Takk for maten! Vi var på Omakase i Oslo og det var også en nydelig opplevelse! Sabi Omakase står høyt oppe på listen!
RE-NAA Det er ikke alle restauranter som har sin egen vinterhage. Det har Re-Naa, men det er jo slett ikke sikkert at de får nyte samme luksusen i sitt nye hjem når de flytter inn i Eilert Smith Hotel en gang til neste år. Og det i så fall noe gjestene fort kan komme til å savne. Det var nemlig en temmelig trivelig opplevelse å komme inn fra småguffent novembervær og inn i varmen, for så å bli vist ut til den avslappede atmosfæren i vinterhagen. Hagemøbler, parasoller og varmelamper, kombinert med glasstak og en grønne planter og utendørsfasadene på husene rundt, ga en nydelig følelse av å være på varmere breddegrader – eller eventuelt bare en følelse av noen måneders kalenderjustering. Det er også ganske enkelt å velge mat hos Re-Naa, for kveldens meny er allerede klar, og det er bare å lene seg tilbake og nyte, og vi var helt komfortable med å overlate vinvalget til de svært kunnskapsrike vinkelnerne. Så mens vi satt der ute i vinterhagen kom det noen deilige små munnfuller, eller snacks som kelneren kalte det, og landet på bordet. Ferske knivskjell (spises som østers) dandert med hvit rips og spor av jalapeños og kombucha. Bittesmå terteskjell med taskekrabbe, ferske erter og en rikelig topping med ørretrogn. Små nøster av fritert potet toppet med krem av røkt kolje, og små skåler av nori-tang med nydelige biter av hummer toppet med syrlige urteblader. Vi smakte og slurpet og koste oss, med hver vår champagne i glasset (en Laherte blanc de blanc, og en Geoffroy 1er Cru fra 2007 - vi måtte jo prøve to forskjellige!). Da vi trodde strømmen av «smågodt» var over, kom det seilende et par østers fra Bømlo, de hadde fått en rask tur på grillen og følge av einerolje og aspargeskrem. Og helt til sist fikk vi servert noen mørke, kulerunde kakebiter som viste seg å være kyllinglevermarengs. Dermed var det på tide å gå inn i den intime restauranten, der kjøkkenet fyller omtrent halve rommet – akkurat som vi helst vil ha det.
Det bor en Michelin mat redaktør i dem Herr @jgroneng, meget høy kvalitet både på beskrivelse, fotodokumentasjon og ikke minst nivået en skaper med et snev av misunnelse, dog vel balansert med fristelse og innlevelsen hos deres "Foodietur vestover " følgere
Jeg sitter med bolle og automatkaffe i bua på BGO og leser dette ... ufint! Takk for herlig beskrivelse!
Takker! Nå skal jeg ikke skryte på meg noe, men jeg har outsourcet skriveoppgaven. Så det er fru @jgroneng du må takke
Takk (til dere begge) som deler! Bor selv i Stavanger men har kun opplevd den ene restauranten. Omakase står på listen...
Mrs @jgroneng takker på veiene av deres trofaste mat blogg.no følgere Imponerende arbeide, håper strevet belønnes i god mat og drikke
Kjenner meg igjen i dine beskrivelser av plassene. Nam, nam. Gleder oss til mer. De som venter på del to kan i mellomtiden ta en kikk på denne rapporten i samme gate.
