Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Siden det har vært minst 2 tester av Asiana First class på bonusfeber tidligere, kommer denne historien mer som et sammenhengende reisebrev da den inkluderer 2 flyturer i 2 ulike klasser med opphold på Seoul Incheon flyplassen mellom flightene.

Det var nå en gang slik at jeg og min reisekamerat var på en tur med American Express Companion Ticket bonusbillett fra EuroBonus til Filippinene. Utreisen var med Lufthansa i First Class som du kan lese om her på denne linken.

På hjemturen var det Asiana Airlines som stod for transporten fra Filippinene via Seoul til Frankfurt. Først i Business class til Seoul og langstrekket fra Seoul til Frankfurt i First class. Dette reisebrevet vil omfatte alt fra starten på Filippinene til ankomst Frankfurt.

Selv har jeg flydd med Asiana i First- og Business class tidligere og vet at de har et veldig godt produkt, så forventningene var høye.

Asiana flyr til 3 destinasjoner på Filippinene. Cebu, Manila og Clark Field. De to sistnevnte ligger med bare 100 km avstand mellom seg, Manila, syd for hovedstaden, Clark nord for hovedstaden. Hvis man kjenner trafikken i Manila vet man at det tar laaaaang tid å komme seg gjennom Manila i bil fra nord til sør.

For første gang skulle jeg fly ut fra Clark Field. For de som synes Clark høres kjent ut, så gjør det nok det, for Clark Field er den gamle amerikanske Clark Airbase. Basen var i drift fra 1903 til 1991. Den var en viktig logistikkbase under Vietnamkrigen, og hadde på det meste over 15 000 amerikanere tjenestegjørende der. 2 rullebaner, hver på 3 200 meter gjør at basen var det eneste stedet i Asia som kunne ta imot en romferge dersom det skulle bli nødvendig.

Den gamle basen er nå et frihandelsområde med masse industri og business. Den gamle basen var ENORM etter norske forhold. Men har i de senere år også klart å bygge opp en del rutetrafikk. Qatar Airways har direkte rute til Qatar. Emirates hadde også direkte rute til Dubai frem til i fjor høst. Flyplassen har ca 1 mill passasjerer i året. Det er det samme som Kristiansand Kjevik har til sammenligning.

I forhold til flyplassen i Manila er Clark field en drøm å komme seg gjennom. Vår flyavgang var kl 0100. Det vil si midt på natta, og det var bare ett annet fly som gikk på den tiden.

På vei inn i terminalen måtte man vise frem billetten for å slippe inn. Deretter var det jo ikke så mange innsjekksskranker som var åpne, men før vi slapp frem til dem var det manuell sjekk av håndbagasjen. Heldigvis var det ingen kø i business skranken.

Vi ble møtt av en lokalt ansatt som spurte om vi skulle fly business. Nei sa vi. Vi skal fly First. Stakkaren bak disken så helt forvirret ut. Forsvant, tydeligvis for å snakke med en kollega, og kom tilbake igjen og sa at dessverre var det ingen First Class på avgangen fra Clark til Seoul som var med en Airbus A321. O du uvitende tenkte jeg. Og forklarte på beste mulige vis at vi var i business til Seoul og i First class videre. Så galt kan det gå når man gjerne vil være litt morsom for å løse opp den spente stemningen en smule.

Siden dette var sent i november var terminalen pyntet til jul. Noe merkelig at all julepynten var pakket inn i plastikk, og når jeg stod i den sterile terminalen med dekorasjonen på veggene, fikk jeg en følelse av å være i Nord-Korea. Men Filippinerne hadde neppe brukt noe veldig anerkjent interiørarkitekt for å dekorere terminalen.

