startet. I det jeg funderte på om det i det hele tatt er mulig å rekke å bli sulten inni mellom frokoster, lounger og flymat fikk jeg også servering (legg merke til benstillingen som bekreftelse på at det var bra med ledig midtsete): Etter en god tur og fullstendig stappmett kom Frankfurt til syne og jeg spurte purser om vi kom til å få bussgate. Med et stort smil kunne hun fortelle at "Normalt sett så ville vi fått det men i dag har vi fått ordentlig gate!", uten å skjønne at jeg ble skuffet over å miste privatsjåfør til First Class Terminal (FCT). Da vi fikk parkert og jeg kom ut så jeg til min forferdelse at vi hadde parkert på A40 som er den gaten helt ytterst på A-terminalen. Småsur var det bare å ta beina fatt og traske hele veien til FCT. I og med at jeg hadde spist så vanvittig mye så var det kanskje Guds intervensjon for at jeg skulle få nødvendig trim. Etter ca15 minutter med rask gange fikk jeg endelig den hellige gral i øyne: Lufthansa sin First Class Terminal. Jeg hadde vært her en gang tidligere og absolutt elsket det så det var ikke noe spørsmål om å bruke loungene inne på selve flyplassterminalene. Jeg hadde ca 3 timers layover så det var rikelig med tid å nyte fasilitetene. I tillegg var det ikke snakk om at jeg skulle gå en METER til i endeløse terminalpølser. Nå var det rockestjerne-ankomst til flyet som skulle gjelde (det viste seg imidlertid ikke å bli slik , mer om det senere).
FCT og flyturene til Honolulu Etter den lange og raske gåturen fra A40 var det åpenbart at det bare var en ting i mitt hode: Bading med and! Betjeningen var en stresset tyrker som spurte om det ikke var nok at jeg dusjet, det var så mange i dag sa han. Jeg var urokkelig om at det var bad som gjaldt og han ba meg vente 15 minutter. Etter litt venting var det klart og jeg kom meg fort oppi stampen sammen med anda, men noe Champagneflaske som Upsaker bestemte jeg meg for å vente med: Etter en liten badeseanse hvor vi begge to var fornøyde (anda og meg) kom jeg ut og traff tyrkeren som svettet som bare det etter å ha rengjort enda et bad. Jeg ba om å få et par ender til og oppgitt tok han meg med bort til skapet og hentet ut to ender til mine onkelbarn. Følte meg litt til bry men tenkte etterpå at han har nå tatt den jobben.... Vel på plass i baren fikk jeg problemer med å velge hva jeg ville ha: Det ble rett og slett for mye så jeg tok med meg en enkel GT over til restaurantområdet for å få se hva de hadde å by på: Jeg var ikke veldig sulten (åpenbart) så det holdt med litt kylling og ris: Sist gang jeg reiste via FCT så glemte betjeningen av meg og løp som gale rundt (rundt meg) og lette etter meg uten å si navnet mitt. Det gjorde at jeg kom helst sist ombord og ble kjørt i et kjempetempo i en Cayenne. Det hadde satt forventningene mine så da jeg ble hentet og ført ned til passkontrollen og til bilene ble jeg skuffet over å måtte kjøre minibuss med mange andre passasjerer. Moralen på historien er altså: Gjem deg bort på FCT, helst på badet, til det er 30 minutter til avgang. Så går du bort til betjeningen og spør uskyldig "Er det ikke på tide å boarde nå?" Vel ombord i 2A var jeg rutinert inne i pysjen som førstemann og fikk bestilt champisen på vei til å skifte: Ombord var jeg bare i euforisk lykke og glemte å ta så mange bilder. Damen foran meg i 1A derimot var av en helt annen oppfatning. Vi fikk amenity-kit av en ganske så ordinær type (glemte bilde) men med alt av innhold som man kan tenke seg. Damen var innstendig opptatt av at hun SKULLE HA et Rimowa-kit og ikke "disse greiene". CC fortalte at Rimowa bare ble gitt rundt juletider og ikke ellers i året men dama gav seg ikke. Hun hadde "en venn" som hadde fått Rimowa en annen gang og det skulle hun også ha. Det endte med at Purser måtte komme å fortelle at CC hadde rett og at de ikke