Marrakesh. Jeg hatet stedet, første gangen jeg var innom. Var på en organisert rundreise, og det var svært lite positivt å si om landet og folket. Antagelig så la jeg ikke akkurat godviljen til, så bildet jeg sitter igjen med, er stort sett negativt. Mye på grunn av innbyggerne, tror jeg; de spyttet på gaten og banket kone og esel uten særlig snev av folkeskikk. Markedet var et mareritt av turister, hoiing, bråk og skramlemusikk og folk som løp etter deg for å legge en giktbrudden, tannløs og drittlei slange rundt halsen din. Marokko som sådan var en plass fullt av søppel og usympatisme folk, og med en despotisk konge som gjerne stengte av hele motorveien når han skulle bevege seg imellom de mange palassene sine. Jeg lovet meg selv aldri å reise tilbake.
Naturligvis var det lyspunkter; arkitekturen, særlig den gamle. Naturen, enkelte steder (der den ikke var skrotet ned). Flisene. teppene. Og selvsagt Volubilis, den gamle romerske byen som selv ikke marokkanerne hadde klart å ødelegge fullstendig.
Og det var vel stort sett det. Reiseselskapets sure reiseleder gjorde ikke akkurat turen noe triveligere. Ei heller de glade enkene på tur, som startet dagen grytidlig, var dritings på myntelikør og høye på kraftig sukret kaffe allerede til frokost. De la seg sent, og festet hardt. Ingen mann var trygg i nærheten av gjengen. En av dem reiste med egen espressomaskin, en helt naturlig rekvisitt når man er på tur med jentene.
Dagens syttiåringer er ikke å spøke med. Dessuten sov de på bussen, og snorket som tømmerhuggere, mens en sky av mynte og hvitløk slo ut de uheldige som hadde tatt plass i nærheten. Etterhvert overtok damene hele bakre delen av bussen, og fikk være i fred der.
Andre turen ble jeg en uke i Marrakesh. Var på et skrivekurs med veldig kjekke folk og bodde på et trivelig, men enkelt hotell rett ved markedsplassen. Tre hundre kroner natta. Kurset ble holdt hos "den hvite araberen" Thor Arne Hauer,
www.marrakech.no i hans fantastisk vakkert restaurerte middelalderhus i souken, og var en stor opplevelse. Kursene der er vel verd å tenke på, om man ønsker å lære mer om foto eller tekst, og ellers vil ha en fin uke sammen med kunnskapsrike og spennende mennesker.
Inntrykket av byen ble naturligvis bedret, jeg fikk mer kunnskap. Jeg fikk delvis også kvalitetssikret egne inntrykk og fordommer, ved hjelp av Thor Arnes innsiktsfulle og kloke vurdering av det marokkanske samfunnet; han er kritisk, men jeg tror han allikevel elsker landet og folket, som han har tilbragt store deler av livet sammen med. Jeg bodde som sagt på et hotell hvor den enkle frokosten ble inntatt på takterrassen, mens morgensola ga varme til de terracottafargede murene og småbordene med gule og og blå fliser som sto raust utplassert, til glede for gjestene. Ikke luksus, men ekte.
Da fikk jeg også opp øynene for Fortelleren; den gamle, som bevarte den muntlige og dessverre utdøende tradisjonen med formidling av oppbyggelige historier. Vi traff fyren som solgte brukte gebiss og løse tenner på markedet. Han tok en rask innledende titt inn i gapet på kunden, hvoretter han fant frem et eksemplar som kunne prøves. Jeg lurte på hvor han fikk de godt brukte tennene fra; antagelig hadde han god kontakt med den lokale begravelsesagenten.
Jeg gikk i en stor bue rundt kjeltringen med slangene (de tar deg som gissel, om du ikke passer på, og fjerner ikke dyret før du har hostet opp et passende beløp). Jeg registrerte grytene med dampende snegler, som lokalbefolkningen flokket seg om, og nøt store porsjoner av. Jeg erfarte den livsfarlige "nypressede" appelsinjuicen som ga reisende rennamage fordi den var vannet ut med skittent vann.
Jeg oppsøkte markedsplassen jeg hadde sverget aldri å dra tilbake til, med stor glede og et åpent sinn, og fikk rikelig tilbake.
Og jeg ble introdusert for de gode restaurantene; de som serverte øl og vin, og hadde et anstendig kjøkken. De var ikke alltid så enkle å finne. Sammen med medstudentene var kveldene på disse vannhullene noe av det aller beste på turen.
Så jeg må vel bare konkludere med at et reisemål vil kunne fremstå som bra eller dårlig, alt etter eget humør, tilfeldighetenes spill og evne til å finne de gode opplevelsene. Kunnskap er et must; forberedelser betaler seg alltid, men husk å ha et åpent sinn for alle de spennende mulighetene som ligger utenfor reiseplanen.
Kvinner og esler får fremdeles bank, men mine perspektiver har endret seg. Det er mye ved det marokkanske samfunnet jeg ikke liker, men det er greit. Jeg kommer til å reise tilbake, det er mye jeg ikke har sett og opplevd. Som reiser ofte gjør med et menneske, så blir sinnet åpnet og man tåler at ikke alt er positivt og bra. Ingen steder er perfekte, men for en reisende gjelder det å klare å se bakenfor; finne de gode opplevelsen og ikke minst, forsøke å vokse litt, forstå litt mer av folk og kulturer, for hver tur som legges til i minneboka.
View attachment 22220
View attachment 22221
View attachment 22222
View attachment 22223
Vis alt...
