Skal vi tro e-posthistorikken min så må det ha kommet en varsling fra Flyertalk en gang på kvelden 1 September i i fjor. Jeg mener også at salget eller det som ble fremstilt som en mulig feilprising hos Lufthansa gruppen ble nevnt her på forum. Uansett: Jeg var på jobb og det var gode priser og få på noen få avganger med Lufthansa, Swiss og Austrian til vestkysten av USA. Uten å ha helt oversikt over jobb og fri fant jeg to helger med mulighet for fri og LH billetter med greie reisetider og en fornuftig pris. Drøye 8K var fristende, selv om det ikke ble LH gruppens beste kabiner fikk jeg booket. Nye oppdateringer på Flyertalk om at folk ikke lengre fikk igjennom bookingene sine gjorde at jeg trykket på knappen og fikk e-post respons tilbake, sammen med et stort smil. Som nevnt ble det to identiske turer i forhold til rute og fly. Denne, den første turen blir forhåpentligvis godt beskrevet, i det jeg tror er mitt reisebrev nummer fem i rekken og blir byferie i San Fransisco. Neste tur blir etter planen i skrivende stund leiebiltur, sør-vestover i California mot Death Valley. Med fornuftige flytider håper og tror jeg i skrivende stund at selv en kort helgetur kan ble overlevbar. Formiddagsflyet fra OSL, med en fryktelig lang ettermiddag som starter ved tretiden i München og lander ca kl 19 lokal til i San Fransisco. Spenningsmomentet ligger i søvnkvalitet i en stor og åpen kabin. På vei østover er det for øvrig fullt. Seteutvalget når jeg sjekket inn bestod av ett ledig sete plassert mitt i kabinen. Så jeg er glad og lykkelig for ikke å ha blitt flyttet og med sete valgt ved bestilling så langt. Hjemover får jeg kveldsflyet tilbake til München og så to korte hopp via Frankfurt før planen er en av de siste flybussene hjem fra OSL på kvelden. Flybussen kom for en gang skyld akkurat til tid, og gled inn på busstoppet i det jeg ankom. Først en kaffe i kaffebaren på innenriks hos hun smilende og dyktige skiftlederen som har litt flere karibiske gener en snittet, og så et glass bobler i gullstua. Ingen store forandringer som jeg kan se i verken service eller servering.
LH2453 OSL-MUC A320-200, 1A buklhead Lufthansa har som kjent seatblock. Og første rad ble åpnet før innsjekk så jeg kunne flytte meg framover til et vindussete. Beinplassen er jo begrenset men det er noe cm mer å strekke seg på her en hos for eksempel TP. 6/12 seter på de tre radene foran forhenget i dag, og ikke helt fullt bakover. Et blandet kvinnelige crew, som snakker så raskt tysk at det jeg trodde var et for meg forståelig språk høres ut som dotrakhi. Flight deck hadde også behov for å vise tysk punklighet. Med take-off fra sør var det ikke antydning til bremsing menn fullt drag fra siste sving inn på rullebanen. Med helium på tankene spratt vi til værs i god tid før i kom tilbake til terminalbygget og dro mot øst før rullebanen hadde forsvunnet under oss. ( Det føltes i hvert fall sånn). Sekunder spart er som kjent sekunder tjent på det jeg tipper er et tetter luftrom når vi nærmer oss München om knappe to timer. Så da sitter jeg her og lurer på hva mer jeg burde kommentere og venter på dagens første tysk leksjon og litt godt og spise og drikke til lunsj. Lunsjen fikk jeg for øvrig rett i hånda. Før vi var oppe og skiltene var av kom en stille med smilende ung dame med dette brettet med surf&turf og noe som ser ut som en pizzasnurre, men som er et rundstykke. Metallbestikk og porselen. Og en litt bortgjemt sjokoladestickdings av edelfullmelk. Under to spretne scampi lå det sesamkrydret gulrotsalat. Mens det møre og rosa oksekjøttet hadde fløtesaus. Et kulturelt sammensurium sammen med en alt for søt hvitvin som straks skal byttes i en øl. Warsteiner matchet rett og slett mye bedre i min gane. Så: Japansk/Vietnamesiske reker. Engelsk oksekjøtt. Italiensk pizzabrød. Tysk øl Sveitsisk sjokolade og hvis jeg drar den litt ut en skandinavisk felleversjon av tilslørte bondepiker til dessert. Hvis nå bare kaffen er tynn nok kan jeg kalle den amerikansk. Desserten viste seg å være en lett yoghurtkrem med noe generisk røde bær saus og søte brødsmuler. Godt faktisk. Men kaffen lot vente på seg. Skal jeg være norsk og vente? Eller kreve min rett? Grei kaffe, men så trendy servert i tumbler uten hank at jeg får lov til å brenne fingrene mine mot et Lufthansa emblem. Jeg tipper LH sparer noen tusen kopper i året på hanker som ikke knekker. Spørsmålet er hvor mange som blir stjålet fordi koppene er et praktisk lite minne.