Bagasjen ble sjekket inn og boardingkort mottatt. Deretter var det videre for å betale noen hundre lokale piso i flyplassavgift. Deretter passkontroll. Ingen kø noe steder. Deilig!! Terminalen har 4 gater. 2 nede og 2 oppe. Forskjellen på oppe og nede er at nede må man gå utendørs ut til flyet, og oppe er det gangbroer ut til flyene. Oppe ligger også «loungen». Jeg er overbevist om at innenrikslounger i Kina er bedre enn denne loungen.

Som bildene viser er det veldig lite luksuriøst over loungen. En gratis brus var vel det beste som kunne fremskaffes her. Lounge 1 og Lounge 2 betød egentlig at den ene kunne man røyke i, den andre ikke. Reisefølget måtte selvfølgelig få røykt en 20 pakning før avgang og satt seg i røykeloungen sammen med ganske mange andre. Tåka lå tykt der inne og det var jo rene gasskammeret. Jeg tok derfor raskt turen til den røykfrie delen.

Boarding startet en halvtime før oppsatt avgangstid. Vi gikk vel om bord som noen av de siste, da vi ikke hadde hastverk og ikke gidder å stå i kø om det ikke er nødvendig.

Business class på denne Airbus A321 besto av 4 rader i 2-2 konfigurasjon, mot economy som hadde 3-3. Heldigvis var vi bare 4 passasjerer i business class, så det var en 2 seter til hver. Bakover så det derimot temmelig fullt ut. Setene var de samme som det jeg opplevde på tur med Asiana fra Tokyo til Seoul som jeg testet og som du kan lese mere om på denne linken.

Vel nede i setet, ble man budt på et glass Cattier champagne og menyen ble delt ut.

Ruten var avgang Clark kl 0100, ankomst Seoul 0540. En flytid på 3:40. Deretter ventetid til kl 1220 før vi skulle videre til Frankfurt. Det vil si at vi gikk glipp av en god natts søvn, og det kan jo bli slitsomt i lengden. Men mer om det senere.

Clark har som nevnt meget lange rullebaner. Heldigvis trengte ikke vår A321 så lang rullbane, så vi var i lufta ganske raskt.

Servicen kom raskt i gang, og det var vel en fordel å få unna serveringen så man kunne sove mer av tiden. Man kunne velge mellom en vestlig og en koreansk meny. Den vestlige bestod av røket laks på salat til forrett. Til hovedrett kunne man velge enten stir fried indrefilet med oyster sauce og gresskar og ris eller grillet kyllingbryst med kremet soppsaus, broccoli og poteter. Så var det fersk frukt til dessert. Den koreanske menyen bød ikke på noen forrett men en hovedrett som var reke-grøt (urgh – gulp….). De fikk også fersk frukt til dessert.

Det var et lett valg, da reke-grøt høres verre ut enn mysigørre. Jeg gikk for kyllingen. Alt ble servert på et brett. Drikke ble også servert etter eget ønske. Det var 2 hvite viner og velge i: Carmen Reserva Chardonnay 2012 fra Chile og Chateau De Fesles Chenin Sec Anjou Blanc 2012 fra Frankrike. På den røde siden hadde man 3 valg: Abidal Crianza fra Spania, E Guigal Crozes Hermitage 2009 fra Rhone, Frankrike og Jason Pinot Noir 3022 fra California. Det ble Crozes Hermitage til kyllingen, og det funket fint.

Til den friske frukten var ikke en Sawmill Creek Vidal Icewine 2008 å forakte. Fantastisk vin, og utrolig at Asiana serverer så fine saker i sin business class. Man kunne også velge en Sandeman 20 years old Tawny port om man måtte ønske det.

Etter at den friske frukten ikke var så frisk lenger der den lå nede i magen, passet det jo greit å marinere den i litt Camus XO cognac.

De siste par timene av flighten slumret jeg litt men uten å få sove noe særlig. Det var jo ikke så langt bakover man kunne legge setet. I etterpåklokskapens navn, burde man jo tatt minst et par cognac til for å få sove, men så hadde man jo i tankene at kommer en lang dag etter dette, og det er jo greit å være i en form som ikke er for mye preget av fyllesyke….

