Plutselig var det en realitet. Jeg skulle en svipptur til Boston for å lage litt kontor, og gode råd var dyre. Eller... Gode seter var dyre. De fleste skulle ha 20-25 lapper for å fly man-tors til Junaiten i business. Det var da jeg sjekket ebookers.com, og plutselig fant en gjennomgående billett med BA t/r Oslo-London, men så med Virgin Atlantic London-Boston i Upper Class. Tilbake var det Delte BusinessFirst Boston-London. Selv om elefanten min ble dritsur, var jeg ikke sen om å booke. Det bare måtte prøves. Siden det ikke er skrevet om noen av disse to selskapene (i biz) her på berget før så tenkte jeg å forsøke å rable ned en rapport. Turen til London med BA var grei, og setene er beskrevet i egen tråd. Men eventyret begynte ved ankomst London. Det var nemlig tid for The Virgin Clubhouse. Jeg hadde hørt at det var bra, men dæven. Det er akkurat så cool, som det går an å lage en lounge. I det jeg entret skjønte jeg bare at dette var noe for meg. "Pants down, baby - here comes The Fritz" Loungen er bittelitt kukete å finne, for det er ikke helt skiltet, og jeg holdt på å rause ut en nødutgang da jeg ble "plukket opp" av en sikkerhetsvakt som lurte på hvor i huleste jeg skulle. Loungen er passe stor. Ikke så stor som de største BA Galleries loungene på T5. Men dæven så kul, og så utrolig anderledes mennesker som er her. Det er veldig få av den typiske landeveisjegeren med triple Tumivesker, bollemage (ingenting galt med det - disclaimer), litt sliten dress og barbente ben på puffen. Her var søte jenter i lilla kjoler og rosa høyhelte sko. Her var hanekam og Ole Brum. Jeg ser rundt meg nå og finner ingen i dress. Meg selv inkludert, men så har jeg bare dress i min egen begravelse pluss et par andre anledninger. Det er ikke self service, men derimot mange små stasjoner med ulike ting. Som for eksempel en carving station for pølser, gravlaks og oster... Og kvaliteten på dette var skikkelig, skikkelig bra. Det var også en egen restaurant med al a carte servering, og over hele loungen løper det servitriser i røde og hvite dresser. Er glasset ditt tomt, er de der på null-komma-svisj. Foretrekker du bestille i baren, så er den lang og velbetjent. Typisk amerikansk sportsbar. Alt mens du selv sitter i din lille Eames Lounge Chair og nibler litt cab og småflesk. Eller kanskje slår et slag pool? Nåååh... Kanskje heller en film eller litt cricket? Nå har jo ikke Virgin turen begynt enda, men altså... Loungen her på Heathrow er kanskje ikke den absolutt beste i verden. Men jeg må innrømme at av alle jeg har vært på er det den absolutt kuleste. VS11 til Boston venter.
Ser kanonbra ut! Men hva sier elefanten - er han fortsatt i skjul i frykt for å dumpe borti "The Bearded One"?
Han rives opp av indre smerter. Samvittigheten og lojaliteten til BA gjør at han vil holde seg i bagen sin. Men når det stadig kommer servitriser og spør om han ikke vil ha is, så må han til slutt gi opp. Lojalitet er en ting. Is er noe helt annet. Nå spinner han bare rundt her inne og veiver med armene og har tidenes sukkersjokk.
Hadde det ikke vært for at jeg var så fornøyd med den jobben jeg har, hadde jeg stått på døra hos Skjeggen og annonsert min fortreffelighet. Så nylig at de søker stasjonssjef her i ATL før oppstarten i oktober. Skulle man påbegynt flyselskap nummer 8, måtte Virgin vært tingen. Kommer muligens til å teste jævelskapen første uka de er her, men siden jeg skal til Budapest, blir det kanskje litt vel klønete.
