Avianca LHR-BOG La meg si det først, det er ikke feil å reise med Avianca fra Europa til Bogota. Det er god tilgjengelighet på bonusseter i business og flyene er bra. B787-8 med gode seter og godt å sove. Litt trange fotbrønnet for de som er lenger enn fruen. Men ellers skurrer det litt, litt surrete boardingprosess, men vi kom oss ombord blant de første. Parsetene er lite for par, mye vegg og konsoll mellom. Damene er hyggelige nok, lite smil og hjertelighet og lite konsistent uniformering. Mat og drikke kom samtidig, rundt midnatt hjemme etter å ha fløyet i 1 1/2 time. Avianca bruker nok ikke det dyreste gourmetkjøkkenet på Heathrow .. Jeg valgte laks og fruen valgte biff, var det godt? Tja Laksen var ikke fra Sunnfjord og smakte gammel, grillet paprika var god men bløt og så var det noe potet .. Drikken var et kapittel for seg selv, bestilte hvitvin og GT .. beklager gin har vi ikke, men vi har tonic. Bestilte et glass cola. Så kom damen på at de hadde vodka og spurte om jeg ille ha det med tonic .. ja ja, det gikk ned. Så kom desserten .. en kake av noe slag Til kaken ville jeg ha kaffe og cognac, nei cognac hadde de ikke. Etter litt roting i skuffer og skap kom hun og sa det var muligheter med rom eller whiskey. Jeg valgte rom, men den kom ikke, bare kaffen ..?? Da jeg smakte på kaffen fant jeg romen!
God tur, hilse fruen. Utrolig at de flyr på London og ikke har Gin... Tips; De har gjerne ikke konjakk, men det er mange av dem som ikke skjønner at Brandy er i samme gate, og det har de som regel.
Frokosten på Avianca var grei, en varm liten pai med spinat (det heter sikkert noe fint) og frukt og rundstykker og syltetøy kaffe og juice! Det var helt greit og den ble servert vel en time før landing.
Da vi skulle gjøre oss klar for landing oppdaget jeg «elendigheten»! Den en skoen min manglet! Ned på kne og rote rundt og lete etter skoen.., hmm? I løpet av natten hadde setet mitt begynt å spise sko og når jeg fant den var den kilt under skjoldet og på vei inn i det innerste av stolen .. Først jeg og så fruen og så to av damene .. Ingen fikk tak i skoen! Her måtte en mekaniker til og hun var i Bogota og vi var i luften. Etter at alle passasjerene var gått forbi, ja alle i hele flyet måtte gå ut fremste dør og det tok sin tid, kom en mekaniker og åpnet stolen og fikk ut skoen ..
på tide at de oppdaterer varselet om å varsle personalet når mobilen havner mellom ting og ting til å inkludere sko
Aviancas Safran Cirrus og Air Canadas Super Diamond har tilsynelatende lignende appetitt for personlige eiendeler?
Nå sporer vi av gutter! Jeg har nettopp fønet og lagt håret slik at frisyren holder også under capsen
Alt i Panama virker å være amerikansk og vi bor da på et amerikansk hotell Waldorf Astoria. Dassen er også av kjent amerikansk utforming, dvs vannspeilet er som vanlig svært høyt. Jeg har ikke annen vitenskapelig belegg for anatomiske forandringer eldre menn opplever enn egne opplevelser, men noe skjer! Når vannspeilet i dassen er så høyt må skålen øses før man setter seg, ellers blir mye vått under prosessen. I dag fant jeg ikke annet å øse med enn isbøtten! Ja ja … Det er underlig at USA som ledes av eldre menn rundt 80 år ikke har tatt fatt i dette problemet. Kanskje de har egne lensepumper?
I Bogota måtte vi gjennom ny sikkerhetskontroll for å komme inn i den internasjonale avgangshallen, det var litt kø selv om klokken var omkring 4 om natten .. gikk egentlig greit. Så var det å finne et sted for kaffe og litt ro … Avianca loungen var ennå ikke åpen så vi vandret utover til Copa Club loungen som ligger ved gate 45 og vi hadde avgang fra gate 53, det var et stykke å gå fra sentralområdet der Avianca loungen ligger. Copa Club er nesten som en «strippet» United Club på en liten flyplass i USA, dvs det er ikke mer enn et sted å sitte ned og få en kaffekopp. Det var en betjent bar i hjørnet men kl 4 om natten virket den ikke fristende.
Ved innsjekk boarding til Panama ble det krøll! Damen i skranken brukte utrolig mye tid på et norsk pass, og køen bak hopet seg opp og noen brukte tid på å okke seg … Hun tastet og tastet og tastet .. hun googlet sikkert for å finne ut om Norge var et land? Hun spurte og grov på spansk … Etterhvert skjønte hun at engelsk var var mer fruktbart … Da begynte kravet om visum til Panama… hun bladde febrilsk i passet mitt og leste alle stemplene og visaene… Jeg gjorde mitt beste til å overbevise om at passasjerer med Norsk pass ikke trengte visum til Panama … Så startet tastingen igjen …og køen ble mer påtrengende. Til slutt ristet hun på hodet, skannet boardingpassen og lot meg gå ombord. Fruen sitt pass ble bare åpnet og hun gikk fort gjennom … Copa Airlines var et nytt bekjentskap, CM495 B737-700 Innvendig til forveksling likt et gammelt innenriksfly til United. Tre rader med business, brede gode seter og god plass til beina og gardin mellom oss og de foran. Egentlig en begivenhetsløs flytur. Vi fikk ved boarding på bakkenet glass (pappkrus) med appelsinjuice, utrolig godt der og da. I luften fikk vi noe maissnacks og kaffe og cola ..