Vi landet på Seoul Incehon noen minutter før rutetid, og det var steinmørkt utenfor. Vi parkerte ved siden av en av Asianas Airbus 380 maskiner som er en imponerende maskin.

Jeg var førstemann ute av flyet, og det var meget stille på flyplassen på denne tiden av døgnet. Veien gikk først forbi en masse stengte passkontroll sluser. De forventet tydeligvis ikke så mange innvandrere på denne tiden av døgnet. Men etter hvert kom vi forbi et par som var åpne, og da skulle vi svinge andre veien. Til transitt og her var det naturligvis sikkerhetskontroll. Ikke et menneske her heller. Ja, bortsett fra kontrollørene da. Hadde ikke de vært der, ville det nok vært stengt. Og hva skulle vi gjøre da?? Så enda godt de var der!

Oppe i avgangshallen var det både tomt og stille. Ingen butikker åpent enda.

Det var da litt fascinerende å se at bortsett fra et innenriksfly kl 0610 gikk det ingen fly før kl 0745. Da var det ikke så rart at det virket lukket og låst kl 0600.

Lukket og låst var det også i Asianas First Class lounge. Den åpnet nemlig ikke før kl 0745.

Skuffet og vonbråten trasket man i vei til Asiana Business Lounge som hadde åpnet allerede kl 0500. Her var det sannelig ikke mye som skjedde. Lite folk og ingen mat fremme. Like greit da jeg gjerne bare ville sove. Men det var liksom ingen gode plasse å sove, så det ble å sitte og surfe internett og finne noe å drikke mens man ventet på at First Class loungen skulle åpne, så man kunne rømme over der.

Business class loungen er mer enn god nok den. Men med tanke på greiere sove muligheter må jeg vel si at vi rømte raskt over til First class loungen når den åpnet. Her ble man ønsket velkommen med den tradisjonelle bukkingen, og ikke så mye mer enn det.

Kartet viser jo at det var flere muligheter i denne loungen.

Ettersom vi var trøtte begge tok, inntok vi stresslessene i hvilerommet. De var av meget gammel modell og ikke veldig imponerende. Dessuten er ikke loungen innelukket. Det betød betydelig støy fra terminalområdet nedenfor, og man skulle ha i overkant godt sovehjerte for å sovne der. Jeg gikk derfor inn i andre enden av lokalet til massasjestolene og hadde 4 timer med av/på søvn der. Jeg må innrømme at jeg savnet hvilerom med senger når man først har en First class lounge. Asiana kunne gjerne ha byttet ut de stresslessene med senger og isolert hvilerommet. Der henger de etter konkurrentene.

Etter å ha våknet ba jeg om å få et dusjrom så jeg kunne få spylt av meg en dårlig natts søvn. Dusjrommene er relativt store og godt utstyrt med det man trenger. En koreansk dass med en masse knapper var også tilgjengelig. Om man tør å trykke på knappene da. Det kunne jo tenkes at man trykket på knappen for automatisk tampong uttrekker, og som mann kunne jo det blitt katastrofalt…..

Etter dusjen var det akkurat tid til å få seg et glass champagne og litt å spise. Matutvalget er ikke veldig imponerende til å være en First class lounge. Derimot har de mange fine drikkevarer.

Det er skuffende at Asiana verken følger sine First class passasjerer til flyet, eller i det minste informerer om når man må gå til gaten. Ja, de løfter ikke en finger faktisk. Overlater alt til passasjerene. Og til prisen for en First class billett er dette rett og slett for dårlig. Vi gikk relativt sent fra loungen og boardet som noen av de siste.

Vel om bord i en Boeing 747-400 combi tok vi plass i deres First class kabin som befinner seg i nesepartiet på flyet. I tillegg til oss 2 var det 3 andre passasjerer i First på denne flighten. Så med 5 av 10 seter tatt burde det borge for god service.