Åj åj åj... Skulle gjerne sittet her og skrevet ferdig trip-report fra Virgin. Men de hadde bar ombord. De hadde hyggelig crew. Og så kom det ei jente og satte seg sammen med dinosaurusen sin - Richard. Han og Fnate ble kompiser. Alle senere detaljer husker jeg ikke, bortsett fra at det måtte teknikere til etter landing, og setene måtte skrues fra hverandre for å finne igjen telefoner og ymse. Alt frem til dette er fyldig dokumentert og kommer forhåpentligvis imorgen. Nå er det Mac&Cheese på Hilton Boston Airport. God natt.
Ok, så har det vært en bra intenst dag her idag. Forsov meg og måtte storme avgårde til Avis for å hente leiebil og kjøre til Springfield. I flg ryktene er det en Springfield i samtlige 52 stater. Min Springfield er i Massachussets, og der er jeg trygt innlosjert på Marriott. Digresjon: Iflg kollegaer lå dette hotellet "in the hood" og de var smånervøse siden jeg ikke hadde pistol. Vel, det var nok noe overdrevet. Det var ikke gitter foran noen vinduer, og langt fra murstein foran vinduene. Om du bare er ørlite street-smart, så er dette ting å se etter. Downtown Springfield var helt ok. Anyway - flyturen ja. Jeg har halvparten av bildene slengt inn på feil telefon, så her kommer den første halvparten. Nemlig flyet. Som nevnt valgte jeg denne flighten pga pris. Jeg får ikke samlet noen brukanes poeng, men BA og United skulle ha 23-27.000 for turen. Ebookers skulle ha drøyt 15.000 i business. Plutselig ble Delta og Virgin et veldig ok valg. Flight: Virgin Atlantic VS11 Rute: London - Boston Sete: 3K... som så ble byttet til 2A for at en familie skulle få sitte sammen (mitt eget forslag) Flytype: Airbus A330-200 Umiddelbar reaksjon: Hollibong! Kjærringa som skal fly oss till Boston heter intet ringere en "Uptown Girl". De som ikke kjenner god gammel pop-historie kan ta seg en bolle. Bare navnet vitner om coolnessen i Virgin. Virgin har innredet alle baljene sine med skikkelig bar bak business class (som så klart heter Upper Class). De har mood lighting, de har neonlys, rosa detaljer, starlights... Alt mulig. Når crewet kunne fortelle at balja var 2 år gammel holdt jeg på å ramle ut av stolen. Hvem i huleste customizer ei helt ny balje på den måten? En helt syk fyr, og jeg liker det. Kort sagt - "han skjeggete". Jeg var førstemann inn i Upper Class og response til crewet var - "Yeeeaaayyy, finally we get something to do!" - og de sa det med et bredt smil. En god start. Kabinen er her sett bakfra. Man tror det foran der er gardiner. Det er det ikke. Det er plastikkvegger med stjernehimmel i): Seatingen er vel egentlig 1-1-1-1 og det er ingen skikkelige par-seter. Alle er nokså private, men ikke ekstremt private. Her sett forfra. De er ikke ekstremt brede og heller ikke så private som BA sine. Men det er en god kombinasjon av privatliv og en veldig åpen og luftig kabin. Dog skal det sies at du sitter bra tight. Her er 4K sett forfra Noe som virkelig trekker ned er at det ikke er noen steder å legge personlige artikler. Absolutt ingen. Seter er skviset sammen og reslutatet er for min del at det, etter landing, måtte ventes på teknikere som kunne skru fra hverandre setet for å hente alt som hadde rullet ut av lommene mine. Men mer om det senere. Jeg var så langt lykkelige uvitende... ... og tyggende på litt Lanson Starten var bra og det var definitivt fremdeles a bloody cool airline.
Har jeg rett i at man tenker dette etter man har flydd Virgin Atlantic UC - "Dette var sykt kult, men ikke noe jeg vil gjøre hver gang"? Loungen og baren ser råflott ut, mer skeptisk til setene. Gleder meg til fortsettelsen!
