SK1477 OSL-CPH et sted på høyre side av en full SAS+ kabin. Reisen starter vel egentlig en kveld midt i friends and family salget til SAS i 2017 når en litt impulsiv bestilling av billig flytur til Beijing ble kjøpt uten så mye mål og mening. En kald Marsdag bar det derfor rett til OSL fra jobb og opp i innenriksloungen. Jeg er en av galingene som faktisk liker konseptet med dusj og treningssal og benyttet anledningen til en økt med styrketrening og litt å tygge på før en forsinket flytur på grunn av litt avising og ventetid til København for flybytte. Så forsinket at døra på SK995 klappet igjen bak meg i det jeg kom meg om bord i en ganske tom kabin. Dette var min første SAS flyvning etter å ha oppnådd noe som helst status, gikk fra null til gull og rett til diamant. Så med enkel reise planlagt la jeg inn bud på plussgrade som ble avvist. Så var det noen bekymrede timer før e-posten med CU brakte smilet tilbake på jobb i de siste hektiske dagene før avreise.
Det bringer oss rett til sete H1 og H2 henholdsvis min seng og restaurant under flyvningen. Jeg talte opp 14 passasjerer der framme og vesentlig fullere bakover gardinene noe som forklarte CU. Men hyggelig uansett av SAS og la meg spare noen bonuspoeng som kommer godt med senere i år. Det forgjettede land, etter bare en kort joggetur på Kastrup. Myk seng. Rikelig med sengetøy ombord denne gangen. Kort fortalt hadde jeg et blandet dansk svensk og ikke helt overraskende godt voksen crew med humor, smil og god service. Nå var det ikke sånn at vi slet dem ut. Flere returnerende asiater sov så servicen gikk fort og ledig. Men den var god og når maten også satt på plass både på smak og presentasjon så ble dette min beste SAS flight og en flytur som toppet det Lufthansa klarte å presentere på turene mine til SFO tidligere i år. Sesongens ingefær cocktail var overraskende god. Synes jeg. Også litt frokost etter noen timers søvn...
Hilton Beijing, ikke helt i sentrum. Høyblokkdelen der jeg rommet jeg valgte ligger er ” like gammel som meg” i følge resepsjonisten som ser ut som hun er 15. Men siden jeg nå har krysset store mengder vann fra vestkysten av USA, og dermed gått fra en dust med bare gull kort, til å være vår mest velkomne og spesielle gullkunde hos Hilton Honors i Asia blir jeg selvfølgelig oppgradert til et større rom med executive lounge tilgang. Og får hint om hvilket rom jeg skal be om på Conrad i morgen. Stor, passe eksotisk lobby med røde søyler og imitert brunt treverk. Eksklusivt uten å være det, men ikke så nedslitt at det synes. Lekkert rom. Eget toalett og garderobeskap større en det jeg har hjemme. Vann og is levert på døra, fersk frukt og en executive lounge som er flott. Får ikke lov til å hente kaffe selv. Greit til godt utvalg av mat både i executive og frokostrommet. Sjekker begge, før og etter trening. Jo da jeg er en av de som tror at 2 porsjoner med bacon går fint så lenge jeg trener litt. SUKK…...
Conrad Beijing En solid oppgradering både på rom og bygget for øvrig i forhold til Hilton, men kanskje ikke på servicesiden. Her ble det ikke noen oppgradering til rom med lounge selv om jeg rykket litt opp i etasjene for å få et rom som var klart når jeg sjekket inn og for et rom med litt mer utsikt, siden resepsjonen likte at jeg ønsket meg det. Passeringsmessig uten for mye støy men i gangavstand til Sanlitun og de gledene og sorgene utelivet der kan by på, samt potensialet for riktig god shopping og mat. Selv likte jeg rommet godt med en ganske åpen løsning som gav mulighet for både badekar og utsikt. Om frokostsalen i engelsk bibliotek / Galtvort stil er innafor eller ikke skal dyktigere interiørdesignere en jeg få si noe om. Men passeringen av hele buffeten i bokyllene var ikke min favoritt. Men for all del. Mer en god frokost, og en relativt omfattende meny å bestille fra i tillegg.