Vel nede i setet ble det budt på Champagne av typen Pol Roger cuve Winston Churchill. Ja, man kan jo bare gjette hvem som hadde denne som favoritt. Og den smakte slettes ikke vondt. Ja, den innbød sågar til flere glass.

Deretter var det utdeling av meny, pysjamas og amenity kit. Hodetelefoner lå allerede på setet da man satt seg, og var av en gammel versjon av Bose. I forhold til det Bose produktet Lufthansa tilbød sine First passasjerer var dette en blass lillebror. Heldigvis hadde jeg mine egne Plantronic Back Beat Pro (som du kan lese en test av her) som var 17 ganger bedre enn de som var utdelt. Det er jo også et minus at selv om skjermen er stor, er den av elendig kvalitet. Selv med window shadesene nede.

Det var moro å se ut av vinduet på turen ut av Seoul Incehon. For denne flytypen hadde jo verken nesekamera eller halekamera. Ja det hadde ikke noe kamera i det hele tatt. Enda godt flyet hadde vinduer. Ellers hadde vi jo ikke visst om vi hadde funnet frem.

Serveringen kom raskt i gang. Først litt å drikke før lunsjserveringen. Jeg fortsatt med champagnen. De hadde jo to å velge i. Så nå måtte jeg prøve den andre de hadde; Charles Heidsieck Blanc des Millenaire 1995. Mens Pol Roger er basert på den røde druen Pinot Noir, er Charles sin champagne utelukkende på den hvite druen Chardonnay. Selvfølgelig måtte jeg ha meg en liten champagnesmaking og det var morsomt å smake 2 champagner med ulik druesammensetning. Er man ikke fullt så interessert i vin som meg, driter man vel egentlig i dette. Men for å konkludere var begge champagner nydelige. Og det er vel det viktigste!

Serveringen av lunsj startet deretter. Menyen er på hele 3 språk. Koreansk, tysk og engelsk og de har delt menyen opp i «western» og «korean». Jeg gikk for den vestlige menyen og det var mange retter på programmet.

Vi startet med en liten appetizer som var foie gras mousse på en blini med trøffel og litt ingefær kompott. Den smakte overraskende greit. Ble dyttet ned med Winstons champagne. Helt greit.

Så var det kommet til avdelingen for fiske-egg. Dessverre hadde de gått over til nytt merke siden jeg satt i samme setet et år tidligere (som du kan lese om på denne linken) som var Ossetra Mallosol. Dette er langt fra like bra som det de tilbød året før. Men er samme kategori som ANA og Thai bruker i sine First class’er. Den som serveres nå er italienske Calvius, en blass fetter som skuffer i smak. I motsetning til Lufthansa og Thai tilbyr ikke Asiana vodka til kaviaren. Det kunne de godt gjort, og jeg kunne sikkert spurt. Men kaviar går uansett godt til champagne. Men vodkaen er jo en god hjelp til å få bort den fæle kaviarsmaken da…..

Neste rett på menyen var «Salmon Carpaccio». Dette var vel egentlig en slags gravlaks servert med store kapers, urter og olje. Skuffende tam i smak.

Drikkemessig hoppet jeg over på en hvitvin. Det var 3 å velge i. Jeg valgte å smake på Oliver Leflaive Saint Aubin le Chamois 1er Cru 2009 (til en pris på ca 300 kr/flaske på Vinmonopolet). Dette er en hvit burgunder av god kvalitet og var godt sammensatt av sødme og syre. Smaken ga hint av sitrus, ristede nøtter og gul frukt. Så vinen var bedre enn maten i denne omgang.

Neste rett var salat. Salaten fikk følge av mini sopp og chic pea. Presentasjonen var mildt sagt kjedelig og det samme var smaken. For å prøve en annen vin gikk jeg over til en annen hvitvin i vinkartet; Berncasteler Doctor Riesling Kabinett 2011. Denne vinen kommer fra Mosel dalen, og har en litt høyere sødme enn det som regnes som tørre viner. Smaken var av sitrus, grønne epler og fersken.

