Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Årets sommerferie ble lagt til Torrox Costa i Spania, og ble på grunn av familieforøkelse også noe forsinket. Leiebil måtte jeg naturligvis ha, og valget denne gangen falt på Sixt. Årsaken var et rikholdig utvalg av biltyper på stasjonen på Malaga lufthavn, i tillegg til veldig konkurransedyktige priser. Når man reiser med små barn med barnevogn og alskens andre remedier, så er stasjonsvogn i en eller annen form nærmest obligatorisk, og valget falt på «BMW 3-serie eller tilsvarende» til den nette sum av 5500 kr for to uker med fri km og full forsikring. 

Leiebilskranken på flyplassen i Malaga ligger i kjelleren i terminalbygget, og det er godt skiltet fra bagasjebåndene.  Sixt-appen gir mulighet til å plukke ut en bil allerede en time før man kommer til skranken, men på grunn av heller dårlig 3G-dekning inne i terminalbygget droppet jeg å velge ut noe da vi landet. Køen foran Sixt sin skranke var ikke veldig lang, men det tok allikevel 15-20 minutter selv med 4 kundebehandlere på vakt. Da det omsider ble min tur ble jeg først tilbudt oppgradering til BMW X3 mot et lite mellomlegg, men hva skal jeg med SUV i det sørlige Spania i september? Tilbudet ble høflig avslått, og den hyggelige damen kunne meddele at jeg hadde valget mellom Audi A4 og BMW 3-serie før hun brått utbrøt: Vi har akkurat fått inn en Mercedes E-klasse – kunne jeg tenke meg den? Svaret ble jatakk ganske kjapt, og fordi jeg har Platinum-status hos Sixt var denne oppgraderingen gratis, fikk jeg vite.

Sixt har en litt omstendelig prosess med utlevering av bil i Malaga. Effektiviteten ved skranken er som nevnt ikke spesielt høy, og man blir stående en stund i kø. I denne skranken får man så en papirbekreftelse i hånda, som man må gå ut i parkeringshuset til en annen skranke med for å få nøkkelen til bilen. Det er naturligvis nyttig at det er personell fra Sixt ute i såpass store parkeringshus, men slik dette er gjort fremstår det mer som et rent sysselsettingstiltak. At dette også gjør at ting tar unødvendig lang tid gjør ikke så mye når man har to ukers ferie å ta av, men for forretningsreisende med litt strammere skjema kan dette umulig være en særlig god løsning.

Da jeg fant bilen, så viste det seg at dette var en E220 CDI med AMG-pakke, noe som innebærer en rikholdig utstyrsliste, senket «sportsunderstell» (sport er et relativt begrep når det gjelder E-klasse) og AMG-staffasje både utenpå og inni. Bilen var utstyrt med blant annet alcantara skinnseter, navigasjon, ryggekamera, glasstak, elektrisk bakluke og automatgir for å nevne noe, og med sine 11.000 km på telleren fremstod den som en nybil.

AMG-pakken bilen var utstyrt med innebærer også sportsseter, som betyr solid sidestøtte, lang sittepute og fast stopping i setet. Bagasjerommet og bakseteplass er tradisjonen tro av formiddabel størrelse, og bagasjerommet på 695 liter svelger uten videre to store kofferter og en PramPack inneholdende både vognunderstell og bag. Førerplassen er også en trivelig plass, med høy kvalitetsfølelse og logisk betjening i midtkonsollen. Imidlertid velger Mercedes å fortsette med å ha både vindusviskere og lysbetjening på samme arm på venstre side av rattet, og girspak på høyre side. Mercedes-entusiastene mener gjerne at dette er logisk bare man får satt seg inn i det, men for oss ikke-Mercedesfolk blir det rotete – og i begynnelsen prøver man gjerne å blinke med vindusviskerne og omvendt.

På veien er den tydelig at Mercedes ikke fusker i faget. AMG-understellet gir en nær perfekt balanse mellom fjæringskomfort og kjøreegenskaper, og styringen er overraskende direkte for biltypen å være. Større ujevnheter forseres med pondus, og de små og skarpe dempes overbevisende, alt uten at man noengang mister følelsen med underlaget. Bilen hadde bakdekk i dimensjonen 265/35-18, noe som passet understellet godt. Motoren er harmonisk og forholdsvis sterk på tross av bare 170 hk i en tung bil – den veier tross alt 1845 kg – og 400 NM i maksimalt dreiemoment hjelper godt til. Automatgirkassen har imidlertid enkelte punkter den har forbedringspotensiale på. Når bilen startes settes girkassa i Economy-program automatisk, og i denne innstillingen er holder den ganske lenge på høye gir og girer ganske tidlig opp – og oppleves samtidig som litt treg og gjør at E220 CDI føles veldig tung på feil måte. Dette kan imidlertid bøtes på ved å sette girkassa i sport, men da blir det litt mye av det gode ettersom den da girer nesten ustanselig. Her burde det vært et program som kunne hete «akkurat passe». Løsningen kan selvsagt være å sette den i manuell, men det føles litt meningsløst i en bil som denne. Forøvrig er selve girskiftene på sedvanlig Mercedes-vis veldig behagelige.

Det er som vanlig noen ulemper også. Bilen har som tidligere nevnt enormt med plass, men det kommer også med en ulempe, spesielt når man er i Spania. Bilen er tett på 5 meter lang, og tett på 1,9 meter bred, og dette er ikke bestandig kompatibelt med spanske parkeringshus. Det samme gjelder kombinasjonen av senket understell og lang akselavstand, det var ikke få ganger bilen skrapet nedi med buken når man skulle ned etasjeramper i de lokale parkeringshusene.

Bilen ble kjørt like over 1000 km i leieperioden, mesteparten av dette på motorveier av varierende kvalitet. Men på tross av størrelse og vekt fungerte bilen ypperlig også på svingete småveier, og dette er en forholdsvis ny egenskap for E-klasse. Ellers er det totalt sett lite å sette fingeren på, utover en ørliten detalj for oss i Norge: Den koster i testet utgave rundt 750.000 kr, og det er selvsagt veldig mye penger for de fleste av oss.