Det er så spot-on som man får det, kompis! Nå var setene helt fantastiske å ligge i. Det var som First Class senger (bortsett fra bredden). Men man bytter ikke Club World i dette på permanent basis. Skulle jeg imponert en utkåret jomfru, derimot - da hadde jeg slept henne ombord her. Ferdig snakka. Hadde slått første klasse ned i støvla.
Jepp... Da var vi kommet oss opp i lufta. Selv er jeg fortsatt trygt på bakken, men ute av landsbygda og inne på Hotel Marlow i Cambridge. Mentalt derimot... da synker jeg inn igjen i jomfrua, og vi er oppe i luften. Vi fikk utdelt menyer før take-off, og bestilte også maten før take-off. Legg merke til at det kun er en servering på Virgin, på såpass korte flighter. Det synes jeg egentlig er litt ok. Det er bare mas med to fulle runder på en 7 timers flight. Først kom de rundt med en bolle skikkelig godt potetgull. Det var faktisk hysterisk godt. Så innmari godt at jeg brøt alle interne regler for slanking og bare høvlet innpå. De glade rødkledde kom raskt med mer, samt en GT til å skylde skammen ned med. Ingenting ble servert på vogn. Alt var individuell servering og de kom slepende med brett, som kelnere, og blandet skikkelige drinker i galley. Jeg syntes det var skikkelig bra. Det blir også individuelt, siden noen spiser og drikker fortere enn andre. Før maten kom det også duker og slikt, pluss disse to røverne. De passet på at man spiste opp alt, og at alle avvik ble rapportert til høyere hold. For de som er superobservante så vil de trekke litt Delta-kjensel på brødbrettet til venstre. Delta har kjøpt seg rimelig kraftig opp i Virgin, så det er vel ikke helt tilfeldig. Til middag begynte jeg med suppe. Det var en feit kremet suppe med brillefin konsistens, men den var bittelitt fattig på smak. Men helt ok. Supper er egentlig alltid en god ide på fly. Etter suppa kom hovedretten som var Japansk ris med frityrstek kylling. Mæææh... Fått bedre på Esso'n på Lillestrøm. Men helt greit. Nå er jo jeg en skikkelig "sweet-tooth", men høydaren kom faktisk først til dessert. Det var Key Lime pie og is. Det var dødsdigg. Hva slags viner og sånt det var husker jeg ikke helt, men den var primært rød. Kvaliteten på maten var nok jevngod med BA Club World. Presentasjonen og serveringen, derimot, var i en helt annen klasse. Det som imponerer med Virgin er at det virkelig forsøkes å gi en helt SMASHING opplevelse. Og av gamle legacy carriers så skjer det nesten aldri lenger. Jeg er jo BA fanboy, men det har med at produktet bare passer meg: "Få meg gladbrisen, få meg mett, la meg være i fred for alt og alle og så sover jeg til vi lander". Det her er liksom noe helt annet. Dette er ei sjappe som forsøker å lage flyturen - reisen - til en opplevelse alle skal huske. Etter maten var jeg egentlig trøtt og spurte om de kunne re opp det ledige nabosetet til seng. Du må nemlig brette ned seteryggen og virkelig mekke til seng. Men så er sengen til gjengjeld ekstremt myk og de legger på hvite madrasser, har hvite puter og skikkelige dyner. Dette matcher nesten hvilken som helst First Class. Ihvertfall om du er slank. Senga var dødsdigg å ligge i (tror jeg), men jeg fikk innfallet at jeg tross alt måtte ut i baren en tur først. De har skikkelig bar, med barstoler og greier. Crewet koste seg og selv de var imponerte. Balja, en A330-200, ble tatt inn pga forsinkelser på Dreamlinere. Denne var bare et par år gammel, men var allikevel custominnredet på en måte som ville fått bønnetellerne i SAS til å svelge skoene sine hele. Jeg er helt målløs over alle greiene de har gjort. Et