hadde Rimowa på flyet. Som jeg skrev i en annen tråd så endte det med at CC måtte beklage til damen at hun ikke fikk Rimowa. Helt sykt hvordan man kan oppføre seg... Selv var jeg bare fornøyd med livet og gikk over til å innta kaviaren: Ombord på dette flyet var det rikelig med plass og knyttnevetesten hadde kanskje noe for seg, men jeg er nok ikke myk nok til å bøye meg frem over beina og holde knyttneven under fotbladet så svaret på den testen er ukjent på dette flyet (747-8I) Da vi var godt over Russland var det på tide å pusse tennene mens CC redde opp sengen for meg (forøvrig full First class på dette flyet). Fikk noen timer på øyet før det var frokost igjen og ankomst i på Haneda. Jeg tok farvel og takket for turen fra veldig hyggelig CC etter mine øyne. Så begynte den biten av reisen som kanskje var mest traumatisk: En hvis jeg ikke rekker å komme meg til Narita? Jeg hadde trålet forumer opp og ned, Insideflyer inkludert for å finne ut hvordan man kom seg mellom flyplassene. Jeg endte opp med å konkludere at ekspressbussen var den enkleste og planen var klar for hvor jeg skulle kjøpe billett osv. Hadde også tatt tipset herifra om å ha med cash så jeg hadde tatt ut Yen på OSL for å være sikker på å kunne betale for turen. Da jeg kom ut av flyet var det 3-4 damer som tok i mot folk som hadde transfer på HND til andre fly, siden jeg skulle videre tenkte jeg at det ikke var noe for meg men da jeg kom ned i bagasjeområdet ble jeg litt forvirret og visste ikke helt hvor jeg skulle gå. Da gikk jeg bort til en av damene som hadde fulgt en annen passasjer ned og "diskret" holdt det røde Lufthansa First Class boardingkort-omslaget veldig godt synlig mens jeg spurte om hvor jeg skulle gå når jeg hadde transfer på First class til Narita. Hun henviste meg til noen skranker for bagasjehåndtering men like før jeg kom frem så kom hun løpende etter meg og sier: "Wait, I will show you the way Sir". Så viste hun meg igjennom immigration og bagasjekontroll, videre ut i ankomsthallen, frem til billettkontoret for bussene, bestilte billett for meg på japansk og så fulgte meg ned til busstoppet hvor Naritabussen skulle gå fra. Der sjekket hun med betjeningen om det var riktig buss og så stoppet hun opp og begynte å vente sammen med meg. På det tidspunktet tenkte jeg at det var "litt for meget" at hun skulle stå der og vente så jeg sa at fra nå av klarte jeg meg fint. Hun spurte om jeg var helt sikker, jeg bekreftet og hun takket for å få lov til å gå og så tok jeg bussen Gode seter på bussen men den ble stappfull og det tok ganske lang tid å stoppe på alle terminalene på Haneda. Moralen på historen... lat som om du er helt dum når du kommer av flyet og be om å få hjelp til å komme deg dit du skal. Kjempeservice var det i alle fall! Narita og United Det var ingen grunn til å bekymre seg for transfer. Det tok faktisk bare knappe 2,5 time fra jeg landet på HND til jeg var på NRT. Lite trafikk og bare håndbagasje gjorde nok sitt. Det å være først ut av flyet og inn i immigration var nok også gunstig. Vel fremme på Narita bar det opp i United sin First Club. Jeg vurderte å lete etter andre steder men det var nesten ingen som var der oppe og det var bare så stille, rolig og med gode stoler. Og så hadde de Mövenpick is i et fryseskap! Is er faktisk noe som ikke er så lett i finne i StarAlliance lounger i alle fall og som en is-elsker så var det topp Etter tre timers venting og mange is senere så var det tid for boarding. Det ble boardet med to gangways hvorav First hadde sin egen. Jeg var først av alle ombord uansett så det betydde ikke så mye. Ombord hadde imidlertid Crew benyttet seg av min overhead bin som var stappet av bagasjen deres. Syntes det var noe underlig men benyttet da bare midten istedet. Det var plass nok i alle fall. At setet på United