Reisefølget som har hatt mest trening på Dunedin problematikken... jeg syntes på mange måter at uttalelsen ble mer forståelig når jeg fikk med meg opprinnelse... Invercargill derimot et et ord jeg måtte "ta litt fart" for å få til. Innledningsvis ble "ver" uttalt som "ver". Ble litt enklere når man prøver seg på "vør"
Dag 13 Siste dag ble som den første - med hjelm og sele Siste dag var til benyttelse her i Christchurch. Vi har lett opp flyplassen, kjørt dit og beregner nå hvor lang tid i forveien vi må dra for å rekke frem til leiebilen skal leveres før 0800. Reisefølget har fått oppdraget med å beregne hvor lang tid vi trenger igjennom denne byen i morgenrushet. Før dette tok vi turen til aktivitetsparken i Christchurch. Anlegget var egentlig som et alpinanlegg, med stolheis for å ta seg opp til en høyde på snaue 500 moh. Det var mange løyper og nedfarter i alle vanskelighetsgrader, hvor grønn var den lette, og svart den vanskelige. Det var egne “stoler” for sykkel i heisen. Vår plan var ikke sykkel, men ziplines. Her hadde de et opplegg hvor du i løpet av 2-2,5 t tid ble ledet gjennom 4 ziplines. De var stolte av å kunne opplyse at de hadde både den lengste og høyeste zipline i NZ. Zipline nummer 4 var over 1,1 km lang, og i nummer 3 hang du 150 meter over dalbunnen. Det startet med to korte, som likevel var lengre enn den lengste vi tok i Rotorua. De omtalte de som en slags oppvarming. Varmt ble det også, ca 20 når vi startet og 29 når vi avsluttet. Selen i dette anlegget var en slags sittesele, hvor du på mange måter satt veldig komfortabelt på vei ned. Samtidig forsvant vel noe av frihetsfølelsen med dette utstyret. Uansett var dette en helt fantastisk opplevelse og en herlig avslutning på turen. I tillegg var vi så heldig å få høre litt om området vi var i fra en av guidene. Han fortalte at Akeroa, altså halvøyen vi besøkte i går egentlig var en øy, men at det over tid (veldig lang tid) hadde kommet nok grus, stein, sand osv fra fjellene i vest, slik at området Christchurch ligger på hadde blitt land. Vi hang ikke med på hele forklaringen, men det var også noe med at grunnen rundt her synker, men at det egentlig ikke gjør noe da landet trykkes noe sammen her også. Minner meg på at det var jordskjelv her i 2016 og at det passer godt å dra hjem i morgen. Man skal ikke dra strikken for langt når det gjelder vulkaner og jordskjelv.
Det gjelder å være fullstendig fokusert på å være kanonkule, dvs samme kroppspositur som når man tar bomba i svømmebassenget. Da går det fortere og man har sjans til å komme først. Alle linene var tandem og man kjørte to og to. Når vi var ferdige sa guiden at beste posisjon var å ligge flat.... Helt logisk når han sa det... men hvorfor vente til det er slutt...., Og for å komme til poenget. Holder du på med alt dette, så rekker du ikke å se ned..