digert område som bare er en forbaska bar. Manglet bare pianospilleren. Stemningen med crewet var høy og det tiltrakk seg flere. Det ble kort og godt fest. Etter en liten stund kom en dame slepende med tøydinosauren sin, og da var løpet kjørt. Jeg hentet selvfølgelige Fnate og disse to hadde fest i fruktfatet. Under en høytidelig sermoni ble dinosauren døpt til RICHARD av crewet. Etter denne festen var Fnate helt kjørt. Det var også Pappa. Jeg har en mistanke om at jeg festet hardest, noe som faktisk er relativt uvanlig, men som kom for dagen etter ankomst. Fnat og far tasset til slutt inn i sengen og la seg. I nattens mulm og mørke trillet alle løsøre ned i sengen. Riktig godt ned i sengen. Faktisk så godt ned i sengen at ingen fant det. Og relativt rød i knollen måtte jeg stå, etter landing, og vente på at tekniker skulle komme ombord og skru fra hverandre setet. Men iPhone og nøkler kom da så smått til rette. Man skjønner man har gjort inntrykk når du til slutt står i immigration køen og alle flirer når de går forbi deg, mens andre kommer og hilser. Joda. Virgin var en HELT anderledes opplevelse og jeg er skikkelig glad for at det finnes sånne selskap. Jeg håper at ikke Delta får lov å ødelegge og lage "flyselskap" av det. Ville jeg byttet ut Club World til dette for hverdagsreisene mine? Nei. Til det er det for sært. Men som spesialsuppebolletur er det helt strålende. I morgen går turen hjem med Delta BusinessFirst
Herlig lesning! Fløy med Virgin første gang i -99, LHR til MIA, sammen med den gang relativt små barn. Selv i monkey-class var det stas. Flyet den gang (en 747 ettellerannet) het Tubular Belle. Elsker de navnegreiene Og synes skjeggemannen er en bra fyr!
Etter noen fjonge dager i byen det finnes minst et par-og-femti stykker av i Junaiten, Springfield, skulle jeg tilbake til Norge. Siste natten ble tilbrakt på et innmari flott hotell i Cambridge, som het The Marlowe. Om noen av dere skal til de kanter så er det absolutt å anbefale. Anyway, flighten hjem var med Delta og BusinessFirst over til London. Det er en kort flight, bare 6 timer, og den landet kl 05:55 om morgenen i London. I Oslo var det noe usedvanlig vakkert som ventet, så jeg var stålsatt på å være uthvilt. Helt stålsatt. Med avgang 18:40 var gode råd dyre, for å få sove raskt etter boarding. Så det bar bort til baren i Delta kantina. Der stod en veteran. Han har jobbet der LENGE. Sånt synes bare. Jeg la ut for han om problemstillingen, og han forstod problemstillingen med det samme. - "I would recommend a strong Jack&Ginger" - "Hit me baby!" Den smakte ingenting utover Ingefær øl, noe jeg også tror var meningen. Så den gled ned som bare rakker'n. - "One more!" Loungen var nitrist. Jeg så ikke en gang på maten. Men det så ut som suppe. Det var bare et "tannlegekontor" som var fyllt til randen av stoler. Men etter som J&G'ene gled ned, jeg satt og tenkte på alle de fine tingene i livet så ble det ikke så galt. Faktisk ble det ganske så bra. Jeg husker at akkurat her tok jeg bilde og noterte i notisblokka på telefonen min - "FY FAEN DU ER DEN HELDIGSTE OG KULESTE FYREN I HELE VERDEN" - det er ikke noe jeg finner på: Det var mye Jack oppi hatten og Rudimental - Free på repeat på Kef høreteleklaffene. Livet smilte, og det var straks boarding... Disclaimer: Jeg går altså ikke normalt rundt og tenker at jeg er den kuleste i hele verden. Men noen ganger... Bare noen ganger.... Når stjernene står synkront og alt er rett.... Da tror jeg alle er så coole at lys tenner seg når du går forbi. Dette var en sånn gang.