er en nedtur fra Lufthansa er nok ikke noen overraskelse for noen: Det fungerte derimot bra og det er flatbed så jeg fikk noen timers søvn igjen. Amenitykit på dette flyet var en metallboks med helt standard ting oppi. Ikke akkurat noe som er brukbart ut over denne ene turen. Jeg vil egentlig oppsummere denne Polaris First som tilsvarende SAS Business til USA. Hyggelig crew, grei entertainment og ok mat, men ikke noe First Class produkt som kan nærme seg LH for eksempel. Det viktigste er selvsagt at United alltid har med is. Så det ble bestilt en is med masse karmellsaus
Honolulu Siden UA902 er en nattflight så var det ikke mye mer å nevne. Også denne flighten var stappfull i Polaris First. På Honolulu var vi on-time og jeg var kjappest ut av alle siden jeg var den eneste som reiste med håndbagasje. I immigration spurte ikke fyren om hvorfor jeg reiste helt fra Norge til Hawaii bare for å være der i 51 timer. Planen for turen var primært å fly First (selvsagt), men sekundært å se museene på Pearl Harbor og minnesmerket over USS Arizona: Jeg var tidlig på museet at det ikke var noe kø, men i båten ut til Arizona var det ganske fullt. Selve minnesmerket har en kai som var under oppgradering da jeg var der så de bare kjørte frem og tilbake i havna med båt. Normalt sett får en gå "i land" på minnesmerket. Da de annonserte det tenkte jeg: "Jaja, greit nok. Da får jeg bare komme igjen en annen dag" Etterpå kjørte jeg opp over "fjellene" og til nordsiden av Oahu (øya Honolulu ligger på). Akkurat i fjellpasset er det et utkikkspunkt hvor utsikten over nordsiden var ganske pen og deretter kjørte jeg ned på Kailua beach. Der var det nærmest folketomt da det var en ganske kraftig og litt kald nordavind den dagen. Etter å ha kikket litt der så var det på tide å dra til hotellet og sjekke inn. Jeg hadde booket Hilton Waikiki Beach siden jeg er Hilton Diamond og de har Exec lounge. Fikk oppgradering til Superior room with beach view som var ganske så greit for 132 dollar natta: Neste dag var planen å besøke Diamond Head Crater. Jeg visste det var trangt om plassen så jeg kom ganske tidlig men ble avvist allikevel. Jeg kjørte derfor opp i et av boligområdene i en åsside for å få utsikt til krateret: Etter å ha vært her oppe bar det ned igjen og tilbake til krateret for å prøve å komme inn. Igjen ble jeg avvist for det var fullt og igjen bar det ivei på måfå. Jeg tok da turen østover og fant en fjelltopp der det først så ut som det var en taubane. Da jeg kom nærmere så jeg at det var folk som gikk opp på egen hånd i sporet. Spontant fant jeg ut at hvis de kan så kan jeg, heldigvis tok jeg med vannflasker i sekken for gud hjelpe meg! Stoltzekleiven i Bergen er brattere men i 28 grader, sol og høy luftfuktighet... Uansett, det var verdt turen for på toppen hadde man en strålende utsikt i 360 grader og kunne skimte Honolulu i det fjerne. Så på tredje forsøk til Diamond Head Crater så fikk jeg parkere og gå enda en liten fjelltopp og se bunkerne. Etter å allerede ha vært på den andre toppen var det ikke like flott, men greit å se hva de hadde bygd der i krateret og brukt det som forsvarsstilling. Retur Neste dag var det raskt og enkelt å komme inn til flyplassen og levere leiebil. Jeg ignorerte selvsagt alle innsjekkingsautomater og gikk rett til personalet. Der ble jeg bedt om å bruke terminal hvorpå jeg sa "Really? Even in First?", og joda.. dama kom for å vise meg hvordan automatene fungerte. Etter noen få tastetrykk kom det imidlertid en svær boks på skjermen om at "Check in not possible, contact staff". Damen tok meg tilbake og hun tastet og tastet uten å si et ord. Etter noen minutter med tasting begynner jeg å få anelser om hva det er, nemlig overnatting i Bejing og jeg har ikke Visa. Jeg spør men hun gir ingen indikasjon på om det er det som