Inspirert av @Kristian så tenkte jeg også å skrive et litt forsinket reisebrev fra min tur til Japan. Utallige timer på United.com, en avbestilt USA-reise med SAS i C, tre timer i telefon(kø) med Tallin, en god dose spontanitet samt middager i hovedsak bestående av taco-produkter fra Joker det siste halvåret skulle endelig gi meg min første flyreise i første klasse. Routingen min vinner nok ingen pris her inne, men kombinasjonen ledige førsteklassebilletter og et ønske om mest mulig tid i Japan ga følgende reise: 2018-03-30 TRD-CPH 2018-03-30, SK2889 2018-03-30 CPH-FRA 2018-03-30, SK675 2018-03-31 FRA-HND 2018-04-01, NH204 2018-04-05 HND-FRA 2018-04-05, LH717 2018-04-05 FRA-OSL 2018-04-05, LH864 2018-04-06 OSL-TRD 2018-04-06, SK344 Opprinnelig hadde jeg billett via Bangkok med Thai på vei hjem, men siden det betydde avreise fra Tokyo et helt døgn tidligere så booket jeg om til Lufthansa når det ble en billett tilgjengelig der. Det irriterte meg naturligvis litt at jeg ikke hadde tilgang til FCT på vei ut fra Frankfurt, men tilgang til ANA Suite Loungen på Handa ved hjemreise håpet jeg at skulle bøte i hvert fall delvis på dette. Som lokomotivfører ble det umiddelbart klart at et Japan Rail Pass skulle spille en viktig rolle på turen. Dette gjorde det også veldig enkelt å velge ryggsekk framfor trillebag, selv om jeg innser at Rimowaen hadde gjort seg hakket bedre posørmessig enn den fantastiske Osprey-sekken. Som vanlig er det kun håndbagasje som gjelder. Jeg anbefaler alle å forsøke dette, det er en utrolig behagelig måte å reise på, og med litt trening får jeg alltid med alt jeg trenger og litt til.
Turen startet perfekt da Stjørdal Taxi valgte å hente meg omtrent et kvarter for seint, til tross for at jeg hadde bestilt bil dagen før. Godt at jeg hadde beregnet god tid, selv om sjåføren gjorde sitt for å kjøre inn tid og miste førerkortet på den korte turen. Null kø gjennom fasttrack i security, null spørsmål fra den søte Securitasjenta og generelt null stress. Til tross for taximissen var dette en god start på dagen - jeg rakk tilogmed en snartur innom bollebua for en banan og en kopp kaffe før det var på tide å bevege seg til gate 42 og SK2889 til København. CRJ EI-FPU tok meg til danskenes hovedstad på bare en time og sytten minutter, det vil si touchdown og parkering i god tid før oppsatt rute og jeg kunne labbe direkte fra 2F til SAS sin gullstue. Noterte meg forøvrig at flyet virket til å være så godt som fullt, men setet ved siden av meg var blokkert i dagene før avgang og forble ledig. 2 skåler currysuppe, en Carlsberg og to kopper kaffe seinere var jeg klar for SK675 til Frankfurt. Veldig få reisende på denne avgangen, og også her var det et ledig sete ved siden av mitt som denne gangen var 1F. Rett ved siden av dassen som virket til å være meget populær. Populær ble også den lille jenta som gikk og samlet inn brukte kopper og glass, jeg lurte først veldig på anledningen, men fikk etterhvert høre fra den meget flinke representanten fra SAS at den lille jenta fløy alene, og at det da var fint å aktivisere henne litt. Jenta så ut til å stortrives og drømmer nok om å bli flyvertinne nå - veldig bra gjort SAS! Første natt borte fra hjemmets fire vegger ble tilbrakt i Frankfurt på det rimeligste hotellet jeg klarte å finne i nærheten av flyplassen. Billig var det ikke, og mat og drikke var latterlig overpriset, men tyskere kan både sin øl og sin bacon, så det smakte slett ikke verst.