Men smilet skulle raskt dovne. For noen som ikke smilte var crewet på Delta. Flight: Delta DL0186 Rute: Boston - London Sete: 5K Flytype: Boeing 767-400 Umiddelbar reaksjon: Here comes the enemy Jeg har faktisk aldri opplevd et surere crew. Det vil si, de smilte til hverandre i galley, men straks de snudde ut mot passasjerene var det som om et mørkt slør fallt over dem. Det gjaldt samtlige. De smilte ikke en eneste gang, eller sa "hei" til noen så lenge jeg var våken. Nok om det - ting skjer som regel ikke uten grunn. Behandler man folk som aper, så blir de aper - er min ledelsesfilosofi. Slik så kabinen ut "von hinten" Seatingen er 1-2-1, og sånn sideveis er den faktisk veldig privat. Det som irriterer meg litt er at seteryggene er så lave. Det er nok en vanesak, for kabinene blir jo innmari luftig. Men du ser liksom hva personen foran deg har på TV'en. Det er ganske lavt faktisk. Det var litt uvant. Her er setet mitt sett fra siden: Og her sett fra sitteposisjon Ut av vinduet kunne man se noe som interesserer en to forummedlemmer. En pga flyet. En annen pga merkelappene på flyet: Alt i alt var jeg klar for tur. Veldig klar for tur. Jeg hadde til og med fikset meg den korrekte hatten. Alt var klart og stjernene stod linet. Vi tok av. Det bråket noe infernalsk i forhold til andre fly, og snart var det tid for mat og GT. Jeg tok ikke et fullt måltid. Clouet her var bare å bli animert nok til å sovne, samt mett nok til å beholde blodsukkeret. For blodsukker bør man ha når man flyr med dette crewet. Maten var imidlertid veldig bra. Det var veldig god forrett med noe rekespydaktige greier. Til det drakk jeg GT Til mellomrett var det kål. Den husker jeg at også var innmari god. Til den drakk jeg champagne. Egentlig hadde jeg bestilt biff til hovedrett også, men jeg merket at "akkurat nå kan jeg sove". Så jeg sa til crewet at jeg stod over hovedretten. De så ut til å bli svært lettet, og ryddet raskt bordet. Jeg la ut senga. La på sengetøyet og strakk meg ut. Delta har veldig bra sengetøy, samt en sånn madrassting. Jeg synes det er utrolig mye bedre enn f.eks BA. Men også bedre enn SAS. Det blir en skikkelig seng, liksom. Det er noe av det jeg liker i F, normalt. Men hos Delta og Virgin får du det i business. Det er skikkelig gull Jeg var klar for å slumre. Strislumre, og med et bredt smil rundt munnen. Lysene hadde fremdeles ikke sluttet å tennes rundt meg. (og jada. Det var Rudimental igjen) "I drink a little more than recommended. This world ain't exactly what my heart expected. Tryin' to find my way, some way oh I oh I... Oooh Ce'st la vie. Maybe something's wrong with me. But hooooome at least. I am free" Utsikten var det siste jeg sjekket før jeg sovna. PLING PLING!!! - "Hva i h....???" Jeg våknet til slutt av råplinging før landing. Det var bare å hive seg rundt og slenge sengetøyet opp i hylla før vi deiset ned på Heathrow. Normalen min er å vokne til: - "Ladies and gentlemen, this is your Captain speaking. We are just passing Cardiff and will soon start Our final apporach in to London Heathrow Terminal 5. We expect to be landing in about 40 minutes. The fasten seatbelt signs will be turned on in about 20 minutes, and after that time the restrooms will no longer be available. I want to thank you all for making this flight With British Airways...bla bla bla" Jepp, jeg har gjort dette et par ganger. Men her var det bare pling - båing - lande. Men selvfølgelig mulig at jeg har misset noe, som for eksempel frokost. Jeg var i hvert fall helt uthvilt og klar som en strikk for dagens begivenheter. Forresten, her er menyen for dem som liker slikt Det eneste som gjenstod var å rekke connection med BA på terminal 5. Delta lander på Terminal 3...