er problemet. Hun begynner så å bla i en bok eller mulig brukermanualen for systemet. Etter mye om og men får jeg boardingpass uten noe som helst forklaring. Vel ombord i UA903 til Narita er det akkurat slik det var på turen til Hawaii. Mistenker at det er det samme flyet til og med. Maten er ok og frokosten faktisk ganske god. Bruken av servietter stiller jeg meg derimot litt undrende til. Fyren som serverte la først ut alle fire og så plasserte en og en ting på: Da vi landet på Narita bar det opp til iskremen på United First loungen igjen Vel fremme der oppe kobler jeg til internett på mobilen og plutselig ser jeg eposter fra Lufthansa om ombooking. Da viser det seg at det har blitt equipment change på PEK-FRA og at First ikke er tilgjengelig. Inne i bookingen min i SAS-appen så ligger det på dette tidspunktet to turer: En til FRA i Business (min originale flight) og en til MUC i First med connect til Oslo. Jeg sjekker tidene og ser at jeg allikevel kanskje kan rekke flyet i Oslo hvis jeg tar turen til MUC istedet for business så jeg ringer til Lufthansa og får hjelp til å bekrefte billetten. Jeg bestemmer meg for å gå å se om ANA loungen er noe særlig. Maten var betydelig bedre (mer utvalg), men sitteplassene er det begrenset med. Det et er en stor lounge men det var fullt overalt og litt bråkete. Jeg bare tuslet tilbake til United for å finne roen. Etter noen timers venting oppe i loungen var det på vei ned til ANA sin flight til Bejing hvor jeg blir møtt av dette redselsfulle synet... BUSS! Først ombord i bussen og sist inn i flyet (fra denne bussen i alle fall). I Business var det god plass i en 2-2-2 konfig med svært oppmerksomt crew. Heldigvis hadde menyen "western style" valg også så jeg slapp å velge japansk (er ikke noen fan av mat generelt og er veldig tradisjonell). Servicen var topp. Ved ankomst i Bejing som nesten det siste flyet på kvelden kastet jeg bort enormt med tid på dårlig skilting og feil anvisning. Jeg skjønte fort at de skulle ha fingeravtrykk og ordnet det før hele gjengen med folk kom, men så er hemmeligheten at den 24 timers immigration har en egen sluse. Det fikk ikke jeg med meg så jeg havnet i en enorm kø for "foreigners" bare for å bli fortalt "Wrong queue sir". I det jeg trodde var riktig kø stod det "Toilet break, be right back". Etter enda mer venting så får jeg beskjed om at, nei... selve visumsøknaden må du få borte på en tredje skranke. Da jeg omsider kom meg dit var 24t visum en smal sak og ordnet i en fei og jeg kom meg til slutt ut og ned til shuttlebuss til Hilton Bejing Airport. Innsjekk på hotellet var imidlertid en drøm og jeg betalte bare 20k HH poeng (tilsvarer ca 100 dollar) for et svært rom. På bildet så er det et rom til bak TVen til venstre som er like stort som det første og hvor sengen er. Det var et svært bad med badekar foran store vindu med utsikt (og uten frostet glass slik at alle får med seg hærligheten du har å vise frem ) Neste dag bar det videre til flyplassen og da oppdager jeg at det er A380. Stemingen er da topp. Ved gaten er det en enorm kø for Business og Star Gold. Jeg står bakerst og myser etter First og to minutter kommer en av damene helt fra gaten ned til meg og spør etter navnet mitt. Deretter blir jeg geleidet helt frem og til siden og får beskjed om at First er der. Så går hun ned å henter en annen kar som tydeligvis også bekrefter at han reiser First. Vi er da altså to pax i hele First på denne maskinen Vel ombord kommer først Purser og introduserer seg og håper jeg har hatt en god reise så langt. Jeg bekrefter men sier at det å komme til Lufthansa er som å komme hjem. Nå skal sant sies at den servicen jeg får i LH First ikke er det jeg får hjemme fordi jeg er rett og slett ikke så bortskjemt, men den avslappende stemningen og roen jeg finner der er