Park Plaza Wanfujing Er en gammel venn og en gang i tiden det dyreste hotellet jeg hadde mulighet til å bo et par netter på, første gang jeg var i Kina. Hoteller holder seg greit synes jeg. Rommene oppfatter jeg nok som litt mindre nå etter Conrad, men de byr egentlig på alt jeg trenger. Det kommer tilbud om lounge og executive rom eller noe sånt ved innsjekk, som faktisk var litt prutbar når jeg synes prisen var litt høy. Liten lounge men med max 5 besøkende de gangene jeg var der var det aldri trangt. Med et virus i halsen passet det meg veldig godt å ikke skulle ut i vårkulda for ofte for å finne vått og tørt et par dager. Et billigere hotell en de to forrige, og med god frokost men med enklere råvarer og mer støy. Stabens engelskkunnskaper er heller ikke på topp. Plasseringmessig er det ikke helt dumt. Så det kan anbefales for en god pris.
Kyorotours og litt om det å reise til Nord Korea ( DPRK) Altså, noen år før jeg ble kjent med dette forumet var jeg i prossess med å booke en tur sammen med en kompis til DPRK. Nå ble det aldri tur men kjennskapen til firmaet Kyoro Tours som operer fra Sanlitun i Beijing var der. Så en stund etter flybillettkjøpet og mens jeg var i gang å tenke på en ny tur til Taiwan dumpet det inn e-post fra Kyoro med tur som passet perfekt på datoer. Og vi var i gang. Som dere kan se fra nettsiden er booking osv ikke veldig mye mer komplisert en å booke en chartertur. En må igjennom en del skjema for informasjon og reisen må betales delvis i forkant. Men visum er noe en får innvilget så lenge en er meldt på en reise. Når det er sagt kan en også få sydd en egen pakke og reise som sin egen gruppe med Kyoro Tours, men du reiser alltid med firmaets og lokal guide. Å reise på egenhånd er umulig. Nå er jo de mulige konsekvensene som vist med den amerikanske studenten en god påminnelse om at dette ikke er ferien for alle. Det kommer en omfattende informasjonspakke om oppførsel og forventninger, og det er en forutsetning for å kunne reise, at en både har lest, forstått og har evne til å forholde seg til disse reglene. Du reiser inn i et land med andre regler en du er vant til. Du må kjenne dem og forholde deg til dem. Ellers kan du bli drept av myndighetene. Du er ikke fri til å gjøre som du vil, du må være villig til å følge instruksjonene du får og akseptere dem. Du har ikke friheten til å bevege deg uten følge, noe sted, og med følge er det også svært begrenset hvor du kan bevege deg. Du må akseptere å bli utsatt for propaganda som er annerledes en de propagandaen eller historiefortellingen du er vant til. Du er gjest i et land som dyrker sine ledere som guder. Vi respekt og høflighet som om du besøker en religiøs helligdom, selv om du ikke respekterer religionen. Du får oppleve og se det regimet vil vise deg. Du får sove der du får beskjed om og maten du får servert er den du kan spise. Du får ikke snakke eller interagere med noen andre en de regimet har bestemt at du får snakke med. Du får beskjed om når du kan ta bilder og hva du kan ta bilder av respekter reglene. Du kan ha med kamera mobiltelefon og pc, men ikke GPS. Du kan ha med bøker, men ikke om Korea eller religiøse bøker, eller pornografi. Alt du tar med inn, tar du med ut igjen. Du må gi regimet tilgang til alt du har av elektronikk, hvis de ber om det.
Dagen før avreise med fly til Pyongyang møttes vi som skulle dra til en briefing. En ny gjennomgang av det skriftelige materialet vi hadde fått fra før. Gruppen bestod av 26 turister fra 5 kontinenter i alderen 19-65. Med hovedvekten på europeere i 20 og 30 årene. Felles var vel at mange var single. Og på denne turen var det ingen par med, men heller venner som reiste sammen. Alle jeg pratet med var reisevante. Endel var studenter i Kina eller på lengre reiser. Og alle hadde en eller annen morbid dragning mot en spesiell opplevelse. Vi ble delt opp i 2 grupper ut fra språk slik at asiatene var i en gruppe med noen europeere som reise med japansk og engelsktalende guide. Mens jeg var i en gruppe med engelsk og spansktalende. Hver av gruppene reiste med en vestlig guide fra firmaet. I tillegg hadde hver av gruppene guider som vi møtte på flyplassen. To lokale guider fra DPRK, en mann og en kvinne. En bussjåfør og en kameramann som filmet hele reisen og solgte film siste dagen. Utover dette møtte vi lokale guider, ofte militært ansatte på severdighetene som også snakket engelsk og guidet oss rundt på sitt sted.