Neste morgen var det en litt ivrig kar som nærmest danset seg inn i airport-shuttelen med digitalt boarding card for NH204 og sete 1K. Damen jeg snakket med ved innsjekk, i et håp om at det kanskje kunne finnes en smule ekstraservice når man reiste med F-billetter skrev uansett ut et boardingpass på papir for det syntes hun jeg burde ha, og vipps bar det mot fast track, som viste seg å være slow track takket være to damer som nektet å gi fra seg håndveskene sine(!). Jeg og et par andre ble etterhvert geleidet inn foran i den vanlige køen og derfra foregikk det hele med tysk presisjon og nøyaktighet. Hva som skjedde med de to damene vet jeg ikke, men det kom stadig flere vakter og annet personale til, så jeg tviler vel egentlig om de kom seg ombord noe fly den dagen. Som nevnt hadde jeg ikke tilgang til FCT, så det ble heller en liten tur i Lufthansa sin Ambassador-lounge hvor det var mye støy og mas og deretter en litt lenger tur i Air Canda sin Maple Leaf-lounge som viste seg å være et mye bedre valg, og de hadde en passende frokost som ble rundet av med et glass, eller ble det kanskje tre, champagne. Så var det klart for boarding. Null, og da mener jeg null, ekstra service for oss med de finere billetter og vi fikk værsågod menge oss med bermen på bussen som tok oss ut til flyet. Ingen privat Mercedes her nei! Nå er jeg jo veldig vant til denne måten å reise på, så det plaget meg overhodet ikke, men jeg hørte et par av de andre, muligens betalende, reisende som klaget litt etter at vi var loset inn på flyet. Om servicen I forbindelse med check-in, security og boarding var fraværende så tok damene i ANA igjen så det holdt. De forsøkte etter beste evne å uttale mitt norske navn, men vi ble enige om at det holdt lenge med Ole i stedet for Mr Etternavn og jeg hadde ikke rukket å sette meg før de kom og lurte på om jeg ville ha noe å drikke og om jeg (på 190cm) trengte hjelp (av hun på 165cm) til å løfte sekken min opp i bagasjehylla. Jeg takket høflig nei, og fikk både et takk samt et tilsynelatende ærlig og koselig smil tilbake. Siden turen var i påsken, og jeg med min jobb vet inderlig godt hvor kjedelig det kan være å jobbe når “alle” andre har fri så hadde jeg kjøpt med meg to “oterfjøler” type norsk melkesjokolade som jeg ga til purseren etter boarding-completed, og ba henne dele med resten av folkene sine. Alle vet vel hvor god norsk sjokolade er, og det var tydelig at hun hadde gjort som jeg ba om for samtlige av de som hadde jobbet i kabinen spurte på et eller annet tidspunkt om det var jeg som hadde hatt med sjokoladen, og om dette var noe man fikk kjøpt “over alt i Norge” - noe jeg kunne bekrefte.
Framme i Tokyo hentet jeg 4g-hotspoten jeg hadde bestilt fra Ninja Wifi, en liten boks som fungerte supert hele turen, også bar det avgårde for å skaffe et Japan Rail Pass, som nå er mulig å kjøpe for oss turister også etter ankomst Japan bare vi betaler litt mer enn om vi rekker å forhåndskjøpe det. Tydelig var det flere som var i samme ærend og køen foran de to lukene på Haneda var så lang at jeg rett og slett ikke orket tanken på å vente der. Løsningen ble da å kjøpe en enveis monorail-billett og en togbillett slik at jeg kunne ta meg ned til Tokyo Central, hvor køen for å kjøpe Railpass bestod av meg og én person til. Suksess! Deretter bar det rett ut på første og beste Shinkansen sør-vestover og ned til Kaogshima-Chuo, hvor Shinkansen fra Shin-Osaka ankom byen. Her hadde jeg på forhånd bestilt meg rom på et såkalt businesshotell og det var ikke helt feil å kunne sjekke inn der, stappe i seg litt nudler fra nærmeste 7-11 og ganske snart innta horisontalen etter godt over 24 timer på fly og tog.
Jeg skal ikke belemre dere med alt for mye om hva jeg gjorde de få dagene jeg hadde i Japan, men det gikk fra dag til dag med “dette skal være ei fin toglinje med kule tog, den tar jeg, og da ender jeg nok opp der, så da bestiller jeg et (billig) businesshotellrom der”. En utrolig fin måte å oppleve det dagligdagse livet utenom storbyene, den ene dagen så jeg mindre enn ti andre personer jeg antok var turister. Herlig!
De to siste nettene hadde jeg booket et hotell i Tokyo, og jeg fikk dermed mulighet til å se litt av hva denne byen har å tilby, men jeg tror nok jeg bare skrapte litt i overflaten og tar gjerne turen tilbake siden.