likedan. Like etter kommer kapteinen og introduserer seg og slår av en prat om flyforholdene og landingstid. Igjen får jeg så mye mat og drikke at jeg vet ikke helt hvordan jeg får mer ned. Jeg vurderer å legge meg litt nedpå på mitt toalett (siden vi er to pax på hver vår side så har vi hvert vårt toalett/bad) som dette: Ved retur fra badet etter at jeg synes benken var litt hard, så har CC ordnet seng for meg i nabosetet: Jeg velger å sove litt selv om dette egentlig er en dagflight. Mest egentlig fordi sengen var så innbydende. Ved landing i MUC får jeg minibuss til riktig terminal for flyet til Oslo. Topp å slippe å gå men savner Cayennen. Jeg blir avlevert i en First lounge på riktig terminal hvor det viser seg at det igjen er "ordentlig gate" og det ikke blir rockestjerne til Oslo-flyet. Igjen får jeg mer å spise og drikke og jeg formelig triller på egen hånd (ikke bil... get it?) til Oslo-flyet. På dette tidspunkt viser det seg at flyet til OSL er forsinket med 20 minutter. Mitt neste fly i Oslo på separat billett er 30 minutter etter opprinnelig landingstid som betyr at jeg kanskje bare har 10 minutter i Oslo. De gjør det de kan sier de uten at jeg vet hva men jeg bare takker for innsatsen og begir meg ombord. Igjen er det enda mer servering der men heldigvis bare en veldig enkel salatrett. På flyet til Oslo blir jeg mer bekymret men jeg har sete 1D så jeg tenker at jeg klarer det greit selv om vi er litt forsinket. Jeg forteller crew om connection og de sier de skal se hva de får til. Da vi lander er jeg fort på bena og klar for å komme ut (siden separat billett så er ikke domestic transfer mulig. En må helt ut). Og akkurat da kommer det fra callingen "Hei, dette er kapteinen. Det ser ut som det er noe galt med gaten vår så alle må benytte bakre utgang". Og der står jeg i 1D..... Det blir på det tidspunktet nærmest komisk. Da jeg endelig er ute av flyet tar jeg beina fatt og løper det jeg klarer ned og ut. Jeg tar det bare med ro gjennom tollen før jeg kommer heseblesende opp i Fast Tracken. Der sier en fyr fra Nokas bare helt rolig: "Åh, det går så fint så. Den maskinen er bare boarding. Du har masse av tid". Jeg kommer til gaten og der er det helt riktig ikke noe Gate closing.. det viser seg at SAS har forsinkelse på et annet fly som fyller flyet til AES så jeg er berget. Igjen får jeg 1D og roer meg ned med to Ramløsa sjeleglad for å ha rukket flyet men ikke minst for å ha vært på Hawaii
Super start! Herlig fortellerstil Innspill: Å lage plassholdere for senere innlegg gjør at vi som lesere ikke får med oss at tråden oppdateres. Likevel forstår jeg at dramaturgien blir noe bedre dersom sånne som meg ikke kommer inn og poster underveis I alle høve: Keep the good stuff coming!
I dette tilfelle skulle jeg skrive hele storyen på en gang og med begrensning på 10000 tegn gjorde jeg det nå slik denne gang. Mulig jeg kan skrive alt i Word neste gang og sjekke og så poste alt fort i håp om å rekke at noen kommenterer Point taken
Den metallboksen som er amenity kit hos United kan fort være tribute til 747 flightene deres og er litt ettertraktet. Sikret meg 2 stk selv, med 747 sokker og litt annet kos! Takk for fin rapport!
Stemmer. Jeg fikk en vanlig boks til HNL men på returen fikk jeg den 747 boksen. La merke til at det var noe spesielt så jeg lot plasten være på. Tenkte at den kunne selges om en stund til en ivrig sjel om ikke annet Takk ellers for gode tilbakemeldinger
Vil bare takke deg, og alle andre her inne på forumet, som gir meg gode argumenter for å bekrefte at jeg er "normal" når jeg booker en helgetur (CT) på first class til Buenos Aires, Bangkok eller andre eksotiske steder. Alltid noen som er mer ekstrem enn meg...
Nei trodde at det var noe igjen i flasken du tok inn på badet men innså for sent at hele flasken ble tømt .