God start, en liten kommentar fra en fyr som er godt over snittet interessert i kaffe, Lufthansa har opp i gjennom årene servert Columbiansk Kaffe som har vært god. Når det gjelder Anerikansk kaffe er det 2 verdener - det du antyder er det tynne skvipet som er brygget på brune fargestifter og serveres i bøttevis i kjede resturanter som Denny’s og lignende og som 100% i stil med de kulinariske opplevelsene der. Den andre delen er den rike kaffe kulturen som finnes her borte, Stumptown i Portland Oregon, Peet’s i San Francisco og masse mikrobrennerier - her ute på vår lille øy 24.000 innbyggere - har vi 4 kaffe brennerier ! På samme måte som det finnes Yellow Beer (Budweiser etc.) har vi også virkelig godt øl, og mye veldig lokalt,
Lufthansa Senator Lounge MUC terminal 2 satellitt. Her ligger det lounge i både tredje og fjerde etasje og etter spørsmål ble jeg sendt en etasje opp. I følge resepsjonen pusset de opp nede og det var normal flere folk der. Oppe fant jeg det jeg har skjønt er en ganske generisk LH lounge. De ser like ut og har omtrent det samme å by på. Denne hadde dårlig utvalg av gin, men noen typer tonic til utprøving i baren, så da ble det noen runder med litt prøvesmaking selvfølgelig. Saltkringlene var salte og både sprø og seige på de riktige stedene og en liten bit med thai kylling passet godt med en hvit og ufiltrert øl. Oppholdets overraskelse var en myk risdessert med dolcheleche aktig saus og en tam espresso. Det var ikke alt for fullt og det ble ryddet og servert både raskt og effektivt. Når jeg sammenlikner med TAP sin flagship lounge i Lisboa så blir TAP slått ned i støvlene. På alle punkter egentlig. Mat, service helhetlig design og evnen til å skape ryddig effektig og personlig atmosfære. Men litt sterilt er det.
LH458 MUC-SFO A340-600, 3K(E) bulkhead Liten EDIT der. Tyskere er i overkant høflige, kanskje særlig i München? De sto pent på rad helt uten sperrebånd og alt mulig. I og med at ingen der framme i køen begynte å gå når ombordstigningen ble annonsert kom en ensom nordmann tassende og fikk gleden av å se og nesten berøre 1.klasse kabinen før jeg måtte smette rett bak den tynne men akk så viktige skilleveggen som førstemann inn i en stor og åpen C kabin. Det som så ut som et ungt crew tok i mot med et smil. Smil var det også å få av purser og andre kabinledere senere på turen, men da var det mer grått, men stadig like velfrisert hår å se. Jakken kom i skapet og en ekstra pute kom fort fram etter forespørsel. En pute som kommer til å gjøre min søvn vesentlig bedre, tror jeg. Fikk til og med hjelp til en selfie uten selfiestang i nesten tom kabin. Full kabin var imidlertid ventet, og i følge frøken C. Hüppner er det stort sett fullt hver dag på ruten til SFO. Hun kan navnet mitt, og er bedre en gjennomsnittet på uttale av et etternavn som klinger fremmed på de fleste sråk også. Sprudlene og menyer kommer før vi er klar til å komme oss i luften. Som skrivende til et forum fullt av Champagne fettishister kan jeg bare si at jo da, Jaquarts Brut Cuvee er ikke så dum og mange hakk bedre en billigboblene SAS har på OSL. Men, jeg må nok en gardin lengre frem før jeg blir imponert over Champagne. Så til alle dere er ute som bare venter på å få tømme lageret hos LH. Ta meg med som reisekompanjong, jeg blir med å skåle og smake på alle typer ombord hvis dere lover å tømme resten av flaskene. Lurer litt på om det finnes noen tøfler rundt forbi jeg? Har funnet vann og anemity sett og hodetelefoner. Men ingen LH tøfler. Kaptein Klaus ønsker velkommen, på et litt roligere og mer forståelig tysk denne gangen. Vi skal over Nürenberg og Hamburg i det som skal være fantastisk flyvær på vei vestover på denne lange lange dagflyvningen. Den tidligere nevnte og stadig smilende og vennlige Hüppner om skal passe på meg i dag tar opp bestilling på forretter og drikke før maten, men det tar 50 minutter før det kommer en god, og passe sterk Bloody Mary og kalde salte mandler. Den unge damen innrømmer at hun vanligvis blander sterke drinker så hun er glad for mitt vanlige hint om at den ikke behøver å være 50/50. I stedet foreslår hun en til før forretten, en skikkelig god ide! Tunfisken er ikke av den fete sorten som Japanerne har skjønt at smaker godt, men av den magre typen vi får på norsk