Også var det turen hjem! Den skulle altså foregå i nesa på en 747 med Lufthansa sin kjente logo på siden. Litt spent, og litt trist for at turen nå straks var over, tok jeg monorailen ut til Haneda, fant en skranke det stod Lufthansa First Class på og ble nok en gang overrasket over service. Det lille ekstra som hadde manglet i Frankfurt på vei ut med ANA var definitivt på plass hos våre tyske venner. Her ble jeg fulgt til security, hvor jeg gikk gjennom samme sluse som crew, og det var stadig spørsmål om det var noe jeg trengte eller ønsket hjelp til før jeg fikk forklaringen på hvor jeg kunne finne loungene etter at jeg hadde passert security. Loungene i seg selv var vel greie, og særlig ANA sin, men noe så voldsomt synes jeg egentlig ikke det var. Ikke hadde jeg så mye tid der heller før det var på tide å bevege seg mot boarding, hvor servicen fra check-in fortsatte. Inne på flyet var det også bra service fra LH sine folk, men langt fra det samme som jeg fikk hos ANA og når det gjelder maten så var den rett og slett skuffende om man setter de to opp mot hverandre. Jeg som i stor grad er vant med økonomi-billetter hadde likevel ingen problemer med å bli både mett og fornøyd med drikkevarer. Framme i Frankfurt så måtte jeg over på Schengen-terminalen og da hadde jeg plutselig bare 50 minutter igjen før flyet til Oslo skulle gå. Jeg tenkte at jeg uansett ville forsøke meg på en tur innom LH sin First Class Lounge der, og det gjorde jeg lurt i. Ikke bare fikk jeg tatt en dusj, noe som var deilig etter 11 timer på fly, men jammen rakk jeg to glass vann, ca 17 gummibjørner også som bonus fikk jeg beskjed om at “we aim to please, we have a privat car for you”. Så ble det altså Osloflyet jeg ble kjørt ut til! En litt selsom, men dog morsom opplevelse, og jeg må si jeg var veldig glad for at bilen min ankom flyet før bussene med resten av folket! (Fra Oslo fløy jeg med SAS hjem til Trondheim, det var akkurat som det pleier …) Takk til alle her på forumet som har svart på spørsmål og vært til inspirasjon. Rett etter turen føltes dette med first-class litt "Been there done that", men nå frister det jo til gjentagelse ...
Takk for at du tar deg tid og deler Var nettopp en tur i Japan selv og kjenner meg igjen i fascinasjonen for tog. Synes spesielt disse lokomotivene med førerkabinen på taket er morsomme Jeg må forøvrig si meg enig i din betraktning av maten hos LH. Har flydd fire ganger med dem i F nå og maten har vært elendig hver eneste gang.. fatter ikke hvorfor det skal være så vanskelig for dem når andre klarer å lage mat som er veldig god
Det hadde da vært mye morsommere å kommet samtidig som bussen? Fint lite reisebrev, men du kunne godt ha skrevet litt mer om de forskjellige togene da.
Takk for det, jeg har et lite lass til med bilder av og fra tog, så kanskje jeg skulle legge ut noen av dem med kommentarer? Takker for all respons, og ser at jeg var ganske ivrig på å skrive ned ting i starten på reisen, men etterhvert sklei det ut, som vanlig
@olekvi takk for ein flott rapport! Me reiser ned til Tokyo neste år, og ser på moglegheit til ein dagstur for å teste nokre flotte tog og besøke ein anna by enn Tokyo, og du som kan litt meir om tog enn meg, kan kanskje anbefale ei strekke som ein berre må få med seg? Kan også legge inn ei overnatting om det skulle vera verdt det
Dette ble en trivelig mimrestund fra en tydligvis flott reise i/til et fantastisk/eksotisk land. Nå begynner kampen om hvor neste CT tur skal gå å tilspisse seg, men den tar jeg internt for ikke å forvirre eks-forloveden . Takk for god fortelling og fine bilder!
Skjønner jeg har noe å lære når jeg ser alle disse herlige snarturene folk begir seg ut på her inne. Har alltid tenkt at man må ha minimum to uker når man skal så langt, men skal virkelig unne meg noe slikt om ikke altfor lenge!
Siden du svippet nedom Kyushu, fikk du tilfeldigvis tatt vintage-linja mellom Kagoshima og Kumamoto? Ser stilig ut med gamle tog og svingete fjellbaner, men de hadde dessverre gått i dvale da jeg var der nede sist...