Hvis du lurer på hva slags type tur jeg var på, så er denne planen rimelig lik den jeg var på. Det betyr lange dager. Første morgen i Pyongyang hadde vi oppmøte kl 07. og var tilbake på hotellet etter middag etter kl 22. På grunn av dårlige veier kan transport ta tid, og en blir sliten av busser som konstant kjører over humper og hull. Ellers reiste vi rundt i en 30 seters Kinesisk standard turistbuss. Som sagt var vi to grupper som bodde på samme hotell og spiste på samme spisesteder, men på grunn av forskjellige tillvalgsmuligheter og 2 busser i transport møttes vi ikke alltid og på alle severdigheter. Dette forsterker den reelle følelsen av å være alene som turist i landet. I løpet av reisen så vi kineserer som åpenbart var på besøk i landet. Og møtte på et privat følge på 2 vestlige en av dagene, ellers var det bare oss. Det er da også estimert rundt 3000 vestlige turister i 2018. Så det er jo ikke akkurat allfarvei. For å reise i DPKR må du altså kjøpe en pakke som er all inlcusive. Og i teorien kunne en klare seg med svært lite penger utover dette. Til måltidene hadde vi 1 enhet alkohol til middagene. Mens et glass øl koster 50Euro cent. Mens en kopp kaffe på flyplassen koster 5$. Euro Dollar og Yuan er gangbar valuta. Legg merke til at vi som turister kun kan bruke penger i butikker for oss. Og at vi ikke kan handle i lokale butikker og at vi må betale i utenlands valutta. Med ett unntak, et besøk til et supermarked der vi kunne veksle til Won og handle sammen med lokalbefolkningen. Dette var et av utstillings supermarkedene med vesentlig Kinesiske varer. Men det var fint å få handlet litt inn til togreisen tilbake til Beijing.
Takk. Kom gjerne med spørsmål om det er noe jeg burde skrive om eller noen noe lurer på. @watchaddicted : det ene bildet var til deg.
De fleste mobiltelefoner og kameraer har innebygd GPS. Vil det si at man feks ikke kan ta bilde med iPhone?
Iphonen din får du med inn. Kamera med gps/wifi får du med inn. Men du setter i praksis telefonen i flightmode. Og bruker kamera. Det er eksterne GPS enheter som er forbudt.
Tusen takk for en flott reiseskildring. Det er jo nå noen på forumet som har besøkt Nord Korea. Vurderer selv en tur neste år. Ser av både dine og andres beskrivelser at det er ekstremt viktig å følge reglene. Bor selv svært mye på Hilton. Har selv både besøkt Hilton og Conrad i Beijing. Dine bilder gir virkelig lyst til nytt besøk. Er ellers svært enig i dine betraktninger om hvor mye mer enn får av fordeler når en er status kunde i Hilton ved besøk i Asia i forhold til å besøke Hilton hoteller i Europa og Usa. Årsaken er vel litt alle de kundene som oppnår gull og diamant status i USAs kun ved å ha rette bankavtaler uten å oppfylle kravene til antall netter mv. Tusen takk for at du deler PS Har veldig sansen for frokost både før og etter trening .
Second breakfast er undervurdert, og gleder meg så i måte til NZ til høsten. Tror du oppsummerer HH veldig godt. Men det er så gøy. Selv klarer jeg ikke å oppretholde status når den går ned etter neste år, så jeg blir statusløs om jeg ikke får matchet meg til noe senere. Å følge reglene ja. Og å ikke helt vite hva som er reglene, er hva som går fint, eller hva noe kan reagere på. Å bli lett paranoid, og stresset fordi du oppdager at noen har knust et glass på hotellrommet sitt men ikke sagt fra. I vårt tilfellet var det bare beskjed via resepsjonen om å betale. Men hva om.... Hva om bildet du trodde var ok men viser seg å inneholde en militærinstalasjon. ALT kan være bedømt som militært i DPRK. Det er dette stresset som er både spennende å utforske og som gjør at jeg ikke anbefaler denne ture til alle.