Dag 14 Den “lengste” dagen - nå drar vi hjem Norsk tid 1845 onsdag den 29/1 forlot vi hotellet i Christchurch, og jeg var hjemme fredag morgen kl 0930. Er heldig som bor 10 min fra OSL. Vi merket ikke vi noe til morgenrush i Christchurch da vi dro fra hotellet. Leiebilen skulle leveres før 0800, og før det skulle den fylles med bensin og tømmes for søppel. Innsjekk startet ikke før 0900 og siden alt gikk veldig greit med levering av bil ble det til at vi surret litt rundt før vi ble kvitt koffertene. Vi skulle fly med Singapore Airlines og det betyr tre flighter SQ 298 CHC - SIN SQ 352 SIN - CPH SK 454 CPH -OSL Mellom 298 og 352 er det 6 timer i Singapore. Jeg synes 6 timer opphold er bedre enn 1 t og 15 min som vi hadde på vei ned. Det ideelle i mitt hodet er ca 4 t som gir tid nok til å spise, drikke, dusje og strekke litt på beina. 1 t og 15 min ble bare stress. Uansett synes jeg det beste med lounge er at det er stille der, selv om det kan være forholdsvis mye folk der mot slutten. Der var det også denne gangen. Strategien denne gangen var å være så mye våken som mulig frem til SQ 352 og sove som mye som mulig på den flighten. Fungerte ganske greit, men det ble skikkelig tungt de siste timene i loungen. Jeg får alltid hjemlengsel dagen før vi skal hjem. Det er alltid slik på turer på over 3- 4 dagers omfang. Dette skjedde jo rutinemessig denne gangen også, men i tillegg til dette skjedde det noe annet også. Rett etter avgang, rett etter at flyet hadde tatt en venstresving ble hele “indrefileten” servert på utsiden av vinduet. Flyet passerte rett over områder vi hadde kjørt i, og jeg kjente plutselig et savn og en form for tristhet over at nå var slutt for denne gang. Det som skjedde var vel at kroppen fortalte meg at jeg hadde hatt en bra tur som har satt spor… Når jeg nå, noen dager senere jobber med dette siste reisebrevet tenker jeg at disse sporene bla annet er, skrevet i tilfeldig rekkefølge: -NZ kan oppfattes veldig likt som Norge, men er også svært forskjellig -Fjellene er brune og de som er grå kan se ut som hauger med grus -Skogen er som jungel, spesielt på nordøya -De lager veldig bratte veier der, som aldri vil funke om vinteren hvis det hadde vært i Norge -Bensinpumper er rare, de virker ikke som i Norge -Reisefølget må kjøre fordi jeg glemte internasjonalt førerkort hjemme - husk å ta med det - uansett hadde det vært mer sikkert at jeg kjørte bil uten dette førerkortet, enn den unge damen fra asia på parkeringsplassen på hotellet den siste dagen. -Husk å “skru på hodet” før du kjører - ting går ikke på automatikk - Vi skrudde på hodet hver gang -De har satt opp betydelig flere “keep left” skilt enn tilsvarende “hold til høyre” i Norge -Hvorfor er det ikke søppelkasser på alle bensinstasjoner? -Tilrettelagt - Der de forventer at det kommer turister er det veldig tilrettelagt med stier, toaletter og skilting -Det er mye skinnegang, men nesten ikke tog -Noen km er mye lengre enn andre km -Byene trenger ikke å være så store på kartet for å finne et bra overnattingssted. Vi hadde forhåndsbooket alle overnattingssteder, Dette er trygt, men samtidig begrensende. Moteller og guesthouse fungerte bra -Grensekontroll i forhold til hva du har med deg er som på TV( fra Australia). Husk å vaske fjellsko og tursko før du pakker dem ned. Det hadde vi gjort og gikk stolte gjennom kontrollen -Neste gang skal vi stoppe i “vinland” -Folk er veldig trivelig og tar gjerne en prat. -Noen ganger er det vanskelig å skjønne hva de sier - veldig “bred” dialekt -The Tongariro Alpine Crossing var helt unikt, selv om veien ned var skikkelig lang -P120 betyr at du kan stå parkert gratis i inntil 120 minutter - parkometer er dumt, da disse ikke tar kort og vi ikke har mynter -Jetlag gikk forbausende bra - vi hadde hadde mye “alene tid” på hver våre rom , slik at reisefølget fikk sin tilpasning og jeg min -Vi vil tilbake ! Sett deg på listen hvis du finner den - NZ 2022 Takk for følget!
Det er en spesiell følelse når du midt i turen skjønner at det må gjentas... Får det nok ikke til før i januar 2022, men det gir tilsvarende mye tid til planlegge, sjekke ut ting, simulere, og ikke minst lese reisebrev fra andre som grunnlag for hva man har lyst, eller eventuelt ikke lyst til. Takk for at du "var med"
Takk for at vi får være med. Det er mye som frister i reisebrevet. Australia 2021 og tilbake til NZ 2022. God plan det Må begynne å planlegge CT inntjening
Torpedo possition som vi ble fortalt at de over 80 ikke kunne ta. Uten å avsløre min vekt er den over 80 og jeg hadde alt for stor fart i bunnen men gikk bra...
