Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Som så ofte når man er på jobbreiser med leiebilbehov så blir mer eller mindre eksotiske og spennende biler noe man bare ser på parkeringsplassen idet man skal finne sin egen leiebil – som gjerne er av typen utleieselskapene kaller «Economy».

Da jeg ankom Flesland kl 0830 om morgenen gikk turen nært sagt som vanlig til Sixt sin skranke. Flesland er i en ombyggingsperiode, og selv om skrankene er der de alltid har vært så føles det som om man går til en midlertidig del av flyplassen. Selve parkeringen av bilene befinner seg bak hotellet, noe som er en upraktisk beliggenhet der man også helst bør være litt kjent. Gutta i skranken hos Sixt er forbløffende blide og sprudlende hver eneste gang jeg er der, noe som også gir en veldig hyggelig start på dagen.

Bilen jeg fikk tildelt denne dagen er en Opel Meriva – med påskriften TURBO bakpå. Dette virker umiddelbart som en selvmotsigelse, helt til man innser at dette dreier seg om en 1,4 med 120 hk. Det første som slår meg er løsningen med dørene. Bakdørene er av selvmordstypen, og både disse og fordørene kan faktisk åpnes helt opp i 90 grader. Ingen tvil om at dette letter inn- og utstiging av bilen, og vil være hendig både for eldre og for småbarnsforeldre. Interiøret bærer også preg av praktisk innretning med mange praktiske rom og fiffige løsninger der seter og midtkonsoller kan justeres for å få mest mulig plass der det trengs. Ergonomien er helt grei å finne utav, på tross av endel knapper. Men kjære Opel, hvorfor må det på død og liv være et så fullstendig kølsvart dashbord i bilen? Det er forståelig at kundegruppen kanskje ikke interesserer seg for allverdens designkrumspring i en slik type bil, men det kan likevel være med livlig enn dette – se f.eks. på Fiat 500L. Det er riktignok ikke noe Opel er alene om.

Personlig får jeg veldig pensjonist-assosiasjoner når jeg tenker på Meriva, men ute på veien er det tydelig at Opel har forynget opplevelsen av Meriva ganske mye. Nå slår det meg mye mer som en bil for småbarnsforeldre enn pensjonister, selv om den ikke byr på noen form for sportslig kjøreopplevelse. Understellet er i seg selv kompetent nok til de aller fleste situasjoner, men fjæring og demping er lagt godt inne på den komfortable siden, og Meriva understyrer på trygt manér når den presses. Styringen er rimelig presis for biltypen, men styrefølelsen oppleves som ganske syntetisk. Det skal også nevnes at bilen stod på piggfrie vinterdekk, noe som ikke hjelper på verken grep eller styrefølelse. Bilens karakter er uansett ikke til å ta feil av, og passer fint for biltypen.

Motoren var som nevnt 1,4T på 120 hk, og motoren oppleves som harmonisk og behagelig i bruk, men den er også litt veik på lavt turtall. Frasparket blir aldri voldsomt (det blir sjelden det med 120 hk uansett), men oppover i turtallsregisteret er det et effektivt skyv. Den manuelle girkassa er presis og lettsjaltet.

Prisen på bilen var en snau tusenlapp inkludert ruteforsikring (denne koster 35,- per leiedøgn hos Sixt, og anbefales absolutt i vinterhalvåret) for en dag. Bookingen var av type CDMR («Ford Focus eller tilsvarende»), og Meriva var såvidt jeg kunne observere plassert i denne kategorien.