På avreisedagen var det felles buss til flyplassen til innsjekk. Selve flyturen av et høydepunkt og du kan lese mer om den her…..
Triumfbuen, gåtur og middag med kalde nudler. Fra flyplassen bar det rett til sentrum og sightseeing med solnedgangsbilder fra Triumfbuen. Den er selvfølgelig styggere og større en originalen. Som alt annet i DPRK, koster det penger. 5Euro eller tilsvarende i $ eller Yuan. Selveste buen, for anledningen med en moderne utgave av trolleybussene som ser ut til å være selve grunnstenen i massetransportsystemet i Pyongyang. Det er påtagelig hvordan de alltid både i og utenfor rushtid er stapp fulle ( vi snakker Beijingmetrorushtidsfulle) hele tiden og at det er lange og velorganiserte køer på stoppene. Det er tydelig at kapasitet og behov ikke matcher Arbeiderkunst? med et vellvalgt sitat. Legg merke til fraværet av privatbilisme og badmintonbanene som er i bruk på en fin vårdag. Fornøyelsesparken det er mulig å besøke på andre av gruppeturene. Siluetten av et nyere bydistrikt, som skal være tilegnet forskere og lærere, skal vi tro guidene. Landets mest kjente bygg. Som fremdeles bare er et tomt skall. Som jeg skrev i noen innlegg over, i teorien kan du klare deg uten noe særlig penger. I praksis, er det bare å betale for det som koster . Det er verdt det. Ved siden av ligger fornøyelseslpark. En av de store stadion områdene og en av de eldre hovedgatene. Eller en paradegate. Som det er mange av i byen. En improvisert gåtur i byen ja. Så sent at de fleste andre har gått hjem, tett fult av nervøse guider og med korte stopp foran imponerende opplyste bygninger. Ikke helt ulikt enhvert hovedstad altså.
Middag første dag bestod av en lokal Pyongyang spesialitet. Kalde nudler i buljong som kom etter en lang rekke av forretter. Selv likte jeg de kalde nudlene veldig godt, men det var delte meninger på bordet. Det alle var enige om var at maten, som selvfølgelig var bare til oss. Generelt var god. Restauratene er ellers helt tomme. Det er bare oss og ingen andre der. Om de er lukket ned til hverdags? Vet ikke. Grei service, med noen få servitører som snakker noe engelsk. Men la ikke noe bli lurt. Dette er mat for overklassen i landet og for turister. Dette er ikke noe sted den vanlige befolkningen kan eller har råd til å besøke. Kimchii, nasjonal rett? i Korea. Nei, det ble ikke servert melk og dumplings, men den tradisjonelle drikken makgeolli, lett søtlig og litt emmen og ganske god. Også selveste hovedretten da. Kalde klebrige seige bokhvetenudler med topping.
The Sosan Hotel – et hotell med sport som tema. Beliggende i Pyongyang’s Sports Village Vi bodde i hotellet i 3 av 4 netter. Som et helt greit middelklasse "chinese style" hotell i Kina. Tomt. 34 etasjer der 4 er i bruk de andre er delvis tomme uten innredning eller helt mørke og kalde. Det er kun de områdene som er i bruk som er oppvarmet. Det er oss, 25 vestlige og rundt 10 lokale eller kinesere et par av dagene i hele hotellet. Varmt vann hele døgnet, og rent og pent men slitt, selv om det er et nytt hotell. Ps, knuser du et glass koster det penger. 1,45$ for et melkeglass stive 10$ for et vinglass som er en gjennomsnittlig månedslønn for en lokal ansatt. Frokostsalen hadde vi altså for oss selv. En av dagene kom det noen få kinesere når vi var på vei ut. Det var strengt 1 kopp kaffe per gjest. Som ble blandet fra en porsjonspose med pulverkaffe, ellers var det juice og flere typer te tilgjengelig. Det var stort sett egg og noe kjøtt eller fisk tilgjengelig, ellers var det variasjoner av forett / smårettene vi fikk til middagene som var på menyen. Hotellet hadde bar, med vestlig sprit og billige priser. I den grad at det var helt greit å kjøpe en helflaske med Japansk sprit for å ha noe å by på. Morgendisen og utsikten fra hotellet. Strategisk plassert i et område med store og tomme sportsanlegg. Strategisk plasser så vi slipper å " plage " lokalbefolkningen med vår tilstedeværelse.