Så var det tid for suppe. Kremet kyllingsuppe eller tomat consomme var valgene, og jeg tok kyllingsuppen. Den var meget god, og meget kremet og hadde en kyllingkrokett i seg. Jeg fortsatte på samme vinen.

Deretter kom det en liten hvilerett i form av en mango sorbet. Nærmest en dessert, men jeg liker både mango og is, så dette var en fulltreffer.

Hovedretten hadde jeg gledet meg til. Wagyu biff hadde jeg ikke prøvd før, og det var et av alternativene på menyen. De andre alternativene var «Stir fried lobster with blackbean sauce and cashew nuts» og “Iberico pork and endives with green beans, carrots and potatoes in orange mustard sauce”.

Hovedretten var en stor skuffelse. Det meste var nok fordi at jeg hadde hatt for store forhåpninger til en Wagjyu biff. Som bildet viser, var det ikke store biffen. Og når det andre på tallerkenen er 4 små potetbiter og 6 biter av grønne bønner pluss saus og en uforståelig stor bit tomat, kan det aldri bli bedre enn kjedelig presentert. Kjøttet smakte godt nok, men det var jo ikke nok tilbehør i forhold til biffen.

Det var virkelig på tide å drikke rødvin til denne biffen. Asiana sitt vinkart hadde hele 4 å velge i. Jeg startet med Francis Ford Coppola Directors Cut 2012 Cabernet Sauvignon. Jeg hadde forventet meg en smaksbombe, men ble dessverre veldig skuffet. Smakte av røde sommerbær men veldig lett i stilen når man egentlig forventet seg en kraftig sak.

Ba derfor heller om å få et glass av den jeg regner som vinkartets mest eksklusive vin; Chateau L’Arrosee 2008. Denne var nydelig og en klassisk Saint-Emillon, Bordeaux som passet meget godt til oksekjøttet.

De to siste rødvinene på kartet som jeg ikke smakte var Louis Jadot Corton Pouget Grand Cru 2007 og Yangarra Estate Vineyard Shiraz 2011.

Neste rett på menyen var ost. Her bød Asiana på en udefinert blåskimmel ost, en Mimolette og en Brie. Hertil ost og litt frukt. Jeg røk på en Sandemans 20 år Tawny til osten. Ikke feil en plass.

Så var det desserten sin tur. Men det ble dessverre en nedtur. Det ble servet en «Tarte Tropezienne with Blackberry sacue».

Det var så langt fra tropene jeg noensinne har vært. Desserten var tørr og kjedelig. Eneste skår i gleden var den nydelige Jackson-Triggs Vidal VQA Eiswine fra Canada som er et fantasisk vinprodukt alle burde få prøve. En nydelig dessertvin med både sterk sødme, men også en god del syre som gir den en friskhet som bare blir perfekt sammen. Finner du ikke denne typen, finnes det mange tyske Eiswein på Vinmonpolet men du kan få en nesten like god opplevelse av en beerenauslese eller en trockenbeerenauslese som er både billgere og lettere tilgjengelig enn Eiswein.

(For de som valgte den koreanske menyen var den ginseng salat rulle, reke og grønnsaker med pinenut saus og risgrøt med lilla søtpoteter til. Som hovedrett var det kun et valg: Korean Royal Cuisine Bibimbap with poaced King Prawn» og fersk frukt til dessert. Merkelig smak for mat de har disse koreanerne….

Etter lunsjen, var det på tide å sove lunsj. Jeg hadde allerede gjort min vennlige stewardesse om å gjøre klar nabosetet til seng siden vi hadde 2 seter pr mann på denne flyvningen. Når stolen blir lagt helt ned, og connecter med ottomanen, ser den nokså humpete ut. Men når de har lagt på madrass og en ekstra dyne oppå der, var det en av de bedre senger jeg har opplevd i luften.