sushi. Den er godt krydret og myke udon nudler med grønt og sesam smaker overraskende godt. Den er også vakkert presentert med en sesamkrem i bunnen og rikelig med fersk og knasende vårløk. Rieslingen fra fra Weingut Guntrum er Tysk, fra et ukjent distrikt for min del og har litt for lite syre og for mye sødme til å matche fisk og grønt, synes jeg. Som sagt, det er full kabin og vennlig service. Men dette kommer til å ta litt tid. Men hva gjør vel det? Utenfor blir det sakte mørkt og på skjermen snurrer film. Setet mitt i hjørnet av den fremste kabinen går egentlig overraskende mye privatliv. Og min trofaste Sonys demper de kulturelt korrekte smattelydene nabosetekineseren lager når nudlene skal slurpes. Mine referansepunkter er TP sitt tronsete og SQ sine vindusseter sammen med TK sine 2-2-2 seter. Det er klart det er forskjell. Både i opplevd og objektiv plass. Setet har greie instillingsmuligheter, men jeg tror at det kommer til å bli trangt å ligge på ryggen og litt for trangt til bena i fotbrønnen. Ellers savner jeg litt lagringsplass og ender opp med å legge noen ting oppe på skjermene som på bulkhead har flatt topp med skuff til magasiner til distribusjon. Under fotbrønnen/ Ottomanen er det så vidt plass til min sko, og i det ende rommet jeg finner ligger vann og anemity sett.
Herlig rapportering @ccurrahee ! Enig i beskrivelsen av forretten! Jeg syns den var skikkelig god. (Men du sitter vel i sete 3K, ikke 3E?)
Kanskje ikke så rart at at jeg funnet meg god sushi i løpet av ferien, med tanke på hvilken del av middagen vi likte best. Skal jeg lyve på meg innlagt feil for å sjekke forumet? Sier takk for korreksjon i stedet jeg
Forsetter: Bose høretelefoner sitter ferdig montert i en liten luke under høyre armlene, det viser seg at lydutaket også sitter nede i dette lille rommet, ikke så enklelt å komme til. Høyre armlene kan senkes ned for å lage mer plass men går noen få cm for kort ned slik at det ikke går helt i flukt med setet når det er lagt flatt. Teit. IFE har ikke så stor skjerm men det er greit med lysstyrke i den og den har nesten god nok oppløsning. Det slår meg at *A må ha felles innkjøp av film. For her er det mye av det samme på programmet som hos TAP i Januar. Ellers er fjernkontrollen sånn passe keitete å bruke og ligger gjemt i armlenet og det ser ut til å være et godt utvalg av underholdning, med over 100 filmer hvis jeg så riktig. Naboen koser seg med kinesisk kampsport og anstendig romanse på skjermen, mens jeg titter på en ikke helt vellyket amerikans tennis komedie og kvinnefrigjøring. Etter litt venting kommer måltidets nedtur. Min nabo får oksekjøtt og spiser opp. Det ser greit ut. Jeg får ikke spisbar fisk. Deilig skarp rød curry saus er lagt ved siden av. Men fisken er så beinete og overkokt at den er hardere en et visklær du finner i din mormors roteskuff. Romaneskoen: Broccolien, lysegrønne søster er så ihjelkokt at hun faller fra hverandre ved berøring men har beholdt det meste av bitterheten. Risen er billigste sort jasmin. Tør og kokt uten salt. Frøken Hüppner ser at jeg ikke har spist av hovedretten, spør, får svar og lover å notere at fisken var en trist opplevelse. Så hun sjenker heller hele småflasken med portvin, late vintage fra Grahams som smaker godt til et lite utvalg av helt greit smakfull ost. Når det er nevnt så er jeg jo selverklært oste (og ikke champagne) fettishist så mine krav til smakfullhet er litt over snittet. Sjokolade og kirsebærisen bringer barndomsminner tilbake fra bilferier i Tyskland, men er billig og masseprodusert i smak og utseendet sammenliknet med den genuint gode isen jeg har fått hos TK og SQ. En helt grei Glenffidich og koffeinfri kaffe, sammen med flyverdenens største melkemugge. Hvis nå folket bak i galley hadde steamet opp melken og servert den varm hadde det blitt riktig bra. Flyvningens artigste øyeblikk er vel gåturen bakover til massene for en bokstavelig tur i kjelleren. SAS sine A340, har meg bekjent verken kjellerleilighet eller saloondører. En klar mangel på de fleste fly spør du meg. De fem toalettene der nede er store! Bare matchet av ANA sitt handicaptoalett på Dreamlineren deres, i mine flyopplevelser så langt. Et par timers søvn senere, skal kaffen ut og erkjennelsen av at LH sine seter står i 2-2-2 konfigurasjon