Sååååå... Da kommer siste, og relativt korte del. Det er begrenset hvor mange BA Club Europe rapporter som kan sendes. Men altså... Schedulert landing på DL0186 er altså ikke 05:55, men 06:25. Når alt kom til alt var vi ved gate 06:15. Jeg skulle videre med BA762 til Oslo kl 07:55. Jeg var sulten som et bybud, og luktet ikke slik jeg hadde planlagt ved ankomst Oslo. Men her måtte det prioriteres. Jeg var en liten kødd, og kom meg først ut og først frem og alt mulig. Jeg skulle jo connecte fra Terminal 3 til Terminal 5, igjennom ny Security og alt på nokså kort tid. Men siden jeg var ganske god på å være kødd kom jeg ut i T5 med ganske god tid. Jeg var airside (er det ikke det det heter etter Security?) kl 07:15. 40 minutter til avgang, hvilket betyr 10 minutter i kantina. Jeg ville rekke enten: a) Dusj. Komme frem vakker men sur b) Mat. Komme frem illeluktende og blid. Jeg valgte B. Noe som så klart var et komplett idiotisk valg ettersom det jo er masse mat på flyet. Men hvor lur er man tidlig om morran? For min del er svaret - ikke veldig. Så jeg gomlet i meg kjeks og kaffe med begge hender i kantina. Så sikkert ut som gutta som ble reddet ut av Tyskland i 45. Så var det boarding på BA Flight: BA762 Rute: London - Oslo Sete: 1A Flytype: Airbus A319 Umiddelbar reaksjon: Honeeeeeyyyy, I'm hoooooome. Ganske lett belegg på denne flighten, og som vanlig hadde de holdt hele seterekken min ledig. Jeg vet ikke, men det skjer svært ofte. Jeg sitter nesten alltid på 1F, og svært ofte er hele rad 1 tom. 1D-F er nesten alltid tom. Nå hadde et par booket 1D/F før jeg valgte sete. Men jeg hadde 1A-C. Denne gangen var det det gamle interiøret Men det er jo comfy som tusan det altså. Og så rette blikket forover: Hei hei!!!! Dette var selvfølgelig Mixed Fleet crew og Cabin Service Manager kom bort og håndhilste rett etter avgang. Han var et fenomenalt eksempel på crew. Han elsket jobben sin og tiltalte med navn under hele flighten. Noen misliker dette. Men jeg kan bare innrømme at jeg liker det. Jeg elsker å se profesjonalitet. Jeg jobber med kundeservice og trening av sånne selv, og når jeg ser yrkesstolthet og offensivt positiv adferd som dette så blir jeg bare så varm innvendig. Utrolig fett. Ganske snart kom det mat på bordet. Som vanlig veldig god ut fra London. Ut fra Oslo er den i beste fall tvilsom. Etter å ha gaflet i meg denne - ikke uten et snev av dårlig samvittighet (jeg driver 40-års krise trimming) - bretter jeg meg ut for å sove. Etter noe tid vokner jeg og myser ut av øyemaska. Der stirrer og smiler det en ENORM fyr i rød trøye tilbake fra 1C. Han var ikke der da jeg krøllet meg sammen i setet. - "WTF??????" - tenker jeg, men bestemmer meg for å bare lukke øynene og satse på at det er en drøm. Jeg vokner igjen til at det plinger for landing på Gardermoen. "drømmemannen" min er ikke der, og jeg tar meg selv i å fundere på om det muligens faktisk var en drøm. Han er i hvert fall ikke i 1C lenger. Det var det. Landing på Gardermoen. Lysene begynte tennes rundt meg igjen. Om du leser denne setningen er du jaggu sta, og holder ut med mye vås. Men takk skal du jaggu meg ha.