Turen var på 11 timer, og vi hadde allerede brukt 2,5 timer på spising. Så når jeg våknet opp igjen etter 4 timers middagslur var det fortsatt nesten 5 timer igjen av flighten. Da jeg hadde fått satt meg opp og flyttet over til vindussetet mitt kunne jeg se at vi var over et flatt landskap og at det var snø der nede. Så en eller annen plass over Russland var det. Og det så man jo ved hjelp av inflight systemet og åpne windowshades…..

Min personlige flyvertinne sto straks ved siden av meg og luret på om det var noe jeg ønsket. Fra Snack-menyen valgte jeg en Croque Monsieur. Av andre muligheter fra snack menyen var det japanske ramen nudler, kinesiske nudler og frisk frukt.

Maten så like kjedelig ut som den smakte. Men den ble litt bedre av å bli skylt ned at et utmerket glass champagne.

Toalettene for First class er like små som de er på turistklasse. Dog er de bedre utstyrt med håndklær og fine kremer og gode dufter. Men det er ikke mye eksklusivitet over å måtte dra ned buksa utenfor og rygge inn.

Etter å ha kombinert filmtitting og champagnedrikking en stund var det bare et par timer igjen til Frankfurt, og det var på tide med ny matservering.  Solen var også på vei ned, og det var et flott syn ut av vinduene.

Normalt følger jo middag etter lunsj, men Asiana kaller dette måltidet «Snack». Også for dette måltidet var menyen delt opp i «Western» og «Korean». Det vestlige måltidet bestod av 3 retter med 2 valg av hovedrett.

Forretten var en merkelig kombinasjon av kuber av rødbeter, 2 vaktelegg, små tomater og noe salat. Det var mindre godt faktisk. Hvitvinen var derimot veldig god. Tok den samme som jeg hadde til lunsjen.

Som hovedrett var valget enten bakt seabass med skjell og grønnsaker eller lammefilet med en blanding av grønne erter og oliven, dertil en tomatisert saus og noen appelsinfileter. Jeg valgte den siste, og kjøttet var godt nok det, men en merkelig blanding. Savnet en form for poteter til. Fortsatte på Chateau L’Arrosee til lammet.

Det beste var egentlig desserten. Det var en pannacotta med ananas på en kjeksbunn. Den smakte utmerket og ble vasket ned med mer icewine fra Jackson-Triggs.

Deretter var det på tide å avslutte turen med noen glass av deres utmerkede Hennesy XO cognac. Det var tåkete over Europa, så det var ikke mye å se ut av vinduene på innflygningen bortsett fra et Lufthansa fly som tydeligvis skulle lande på en parallell bane.

Sist jeg fløy med Asiana i First, fikk alle First passasjerene en liten gave. Det var det tydeligvis slutt på. For det eneste man fikk på vei ut var et takk for turen. Det var heller ingen til å ta imot First class passasjerene ved ankomst så her måtte man klare seg på egen hånd.

Alt i alt leverer Asiana et godt First class produkt. Den flighten jeg hadde med dem fra Frankfurt til Seoul et drøyt år tidligere, leverte et mye bedre mat og drikkeprodukt i luften, så her har de tydeligvis redusert på kvaliteten. Men uansett henger de ganske langt etter f.eks. Lufthansa når det kommer til service og produkt både i lufta og på flyplassen. Om det så er verd prisen på ca 60 000 kr for en t/r Frankfurt-Seoul er jo en annen skål. Men at det er en god utnyttelse av bonuspoeng, er det ingen tvil om.

Les gjerne noen av mine andre flytester:

Førsteklasses First class med Asiana

Lufthansa First class Frankfurt-Seoul

Singapore Airlines: Morgenflight i Business class

Thai Airways i Business class Singapore-Bangkok

Med Asiana i Business class innen Asia

Test av SAS Pluss til Düsseldorf

ANA First class til Tokyo

Man kommer ikke til København sånn uten Widerøe

KLM Economy class i Europa