med den plassbegrensingen det medfører treffer både rygg og sentralnervesystemet for øvrig. Da er det greit å finne litt snacks. God kaffe, tør og trist kake. Smakfulle spør og møre oliven både fra Spania og Hellas, fyllte og krydrede paprikabiter smaker derimot veldig godt og står klart bak i galley sammen med et utvalg av salt snakcs og flere typer sjokolade. Jeg skriver litt og ser Grønnlandsisen under meg. Tror jeg. Et par timer med søvn til, og rett før frokost/kveldsmatserveringen tar jeg motet til meg og spør om slippers. Det må litt leting til, men det viser seg, at fottøy det finnes bare om bord på fly som starter med turen østover. Folk i vesten liker altså sokkelesten bedre en i Østen, skal en tro LH. Uansett, dagens søteste. Når jeg ringer på og spør om en GT og slippers kommer det jeg tror var dagens purser. Når hun kommer tilbake har den unge Hüppner sagt fra at jeg ikke liker drinkene mine alt for sterke, og det blir er lite artig poeng. Men i grunn og bunn er det stilig. Min CC husker meg og mine preferanser og fanger opp at det er jeg som har bestilt noe å drikker. Klasse! Mine to puter bærer litt preg av å ha vært vasket noen ganger i stoppen. Men det er tykke nok til å gi støtte. Teppet er tynt men behagelig tungt over kroppen og mykt, og kabinen holdes, for meg passe kjølig slik at t skjorte og pledd passer utmerket som bekledning gjennom reisen. Flyturens andre måltid kommer på brett. En asiatisk inspirert suppe og en klassisk skinke og ost med dressing salat følges opp med saltkringle og hveteøl. Salaten er kjedelig, men fersk og sprø resten er friskt smakfullt passe kaldt, varmt, sprøtt og seigt på de riktige stedene I skrivende stund sparer jeg på eplepaien og håper på denne kaffen. Jeg blir tilbudt både kaffe og espresso og får ordnet meg noe som ligner på en macciato, både varm og sterk. Ellers kan jeg raskt oppsummere at forretten med tunfisk var turens absolutt smak og presentasjonsmessige høydepunkt. Utenfor har det vært mørkt i perioden da vi var lengre nord. Nå må vi krysse inn over Canada uten at vi helt tar igjen solnedgangen. Merkelig, solnedgangen var jo der før jeg sovnet også, på vei ut fra Europa. Resten av reisen så langt har vært ganske uspennende. Vi landet på tid, ESTA på maskin betydde fremdeles 5 minutter med kø og noen ord med imigrasjon. Det gikk noen minutter til før bagasjen kom og så mistet jeg BART, toget som tok meg rett til hotellet.
Det kan sikkert noen med mer Lufthansa erfaring en meg svare på. Men jeg mener at jeg har hatt muligheten for en Erdinger på hittill 4 av 4 flyvninger den siste tiden. Edit; Ganske sikker på at det er Warsteiner på intra Europeisk og begge deler på interkontinentalt.
Erdinger Weissbier er vanlig på LH IC ja. Usikker på intra europa da jeg i utgangspunktet ikke er noen fan av weissbier.
Favoritt øl fra min side. Kan ikke huske jeg så, eller ble tilbud det når jeg fløy F eller i Europa. Neste gang må det sjekkes ut nøyere
Kan ikke huske at de hadde Erdinger når jeg fløy Lufthansa i høst intra-Europa, men mulig jeg ikke kikket godt nok i menyen. De hadde ihvertfall Warsteiner på skikkelig flaske og den er også god Alltid flott når crew husker både navn og preferanser, det gjør virkelig sitt til at turen føles som en enda bedre opplevelse
I San Fransisco Anchor Brewing : Lørdag ettermiddag ble tilbrakt hos Anchor på guidet tur i bryggeriet med muligheten for en smak. De lager blant annet Anchor steam beer brygget etter en særskilt metode siden 1896 og er verdet en smak. Turen gir et lite innblikk i et lokal/craft/tradisjonelt bryggeri som nå helt nyliger er kjøpt opp av Japanere som vil utvide. En helt grei ut, og veldig liberal smaking i etterkant der det er fri bar i snitt, så en størrelse fikk meg gjennom hele utvalget og godt brisen.
Hampton Inn SF Downtown. Ved Union Square. Et generisk Hiltonkjede hotell. Noe som ser ut som et relativt nytt hotell, med greie, ikke store rom. Rent og pent. Billig frokost og aircon som lager litt støy. Hadde en booking på en av de andre Hilton hotellene i området, men valgte å flytte pga veldig god pris noen dager før avreise. Når det er sagt, så er det et lite stille hotell med vennlig betjening som gav meg late check out ot muligheten for å dusje før jeg dro til flyplassen på kvelden.