Det kom raskt litt knekkebrød og et helt fantastisk smør på bordet – en oppdekning av en slik kvalitet at vi antakelig kunne småspist oss mette på det alene i løpet av kvelden. Men her skulle det jo nytes seriøs mat, må vite. Et glass med Sancerre fra Domine Vacheron skulle snart få følge av skatevinger, servert med en saftig vinaigrette basert på fennikel og tomat – friskt og nydelig. Deretter fulgte akkar – for anledningen forkledd som tagliatelle, i lange bånd, sammen med en klatt brent hvitløk og overstrødd med kavring. Vi fikk streng beskjed om at denne måtte rotes sammen før den skulle spises, og det var nok et godt råd. Det så riktignok ikke like delikat ut (man kan mistenke at noen hadde sølt noe blekk også i den kremen), men du verden for noen smaker! Så kom det en servering av haneskjell – kamskjellets litt mindre fetter – som ble servert med en saus basert på eple og sitronverbena. Igjen en fantastisk smaksrik kombinasjon, her var det om å gjøre å få med seg hver minste dråpe! En krydret Grüner Veltliner Loibner 2017 fra Wachau fikk gjøre nytten både til haneskjell og menyens neste rett, en lettrøkt fjellørret med en sjenerøs klatt kaviar og en saus laget på vin jaune. Vi begynte etterhvert å ane en trend her – ikke en dråpe lå igjen på tallerkenene da de etterhvert forsvant ut igjen på kjøkkenet. Vinvalget til neste rett trengte litt ekstra oomph, så da tok våre vinkelnervenner oss til Sicilia, der vi fikk en Occhipinti SP68 Bianco, en ufiltrert vin som bærer preg av skallkontakt. Til den fikk vi servert vakre små medaljonger av torsk, så forsiktig varmebehandlet som mulig med 12 minutter på 42 grader, på et lite hav av mørk og innkokt strandkrabbekraft og med en frisk krem av kaffirlime ved siden av. Igjen en kombinasjon som satt som støpt og fikk oss til å ønske at vi kunne spise ca 4 til. Deretter kom det et lite taktskifte over til de mer umamirike kjøttrettene – men fortsatt med samme vin – og først ut var en mild og fin bakt rødbete med en saftig krem med beinmarg. Det er klart, det må jo til noe rødvin også, når kjøttet skal på bordet. Så til neste rett fikk vi en rød burgunder, en Buruget Les Pince Vin 2015. Saftig med masse røde bær, og myk og fin avslutning – og et nydelig følge til to retter med vaktel som nå fulgte i rask takt. Først et stekt vaktelbryst med hvitløkskrem og terteskjell med skorsonnerot, trøffel og vaktelhjerte, og deretter som små men langbeinte kyllinglår, overstrødd med pistasjnøtter og puffet ris. Favoritten var nok her kyllinglårene, som kunne spises omtrent som kjærlighet på pinne. Den røde burgunderen stod også fint til kveldens siste kjøttrett, med nydelig, rosa reinsdyrfilet i kombinasjon med sesongens siste skogsopp. Ved siden av fikk vi verdens underligste suppeskål i form av et kremmerhus med en deilig konsentrert kraft og biter av sopp. Her snakker vi om retter som er så stappende fulle med umami som det går an, men likevel både balansert og godt, med en god match i vinen. Og ennå er dessert å få ...
Takk for at du deler fra det som ser ut til å ha vært ett strålende måltid. Har vært på matbaren til Renaa og likte den godt, så må nok prøve å komme meg på restauranten også ser jeg
Dette var bare.....bare.....bare....FANTASTISK !!!!! Tusen takk for at du deler og til fru @jgroneng som skriver som en food-critic verdig
Til den første av kveldens to desserter fikk vi en herlig dessertvin fra Domaine Zind Humbrecht, en Clos Jebsal 2008, basert på pinot gris. Denne var akkurat syrlig og sprek nok til matche desserten med en krem på bergamot, miso og gran, med sprø plater av marengs og crispy smuler for å hjelpe med teksturen og presentasjonen. Deretter fikk vi en Riveyrac Rivesaltes 1975, som med sin konsentrerte frukt og sødme med hint av nøtter og trekrydder var en overraskende god match til den siste desserten, en frisk bringebærkomposisjon bringebær i alle varianter, fra sorbet til frysetørket til fersk – og til og med som gelebånd som minnet mest av alt om noe kjøpt fra godtebutikken på hjørnet. Og så skulle man vel tro at måltidet var over, da, etter de to dessertene? Neida, det er klart vi skal ut i vinterhagen igjen, og slappe av med litt «søt snacks» som avslutning på kvelden. Vi tok med oss siste rest av vinen ut, og satte oss godt ned i stolene. Og først ut er faktisk egg & toast. I et sjarmerende eggeglass med andefot står det jammen et egg! Men selvfølgelig – ingenting er som det ser ut, dette egget er en signaturrett hos Re-Naa, og lages med pannacotta-eggehvite og tinnved-plomme. Kort tid etter detter det ned små konfektbiter med sudachi (sitrusfrukt), strull med multekrem og små terter med butterscotch og kirsebær. Vi sukket fornøyde, takket pent nei til kaffe – og pent ja til et siste, lite glass med Zacapa XO, brun rom fra Guatemala, for å runde av kvelden. Snipp snapp snute så var en helg med masse god mat på vei til å bli søndag ...
Takk for en utrolig eventyrlig reise igjennom Stavangers herligheter, definitivt blir en svipp til sommer`n 2019 etter Tokyo turen
